En underbar morgon – vi klär oss i reskläder och känner oss smått irriterade. YR säger att vi kunde förlängt sommaren med ännu en vecka, men tyvärr sponsar inte norska staten – vi måste hem och jobba.
Vi är inställda på att köa idag, och köa gör vi.
Men när vi köat klart och funnit oss en stol väntar belöningen: Billigt vitt skvip i ett plastglas
Det går ingen större nöd på oss. Kan inte ens påstå att det är synd om oss.
Och jag kan snart sluta bekymra mig för jordbävningar och börja bekymra mig för flygturen.
Så reiser man seg fra solstolen den siste dagen i ferien, og registrer nok en gang at én uke er ekstremt kort tid for halvgamle gubber. Vi plukker slukøret med oss det siste våte håndkledet, og later som om det er helt greit å forbruke ressurser som et tankskip bare fordi vi kan….
Vi har hatt fantastiske dager her på Skiathos nok en gang, dette er ”vår” øy i sola, vi er ikke ferdige her helt enda. Men vi må faktisk innse et par saker, nå som El Ninjo trekker med seg verdens temperaturer og tilhørende værfenomener til stadig nye rekorder. Dette er vår skyld! Middelhavet er nå så varmt at det foregår utskifting av arter, de som trivdes før forsvinner, og nye kommer til, dette er i sannhet et eksperiment med usikker utgang. Som jeg skrev i går; havet gir og havet tar, la oss bare håpe at det fortsetter å gi en hel masse også til kommende generasjoner!
Ja, det er ekstremt kort rullebane på JSI, Skiathos, ikke rart folk samler seg for å se spektakulære landinger!
Vi skal uansett nyte til flyet setter hjulene på OSL, og minnene trekker vi med oss inn i framtiden. Vi tar Skiathos’ siste middag hos Anne fra Vestfold, som i en årrekke har drevet den hyggelige restauranten ”Lyhnari” inne i en litt avsidesliggende lokasjon et stykke oppe i byen. Alltid hyggelig der, alltid god mat, vin selges i kilovis, og vi slapper godt av. Litt tretthet å spore også på gode, gamle Lyhnari, kanskje, eller er det bare meg som er mistenksom? Allikevel gøy å kunne bestille maten på norsk i Skiathos indre by, et besøk hos byens norske innslag anbefales så absolutt. Ekstra hyggelig å se at det strømmet inn folk i kveld, såpass fortjener de, gresk husmannskost av høy kvalitet er aldri å takke nei til!
Og ellers har jeg registrert at det kryr av de mest uforventede kjendiser her! Man kan forsåvidt anta at man kan møre Goldie Hawn eller hennes datter Kate Hudson her (de eier hus på øya), men de vi har sett til frokost, er vel litt i overkant. Dronning Sonja spiser frokost her, og det vil jeg påstå er temmelig spesielt, gitt omstendighetene med gemalens nylige himmelreise, kan dog forstå at hun behøver noen dager fri akkurat nå. Ble ikke mindre overrasket over å se Kong Carl Gustaf spille kort på en solstol nede ved stranda her, men det så i det minste ut som om han koste seg like mye som oss. Dermed blir det kun en bagatell at Joey fra ”Friends” jobber i barene og restaurantene her; skuespilleren Matt LeBlanc har vel blitt lei av Hollywood, da, kanskje. Oppe på bussholdeplassen sto Bette Midler, hun har vi også sett til frokost, så her samles mange rare folk, kan vi fastslå. Om alt dette er sannheten, kun sannheten og intet annet? Antakelig ikke. Men det er en merkelig likhet mellom de nevnte og folk som befinner seg på området disse dagene, såpass kan vi stå inne for!
Moro at det samles så mange kjendiser her, antakelig har de lest bloggen vår.
I morgen består dagen av reising, og lite annet. Opp ved 7-tiden, Osloflyet har da allerede passert Köbenhavn, og vi har en køjobb å gjennomføre på en av de mange dysfunksjonelle flyplassene i Hellas. Hint til styresmaktene i dette landet: Er planen å leve av turisme, sørg for fungerende infrastruktur. Det er veldig lite av sånt i Hellas generelt, og ned mot null på Skiathos. Men det har vel sin sjarm det også, på sitt vis. Men vi må stå i kø i morgen, såpass vet vi. Gjentatte ganger, til og med. Men vi står han av!
Det fina med AI-bilder är att man får en helt ny syn på sig själv. Självkänslan växer, jag känner mig plötsligt yngre, snyggare och MYCKET mer vältränad.
Världen runtomkring glittrar i guld och rosa. Jag till och med ser på Håkon och hans nya AI-sixpack med nya ögon. Gud vad fin han har blivit!
Man kan äta och dricka hur mycket som helst. Inte ens träning är längre nödvändigt. Bilderna som fastnar i mitt huvud är av ett vackert par med bara lycka omkring sig.
Ett lyckat lyckligt AI-par med utsikt från Parissi vingård
I går dro vi på tur. Vår favorittur. Kaptein Stefanos og hans stadig mer slitne 40 fots seilbåt troner fortsatt på toppen av alt du kan finne på her på Skiathos. Og sånt kommer ikke av seg selv!
For det første bør du oppleve Skiathos minst én gang i livet. Og er du først her, må du oppleve Kaptein Stefanos og hans prosjekt ”Sail the day”. Problemet er noe jeg oppdaget i går, nemlig at det virker som om kapteinen begynner å bli litt trøtt av dette prosjektet. Året 2026 har ikke stått til forventningene, kundene har valgt andre ting, og han har måttet jobbe periodevis på fastlandet. Så igjen må jeg bare si: Gi jernet! Kom til Skiathos, Sail The Day!
Uansett, dagen ble fantastisk! Akkurat som forventet, kan det tilføyes. 10 mennesker la ut som fullstendig ukjente, og gikk i land 10 timer senere som venner og ”familie”, og dette er kun mulig på grunn av dette bålet av et menneske Kaptein Stefanos er. Vi spiste herlig sjømat, vi nøt av verdens ferskeste rogn fra kråkeboller, hentet ut direkte fra en nyss åpnet sådan, mens de sorte piggene fortsatt beveger seg…. Bestialsk? Ja. Godt? Nei. Det rangerer visstnok som en unik delikatesse, men det er vel mer fordi det ikke akkurat florerer av steder som serverer slikt, så på den måten er det eksklusivt så det holder. Fint at vi har generøse mengder Tsipouro å svelge ned med. Tsipouro er en slags gresk hjemmebrent, en lokal variant av Grappa, bare mye bedre. Man blir fort litt susete i huet av de greiene, og etter lunsj blir ofte båtturen både mye hyggeligere, og mye mer diffus.
Vi hadde en herlig seilevind, og fosset over til Skopelos med 6 – 7 knops fart, alle fikk prøve seg ved roret, og det gikk litt opp og ned, ettersom en og annen aldri hadde vært ombord i en seilbåt før. Men det gikk fint, til tross for noe usikkerhet når båten ble veldig skrå, og noen bekymret seg for at vi skulle komme til å havne i sjøen på en eller annen måte. Og ”noen” gjorde selvsagt også det; på vei hjem fant min eminente ”avhopper” ut at hun skulle bade i fart, og hengte seg i et tau bak båten. Dårlig idé. Solide blåmerker under armene i dag, sånn kan det altså gå når man bare ikke klarer å holde seg ombord i fullstendig funksjonelle båter. Havet gir og havet tar!
Gårsdagens Tsipouro ble til dagens angst, og det måtte en tur til Parissi Winery til for å roe nervene. På ny tok vi turen inn mot tåkeheimen (dimman), ved hjelp av mer og mindre vellykkede viner i dette veldrevne vinmakeriet høyt oppe i åssiden med strålende utsikt over Skiathos by og flyplass. Spektakulært! Parissi er definitivt verdt et besøk, et par timer og 7 glass vin senere svever man mentalt tilbake til havnivå, og bør vel i grunn ta en lur før kvelden kommer…
Vi oppdaget en ny perle inne i byen i dag, i form av restauranten Gaia Gastro Tavern, en restaurant som tilbyr gresk mat med en twist. Helt klart på merket, her leveres nydelig mat til fornuftige priser. Lokale leverandører, kreativ kokkekunst, og herlig krydder leveres på løpende bånd, en hver gresk signaturrett leveres med egen vri, og det sitter som et skudd. Første besøket vårt her, langt fra det siste!
Så tar man vel en øl på sengekanten, da, og lar fingrene bestemme hva som skal stå i dagens blogg. Skiathos leverer, men en uke er som vanlig fryktelig kort. Vi får se til å gjøre det beste ut av morgendagen, nyte av nok en dag med 28 grader i skyggen, 25 grader i vannet, og kald øl til lunsj. Livet kan være fint noen ganger…
I dag har vi varit på havet. Och vi har seglat! Tror aldrig vi har seglat så fort mellan Skiathos och Skopelos. 10 först okända människor blev efter en stund som en familj. Vi seglade i 7,5 knop tills en av de engelska damerna tog sig en 360-gradare. Då försvann farten.
Vi har haft en fantastisk dag!
Seglat, simmat, snorklat massa……
Ätit ovanlig och vanlig sjömat. Druckit vanlig och ovanlig dricka. Träffat ovanliga och vanliga människor.
Jag gjorde ett misstag på slutet….. Det såg så härligt ut att bli släpad efter båten…. Så jag fick ett rep att knyta runt mig – och jag hoppade i. Då kom jag på att jag gjort detta misstaget förut. Man kan inte bli släpad efter en båt i 7 knop i ett rep. Då får man brännskador av repet.
Vi kom i land på Tsougria i går, etter en ganske begivenhetsrik overfart fra Skiathos, se gårsdagens innlegg. Begivenhetene deretter har i sannhet representert en noe annerledes ferieopplevelse, såpass kan fastslås!
Men la meg begynne med den tidligere paradisiske øya Tsougria, og la meg si det kort og brutalt: Tsougria er ødelagt! Det finnes et par – tre flotte strender på øya, den aller fineste ligger i en åpen bukt, og da vi besøkte øya for første gang for omlag 15 år siden, var det helt tomt på den vakre stranda. Utenfor glitret det klare vannet, og noen få båter lå stillferdig ankret opp og nøt natur og bølgeslag mot land. I dag flommer det med såkalte ”day-cruises” der hundrevis av menneske pumpes inn i bukta fra diverse båter. Solsengene står tett i tett langs paradisstranda, og geitene som før eide øya helt for seg selv, går forvirret omkring mellom hundrevis av solstoler og stjeler mat og drikke, river ned det som måtte være på bordene, og oppfører seg som dyr. De besøkende menneskene er dog enda verre; det er åpnet er bar på stedet, en slags resturant finnes der, og de serverer mat i plastemballasje, mens de spiller høy musikk av lav kvalitet for å overdøve de forstyrrende bølgeslagene. Hadde vi i det minste klart å oppføre oss som dyr, så hadde vi kanskje fortsatt kunne nyte av paradiset i stedet for turisthelvetet som har oppstått. Så ille har det blitt, at den behårede i det privilegerte paret kunne kjøpe seg et par nye sko på Tsougria, som erstating for Ilse Jacobsen-flip-flop’ene som fortsatt driver hjelpeløst omkring der ute blant turistbåtene! Hva f… er det vi tenker med!?
Vel på plass i den kostbare solsenga ute på Tsougria, forfattet den dobbeltmoralske, skallede mannen i det privilegerte paret et ganske så velformulert elektronisk brev til sjøfartsmyndighetene på Skiathos. Der ble levert en tydelig klage på sjømannsskapet utført av mannskapet ombord på taxibåten, som med nød og neppe bragte dem og 40 flere mennesker ut til strandlivets gleder. Det kom intet svar i løpet av dagen, så noen av passasjerene avtalte å selv troppe opp hos havnemyndighetene. Og her begynner en ganske lang historie, som i det følgende er ganske forkortet, ettersom leserne ville sovnet om jeg dro hele eventyret her. De som ikke hadde sovnet, ville med stor sannsynlighet stukket fingrene i halsen og tømt mageinnholdet over sine elektroniske enheter, med påfølgende utfordringer. Dette må unngås, så vi korter av litt. Et stykke utpå ettermiddagen ankom den skallede samt en britisk statsborger som hadde pådratt seg et par skadde barn på turen, opp hos havnemyndighetene. Men la meg presisere at disse barna ikke oppsto på turen, selv om forrige setning kan tyde på noe sånt, neida, det var skadene på hans barn som oppsto i det landkangen gikk løs på dem fra oven med stor intensitet. Med en viss overraskelse registrerte de at mannskapet på den famøse taxibåten allerede satt duknakket på plass hos havnemyndighetene. Det ble både oppstandelse og trykket stemning da budskapet ble framført, og Mister Haakon ble behørig ønsket velkommen.
Vi er bortskjemte på så menge vis i Norge, og en av dem er på systemer og elektroniske muligheter. Viser vi fram vår nasjonale legitimasjon er det meste allerede på plass. Ikke så hos de greske havnemyndigheter. ID ble kopiert, deretter begynte moroa. Dette er altså ikke tøys, men de måtte ha navnet på min mor og min far (begge døde for over 45 år siden), mitt fødested, pluss en masse de allerede hadde, eller kunne funnet ved å taste inn navnet mitt på en tilfeldig valgt PC. Det tok myndighetene på Skiathos en hel, stiv time å tråkle seg gjennom min identifikasjon, og få inromasjonen inn i den lokale EDB-maskinen. Heldigvis er den skallede en tålmodig mann i et direkte møte med fortiden.
Det var intet mindre enn 4 myndighetspersoner inne i det trange kontoret med møbler fra 60-tallet, det oppsto krangler og meningsutvekslinger på gresk dem i mellom, printeren sluttet å fungere, og spørsmålene som ble stilt til den skallede, men fortsatt privilegerte herren, var både springende og tidvis irrelevante. -Where did you learn English? – Why have you been so many times on Skiathos? – Did you only plan to relax on Tsougria? Vi planla ikke akkurat et bankran der ute, nei, ei heller melking av geiter. Litt mer relevant var det vel å spørre om seilkunnskapene, men generelt var de 2.5 timene ved havnekontoret ganske surrealistiske greier.
Tankene om den éne som valgte å hoppe over bord har ikke helt unnsluppet den skallede. Handlingen var såpass kalkulert og såpass gjennomtenkt, at det peker på noe med den éne. The One. Den som er helt annerledes. Selv om den skallede også hadde gjort en rask kalkyle av de forutstående hendelser, sto ikke bading på hans meny. Samtidig som han ikke var det spor overrasket da den behårede resolutt stupte over rekka 3 sekunder før det smalt. På mange måter opplevde han det som en slags selvfølgelighet da hun forsvant ut i åpent hav som den eneste. Han kjente på et kort stikk av oppgitthet, ettersom det ville medføre enda et innslag av kaos i et allerede kaotisk bilde, samtidig denne merkelige stoltheten som boblet opp i det hun forlot rekka med iphon’en i venstre hånd. – Dette er ikke en vanlig kvinne, tenkte han, dette er en jævla panter! Noen sekunder senere lå hun der i kjølvannet og vinket med et smil om munnen, ikledd kjole og iphone, men barbent for anledningen, altså, ettersom Ilse Jacobsen allerede hadde tatt turen til havs på egenhånd.
Så i dag var den behårede innkalt til intervju på linje med hva den skallede hadde vært gjennom i løpet av gårsdagen. Som de hadde spurt den skallede i paret, lurte de på om hun ville ha en flaske kaldt vann. Nei takk, det behøvde hun ikke. Bare å si fra, sa de, og var på tilbudssiden, vi kommer med det du måtte behøve! Flott gjeng, men de hadde altså glemt at de nå snakket med den éne av 42 som uten videre parlamentering stuper av båter i 7 knops fart. – Har dere hvitvin? spurte den behårede da, selvsagt, som om havnepolitiet hadde eget kjøleskap for den slags hver gang en ekte avhopper svingte innom. Heldigvis skapte det munterhet blant herrene på det trange kontoret. De tillot seg endog å spøke om at hun hadde forlatt sin mann til fordel for sin telefon. Den skallede tok dette med knusende ro, for nå er det telefonen som er død, ikke den skallede, som, klokelig eller ei, satte noen jævla breie sjøbein, og ytret noen solide, norske gloser fremfor å utfordre havets uforutsigbarhet. Forklaringen hennes var for øvrig til forveksling lik den han selv hadde servert dagen før, så det var lite å debattere deretter.
Dagen ble ellers avrundet ved havet, først i en solseng ved Kassandra Bay Hotell, et sikkert valg på Skiathos, deretter ved den klassiske restauranten Bourtzi ved borgen i den gamle havnen. Denne har mange fugler og mange katter på besøk, kanskje er det en form av maktbalanse der? Maten er god, stemningen behagelig, og solen senker seg over åsen på motsatt side av havnen, og vi avslutter dagen med et godt glass rødvin. I morgen setter vi atter kursen mot havet i Captain Stefanos’ slitne båt, og får ukas høydepunkt, utvilsomt!
Det är så många beslut man ska ta på en vanlig semesterdag:
När ska vi gå upp?
Ska vi träna före eller efter frukost?
Kan jag unna mig en croissant 🥐 till frukost idag?
Mjölk i kaffet?
Ska vi ta lunch snart eller ska vi bada en gång till?
Öl eller vin till lunchen?
Var ska vi äta middag?
Båt eller buss till middagen?
SÅ SVÅRT ATT BESTÄMMA!!
I dag är en dag med abstinens. Det visade sig att min telefon inte överlevde Medelhavets salta vatten trots allt. Jag är nu nästan onåbar för första gången på 25 år. Det går inte att ringa mig, inte sms:a, inte teamsa, inte whatsappa. Jag har ingen jobbmail och värst av allt: Jag har inget bankID och kan inte logga mig in någonstans.
Jag har min iPad. Och det gör att nedtrappningen inte är fullt så våldsam.
Det har varit en spännande dag med förhör hos den grekiska hamnpolisen. De tyckte att det var väldigt intressant att jag hade valt att ta med mig telefonen från olyckan igår istället för att ta med mig min man.
Men Eftersom telefonen är DÖD har vi konkluderat med att det var fint att jag valde telefonen framför Håkon.
NÄSTA SVÅRA VAL IDAG:
Vilka skor till middag? ( åh nej…. Har ju bara ett par… Mina guldskor försvann i havet igår…)
Det priviligerte paret har igjen vendt akterspeilet mot hjemlandet, og satt nesa mot Skiathos. Kun én uke, men en viktig sådan for et par som stevner i retning pensjonsalder med god bør. Men tro bare ikke det er begivenhetsløst av den grunn, ting skjer, og ikke småtteri, heller!
Midt i natten forlot de sitt godt etablerte hjem i en rik kommune, og reiste til landets hovedflyplass i øsende regnvær. Selv de mer priviligerte må innimellom akseptere flyrutene som de er, fremfor å tvinge seg til å fly på tider som passer dem selv. Noen timer senere satte SAS sine kraftfulle gummihjul bestemt ned på Europas korteste flystripe for kommersiell luftfart, og bremset hardt for å unngå en tur ut over kanten der den alt for korte asfaltstripa slutter i tomme intet. Det priviligerte paret tar selvsagt ikke proletarenes fremkomstmiddel, også kjent som buss blant de mindre begavede, neida, de insisterer som kjent på Mercedes med taxiskilt. Vanligvis er dette problemfritt på Skiathos, men det var visst før, det. De måtte vente, denne gangen. Vente i stekende hete, med langbukser, for en skam! En halvtime senere var de dog underveis mot Kassandra Bay, et godt, veldrevet hotell noen kilometer fra Skiathos by, der de hadde benyttet mang en ferie tidligere. De følte seg vel mottatt selv om den skallede måtte avkle seg sine reiseklær litt vovet i en åpen hotellobby, for å skli inn i sine for anledningen mer veltipassede kortbukser. Så kunne ferien begynne!
Ferien har begynt med krimlesning på en sydlig strand
De første par dager forløp ganske begivenhetsfattig; ikke at det fint skulle kunne produseres lange innlegg om bussruter, veistandard og restaurantbesøk, men akkurat i dag har jeg noe mer presserende på hjertet. Rett utenfor Skiathos ligger nemlig en vakker øy kalt Tsugria, en gang forsøkte selveste The Beatles å kjøpe den, men det lot seg ikke gjøre. Den gang var den et paradis stort sett befolket av geiter og et lite olivenoljepresseri, ellers var det tomt og stille. Sånn er det ikke mer, jeg kommer tilbake til det i morgen. Men i dag må vi snakke om dramaet som utspilte seg på vei til denne fordums paradisøy…
Etter dramaet….
Det priviligerte paret tok Taxibåten ut fra gamle Skiathos havn, rett nedenfor den pittoreske borgen som i dag huser en flott restaurant. Med 7 knops fart stevnet de mot Tsougria, de var vel omtrent 40 solhungrige mennesker ombord i den tilårskomne trebåten. Et stykke ute fra land, sånn omtrent 15 minutter fra Skathos havn, oppdaget de en seilbåt for motor på kryssende kurs. Det er mange båter med kryssende kurs i mellom de greske øyer, så det er i seg selv intet spesielt. Det spesielle denne gangen var at verken taxibåten eller seilbåten så ut til å ville endre verken fart eller kurs, og det begynte etter hvert å se litt kritisk ut. Usikkerheten spredde seg blant passasjerene, men foreløpig ikke noe drama. Fortsatt sto begge båtene på sin kurs, seilbåten kom fra styrbord, og hadde forkjørsrett. Uroen spredte seg. Den skallede begynte med frenetisk plystring for å vekke minst en av kapteinene. Det var ingen suksess. Herfra ble det drama. Den behårede skal i sannhet ha for å tenke utenfor konvolutten, for sånn omtrent 5 sekunder før sammenstøt, grep hun sin iPhone, og hoppet over bord. Midt ute i den åpne sjøen mellom Skiathos og Tsougria stupte hun, mens de to båtene med sine uoppmerksomme kapteiner, fortsatte mot det ufravikelige. Den skallede hadde kalkulert med at dette får vi tåle, han hørte seg selv si på klingende norsk at ”detta går til hælvete”, før de to båtene drønnet inn i hverandre. Taxibåten rammet seilbåten midtskips, landgangen som var festet forut, ble revet løs og falt ned over passasjerene. Og 100 meter bak i kjølvannet svømte en enslig svale som ikke ville være ombord når to skip tester styrken i sine respektive skrog….
AI sin tolkning av min kones modige valg om å være den eneste som valgte havet fremfor kollisjonen
I seg selv er det fascinerende at én eneste annerledes tenkende har en fundamentalt egen strategi når ting går galt. I slike handlinger kan det i ytterste instans bety leve eller dø, men heldigvis ble det ikke slike resultater i dag. Av 40 mennesker valgte altså én å kaste seg i havet, uten å tvile ett eneste sekund. Den skallede måtte innrømme at han følte en viss stolthet over sin handlekraftige kone, selv om han selv hadde konkludert med å bli ombord. Del 2 av denne historien kommer i morgendagens blogginnlegg, men for å samle trådene litt, så viste det seg at det ikke fantes noen badestige eller andre hjelpemidler i taxibåten, og det ble litt av et styr å få den behårede ombord igjen. I tillegg til kjole og mobiltelefon hadde den behårede et par Ilse Jacobsen flip-flops i ganske ekte gull på føttene på vei ut i havet, og disse må nok anses som tapt. Nå hviler et svart mørke over havet der ute, og ingen flip flop har ankommet stranden. Ilse Jacobsen’s flip flops i ganske ekte gull er dermed å anse som savnet på åpent hav.
Det som skjedde etter kollisjonen er i grunnen meget underlig. Vi kommer tilbake med utfyllende opplysninger i morgen, men inntil videre rekker det med å si at den skallede er ganske forbanna på kapteiner og styrmenn, for såpass dårlig sjømannskap skal man vel ikke tolerere selv i Hellas. Den gamle trebåten er ikke i havna, og ingen har hørt fra seilbåten. Hva er det egentlig som skjer her?
Selv om vi lå ved den gamle ”ventestasjonen” Bile i natt, hadde vi i grunn ikke særlige forhåpninger om god bør nordover i dag. Derimot hadde vi, i sterk kontrast til seilerne fra seilskutetiden, en god motor å forlite oss på. Men dagen ble faktisk noe helt, helt annet enn både Yr og Windy hadde forespeilet oss!
Morgen i tåkeheimen
Jeg ble vekket av tåkelur i morges, faktisk. Hvor mange av dere kan skryte av noe lignende, egentlig? Dype ul i halvmørket, først trodde jeg det var et større skip i ferd med å kollidere, men ulingen gjentok seg med jevne mellomrom, og jeg ble langsomt mer våken og forsto hva jeg opplevde. Det er en slags annen verden ute på sjøen, egentlig. Andre lyder, andre fenomener, annen utsikt. Jeg tvang meg ut av køya, og så et grått ingenting på utsiden. Som tynn bomull på sjøen, det var helt vindstille, fuktig og hustrig. Det var vår siste morgen på sjøen for denne gangen, og jeg reflekterte der ute i ingenmannsland over hvor kort tid 3 uker faktisk er…
Kontrasten til de svenske ”flytende campingplasser” kunne neppe bli større. Vi våknet i et nærmest øde landskap, der kun 2 andre båter kunne ses innenfor en radius på 100 meter. Vi la ruta til vår hjemmehavn, og hadde en plan om ca. 4 timer motorkjøring forut. Vi var ambivalente til å vende hjem etter en fantastisk ferie med en nydelig båt, om enn det har vært noen frustrasjoner underveis. Men værgudene hadde noen pek til både Yr og Windy, samt en flott presang til oss. I det vi passert Filtvet, og entret Drøbaksundet, kom sønnavinden sterk og klar, og ble med oss hele veien inn til Børsholmen. Vi lenset i solide 4 – 6 knop hele veien, og fikk enda en herlig seiledag som avslutning, takk til forsynet!
Gjør døren høy og porten vid! var det som slo meg da jeg entret vårt hjem, jeg behøver virkelig ikke bøye meg for å å inn på badet, jeg slår ikke hodet hver gang jeg snur meg, jeg kan bevege meg fritt uten å pådra meg skader i alle ekstremiteter. Mulig de første dagene kan se noe merkelige ut når jeg beveger meg utsøkt langsomt og veloverveid, uansett hva jeg foretar meg. Vi er hjemme igjen! Min fantastiske kone har gjort så å si alt ombord, jeg har latet meg, drukket øl og tatt i mot med åpen armer. Joda, jeg har bidratt til et par godt gjennomførte tillegninger og gode fortøyninger, men der slutter stort sett mine bidrag. Men her hjemme endrer alt seg! Jeg lager middag! Jeg handler! Jeg fixer og årner en masse greier! Verden er tilbake til normalen, og jeg hører musikk igjen!
Den siste bøya er forlatt….
Snart er det natta. Den siste bøya er forlatt for denne gangen, vi gleder oss til neste tur, og følg med, for det priviligerte paret skal snart på tur sydover igjen… Vi kommer til å formidle alt som skjer også på neste tur, enten vi seiler eller flyr!
Anna & Håkon på tur 