28 grader under dekk, 29 grader om man forviller seg opp fra de nedre gemakker. Over vårt dekk springer og tramper en masse føtter, som om det var meg som er trollet under brua, med en rekke geiter på vei et eller annet sted for å gjøre seg fulle og fete.
Det er meldt torden i morgen og en masse vind på søndag. Folket søker til havnene, og problemet er at folket er alt for mange, i og med at den svenske Västkusten har overtatt for Mallorca, Grekenland, USA, Danmark, Italia og Tyrkia som nordmennenes (og svenskenes) nye favorittdetinasjon. Vi brukte vel en god time på å grine oss til en svært utsatt plass inne i bassenget inne i Hunnebostrand; vi har bygget en slags “sjøstjerne” av alt for store båter som har bundet seg til hverandre. Nå må vi bare håpe med all mulig flaks, at vi ikke får sterk vind, før det kan gjøres en grundig ommøblering her utpå dagen i morgen. Spørsmålet er om noen har gjort forsøk på å beregne kraften som til sist hviler på tau og kryssholt i de to båtene som ligger innerst fortøyd til et nokså fast holdepunkt. Tror vi skal være happy med å være blant de ytre i “stjerna”, med fokus på tror, for akkurat hva som skjer når noe begynner å røre seg, har jeg litt problemer med å fundere for mye over, når sannheten skal fram…
Under disse omstendigheter skal det drives personlig hygiene, toalettbesøk, spising, avslapning, ja, til og med soving, og vil du i land må du skritte over et stort antall fremmede båter i samme situasjon. Det er dette som kalles ferie, så vidt jeg forstår. Men vet du hva? Dette er jeg for gammel og sær til. Jeg er mer eller mindre konstant anspent og irritabel, har vondt i nakken og høylytt tinnitus, og drømmer om en øde havn på svai et eller annet sted. Dream on. Natt til i dag lå vi på svai i en bukt der det burde være mer enn nok plass, men det å tråkle seg inn der i lag med alle andre besøkende, var en prøvelse, når sannheten skal fram. Vi hadde hyggelig besøk ombord, sånt hjelper på, rett bortenfor gikk oss en båt på grunn, og det hele var ganske kaotisk… Og akkurat nå opplever jeg vel et behov for en ukes tid uten bekymringer på Skiathos, for å være ærlig. Det er vel like greit å innrømme først som sist at i øyeblikket strir jeg med hjemlengsel.
Nu vel, det er et godt stykke hjem, og fortsatt noen planer som skal gjennomføres. Været skal bli noe kjøligere, men folket er her, og det er vi også, på mange måter fanger i vår egen ferie. Jeg bare elsker denne fantastiske båten, men det var vel ikke overfylte campingplasser jeg så for meg i mine drømmer, da vi overtok denne skjønnheten i fjor sommer. Nå ligger vi på plass 106 i lag med intet mindre enn 7 andre båter, og om alle betaler for seg, så får de altså 8 betalinger for 1 plass, der kun én får strøm, og kanskje et par andre får vann. La meg her få sitere en av våre svenske “naboer” som også er en del av vår sterkt eksperimentelle “sjøstjerne”: – Västkusten er et fantastisk område, men det er jo för jävligt at man måste søka nödhamn innan klokkan 10 om morgonen, dagen förut for skitväderet!
Det ble restaurant i kveld; den første på vår ferietur for bare oss to. To kraftige øl, blåskjell, og Västkustens spesialitet, Räkmacka! Legg så til at jeg gikk borti gata etterpå, og handlet inn en ekte banana split fordi det minte meg så innmari om turene til Oslo og “Studenten” for 45 år siden. Her skal det innrømmes at selv om en banana split var for en bagatell å regne den gang da, så er det jævla svære greier nå. Jeg måtte gi opp. Beklager til den norske skjønnheten som var omtrent 45 år yngre enn meg, og jobbet i en svensk glassbar. Flink jente, som vi sier på norsk, men nå er jeg så mett av både kvalitetskalorier og kvalitetsøstrogen, at jeg like godt stopper her før det går helt galt…
Anna & Håkon på tur 