Kategori: 1. Salt in the air, Sand in our hair

28 grader under dekk, 29 grader om man forviller seg opp fra de nedre gemakker. Over vårt dekk springer og tramper en masse føtter, som om det var meg som er trollet under brua, med en rekke geiter på vei et eller annet sted for å gjøre seg fulle og fete.

Det er meldt torden i morgen og en masse vind på søndag. Folket søker til havnene, og problemet er at folket er alt for mange, i og med at den svenske Västkusten har overtatt for Mallorca, Grekenland, USA, Danmark, Italia og Tyrkia som nordmennenes (og svenskenes) nye favorittdetinasjon. Vi brukte vel en god time på å grine oss til en svært utsatt plass inne i bassenget inne i Hunnebostrand; vi har bygget en slags “sjøstjerne” av alt for store båter som har bundet seg til hverandre. Nå må vi bare håpe med all mulig flaks, at vi ikke får sterk vind, før det kan gjøres en grundig ommøblering her utpå dagen i morgen. Spørsmålet er om noen har gjort forsøk på å beregne kraften som til sist hviler på tau og kryssholt i de to båtene som ligger innerst fortøyd til et nokså fast holdepunkt. Tror vi skal være happy med å være blant de ytre i “stjerna”, med fokus på tror, for akkurat hva som skjer når noe begynner å røre seg, har jeg litt problemer med å fundere for mye over, når sannheten skal fram…

Under disse omstendigheter skal det drives personlig hygiene, toalettbesøk, spising, avslapning, ja, til og med soving, og vil du i land må du skritte over et stort antall fremmede båter i samme situasjon. Det er dette som kalles ferie, så vidt jeg forstår. Men vet du hva? Dette er jeg for gammel og sær til. Jeg er mer eller mindre konstant anspent og irritabel, har vondt i nakken og høylytt tinnitus, og drømmer om en øde havn  på svai et eller annet sted. Dream on. Natt til i dag lå vi på svai i en bukt der det burde være mer enn nok plass, men det å tråkle seg inn der i lag med alle andre besøkende, var en prøvelse, når sannheten skal fram. Vi hadde hyggelig besøk ombord, sånt hjelper på, rett bortenfor gikk oss en båt på grunn, og det hele var ganske kaotisk… Og akkurat nå opplever jeg vel et behov for en ukes tid uten bekymringer på Skiathos, for å være ærlig. Det er vel like greit å innrømme først som sist at i øyeblikket strir jeg med hjemlengsel.

Nu vel, det er et godt stykke hjem, og fortsatt noen planer som skal gjennomføres. Været skal bli noe kjøligere, men folket er her, og det er vi også, på mange måter fanger i vår egen ferie. Jeg bare elsker denne fantastiske båten, men det var vel ikke overfylte campingplasser jeg så for meg i mine drømmer, da vi overtok denne skjønnheten i fjor sommer. Nå ligger vi på plass 106 i lag med intet mindre enn 7 andre båter, og om alle betaler for seg, så får de altså 8 betalinger for 1 plass, der kun én får strøm, og kanskje et par andre får vann. La meg her få sitere en av våre svenske “naboer” som også er en del av vår sterkt eksperimentelle “sjøstjerne”: – Västkusten er et fantastisk område, men det er jo för jävligt at man måste søka nödhamn innan klokkan 10 om morgonen, dagen förut for skitväderet!

Det ble restaurant i kveld; den første på vår ferietur for bare oss to. To kraftige øl, blåskjell, og Västkustens spesialitet, Räkmacka! Legg så til at jeg gikk borti gata etterpå, og handlet inn en ekte banana split fordi det minte meg så innmari om turene til Oslo og “Studenten” for 45 år siden. Her  skal det innrømmes at selv om en banana split var for en bagatell å regne den gang da, så er det jævla svære greier nå. Jeg måtte gi opp. Beklager til den norske skjønnheten som var omtrent 45 år yngre enn meg, og jobbet i en svensk glassbar. Flink jente, som vi sier på norsk, men nå er jeg så mett av både kvalitetskalorier og kvalitetsøstrogen, at jeg like godt stopper her før det går helt galt…

Søttendemai på sjøen! Kunne absolutt føles litt sånn, for alle nordmenn går i samme takt, samles på samme sted, spiser pølser fra båtens grill, og kjøper is fra den passerende isbåten. Og dette til tross for at vi nå befinner oss utenfor 5G-dekning langt ute på den svenske Västkusten, nærmere bestemt i selveste haikäften Utkäften, med Skagerrak rett utenfor.

Det ble altså ingen blogg i går, all den tid vi ikke hadde nok dekning fra noe medie, så vi kunne kople oss til selveste Verdensveven. Vi gikk fra Styrsö og nordover, krysset igjen farleden inn til Göteborg, og begynte igjen å møre norske båter i stort antall. Hva i alle dager skal vi her, alle sammen? Dessuten har vi noen samlingssteder, en av den er den nevnte Utkäften, der man finner en av de få stedene det er godt ankerfeste, passende for oss ekstremt bortskjemte brukere av Oslofjorden. Vi har gjørme på blå resept! Visst er det god plass i denne kjeften, men gudene skal vite at vi nordmenn klynger oss sammen langs både svaberg og ute i friere farvann! Dette førte til at vi fikk besøk ombord av noen folk fra Spydeberg i Østfold, og trur’ukke de folka kjente til svogeren min, da gitt! Norge er et latterlig lite land!

Vi har ikke hatt så mange uhell i dag. Men vi har kjørt motor nesten hele veien, til min relativt stor frustrasjon, Hadde vi ikke valgt denne latskapsløsningen, ville vi antakeligvis nådd destinasjonen en gang utpå morgenen, fremfor å ligge trygt i havn i Fiskebäcksvik veed 16:30-tiden. Vi har hatt vinden stort sett nordfra i dag, og det har stort sett vært den veien vi hadde planer om å reise, så seilene har i all hovedsak fått hvile i dag. Igjen! Motoren har gått alt for mye på denne turen, og vi kjøpte ikke akkurat båt med mast for å bruke den som motorbåt, det burde være klart for de fleste. Men litt ekspansive planer og ideer har ført til at vi har presset litt mer enn nødvendig. Men motsatsen er heller ikke noe å hige etter! FOR: Det er alltid noe. Vi la ut fra Utkäften med plan for å ta neste natt i gjestehavn. Men vi glemte å ta høyde for den norske armada, det finnes ikke plasser noe sted, Til sist, etter et par timers ferd mot nord, klarte min kone med bedende stemme, å booke oss en plass her i Fiskebäckskil. Koselig sted, dette også, selv om det selvsagt ikke matcher en real uthavn på svai!

Ved ankomst holdt vi på å drive inn i et par-tre båter, pulsen var over middels høy, og det var litt stresset stemning ombord, atter en gang. Vi klarte oss fra skader også denne gangen, og pustet ut med en øl når vi omsider var godt festet i brygga. Det er dagens nest beste øyeblikk. Det beste kommer i morgen tidlig, når vi har kaffen klar, og sola har tittet opp fra havet. Her i Fiskebäckskil har et par gitarister slått seg til med noen kramgoda låtar, og jeg tok turen over for å oppleve stemningen. Mye veldig kjekk ungdom, altså. Samt en rekke desillusjonerte gamliser på min egen alder. Ølen var rimelig, utsikten var upåklagelig, dessuten serverte de blåskjell av høy kvalitet. Hadde gjerne tatt en dugelig posjon av denslags, hadde det ikke vært for at min fantastiske kone hadde vært utenfor skipet, og funnet en fiskebutikk. Det ble kolje / hyse stekt på utekjøkkenets stekeflate, i lag med en deilig lokal røre med reker, rogn, dill og mye annet digg…. Med nypoteter og vin blir ikke verden så mye bedre, egentlig.

Jeg hopper over dagens og gårsdagens tabber, for jeg er så trøtt. Vann på feil sted har vært et gjennomgående tema, men vi tørker opp etter hver fadese. Kanskje lærer vi en dag både hvordan behandle vannkanner med dårlig design, samt stengning av luker i forbindelse med spyling av dekk. Men egentlig tror jeg ikke så mye på det. Dessuten håper jeg på en langsom, uforpliktende dag i morgen….

Lerkil – En nostaligrunda i Göteborgs södra skärgård för att komma ihåg hur vi hade det för 20 år sen….. vidare till Utkäften utanför Klåverön. Och Så till Fiskebäckskill

Jag försöker ju göra bloggen lite som en dagbok… men det förutsätter ju att man vet vilken dag det är. Där har jag gått på en liten mina.

Söndagen i Lerkil avslutades med att jag i vanlig ordning klarade att hälla ut allt vårt Fin-vatten på golvet…

Måndag? Tisdag? Eller är det ”den där dagen då kaffet var gott”? Ingen aning.

Det guppar när jag lägger mig, det guppar när jag ställer mig upp för morgondoppet. Ibland undrar jag om det är båten eller jag som fortfarande är i rörelse.

Och var är jag då? Tja… det är lite som att fråga en göteborgare om vägen – du får ett glatt svar, men det är inte säkert att du blir klokare.

Fast å andra sidan… spelar det egentligen någon roll? Jag är ju åtminstone på rätt sida av kaffekoppen.

Skyerne hotade oss hela dagen…..

Vi hittade en fantastisk vik som heter Utkäften. Bara namnet känns ju som en göteborgare döpt den efter ett gräl.

Här kunde jag bada naken – så länge jag inte hade kontaktlinserna i. Ser jag ändå inget, så finns det ju ingen som ser mig… ungefär så fungerar min logik.

Håkon kunde samtidigt sjunga för full hals, så länge hörapparaterna låg avstängda. Det är en rätt praktisk lösning – han hör inte sig själv.

Vi var med andra ord två människor i total harmoni med naturen. Den ena såg inget, den andra hörde inget.

Plötsligt gled det in ett par i en gummibåt. Det visade sig att de hade köpt sin båt på samma ställe som vi.

Då blev det genast ett erfarenhetsutbyte om försäljaren. Eller ja… ”erfarenhetsutbyte” låter väldigt diplomatiskt. Vi jämförde mest vilka överraskningar som ingick i köpet.

Det är märkligt ändå – båtfolk hälsar inte bara på varandra. Man identifierar först båtmärke, sedan återförsäljare och därefter börjar gruppterapin.

Vi skildes åt betydligt lättare om hjärtat. Antingen hade vi gjort ett bra köp… eller så var vi åtminstone flera som gjort samma misstag. Det känns faktiskt nästan lika bra.

Idag – vet inte vilken dag det är:

Vind från nordväst. Genuan var ute hela dagen och… ja, vi fuskade lite med motorn. Man kan ju inte låta vinden göra precis allt jobb.

Till slut lyckades vi äntligen fånga en fiskaffär! Jag börjar misstänka att fiskaffärerna i Bohuslän har en gemensam chattgrupp där det står:
”Den där är på väg – lås dörren!”

Men den här gången hann de inte undan.

Det blev kolja, räkröra och Skaftöpotatis.

Fytti alltså…

Jag tror på riktigt att det var bland det godaste jag någonsin har ätit. Eller så har jag varit till sjöss så länge att jag hade kunnat hylla en fiskpinne som gourmetmat.

Och uteköket? Äntligen fick det göra det som det köptes för – laga mat istället för att mest agera avställningsyta för prylar som ”bara skulle ligga där en stund”.

Som min pappa hade sagt;

” Nu har vi det bra!”

Anna, Fiskebäckskil

Det kan virke som om vi (for aller første gang!) har prikket korrekt tidspunkt for værgudenes bredside av solskinn på en seilferie! Om ikke det alene er nok til hallelujastemnng, så er det minsanten også andre ting om bidrar…

Gårsdagen var vel egentlig litt sånn passe hva angår været, men vi forlot Långedrag i god stil med nyinstallert kart over hele Sveariket, og kan nå uten blygsel seile til innerste Botniska Viken, om vi skulle få en så hårreisende idé på et eller annet tidspunkt. Vi hadde fortsatt kursen mot sør; vi hadde et mål, nemlig, og det dreide seg om et vennepar som av uforklarlige årsaker har valgt å bosette seg noen mil sør for Göteborg. Vi planla for omtrent dette også sist vi seilte i området (2022), men været var den gang så grenseløst håpløst, at vi ble nødt til å sette nesa nordover igjen før vi rakk helt til Onsala og deromkring. I går seilte vi deler av veien, men ble innimellom nødt til å få litt hjelp av vår Volvo Penta som alltid er på tilbudssiden, grunnet en ganske slalåmbasert rute, samt noe varierende vind. Dessuten var det en god del regnbyger i omegnen. Vi kjørte litt slalåm mellom disse også, men måtte til slutt gi tapt på vei inn til havn. Akkurat i minst passende øyeblikk kaster været seg over oss med masse vann og vind, og det er bare å gjøre det beste ut av det. Det ble 3 – 4 forsøk og en god del balansekunst før vi lå trygt fortøyd i en bås ved Lerkil Gjestehavn. Kvelden deretter ble formidabel; fantastisk grillmåltid hos gode venner, vi så solen senke seg rød og vakker i havet, mens vi senket det siste glasset med rødvin av god kvalitet…. Beklager bare at jeg var så himla trøtt etter en litt stusselig natt akterut, så ingen blogg i går, altså…

Lerkil Gjestehavn er en moderat stor havn med brukbare gjestefasiliteter, den er grunn, men et par meter dyp kjøl går greit så lenge man ikke finner på å gå langt inn i havna. Vi våknet der i dag, og jeg rakk akkurat å fortelle min kone at jeg var glad for freden som hersket i denne gjestehavna, før noen fyrte opp verdens minst dempede motor til testkjøring, og idyllen var brutt. Legger vi til at ved riktig vindretning oppdager man også at det er et renseanlegg for avløpsvann i umiddelbar nærhet, så har du vel hele bildet. Karakter på en skala fra 1 til 6? Ren treer. Prisen reflekterte dette på godt vis med sine rundt 350 spenn. Vi hadde et raskt møte i familiegruppa over kaffen i morges, og bestemte oss for å gå nordover igjen, fremfor rett vest. Alltid skummelt når noe går rett vest, selv om vi antakelig ville nådd Læsö i løpet av ettermiddagen med dagens relativt bestemte vindvarsel.

Vi har seilt i lag i mer enn 10 år nå, men vi roter det ustanselig til, uansett. Det jeg lurer på når jeg leser om andres fantasti(ske)-opplevelser, er hva pokker er gærent med akkurat oss? De andre seiler i 10 – 15 knop, de står alene til rors, de er aldri redd for verken vind eller torden, de legger til i trange havner i stiv kuling med armene på ryggen mens de leser Dagbla’ baklengs og spiser båtis. Vi? Livredde for lynnedslag, sloss med vinden, pisser på oss ved tanken på kostnadene ved å dundre inn i kokain-cruiseren i nabobåsen, vår båt lever sitt eget liv, vi glemmer det åpenbare, og vi driter oss ut mens alle de andre i havna ser på oss. I dag gjorde vi det igjen! På vei ut, med en relativt brukbar ro i sjela, ble det oppdaget at vi (som i jeg) hadde glemt igjen et av fortøyningstauene i maksimalt idiotisk posisjon, så det ikke lot seg løsne fra båten. FAEN!! Én ting i livet skal jeg faktisk hevde at jeg er god på, og det er å bevare roen. Så da gjorde jeg det, da, og krøp inn under akter rekkverk for å løsne det føkkings tauet, med den følge at kryssholtet med dødsforakt gikk inn for å knekke sånn omtrent 12 av mine ribbein. Dæven, sånt kan gjøre vondt, altså! Dessuten var det null suksess. Kone 2.0 måtte balansere i land, mens jeg holdt båten omtrentlig under kontroll med gass, gir, fendere og baugpropeller, det hele var en idiotisk forestilling, kan jeg røpe. Men endelig begynte dagen, og halleluja, for en dag! Mine ribben er intakte, og vi fikk vinden eksakt slik vi ville ha den!

Vi seilte bidevind (motvind) og skarp slør, og denne skuta seiler som en dronning med vinden i mot!! Vi har stort sett holdt mellom 4 og 6 knop med kun vår eminente genoa-fokk som drivkraft (burde det vært mellom 10 og 15 knop, egentlig??), og vi har hatt en vidunderlig dag på sjøen! Vi har nå ankret opp i en bukt ved Styrsö, en av de mest turboreligiøse øysamfunn i den svenske skärgård, i lag med tvillingøya, Donsö. Her ligger vi i en idyllisk bukt med ankeret god festet i bunnen 5 meter under oss. Inne på land er en mengde religiøse unge samlet til bading og hygge. Hvordan jeg forstår at de er religiøse? Det er god moralsk avstand mellom kjønnene. Det er ingen åpenlys flørting eller klining / hångling, ingen ølbokser, ingen utfordrende bikinier, ingen oppblåste lepper eller pupper. De unge herrer hopper gladkristent og høymoralsk avsted mellom svabergene med vakre smil, uten lumre tanker eller planer, her hersker harmonien noe så inni helvete. De lumre tankene flyter dog fritt ombord i båtene utenfor svabergene, der gamle gubber drekker øl med begge hender og tenker syndige tanker. For et liv!

Endelig går de kristne hjem, og de noget mer vovede ankommer stedet. De tør å skifte uten håndkle, og skaper på den måten en perfekt avslutning på en fantastisk dag. Det er hallelujastemning ombord nå, og vinden er i ferd med å løye. Finnes det egentlig bedre måter å tilbringe livet på, enn akkurat dette her?

Endelig fikk vi oss en herlig natt på svai med godt ankerfeste utenfor Hönö i Göteborgs nordre skärgård, men verden er i sannhet full av overraskelser, skulle det vise seg…

Man ligger altså der og bølger, skal ikke påstå at vi lå i lé, akkurat, og utenfor lå storhavet og blinket til oss. forvirringen var dermed til å ta og føle på, da man ble vekket av sang, jubling og klapping, en lørdag morgen kl. 08:00. Jeg var temmelig treffsikker i mine analyser da jeg i halvsøvne mumlet at dette må være noen religiøse greier. Agnostikere, ateister og annet ikke-troende pakk som meg selv, bedriver ikke umotivert jubling en lørdag morgen, det skulle i sannhet tatt seg ut. Og selv om VM ufortrødent pågår for harde livet på den andre siden av Atlanteren, var tidspunktet fortsatt feil. Musikken dro på, og jeg klorte meg ut av køya og sjekket omgivelsene. Gud bedre, hele vika var full av folk, det så ut som et fuglefjell i Lofoten. Jeg ble nødt til å google, dette så i sannhet helt sprøtt ut. Og joda, min innledende antakelse traff blink. Hönökonferensen 2026 dr altså til med Dop- & Nattvardsfirande – Dopviken, 08:00 – 09:00, och medverkande Anders Marklund. Det er noe veldig merkelig med døgrytmen til disse folka, og jeg tror ikke det er tilfeldig at de valgte en vik med navnet dopviken, heller. På norsk er dop omtrent det samme som droger, og på sett og vis var de vel på dop, hele gjengen, kanskje? Jada, jeg vet selvsagt at det var snakk om dåp, men sannheten er vel at den som ble mest døpt i denne vika i morges, var en halvgammal gubbe som både barberte seg og klipte negler, før han viste alt gud har skapt, og dyppet hele sitt kontrafei under vannet opptil flere ganger. Fin start på dagen det også!

Men vent nå litt. Er det ikke noe som skurrer her? For rundt konferansen strømmet det til med blå brennmaneter og kølsvart skarv, som sto med vingene ute på hver en mørk granittstein, og lignet svarte kors mot havet. Konferensen hadde tung motstand fra den andre siden, såpass kan vi vel fastslå. Flammende smerte om man velger å senke seg i vannet, omgitt av onde omen fra svarte fugler. Dessuten er antallet skjulte grunner, livsfarlige rev og overraskende småstein i denne delen av verden såpass grenseløs og tilfeldig spredt, at jeg er villig til å vedde på at en nær uendelig rekke sjøfarende har møtt sin nemesis i dette farvannet i århundrenes løp. På den mer praktiske siden kan sies at når man kommer nordfra inn mot Göteborg, blir det åpenbart at landet med flest øyer i verden, faktisk heter Sverige. Det er en øystat!

Vi har lagt til i en diger småbåthavn rett sør for byen, området heter Långedrag, og det er vel omtrent så forferdelig som en slik havn kan være. Møkkete vann, lurv og havnespy over alt, ingen koselig småby, kun noen hus, et par turistrestauranter, og en trikkeholdeplass. Det siste der var faktisk en slags redningsplanke, for jeg fikk tak i en billett og kom meg til en forretning som solgte kart til Raymarine. Fortsatt gjensto en god del arbeid som jeg ikke orker å gå så mange runder om, men kan fsstslå at nå har vi faktisk kart i kartplotteren igjen! Legg til at micro-SD brikken med Norgeskartet på mystisk vis rakk å forsvinne mens jeg koste meg med oppdateringer og settinger, så ser vi at livet fortsatt er i en eller annen bisarr balanse.

Anna har besøk av barnebarnet, og det er ikke nevneverdig lettere å legge en 5-åring, enn det er å reprogrammere en kartplotter. Begge deler tar sin tid! At et micro-SD kort forsvinner mens en 5-åring er på besøk, skal jeg kanskje ikke fundere så mye over? Sannheten er jo at undertegnede er en distré type (forsiktig sagt), så plutselig dukker den vel opp under overleppa mi, eller i kjøleskapet, hva vet vel jeg. Om ikke må vi vel stole på Skippo og en i-Pad på vei hjem igjen. Og forvente nye innkjøp på kartfronten. Det skal koste smerter og penger å eie båt!!

Ja, dette var i sannhet en av de dagene, og den er enda ikke over, faktisk! Vi har gått fra Skärhamn på Tjörn, og sørover til Göteborg. Vi ligger nå på svai i Göteborgs nordra skärgård, på en av de få plassene på den svenske Västkusten der det faktisk finnes ankerfeste. Den diametrale motsats til gårsdagens ”campingplass!

Det er inni helvete mye granitt langs den svenske Västkusten, og ankere har det med å ikke pløye seg ned i denslags materiale, uansett hvor mye jeg skulle ønske de kunne gjøre akkurat det. Mengden granitt er faktisk så enorm at det dukker opp fra havet når du minst venter det. Mangel på kartplotter er derfor ingen udelt fordel, ha det helt klart. Skippo er et genialt system, men vi har noe erfaring fra lagging og tap av signal som ikke uten videre oppleves som god sikkerhet. Vi har en løs avtale i morgen, så vi kan hente oss et kart som garantert passer i Raymarine-plotteren, og verden kan med ett bli noen steg enklere å forholde seg til.

Vi er på Hönö nå, opphavsplassen til hönökaka, en type fint brød som er godt til frokost. Vi har selvsagt slikt noe ombord allerede. Frokosten i morgen er sikret! I dag har vi seilt og seilt, og latt motoren hvile. Rett nok har vi tuslet gjennom et par kanaler der seil er ekstremt upraktisk, så vi har bedt motoren om et par avslappede økter i sakens anledning. Og Volvo Penta leverer som seg hør og bør, trange sund og kanaler er ikke videre seilbare, når sant skal sies. Allikevel er det en og annen svenske som prøver seg, og det går sånn passe. For oss som da går på motor, betyr det vikeplikt, og det oppleves omtrent som å møte motgående trafikk på en klasse A motorvei, og at du plutselig har vikeplikt for dem som kjører i mot fartsretningen. Det blir en del vingling ut av sånt. Noen velger ellers å komme med verbale irettesettelser av overambisiøse seilere som tviholder på sitt, så det blir litt liv i leia på den måten.

Og ellers har det vært lite å skrive hjem om, eller å skrive blogg om, for den del, i dag. Jeg har oppdaget at svaner bjeffer som små bikkjer, jeg har sett at vi har en forbannet god kikkert ombord, og jeg har latt solen reflekteres i min hvite hud. Det er de små tingene i livet som skaper verdi! Etter ankring skapte vi nærmest årets beste middag bare ved å ta restene fra gårsdagens fantastiske skallyrsfest av et måltid, og koke pasta til. Fantastisk måltid som understreket hvor perfekt dagen har vært. Nu har vi det godt, Anna!

Starrsviksholmen, Hönö SW

Äntligen en dag utan oro. Äntligen en dag där jag kom ihåg att det är fantastiskt det är att segla.

Vi har seglat hela dagen utan motor – det har varit såååå härligt – vi ligger nu för ankare – helt ensamma – vi har ätit den bästa måltid av alla – jag har badat – och vi har inte socialiserat med en endaste

och tränat lite…

Långsam kväll…..sakta sakta……

Anna

Det var stille fra oss i går, ja. Det er vel det som heter ”stille etter stormen”, går jeg ut i fra? Men det var ikke stille hos oss, tvert om; det var en kanondag, fylt av sosiale situasjoner i en nærmest endeløs rekke. Er det dette som er ferie, kanskje?

Stormen la seg, og moroa begynte. Vi ble en ekstra dag i trivelige Bovallstrand, og det gikk fra godt til bedre, faktisk. Men la meg først få si noe om alder, apper og navigasjonssystemer. Vi har Raymarine kartplotter. Sikkert fint, det. Men den har ikke kart over Sveriges kyster, så vi kjøpte et sånt kart i form av et SD micro kort som skulle være kompatibelt med Raymarine med Lighthouse operativsystem. Jeg går ut fra at det er kompatibelt, etter alt jeg har lest. Men installasjon krever at mobilen er med i spillet, så det må lastes ned en app. Så langt greit. Herfra alt annet enn greit. Kanskje er det stupid å investere i Garmin kart til Raymarine plotter, hva vet jeg, men står det på pakka og selveste verdensveven at det passer, er det i utgangspunktet slik at folk i 65-års alder tror på det skrevne ord. Og med denne innfallsvinkel begynner traumene. Dette er faktisk en ganske håpløs historie, men jeg skal gjøre den kort. Det er meningsløst vanskelig å rent fysisk montere nytt SD-kort i plotteren, og deretter blir det bare verre. Jævelig mye verre, faktisk. I skrivende stund har plotteren blitt tilbakestilt til fabrikksinnstillnger, og til tross for dette, samt en ny Raymarine app på flere dingser, viser det seg umulig å kople en eneste av disse dingsene til plotteren. Og vi er fullstendig fastlåst med en plotter som ikke vil snakke med oss, og som har et absolutt ubrukelig kart parkert i dertil egnede kroppsåpning. Det finnes sikkert noen som kan litt om Raymarine i denne verden, men hvor f… oppholder disse menneskene seg, egentlig? De behøver jo eget helikopter på linje med Luftambulansen, for pokker!

Over på noe hyggeligere. Jeg forsøker å lese litt ombord. På Asker bibliotek snublet jeg over en bok skrevet av en gammal kompis og bandkollega, Jan-Erik James Knudsen (hva er vitsen med alle disse navnene, egentlig?), og selv om jeg har lest et par bøker fra hans hånd tidligere, kjente jeg ikke til denne. Jeg er i utgangspunktet ikke så stor fan av krim-litteratur, men for en gammal bandkollegas skyld, tok jeg sjansen. 90 sider ut i boka er jeg hektet; dette funker. For krimelskere, er dette en no-brainer,. Biblioteket bare gir og gir!

Vi møtte nye venner i går. Engelske Neil og danske Jette kom ombord, og vi hadde en lang, hyggelig kveld, der båtens vinbeholdning ble grundig utfordret. Vi sto løpet ut, men det var close race. Veldig trivelige folk med internasjonal ballast, og mye seilerfaring, sånt kan vi like. Dette er de positive sidene ved gjestehavner, men jeg er i sterk tvil om sånt opphever de negative sidene ved de samme havner. I kveld ligger vi i Skärhamn på Tjörn, og her er vi ikke alene! Hva trekker alle disse folkene hit, i grunnen? Antar dette var en stille havn med stor kosefaktor i sin tid, men nå? Hakket bak Smögen med hensyn til viktighet for de aller mest fisefine i dag, men med liten margin. Det viktige for oss i dag, et at vi har hatt hyggelig besøk ombord, og at det ikke spilles en fotballkamp der Norge deltar. Natten kan komme med nogenlunde fravær av fotballens historie, men en dag må man uansett innse at nå er det over.

Men nå er jeg faktisk så ufattelig trøtt at her går grensen. Vi ses i morgen!

Ps: Har våknet igjen, og må nevne at vi fikk svært hyggelig besøk i båten av slektninger/venner som hadde med herlige skalldyr, og god vin. Ikke å undres over at jeg var så trøtt i går kveld, at jeg knapt var i stand til å skrive noe som helst…