Hallelujastemning ombord!

Det kan virke som om vi (for aller første gang!) har prikket korrekt tidspunkt for værgudenes bredside av solskinn på en seilferie! Om ikke det alene er nok til hallelujastemnng, så er det minsanten også andre ting om bidrar…

Gårsdagen var vel egentlig litt sånn passe hva angår været, men vi forlot Långedrag i god stil med nyinstallert kart over hele Sveariket, og kan nå uten blygsel seile til innerste Botniska Viken, om vi skulle få en så hårreisende idé på et eller annet tidspunkt. Vi hadde fortsatt kursen mot sør; vi hadde et mål, nemlig, og det dreide seg om et vennepar som av uforklarlige årsaker har valgt å bosette seg noen mil sør for Göteborg. Vi planla for omtrent dette også sist vi seilte i området (2022), men været var den gang så grenseløst håpløst, at vi ble nødt til å sette nesa nordover igjen før vi rakk helt til Onsala og deromkring. I går seilte vi deler av veien, men ble innimellom nødt til å få litt hjelp av vår Volvo Penta som alltid er på tilbudssiden, grunnet en ganske slalåmbasert rute, samt noe varierende vind. Dessuten var det en god del regnbyger i omegnen. Vi kjørte litt slalåm mellom disse også, men måtte til slutt gi tapt på vei inn til havn. Akkurat i minst passende øyeblikk kaster været seg over oss med masse vann og vind, og det er bare å gjøre det beste ut av det. Det ble 3 – 4 forsøk og en god del balansekunst før vi lå trygt fortøyd i en bås ved Lerkil Gjestehavn. Kvelden deretter ble formidabel; fantastisk grillmåltid hos gode venner, vi så solen senke seg rød og vakker i havet, mens vi senket det siste glasset med rødvin av god kvalitet…. Beklager bare at jeg var så himla trøtt etter en litt stusselig natt akterut, så ingen blogg i går, altså…

Lerkil Gjestehavn er en moderat stor havn med brukbare gjestefasiliteter, den er grunn, men et par meter dyp kjøl går greit så lenge man ikke finner på å gå langt inn i havna. Vi våknet der i dag, og jeg rakk akkurat å fortelle min kone at jeg var glad for freden som hersket i denne gjestehavna, før noen fyrte opp verdens minst dempede motor til testkjøring, og idyllen var brutt. Legger vi til at ved riktig vindretning oppdager man også at det er et renseanlegg for avløpsvann i umiddelbar nærhet, så har du vel hele bildet. Karakter på en skala fra 1 til 6? Ren treer. Prisen reflekterte dette på godt vis med sine rundt 350 spenn. Vi hadde et raskt møte i familiegruppa over kaffen i morges, og bestemte oss for å gå nordover igjen, fremfor rett vest. Alltid skummelt når noe går rett vest, selv om vi antakelig ville nådd Læsö i løpet av ettermiddagen med dagens relativt bestemte vindvarsel.

Vi har seilt i lag i mer enn 10 år nå, men vi roter det ustanselig til, uansett. Det jeg lurer på når jeg leser om andres fantasti(ske)-opplevelser, er hva pokker er gærent med akkurat oss? De andre seiler i 10 – 15 knop, de står alene til rors, de er aldri redd for verken vind eller torden, de legger til i trange havner i stiv kuling med armene på ryggen mens de leser Dagbla’ baklengs og spiser båtis. Vi? Livredde for lynnedslag, sloss med vinden, pisser på oss ved tanken på kostnadene ved å dundre inn i kokain-cruiseren i nabobåsen, vår båt lever sitt eget liv, vi glemmer det åpenbare, og vi driter oss ut mens alle de andre i havna ser på oss. I dag gjorde vi det igjen! På vei ut, med en relativt brukbar ro i sjela, ble det oppdaget at vi (som i jeg) hadde glemt igjen et av fortøyningstauene i maksimalt idiotisk posisjon, så det ikke lot seg løsne fra båten. FAEN!! Én ting i livet skal jeg faktisk hevde at jeg er god på, og det er å bevare roen. Så da gjorde jeg det, da, og krøp inn under akter rekkverk for å løsne det føkkings tauet, med den følge at kryssholtet med dødsforakt gikk inn for å knekke sånn omtrent 12 av mine ribbein. Dæven, sånt kan gjøre vondt, altså! Dessuten var det null suksess. Kone 2.0 måtte balansere i land, mens jeg holdt båten omtrentlig under kontroll med gass, gir, fendere og baugpropeller, det hele var en idiotisk forestilling, kan jeg røpe. Men endelig begynte dagen, og halleluja, for en dag! Mine ribben er intakte, og vi fikk vinden eksakt slik vi ville ha den!

Vi seilte bidevind (motvind) og skarp slør, og denne skuta seiler som en dronning med vinden i mot!! Vi har stort sett holdt mellom 4 og 6 knop med kun vår eminente genoa-fokk som drivkraft (burde det vært mellom 10 og 15 knop, egentlig??), og vi har hatt en vidunderlig dag på sjøen! Vi har nå ankret opp i en bukt ved Styrsö, en av de mest turboreligiøse øysamfunn i den svenske skärgård, i lag med tvillingøya, Donsö. Her ligger vi i en idyllisk bukt med ankeret god festet i bunnen 5 meter under oss. Inne på land er en mengde religiøse unge samlet til bading og hygge. Hvordan jeg forstår at de er religiøse? Det er god moralsk avstand mellom kjønnene. Det er ingen åpenlys flørting eller klining / hångling, ingen ølbokser, ingen utfordrende bikinier, ingen oppblåste lepper eller pupper. De unge herrer hopper gladkristent og høymoralsk avsted mellom svabergene med vakre smil, uten lumre tanker eller planer, her hersker harmonien noe så inni helvete. De lumre tankene flyter dog fritt ombord i båtene utenfor svabergene, der gamle gubber drekker øl med begge hender og tenker syndige tanker. For et liv!

Endelig går de kristne hjem, og de noget mer vovede ankommer stedet. De tør å skifte uten håndkle, og skaper på den måten en perfekt avslutning på en fantastisk dag. Det er hallelujastemning ombord nå, og vinden er i ferd med å løye. Finnes det egentlig bedre måter å tilbringe livet på, enn akkurat dette her?