Kategori: 1. Salt in the air, Sand in our hair

I seilskutetiden lå skutene ved øya Bile ved nordre enden av Jeløya, for å vente på god bør, enten den å skulle ut av, eller inn i fjorden. Inne på øya finnes derfor naturligvis restene av et vertshus; nå er det kun grunnmuren som gjenstår etter et spesielt fuktig lag for fiskere som hadde vært i Christiania og solgt unna en gedigen fangst. Nå juger jeg litt, selvsagt. Men uansett ble vertshuset nedlagt en gang på slutten av 1700-tallet, så vi må holde ølet sjøl.

Vi også venter på god bør, på den gode, solide solgangsbrisen som kjennetegner Oslofjorden, der vi kan seile platt lens helt fra Fre’kstad til Aker Brygge. I så måte er vel ikke værgudene helt på vår side, det blir nok ikke så mye vind å leke med i morgen, heller. Som i dag. Men natta som var, derimot! Vi ble kastet omkring i den trange bukta ved Missingen, som jeg nevnte i går, så foregår det mye skummelt på den bortgjemte, lille øya. Bratt, dyp og skummelt som det er over alt. Nabobåtens familie, inkludert hund, dukket opp igjen etter hvert, men ville ikke fortelle hva de hadde vært igjennom. Båten som lå på bøya ville ikke snakke med oss, de bare glodde med mørke blikk. Noe er galt på den øya, selv vannet der ute er kaldere enn alle andre steder i fjorden. Og vi har fortsatt ikke snakket om de selvlysende brennmanetene… Men dette var i går, altså, i dag henger vi, tro det eller ei, på en av bøyene til Oslofjordens Friluftsråd!!

Vi stakk fra ”Den Løyndomsfulle Øya” så kjapt vi kunne i morges. Vår absolutt fabelaktige Volvo Penta har levert sine moderate 2000 rpm hele veien, været ble bedre, vannet varmere, og solkremen måtte fram. Om du tenker over det, så er det en form av suksessfaktor i en tom flaske solfaktor etter en ferie i egen båt. I løpet av morgendagen er kremen slutt, og vi legger båten tilbake i hjemmehavn på Børsholmen i Asker. Konklusjonen på disse 3 ukene serveres i løpet av i morgen kveld. Tror jeg.

Vi har utfordret ferjene mellom Hoss og Morten i dag igjen. De også er ute etter oss, noe vi har lært den harde veien gjennom et helt tiår. De sendes ut i tilfeldig rekkefølge og kurs, og sikter seg inn på oss, akkurat oss, hver fordømte gang vi planlegger å krysse denne overfarten. De er ondsinnede, og det er fryktelig ubehagelig. I dag turde jeg utfordre litt, ettersom vi gikk for motor. Men de er absolutt upåvirkelige. De velger sin kurs, og kun snedig unnamanøvrering fra vår side gjør at vi unngår å rennes i senk. Jeg lurer rett og slett på hva som driver dem, noe er fryktelig galt med de ferjene, merk mine ord.

Vi ligger nå ute for siste gang på denne ferien. Selv om jeg har hatt mine nedturer underveis, kjennes det trist å forlate vår drømmebåt i morgen, allerede. I det vi passerte grensen til Norge på vei mot nord, forsvant også hordene av Nordmenn, tross alt befinner okkupantene seg sør for grensen, og legger havnene åpne for sånne som vender hjem i skam. Som oss, vi deserterer fra årets okkupasjon av Sveriges Västkust. Vi har bidratt med vår blotte tilstedeværelse, og som sådan sikkert blitt oppfattet som okkupanter selv, også. Her nord hersker freden, det er 3 båter i denne beskjedne uthavna nå som natta faller på, og det stor avstand mellom oss. Dette er alt annet enn campinghelvetet vi har forlatt. Naturen er styggere, men livet er mer stillferdig.

Nå har jeg sailor’s blues. Gleder meg til å komme hjem, gruer meg til å forlate vår fantastiske båt. Vi kunne bodd her, Anna og jeg! Utrolig hvor fort man venner seg til et enklere liv, når mulighetene er begrensede. Det største problemet er vel egentlig at det er vanskelig å legge opp rutiner for å holde seg i form, mens det er uhyre lett for å legge opp rutiner for å ta seg en øl til lunsj, og deretter bare følge opp. Men nå skal vi hjem, og alt skal bli annerledes. Askese står for døren, mine venner.

Det har vært et par fabelaktige seildager!! Det er med bestemt vind og seilet hevet, man merker hva seilbåter er laget for, og hva som er meningen med livet, intet mindre!

Vinden var perfekt i går. Vi la ut fra vår moderate vik på Kalvön utenfor Fjällbacka etter å ha sendt avsted vår nattegjest, og satte kursen nok en gang for Strömstad. Atter en gang var det et satans renn med båter i store mengder i begge retninger, det var som vanlig troppeforflytninger blant de okkuperende nordmenn som pågikk. Vi ville besøke Systembolaget (surprise!!), bunkre vann og noe mat for de siste nettene i uthavn på vei hjem. Vi hadde sørlige vinder, men ikke såpass rett sør at vi måtte over på platt lens i særlig grad, vi satte alt vi hadde av seilduk, og fosset fornøyd avsted i 4 – 7 knops fart. Solen fulgte med oss hele veien, det er ikke mer å si enn at sånt er vitsen med å eie en seilbåt. En fantastisk dag!

Underveis passerte vi mannskapets skrekkområdet, ”Tjurpannan”, der sjøen rotes til, og vinden oppfører seg rimelig uregjerlig. Undertegnede øvet et ganske sterkt press på mannskapet for å bare kjøre på, og vise naturen at den ikke kødder med sånne som oss. Hun lot seg overtale, og vi tok utsiden av alt som var, og sto på nordover, uten en masse meningsløs, motorisert ferdsel i innmark. Anna har dermed overlevd en av sine svært mangslungne skrekkoplevelser, uten at det ble særlig skrekkelig i det hele tatt. Det skal rett nok sies at vi har hatt en del mer uheldige opplevelser av vær og sjø i området tidligere, så hennes skrekk var ikke tatt rett ut av lufta, heller.

Vi fosset inn i Strömstad, vi hadde reservert plass ved Strömstad Spa, og heldigvis var vindretningen slik at vi havnet i godt le ved tillegning. Alt gikk smertefritt, denne gangen, halleluja, søstre og brødre! At vi misset et vennepar med kun minutter var ikke så flott, men ingen bestemmer over naturen. Så de dro til Koster mens vi var ved fastlandet, sånt skjer. Litt bedre informasjonsflyt neste gang, og alt går i orden. Jeg tok den største ryggsekken på, og gjorde en farefull ekspedisjon inn over land, der de norske horder regjerer. Selvsagt møtte jeg ingen svensker i gatene, og selvsagt lå det ingen svenske båter åpenlyst til kai noe sted, men jeg hadde norsk legitimasjon tilgjengelig, og var i utgangspunktet rimelig trygg. 15 kilo tyngre stabbet jeg tilbake til havna, og vi har bunkret for siste legg inn mot hjemstavn.

Dagen i dag har i all hovedsak vært fylt av en meget bestemt nordlig vind. Men vi har gått nordvest, og stort sett akkurat hodt oss innenfor marginene. Denne båten seiler guddommelig i motvind, go vi har beveget oss mellom bidevind og skarp slør, mellom 4 og 7 knop, og en vind som har stått på sitt mellom 7 og 11 sekundmenter. Fantastisk, frisk seilas!! Nok en gang har mannskapet fått utfordret sine grenser, ettersom området utenfor Hvaler anses å være et annet område for ren skrekk, sett fra mannskapets synspunkt. Så mye galt har vi vel tross alt ikke gjort i disse farvann gjennom årene, eller? Jeg husker stort sett bare alle de gode seilaser, så hvor kommer denne redselen fra? Uansett, vi gjorde en herlig seilas forbi Hvaler i dag, og satte kursen for et for meg helt ukjent sted med navn Missingen. Det er i korte trekk en liten øy midt i ingensteds ute i ytre Oslofjord, der det befinner seg et sjukt trangt sund med en bøye fra Oslofjordens Friluftsråd (OF) til disposisjon. Tro bare ikke den bøya er ledig, det ville være en bommert av dimensjoner. Uansett når vi hadde ankommet, ville bøya vært opptatt, det er skjebnen som styre sånt, tror jeg. Om vi skulle regnet våre kostnader for medlemsskap i OF om til kostnad per overnatting, ville det nok vært bedre å overnatte på luksuriøse hoteller i en verdensmetropol, så jeg satser på at vi betaler OF fordi de jobber med fjordens beste som fokus. Bøyene er ikke for akkurat oss, uten at jeg skjønner noe av det. Og Missingen er et øde sted, dit bare idioter som oss reiser, og i hvert fall overnatter. Allikevel finnes her nå en håndfull båter som har buntet seg fast i noen stålrør langs berget, og kom ikke her og fortell meg at det er bedre enn campingene langs Västkusten. For de ligger tett i tett, de kan ikke gå i land, og de har ikke tilgang til strøm, vann eller toalett. ‘Nuff said. For øvrig tilføyes at alle fortøyningstyper har sine utfordringer; det er ikke rett fram å hekte seg fast i fjellet, ei heller om du bruker hekkanker, alt krever både planlegging og vurdering av alternative scenarier.

Vi ligger på svai, som vanlig. Denne gangen trangere enn noensinne, tror jeg. Det er en dyp renne her på Missingen, og vi har hektet fast ankeret i leirebunn ganske tett på land, for værmeldingen påstår nordlig vind hele natta. La oss håpe Yr ikke bommer denne gangen, for da våkner vi når glassfiberen slipes mot berget, det ville ikke være noen gledelig oppvåkning, såpass vet jeg om livet i båt. Vi har nå spist vår middag, og Yr har fått utfordret sin værmelding, mens vi har logret ganske så kreativt bak vår drøye 30 meter ankerkjetting / tau. Det må sies her at vi har hengt ut en rekke fendere langs babord rekke, i tilfelle noe blir helt på styr i løpet av natta. Enn så lenge ser vi nesten sikre ut. Nesten, altså, for det skjer mye rart her, og jeg tør ikke inngå veddemål om hvor vi kommer til å svinge i løpet av de neste 10 timer. La det Swinge!!

Sola er på vei ned nå. På de omkringliggende holmene har vi oppdaget mystisk dyreliv, og vi jages av skule lyder fra alle kanter. Paret i nabobåten, samt deres hund har vært forsvunnet i flere timer nå. Om dette blir det siste blogginnlegget fra vår side, vet dere hvor dere skal lete…

Ganske interessant å bivåne dagen derpå i en populær gjestehavn, i grunnen. Alle flykter derifra, som om de var der under tvang, liksom. Og Västkustens ”stollek” tar en ny omgang.

Ja, for det er i grunnen som en stollek (altså en lek der det er mange deltakere, og noen færre stoler…), for før kl. 07 om morgenen den første dagen det er brukbart vær der ute, er det første flyktningene underveis. Kun kort tid etter dette, ankommer de første båtene som skal ha plassene som just er forlatt. Hvor i granskaugen kommer disse i fra, egentlig? Har de ligget og klamret seg til en rød stake i nærheten, så de kan komme drivende inn med dagens første tidevann? Slik det ser ut for meg her langs Västkusten, så finnes det ikke tid til å reise, kun til til å lete etter en ny plass. Og ingen plasser er ledige etter klokken 09:30. Do the math.

Vi var en del av et gedigent tog på vei nordover fra Hunnebostrand i morges; vi reiste ved 11-tiden, etter å ha fylt diesel. For dessverre har vi brukt alt for mye motor på denne reisen, ettersom vinden ser ut til å ville nord når vi vil sør, og vice versa, Akkurat som sist gang vi var i dette området. På samme tid møtte vi en uendelig rekke båter på vei sørover. Det var frisk vind fra nord i dag, og vi måtte leve med den, men det er ikke noe problem, ettersom vi har plenty motorkraft ombord. Sånn litt apropos: For dere som mener Middagsbukta i Oslofjorden er noe å vise fram, prøv Hamburgsund, og din kjeft vil for alltid forbli fullstendig stille. Ved 13:30-tiden nådde vi Fjällbacka, der vi igjen opplevde det komplette desperasjonsdrevne kaos med en mengde båter som lette etter et fåtall plasser. Vi fikk lov til å vente utenpå en annen seilbåt mens vi ventet på dagens, eller skulle vi si nattens, gjest. Omkring oss fløt det med fortvilelse, for det var fullt i havna for lenge siden. Det var en befrielse å tøffe ut av havna igjen, og sette kursen for en liten vik med ankerfeste. Klart det er fullt her også, men tross alt har vi noen meter til nærmeste båt, i stedet for noen centimeter. Av og til er visstnok én millimeter nok, men ikke når du er på seiltur!

I morgen er det pinadø meldt sønnavind! Vi har staket ut planen for Strömstad nok en gang, det blir noen timer til sjøs, men bann på at seilene skal brukes!!

Vinden uler, vi ligger fortsatt i Hunnebostrand, og jeg har det sånn passe. Vi kjenner igjen Västkysten nå, den er ikke alltid like grei, den er egentlig grenseløs, når sant skal sies. Nå må vi snart sette nesa mot nord, men før vi gjør det, har vi en regnfull dag å slå ihjel i Hunnebostrand, ikke akkurat verdens navle…

Jeg har dusjet i dag! For en begivenhet! Visse fordeler skal man da ha av å ligge i en gjestehavn, tross alt. I går var jeg dessuten på besøk hos Pelle P og gjorde langsiktige investeringer i underbenklær, et eksemplar av denne solide investering holder nå et rent og godt grep om understellet, livet kan være trygt innimellom. Nå mangler bare en opprydning i skjeggveksten som lever sitt eget liv, helt uavhengig av hva jeg måtte mene om denslags. Snart ser jeg altså ut som en aldrende fisker.

Dager kan gå overraskende fort unna, selv om man i utgangspunktet ikke har en dritt å finne på. Frokosten ble tatt ombord, vi måtte til med vifteovn, det var omlag 10 grader utenfor teltet i morges, for pokker. Hvor ble sommeren av, i grunnen? Uansett en hyggelig morgen under dekk, selv benyttet jeg de første par timer av dagen til å fullføre en artikkel for audiophile.no, den har ligget en stund på vent, men i dag var dagen kommet. https://audiophile.no/nb-no/item/3430-test-lab12-melto2 Sånt sludder kaster altså gamle gubber bort sin tunghørte tid på, men regner det i en flytende campingplass, så gjør man det man må!

Da jobben var gjort hadde min avslappede kone krøpet tilbake til de indre gemakker, så jeg tok en ekspedisjon ut i verden. Det var en klar fordel at regndråpene hadde begynt å beherske seg så smått, men selv om himmelen hadde roet seg ned, var det fort gjort å skjene innom Ölluckan, ser du. Men la meg her arrestere etablissementet Ölluckan kraftig; skal du kalle serveringsstedet ditt noe slikt, så serverer du ØL, for faen, og ikke Peroni fra Italia. Sverige er fylt med gode bryggerier, og en lang rekke av disse leverer godt fatøl, så hva pokker gjør en öllucka med dette tynne pisset, i grunnen? OK, så reddet de seg nesten ved at de kunne levere et tsjekkisk øl fra fat, også. Men vi er fortsatt i Sverige, så forrige innvending gjelder fortsatt.

Vi gikk på restaurant i aften. Med klar inspirasjon fra Hellas og Middelhavet, fremstår Bon Bastarde som et åpenbart restaurantvalg i Hunnebostrand. Nydelig gresk tapas med god vin var ikke feil. I stedt for dessert valgte vi museum, av alle ting. Et helt fantastisk fotoarkiv ivaretas av en rekke aldrende personer herfra, og både fiske, skipsfart, stenindustri og turisme er fanget på kamera, katalogisert og kategorisert etter alle kunstens regler i dette lille, unnselige huset på kaia. Av alle ting ble vi mottatt av gründeren av Voice of Europe og faren hennes på 95 år, som fortsatt er en av de drivende krefter bak dette utrolige konseptet. Ganske utrolig også at Lotta Malm Hallqvist stiller opp for pappa, rett fra de hotteste firmaer og økonomiske tinder i London, helt nedpå, avslappet og tilstede hjemme i Hunnebostrand, fremfor jetset-livet i verdensmetropolene. Et artig møte, egentlig, der hun passer på at pappa spiser og drikker nok; innerst inne er vi alle mennesker, faktisk, og ikke bare et produkt som beskrives i verdens økonomiske tidsskrifter.

I morgen bærer det nordover, i første omgang med ganske små steg. Vi skal ligge i uthavn med ganske mye vind, så jeg har lest og vurdert for harde livet om ankervekt, kjetting, tau, ankerfeste og alt som hører til. Jeg opplever ofte en form av nærmest hysteri omkring dette temaet, saken er at nei, vi ligger som oftest ikke med ankeret på 30 meters dyp i liten storm. Vi har kanskje kast på 10-12 sekundmeter og 6 meters dybde, det skal holde med 25 meter kjetting og en del tau i tillegg. Kanskje går det noe ut over nattesøvnen, men vi skal fikse dette, også. Vi får finne litt le, og bruke sunn fornuft. Det kan av og til være nødvendig å slappe av litt, fremfor å hevde at ”min er lenger enn din” (ja, kjettingen, altså). Mannfolk er seg selv like, enten det er antall fot lengde på båt, meter på kjetting, eller lengden på… fingrene. Og når er det natta.

Er seilferie på Västkusten midt i juli en god idé, sånn egentlig? Er det smart å bekymre seg for de mest utrolige greier ustanselig? Er vind farlig for seilbåter? Er bølger ondskap satt i system? Er mennesker egentlig kun problemer og hindre for et godt liv? Å, alle disse dumme spørsmål som ti vise ikke har en sjanse til å besvare!

Natten ble vel omtrent som jeg hadde bekymret meg for, selv om bekymringen i seg selv ikke bidro noe som helst positivt på noen som helst måte. Heldigvis var det temmelig vindstille i natt, så gårsdagens “sjøstjerne” holdt greit fasongen. På andre siden av bukta var serveringsstedene i god gang med quiz og hoiende mennesker, med litt propper i ørene og et par øl magan gikk det greit å sovne, allikevel. Ved 02-tiden i natt kom noen av geitene tilbake fra seteren, og de var blitt temmelig fete og fulle, kan jeg røpe. De trampet som pokker på “min bro” rett over hodet på meg, og brekte en hel masse, ettersom de åpenbart hadde et sterkt uttrykksbehov. Jeg behøvde ikke bry meg med å rope at “nå kommer jeg og tar deg!”, en gang, for det kom en enda større geit en times tid senere. Det ble ikke så mye søvn i natt, la oss bare konkludere med det.

Gårsdagen fant oss altså i en eksperimentell “sjøstjerne”, der alt for mange båter hadde bundet seg fast i hverandre på kreativt vis. Dagen i dag begynte dermed med en påtent, målrettet kone med et oppdrag; hun skulle flytte oss til en sikker plass. Før klokka passerte 8:30 var hun i sirkulasjon på området, og hun hadde satt meg i høyeste beredskap. Det tok 5 minutter før hun ringte, og forlangte øyeblikkelig handling. Herren i nabobåten er brannmann, men vi var de raskeste til å rykke ut denne gangen, mens de andre sov (ut rusen). Vi slengte tauene dit de hørte hjemme, og stakk av fra “stjerna” i all stillhet. Det ble et rotterace! Anna hadde avtalt med en av båtene som var i ferd med å legge ut fra drop-in brygga , og han hadde sagt vi kunne få plassen. Men i det vi kastet oss rundt bryggekanten på flatt jern rett foran nesa på en nyss ankommende seilbåt, lå det en kjip, jævla motorbåt foran oss i løpet! I slike tilfeller rakner det for folk som meg. Jeg har konflikskyhet på høyde med Eiffeltårnet i situasjoner som dette, og var straks beredt på alternativ B, C, D og E. Men det var ikke Anna. Jeg måtte snu meg bort og holde for ørene. Nå ligger vi trygt i båsen. Jeg vil ikke snakke om det. Men nå blåser det så det hviner i master og rær, og mine bekymringer går nå med til å undre på hvilke krefter som nå virker på den mye omtalte stjerna, som vi så skammelig forlot i en ellers morgenstille havn. Fortsatt uten at mine bekymringer har noen som helst fornuftig effekt på noen ting!

Så braket det løs. Donnerwetter som det kom ned fra himmelen, det dundret fra alle kanter, og naturens blitzlamper fyrte av i ett sett. Anna krøp innerst inn i hjørnet av køya og puttet propper i ørene, mens jeg benyttet tiden til nyttigere saker, som for eksempel å skamme meg jævelig effektfullt over morgenens handlinger. Foran oss ligger dessuten morgendagen. Saken er jo at nå viser Västkusten seg fra sin mest lunefulle side, og det planlegges for 1,7 meter bølgehøyde og vind midt i trynet. Liker godværsseilere 1,7 meter bølger? Liker seilere som skal nordover nordavind? Det gis ikke poeng for riktig svar her. Vi vurderer uthavn for å stagge min misantropi, eller å ligge stille for å stagge Annas frittflytende angst for det meste som er utenfor hennes kontroll. Vi er dømt av våre egne mer og mindre tåpelige psykiske vrangforestillinger, så neste gang vi drar på en lengre seiltur, blir det med en psykolog. Som selvsagt må seile sin egen båt, noe annet skulle tatt seg ut!

Kantarellsesongen har begynt før jordbærsesongen er over! Vi har hatt årets første middag med stekt kantarell som nydelig supplement til gode lakseburgere fra den lokale fiskesjappa inne på havna, kombinert med deilig salat og nykokte färskpotatis fra svenske bønder. Sånt smaker godt, altså! Nå skal jeg straks gruse min kone i (svensk) MIG ( quiz), men det fortjener hun, for hun gruser alltid meg i bordtennis.

Sånn ellers er min datters fødselsdag i dag. Det er en uheldig omstendighet å fylle år midt i den perioden manfør kalte “fellesferien”, da alle er bortreist, dessuten går ingen på besøk mer, heller. Så hun må feire alene, mens vi sitter inne(b)låst i en flytende campingplass! Ja, ja, sånn kan det gå, vi må alle gjøre det beste ut av en hver situasjon, og det siste der prøvde jeg vel egentlig å fortelle meg selv!