Endelig fikk vi oss en herlig natt på svai med godt ankerfeste utenfor Hönö i Göteborgs nordre skärgård, men verden er i sannhet full av overraskelser, skulle det vise seg…
Man ligger altså der og bølger, skal ikke påstå at vi lå i lé, akkurat, og utenfor lå storhavet og blinket til oss. forvirringen var dermed til å ta og føle på, da man ble vekket av sang, jubling og klapping, en lørdag morgen kl. 08:00. Jeg var temmelig treffsikker i mine analyser da jeg i halvsøvne mumlet at dette må være noen religiøse greier. Agnostikere, ateister og annet ikke-troende pakk som meg selv, bedriver ikke umotivert jubling en lørdag morgen, det skulle i sannhet tatt seg ut. Og selv om VM ufortrødent pågår for harde livet på den andre siden av Atlanteren, var tidspunktet fortsatt feil. Musikken dro på, og jeg klorte meg ut av køya og sjekket omgivelsene. Gud bedre, hele vika var full av folk, det så ut som et fuglefjell i Lofoten. Jeg ble nødt til å google, dette så i sannhet helt sprøtt ut. Og joda, min innledende antakelse traff blink. Hönökonferensen 2026 dr altså til med Dop- & Nattvardsfirande – Dopviken, 08:00 – 09:00, och medverkande Anders Marklund. Det er noe veldig merkelig med døgrytmen til disse folka, og jeg tror ikke det er tilfeldig at de valgte en vik med navnet dopviken, heller. På norsk er dop omtrent det samme som droger, og på sett og vis var de vel på dop, hele gjengen, kanskje? Jada, jeg vet selvsagt at det var snakk om dåp, men sannheten er vel at den som ble mest døpt i denne vika i morges, var en halvgammal gubbe som både barberte seg og klipte negler, før han viste alt gud har skapt, og dyppet hele sitt kontrafei under vannet opptil flere ganger. Fin start på dagen det også!
Men vent nå litt. Er det ikke noe som skurrer her? For rundt konferansen strømmet det til med blå brennmaneter og kølsvart skarv, som sto med vingene ute på hver en mørk granittstein, og lignet svarte kors mot havet. Konferensen hadde tung motstand fra den andre siden, såpass kan vi vel fastslå. Flammende smerte om man velger å senke seg i vannet, omgitt av onde omen fra svarte fugler. Dessuten er antallet skjulte grunner, livsfarlige rev og overraskende småstein i denne delen av verden såpass grenseløs og tilfeldig spredt, at jeg er villig til å vedde på at en nær uendelig rekke sjøfarende har møtt sin nemesis i dette farvannet i århundrenes løp. På den mer praktiske siden kan sies at når man kommer nordfra inn mot Göteborg, blir det åpenbart at landet med flest øyer i verden, faktisk heter Sverige. Det er en øystat!
Vi har lagt til i en diger småbåthavn rett sør for byen, området heter Långedrag, og det er vel omtrent så forferdelig som en slik havn kan være. Møkkete vann, lurv og havnespy over alt, ingen koselig småby, kun noen hus, et par turistrestauranter, og en trikkeholdeplass. Det siste der var faktisk en slags redningsplanke, for jeg fikk tak i en billett og kom meg til en forretning som solgte kart til Raymarine. Fortsatt gjensto en god del arbeid som jeg ikke orker å gå så mange runder om, men kan fsstslå at nå har vi faktisk kart i kartplotteren igjen! Legg til at micro-SD brikken med Norgeskartet på mystisk vis rakk å forsvinne mens jeg koste meg med oppdateringer og settinger, så ser vi at livet fortsatt er i en eller annen bisarr balanse.
Anna har besøk av barnebarnet, og det er ikke nevneverdig lettere å legge en 5-åring, enn det er å reprogrammere en kartplotter. Begge deler tar sin tid! At et micro-SD kort forsvinner mens en 5-åring er på besøk, skal jeg kanskje ikke fundere så mye over? Sannheten er jo at undertegnede er en distré type (forsiktig sagt), så plutselig dukker den vel opp under overleppa mi, eller i kjøleskapet, hva vet vel jeg. Om ikke må vi vel stole på Skippo og en i-Pad på vei hjem igjen. Og forvente nye innkjøp på kartfronten. Det skal koste smerter og penger å eie båt!!
Anna & Håkon på tur 