Turbososialisme

Det var stille fra oss i går, ja. Det er vel det som heter ”stille etter stormen”, går jeg ut i fra? Men det var ikke stille hos oss, tvert om; det var en kanondag, fylt av sosiale situasjoner i en nærmest endeløs rekke. Er det dette som er ferie, kanskje?

Stormen la seg, og moroa begynte. Vi ble en ekstra dag i trivelige Bovallstrand, og det gikk fra godt til bedre, faktisk. Men la meg først få si noe om alder, apper og navigasjonssystemer. Vi har Raymarine kartplotter. Sikkert fint, det. Men den har ikke kart over Sveriges kyster, så vi kjøpte et sånt kart i form av et SD micro kort som skulle være kompatibelt med Raymarine med Lighthouse operativsystem. Jeg går ut fra at det er kompatibelt, etter alt jeg har lest. Men installasjon krever at mobilen er med i spillet, så det må lastes ned en app. Så langt greit. Herfra alt annet enn greit. Kanskje er det stupid å investere i Garmin kart til Raymarine plotter, hva vet jeg, men står det på pakka og selveste verdensveven at det passer, er det i utgangspunktet slik at folk i 65-års alder tror på det skrevne ord. Og med denne innfallsvinkel begynner traumene. Dette er faktisk en ganske håpløs historie, men jeg skal gjøre den kort. Det er meningsløst vanskelig å rent fysisk montere nytt SD-kort i plotteren, og deretter blir det bare verre. Jævelig mye verre, faktisk. I skrivende stund har plotteren blitt tilbakestilt til fabrikksinnstillnger, og til tross for dette, samt en ny Raymarine app på flere dingser, viser det seg umulig å kople en eneste av disse dingsene til plotteren. Og vi er fullstendig fastlåst med en plotter som ikke vil snakke med oss, og som har et absolutt ubrukelig kart parkert i dertil egnede kroppsåpning. Det finnes sikkert noen som kan litt om Raymarine i denne verden, men hvor f… oppholder disse menneskene seg, egentlig? De behøver jo eget helikopter på linje med Luftambulansen, for pokker!

Over på noe hyggeligere. Jeg forsøker å lese litt ombord. På Asker bibliotek snublet jeg over en bok skrevet av en gammal kompis og bandkollega, Jan-Erik James Knudsen (hva er vitsen med alle disse navnene, egentlig?), og selv om jeg har lest et par bøker fra hans hånd tidligere, kjente jeg ikke til denne. Jeg er i utgangspunktet ikke så stor fan av krim-litteratur, men for en gammal bandkollegas skyld, tok jeg sjansen. 90 sider ut i boka er jeg hektet; dette funker. For krimelskere, er dette en no-brainer,. Biblioteket bare gir og gir!

Vi møtte nye venner i går. Engelske Neil og danske Jette kom ombord, og vi hadde en lang, hyggelig kveld, der båtens vinbeholdning ble grundig utfordret. Vi sto løpet ut, men det var close race. Veldig trivelige folk med internasjonal ballast, og mye seilerfaring, sånt kan vi like. Dette er de positive sidene ved gjestehavner, men jeg er i sterk tvil om sånt opphever de negative sidene ved de samme havner. I kveld ligger vi i Skärhamn på Tjörn, og her er vi ikke alene! Hva trekker alle disse folkene hit, i grunnen? Antar dette var en stille havn med stor kosefaktor i sin tid, men nå? Hakket bak Smögen med hensyn til viktighet for de aller mest fisefine i dag, men med liten margin. Det viktige for oss i dag, et at vi har hatt hyggelig besøk ombord, og at det ikke spilles en fotballkamp der Norge deltar. Natten kan komme med nogenlunde fravær av fotballens historie, men en dag må man uansett innse at nå er det over.

Men nå er jeg faktisk så ufattelig trøtt at her går grensen. Vi ses i morgen!

Ps: Har våknet igjen, og må nevne at vi fikk svært hyggelig besøk i båten av slektninger/venner som hadde med herlige skalldyr, og god vin. Ikke å undres over at jeg var så trøtt i går kveld, at jeg knapt var i stand til å skrive noe som helst…