Så reiser man seg fra solstolen den siste dagen i ferien, og registrer nok en gang at én uke er ekstremt kort tid for halvgamle gubber. Vi plukker slukøret med oss det siste våte håndkledet, og later som om det er helt greit å forbruke ressurser som et tankskip bare fordi vi kan….
Vi har hatt fantastiske dager her på Skiathos nok en gang, dette er ”vår” øy i sola, vi er ikke ferdige her helt enda. Men vi må faktisk innse et par saker, nå som El Ninjo trekker med seg verdens temperaturer og tilhørende værfenomener til stadig nye rekorder. Dette er vår skyld! Middelhavet er nå så varmt at det foregår utskifting av arter, de som trivdes før forsvinner, og nye kommer til, dette er i sannhet et eksperiment med usikker utgang. Som jeg skrev i går; havet gir og havet tar, la oss bare håpe at det fortsetter å gi en hel masse også til kommende generasjoner!
Ja, det er ekstremt kort rullebane på JSI, Skiathos, ikke rart folk samler seg for å se spektakulære landinger!
Vi skal uansett nyte til flyet setter hjulene på OSL, og minnene trekker vi med oss inn i framtiden. Vi tar Skiathos’ siste middag hos Anne fra Vestfold, som i en årrekke har drevet den hyggelige restauranten ”Lyhnari” inne i en litt avsidesliggende lokasjon et stykke oppe i byen. Alltid hyggelig der, alltid god mat, vin selges i kilovis, og vi slapper godt av. Litt tretthet å spore også på gode, gamle Lyhnari, kanskje, eller er det bare meg som er mistenksom? Allikevel gøy å kunne bestille maten på norsk i Skiathos indre by, et besøk hos byens norske innslag anbefales så absolutt. Ekstra hyggelig å se at det strømmet inn folk i kveld, såpass fortjener de, gresk husmannskost av høy kvalitet er aldri å takke nei til!
Og ellers har jeg registrert at det kryr av de mest uforventede kjendiser her! Man kan forsåvidt anta at man kan møre Goldie Hawn eller hennes datter Kate Hudson her (de eier hus på øya), men de vi har sett til frokost, er vel litt i overkant. Dronning Sonja spiser frokost her, og det vil jeg påstå er temmelig spesielt, gitt omstendighetene med gemalens nylige himmelreise, kan dog forstå at hun behøver noen dager fri akkurat nå. Ble ikke mindre overrasket over å se Kong Carl Gustaf spille kort på en solstol nede ved stranda her, men det så i det minste ut som om han koste seg like mye som oss. Dermed blir det kun en bagatell at Joey fra ”Friends” jobber i barene og restaurantene her; skuespilleren Matt LeBlanc har vel blitt lei av Hollywood, da, kanskje. Oppe på bussholdeplassen sto Bette Midler, hun har vi også sett til frokost, så her samles mange rare folk, kan vi fastslå. Om alt dette er sannheten, kun sannheten og intet annet? Antakelig ikke. Men det er en merkelig likhet mellom de nevnte og folk som befinner seg på området disse dagene, såpass kan vi stå inne for!
Moro at det samles så mange kjendiser her, antakelig har de lest bloggen vår.
I morgen består dagen av reising, og lite annet. Opp ved 7-tiden, Osloflyet har da allerede passert Köbenhavn, og vi har en køjobb å gjennomføre på en av de mange dysfunksjonelle flyplassene i Hellas. Hint til styresmaktene i dette landet: Er planen å leve av turisme, sørg for fungerende infrastruktur. Det er veldig lite av sånt i Hellas generelt, og ned mot null på Skiathos. Men det har vel sin sjarm det også, på sitt vis. Men vi må stå i kø i morgen, såpass vet vi. Gjentatte ganger, til og med. Men vi står han av!
I går dro vi på tur. Vår favorittur. Kaptein Stefanos og hans stadig mer slitne 40 fots seilbåt troner fortsatt på toppen av alt du kan finne på her på Skiathos. Og sånt kommer ikke av seg selv!
For det første bør du oppleve Skiathos minst én gang i livet. Og er du først her, må du oppleve Kaptein Stefanos og hans prosjekt ”Sail the day”. Problemet er noe jeg oppdaget i går, nemlig at det virker som om kapteinen begynner å bli litt trøtt av dette prosjektet. Året 2026 har ikke stått til forventningene, kundene har valgt andre ting, og han har måttet jobbe periodevis på fastlandet. Så igjen må jeg bare si: Gi jernet! Kom til Skiathos, Sail The Day!
Uansett, dagen ble fantastisk! Akkurat som forventet, kan det tilføyes. 10 mennesker la ut som fullstendig ukjente, og gikk i land 10 timer senere som venner og ”familie”, og dette er kun mulig på grunn av dette bålet av et menneske Kaptein Stefanos er. Vi spiste herlig sjømat, vi nøt av verdens ferskeste rogn fra kråkeboller, hentet ut direkte fra en nyss åpnet sådan, mens de sorte piggene fortsatt beveger seg…. Bestialsk? Ja. Godt? Nei. Det rangerer visstnok som en unik delikatesse, men det er vel mer fordi det ikke akkurat florerer av steder som serverer slikt, så på den måten er det eksklusivt så det holder. Fint at vi har generøse mengder Tsipouro å svelge ned med. Tsipouro er en slags gresk hjemmebrent, en lokal variant av Grappa, bare mye bedre. Man blir fort litt susete i huet av de greiene, og etter lunsj blir ofte båtturen både mye hyggeligere, og mye mer diffus.
Vi hadde en herlig seilevind, og fosset over til Skopelos med 6 – 7 knops fart, alle fikk prøve seg ved roret, og det gikk litt opp og ned, ettersom en og annen aldri hadde vært ombord i en seilbåt før. Men det gikk fint, til tross for noe usikkerhet når båten ble veldig skrå, og noen bekymret seg for at vi skulle komme til å havne i sjøen på en eller annen måte. Og ”noen” gjorde selvsagt også det; på vei hjem fant min eminente ”avhopper” ut at hun skulle bade i fart, og hengte seg i et tau bak båten. Dårlig idé. Solide blåmerker under armene i dag, sånn kan det altså gå når man bare ikke klarer å holde seg ombord i fullstendig funksjonelle båter. Havet gir og havet tar!
Gårsdagens Tsipouro ble til dagens angst, og det måtte en tur til Parissi Winery til for å roe nervene. På ny tok vi turen inn mot tåkeheimen (dimman), ved hjelp av mer og mindre vellykkede viner i dette veldrevne vinmakeriet høyt oppe i åssiden med strålende utsikt over Skiathos by og flyplass. Spektakulært! Parissi er definitivt verdt et besøk, et par timer og 7 glass vin senere svever man mentalt tilbake til havnivå, og bør vel i grunn ta en lur før kvelden kommer…
Vi oppdaget en ny perle inne i byen i dag, i form av restauranten Gaia Gastro Tavern, en restaurant som tilbyr gresk mat med en twist. Helt klart på merket, her leveres nydelig mat til fornuftige priser. Lokale leverandører, kreativ kokkekunst, og herlig krydder leveres på løpende bånd, en hver gresk signaturrett leveres med egen vri, og det sitter som et skudd. Første besøket vårt her, langt fra det siste!
Så tar man vel en øl på sengekanten, da, og lar fingrene bestemme hva som skal stå i dagens blogg. Skiathos leverer, men en uke er som vanlig fryktelig kort. Vi får se til å gjøre det beste ut av morgendagen, nyte av nok en dag med 28 grader i skyggen, 25 grader i vannet, og kald øl til lunsj. Livet kan være fint noen ganger…
Vi kom i land på Tsougria i går, etter en ganske begivenhetsrik overfart fra Skiathos, se gårsdagens innlegg. Begivenhetene deretter har i sannhet representert en noe annerledes ferieopplevelse, såpass kan fastslås!
Men la meg begynne med den tidligere paradisiske øya Tsougria, og la meg si det kort og brutalt: Tsougria er ødelagt! Det finnes et par – tre flotte strender på øya, den aller fineste ligger i en åpen bukt, og da vi besøkte øya for første gang for omlag 15 år siden, var det helt tomt på den vakre stranda. Utenfor glitret det klare vannet, og noen få båter lå stillferdig ankret opp og nøt natur og bølgeslag mot land. I dag flommer det med såkalte ”day-cruises” der hundrevis av menneske pumpes inn i bukta fra diverse båter. Solsengene står tett i tett langs paradisstranda, og geitene som før eide øya helt for seg selv, går forvirret omkring mellom hundrevis av solstoler og stjeler mat og drikke, river ned det som måtte være på bordene, og oppfører seg som dyr. De besøkende menneskene er dog enda verre; det er åpnet er bar på stedet, en slags resturant finnes der, og de serverer mat i plastemballasje, mens de spiller høy musikk av lav kvalitet for å overdøve de forstyrrende bølgeslagene. Hadde vi i det minste klart å oppføre oss som dyr, så hadde vi kanskje fortsatt kunne nyte av paradiset i stedet for turisthelvetet som har oppstått. Så ille har det blitt, at den behårede i det privilegerte paret kunne kjøpe seg et par nye sko på Tsougria, som erstating for Ilse Jacobsen-flip-flop’ene som fortsatt driver hjelpeløst omkring der ute blant turistbåtene! Hva f… er det vi tenker med!?
Vel på plass i den kostbare solsenga ute på Tsougria, forfattet den dobbeltmoralske, skallede mannen i det privilegerte paret et ganske så velformulert elektronisk brev til sjøfartsmyndighetene på Skiathos. Der ble levert en tydelig klage på sjømannsskapet utført av mannskapet ombord på taxibåten, som med nød og neppe bragte dem og 40 flere mennesker ut til strandlivets gleder. Det kom intet svar i løpet av dagen, så noen av passasjerene avtalte å selv troppe opp hos havnemyndighetene. Og her begynner en ganske lang historie, som i det følgende er ganske forkortet, ettersom leserne ville sovnet om jeg dro hele eventyret her. De som ikke hadde sovnet, ville med stor sannsynlighet stukket fingrene i halsen og tømt mageinnholdet over sine elektroniske enheter, med påfølgende utfordringer. Dette må unngås, så vi korter av litt. Et stykke utpå ettermiddagen ankom den skallede samt en britisk statsborger som hadde pådratt seg et par skadde barn på turen, opp hos havnemyndighetene. Men la meg presisere at disse barna ikke oppsto på turen, selv om forrige setning kan tyde på noe sånt, neida, det var skadene på hans barn som oppsto i det landkangen gikk løs på dem fra oven med stor intensitet. Med en viss overraskelse registrerte de at mannskapet på den famøse taxibåten allerede satt duknakket på plass hos havnemyndighetene. Det ble både oppstandelse og trykket stemning da budskapet ble framført, og Mister Haakon ble behørig ønsket velkommen.
Vi er bortskjemte på så menge vis i Norge, og en av dem er på systemer og elektroniske muligheter. Viser vi fram vår nasjonale legitimasjon er det meste allerede på plass. Ikke så hos de greske havnemyndigheter. ID ble kopiert, deretter begynte moroa. Dette er altså ikke tøys, men de måtte ha navnet på min mor og min far (begge døde for over 45 år siden), mitt fødested, pluss en masse de allerede hadde, eller kunne funnet ved å taste inn navnet mitt på en tilfeldig valgt PC. Det tok myndighetene på Skiathos en hel, stiv time å tråkle seg gjennom min identifikasjon, og få inromasjonen inn i den lokale EDB-maskinen. Heldigvis er den skallede en tålmodig mann i et direkte møte med fortiden.
Det var intet mindre enn 4 myndighetspersoner inne i det trange kontoret med møbler fra 60-tallet, det oppsto krangler og meningsutvekslinger på gresk dem i mellom, printeren sluttet å fungere, og spørsmålene som ble stilt til den skallede, men fortsatt privilegerte herren, var både springende og tidvis irrelevante. -Where did you learn English? – Why have you been so many times on Skiathos? – Did you only plan to relax on Tsougria? Vi planla ikke akkurat et bankran der ute, nei, ei heller melking av geiter. Litt mer relevant var det vel å spørre om seilkunnskapene, men generelt var de 2.5 timene ved havnekontoret ganske surrealistiske greier.
Tankene om den éne som valgte å hoppe over bord har ikke helt unnsluppet den skallede. Handlingen var såpass kalkulert og såpass gjennomtenkt, at det peker på noe med den éne. The One. Den som er helt annerledes. Selv om den skallede også hadde gjort en rask kalkyle av de forutstående hendelser, sto ikke bading på hans meny. Samtidig som han ikke var det spor overrasket da den behårede resolutt stupte over rekka 3 sekunder før det smalt. På mange måter opplevde han det som en slags selvfølgelighet da hun forsvant ut i åpent hav som den eneste. Han kjente på et kort stikk av oppgitthet, ettersom det ville medføre enda et innslag av kaos i et allerede kaotisk bilde, samtidig denne merkelige stoltheten som boblet opp i det hun forlot rekka med iphon’en i venstre hånd. – Dette er ikke en vanlig kvinne, tenkte han, dette er en jævla panter! Noen sekunder senere lå hun der i kjølvannet og vinket med et smil om munnen, ikledd kjole og iphone, men barbent for anledningen, altså, ettersom Ilse Jacobsen allerede hadde tatt turen til havs på egenhånd.
Så i dag var den behårede innkalt til intervju på linje med hva den skallede hadde vært gjennom i løpet av gårsdagen. Som de hadde spurt den skallede i paret, lurte de på om hun ville ha en flaske kaldt vann. Nei takk, det behøvde hun ikke. Bare å si fra, sa de, og var på tilbudssiden, vi kommer med det du måtte behøve! Flott gjeng, men de hadde altså glemt at de nå snakket med den éne av 42 som uten videre parlamentering stuper av båter i 7 knops fart. – Har dere hvitvin? spurte den behårede da, selvsagt, som om havnepolitiet hadde eget kjøleskap for den slags hver gang en ekte avhopper svingte innom. Heldigvis skapte det munterhet blant herrene på det trange kontoret. De tillot seg endog å spøke om at hun hadde forlatt sin mann til fordel for sin telefon. Den skallede tok dette med knusende ro, for nå er det telefonen som er død, ikke den skallede, som, klokelig eller ei, satte noen jævla breie sjøbein, og ytret noen solide, norske gloser fremfor å utfordre havets uforutsigbarhet. Forklaringen hennes var for øvrig til forveksling lik den han selv hadde servert dagen før, så det var lite å debattere deretter.
Dagen ble ellers avrundet ved havet, først i en solseng ved Kassandra Bay Hotell, et sikkert valg på Skiathos, deretter ved den klassiske restauranten Bourtzi ved borgen i den gamle havnen. Denne har mange fugler og mange katter på besøk, kanskje er det en form av maktbalanse der? Maten er god, stemningen behagelig, og solen senker seg over åsen på motsatt side av havnen, og vi avslutter dagen med et godt glass rødvin. I morgen setter vi atter kursen mot havet i Captain Stefanos’ slitne båt, og får ukas høydepunkt, utvilsomt!
Det priviligerte paret har igjen vendt akterspeilet mot hjemlandet, og satt nesa mot Skiathos. Kun én uke, men en viktig sådan for et par som stevner i retning pensjonsalder med god bør. Men tro bare ikke det er begivenhetsløst av den grunn, ting skjer, og ikke småtteri, heller!
Midt i natten forlot de sitt godt etablerte hjem i en rik kommune, og reiste til landets hovedflyplass i øsende regnvær. Selv de mer priviligerte må innimellom akseptere flyrutene som de er, fremfor å tvinge seg til å fly på tider som passer dem selv. Noen timer senere satte SAS sine kraftfulle gummihjul bestemt ned på Europas korteste flystripe for kommersiell luftfart, og bremset hardt for å unngå en tur ut over kanten der den alt for korte asfaltstripa slutter i tomme intet. Det priviligerte paret tar selvsagt ikke proletarenes fremkomstmiddel, også kjent som buss blant de mindre begavede, neida, de insisterer som kjent på Mercedes med taxiskilt. Vanligvis er dette problemfritt på Skiathos, men det var visst før, det. De måtte vente, denne gangen. Vente i stekende hete, med langbukser, for en skam! En halvtime senere var de dog underveis mot Kassandra Bay, et godt, veldrevet hotell noen kilometer fra Skiathos by, der de hadde benyttet mang en ferie tidligere. De følte seg vel mottatt selv om den skallede måtte avkle seg sine reiseklær litt vovet i en åpen hotellobby, for å skli inn i sine for anledningen mer veltipassede kortbukser. Så kunne ferien begynne!
Ferien har begynt med krimlesning på en sydlig strand
De første par dager forløp ganske begivenhetsfattig; ikke at det fint skulle kunne produseres lange innlegg om bussruter, veistandard og restaurantbesøk, men akkurat i dag har jeg noe mer presserende på hjertet. Rett utenfor Skiathos ligger nemlig en vakker øy kalt Tsugria, en gang forsøkte selveste The Beatles å kjøpe den, men det lot seg ikke gjøre. Den gang var den et paradis stort sett befolket av geiter og et lite olivenoljepresseri, ellers var det tomt og stille. Sånn er det ikke mer, jeg kommer tilbake til det i morgen. Men i dag må vi snakke om dramaet som utspilte seg på vei til denne fordums paradisøy…
Etter dramaet….
Det priviligerte paret tok Taxibåten ut fra gamle Skiathos havn, rett nedenfor den pittoreske borgen som i dag huser en flott restaurant. Med 7 knops fart stevnet de mot Tsougria, de var vel omtrent 40 solhungrige mennesker ombord i den tilårskomne trebåten. Et stykke ute fra land, sånn omtrent 15 minutter fra Skathos havn, oppdaget de en seilbåt for motor på kryssende kurs. Det er mange båter med kryssende kurs i mellom de greske øyer, så det er i seg selv intet spesielt. Det spesielle denne gangen var at verken taxibåten eller seilbåten så ut til å ville endre verken fart eller kurs, og det begynte etter hvert å se litt kritisk ut. Usikkerheten spredde seg blant passasjerene, men foreløpig ikke noe drama. Fortsatt sto begge båtene på sin kurs, seilbåten kom fra styrbord, og hadde forkjørsrett. Uroen spredte seg. Den skallede begynte med frenetisk plystring for å vekke minst en av kapteinene. Det var ingen suksess. Herfra ble det drama. Den behårede skal i sannhet ha for å tenke utenfor konvolutten, for sånn omtrent 5 sekunder før sammenstøt, grep hun sin iPhone, og hoppet over bord. Midt ute i den åpne sjøen mellom Skiathos og Tsougria stupte hun, mens de to båtene med sine uoppmerksomme kapteiner, fortsatte mot det ufravikelige. Den skallede hadde kalkulert med at dette får vi tåle, han hørte seg selv si på klingende norsk at ”detta går til hælvete”, før de to båtene drønnet inn i hverandre. Taxibåten rammet seilbåten midtskips, landgangen som var festet forut, ble revet løs og falt ned over passasjerene. Og 100 meter bak i kjølvannet svømte en enslig svale som ikke ville være ombord når to skip tester styrken i sine respektive skrog….
AI sin tolkning av min kones modige valg om å være den eneste som valgte havet fremfor kollisjonen
I seg selv er det fascinerende at én eneste annerledes tenkende har en fundamentalt egen strategi når ting går galt. I slike handlinger kan det i ytterste instans bety leve eller dø, men heldigvis ble det ikke slike resultater i dag. Av 40 mennesker valgte altså én å kaste seg i havet, uten å tvile ett eneste sekund. Den skallede måtte innrømme at han følte en viss stolthet over sin handlekraftige kone, selv om han selv hadde konkludert med å bli ombord. Del 2 av denne historien kommer i morgendagens blogginnlegg, men for å samle trådene litt, så viste det seg at det ikke fantes noen badestige eller andre hjelpemidler i taxibåten, og det ble litt av et styr å få den behårede ombord igjen. I tillegg til kjole og mobiltelefon hadde den behårede et par Ilse Jacobsen flip-flops i ganske ekte gull på føttene på vei ut i havet, og disse må nok anses som tapt. Nå hviler et svart mørke over havet der ute, og ingen flip flop har ankommet stranden. Ilse Jacobsen’s flip flops i ganske ekte gull er dermed å anse som savnet på åpent hav.
Det som skjedde etter kollisjonen er i grunnen meget underlig. Vi kommer tilbake med utfyllende opplysninger i morgen, men inntil videre rekker det med å si at den skallede er ganske forbanna på kapteiner og styrmenn, for såpass dårlig sjømannskap skal man vel ikke tolerere selv i Hellas. Den gamle trebåten er ikke i havna, og ingen har hørt fra seilbåten. Hva er det egentlig som skjer her?
Selv om vi lå ved den gamle ”ventestasjonen” Bile i natt, hadde vi i grunn ikke særlige forhåpninger om god bør nordover i dag. Derimot hadde vi, i sterk kontrast til seilerne fra seilskutetiden, en god motor å forlite oss på. Men dagen ble faktisk noe helt, helt annet enn både Yr og Windy hadde forespeilet oss!
Morgen i tåkeheimen
Jeg ble vekket av tåkelur i morges, faktisk. Hvor mange av dere kan skryte av noe lignende, egentlig? Dype ul i halvmørket, først trodde jeg det var et større skip i ferd med å kollidere, men ulingen gjentok seg med jevne mellomrom, og jeg ble langsomt mer våken og forsto hva jeg opplevde. Det er en slags annen verden ute på sjøen, egentlig. Andre lyder, andre fenomener, annen utsikt. Jeg tvang meg ut av køya, og så et grått ingenting på utsiden. Som tynn bomull på sjøen, det var helt vindstille, fuktig og hustrig. Det var vår siste morgen på sjøen for denne gangen, og jeg reflekterte der ute i ingenmannsland over hvor kort tid 3 uker faktisk er…
Kontrasten til de svenske ”flytende campingplasser” kunne neppe bli større. Vi våknet i et nærmest øde landskap, der kun 2 andre båter kunne ses innenfor en radius på 100 meter. Vi la ruta til vår hjemmehavn, og hadde en plan om ca. 4 timer motorkjøring forut. Vi var ambivalente til å vende hjem etter en fantastisk ferie med en nydelig båt, om enn det har vært noen frustrasjoner underveis. Men værgudene hadde noen pek til både Yr og Windy, samt en flott presang til oss. I det vi passert Filtvet, og entret Drøbaksundet, kom sønnavinden sterk og klar, og ble med oss hele veien inn til Børsholmen. Vi lenset i solide 4 – 6 knop hele veien, og fikk enda en herlig seiledag som avslutning, takk til forsynet!
Gjør døren høy og porten vid! var det som slo meg da jeg entret vårt hjem, jeg behøver virkelig ikke bøye meg for å å inn på badet, jeg slår ikke hodet hver gang jeg snur meg, jeg kan bevege meg fritt uten å pådra meg skader i alle ekstremiteter. Mulig de første dagene kan se noe merkelige ut når jeg beveger meg utsøkt langsomt og veloverveid, uansett hva jeg foretar meg. Vi er hjemme igjen! Min fantastiske kone har gjort så å si alt ombord, jeg har latet meg, drukket øl og tatt i mot med åpen armer. Joda, jeg har bidratt til et par godt gjennomførte tillegninger og gode fortøyninger, men der slutter stort sett mine bidrag. Men her hjemme endrer alt seg! Jeg lager middag! Jeg handler! Jeg fixer og årner en masse greier! Verden er tilbake til normalen, og jeg hører musikk igjen!
Den siste bøya er forlatt….
Snart er det natta. Den siste bøya er forlatt for denne gangen, vi gleder oss til neste tur, og følg med, for det priviligerte paret skal snart på tur sydover igjen… Vi kommer til å formidle alt som skjer også på neste tur, enten vi seiler eller flyr!
I seilskutetiden lå skutene ved øya Bile ved nordre enden av Jeløya, for å vente på god bør, enten den å skulle ut av, eller inn i fjorden. Inne på øya finnes derfor naturligvis restene av et vertshus; nå er det kun grunnmuren som gjenstår etter et spesielt fuktig lag for fiskere som hadde vært i Christiania og solgt unna en gedigen fangst. Nå juger jeg litt, selvsagt. Men uansett ble vertshuset nedlagt en gang på slutten av 1700-tallet, så vi må holde ølet sjøl.
Omtrent sånn så det ut den gangen…
Vi også venter på god bør, på den gode, solide solgangsbrisen som kjennetegner Oslofjorden, der vi kan seile platt lens helt fra Fre’kstad til Aker Brygge. I så måte er vel ikke værgudene helt på vår side, det blir nok ikke så mye vind å leke med i morgen, heller. Som i dag. Men natta som var, derimot! Vi ble kastet omkring i den trange bukta ved Missingen, som jeg nevnte i går, så foregår det mye skummelt på den bortgjemte, lille øya. Bratt, dyp og skummelt som det er over alt. Nabobåtens familie, inkludert hund, dukket opp igjen etter hvert, men ville ikke fortelle hva de hadde vært igjennom. Båten som lå på bøya ville ikke snakke med oss, de bare glodde med mørke blikk. Noe er galt på den øya, selv vannet der ute er kaldere enn alle andre steder i fjorden. Og vi har fortsatt ikke snakket om de selvlysende brennmanetene… Men dette var i går, altså, i dag henger vi, tro det eller ei, på en av bøyene til Oslofjordens Friluftsråd!!
Vi stakk fra ”Den Løyndomsfulle Øya” så kjapt vi kunne i morges. Vår absolutt fabelaktige Volvo Penta har levert sine moderate 2000 rpm hele veien, været ble bedre, vannet varmere, og solkremen måtte fram. Om du tenker over det, så er det en form av suksessfaktor i en tom flaske solfaktor etter en ferie i egen båt. I løpet av morgendagen er kremen slutt, og vi legger båten tilbake i hjemmehavn på Børsholmen i Asker. Konklusjonen på disse 3 ukene serveres i løpet av i morgen kveld. Tror jeg.
Vi har utfordret ferjene mellom Hoss og Morten i dag igjen. De også er ute etter oss, noe vi har lært den harde veien gjennom et helt tiår. De sendes ut i tilfeldig rekkefølge og kurs, og sikter seg inn på oss, akkurat oss, hver fordømte gang vi planlegger å krysse denne overfarten. De er ondsinnede, og det er fryktelig ubehagelig. I dag turde jeg utfordre litt, ettersom vi gikk for motor. Men de er absolutt upåvirkelige. De velger sin kurs, og kun snedig unnamanøvrering fra vår side gjør at vi unngår å rennes i senk. Jeg lurer rett og slett på hva som driver dem, noe er fryktelig galt med de ferjene, merk mine ord.
Vi har i dag utfordret ferjenes ondskap etter forhåndsbestemte rutetider
Vi ligger nå ute for siste gang på denne ferien. Selv om jeg har hatt mine nedturer underveis, kjennes det trist å forlate vår drømmebåt i morgen, allerede. I det vi passerte grensen til Norge på vei mot nord, forsvant også hordene av Nordmenn, tross alt befinner okkupantene seg sør for grensen, og legger havnene åpne for sånne som vender hjem i skam. Som oss, vi deserterer fra årets okkupasjon av Sveriges Västkust. Vi har bidratt med vår blotte tilstedeværelse, og som sådan sikkert blitt oppfattet som okkupanter selv, også. Her nord hersker freden, det er 3 båter i denne beskjedne uthavna nå som natta faller på, og det stor avstand mellom oss. Dette er alt annet enn campinghelvetet vi har forlatt. Naturen er styggere, men livet er mer stillferdig.
Nå har jeg sailor’s blues. Gleder meg til å komme hjem, gruer meg til å forlate vår fantastiske båt. Vi kunne bodd her, Anna og jeg! Utrolig hvor fort man venner seg til et enklere liv, når mulighetene er begrensede. Det største problemet er vel egentlig at det er vanskelig å legge opp rutiner for å holde seg i form, mens det er uhyre lett for å legge opp rutiner for å ta seg en øl til lunsj, og deretter bare følge opp. Men nå skal vi hjem, og alt skal bli annerledes. Askese står for døren, mine venner.
Det har vært et par fabelaktige seildager!! Det er med bestemt vind og seilet hevet, man merker hva seilbåter er laget for, og hva som er meningen med livet, intet mindre!
Underveis!
Vinden var perfekt i går. Vi la ut fra vår moderate vik på Kalvön utenfor Fjällbacka etter å ha sendt avsted vår nattegjest, og satte kursen nok en gang for Strömstad. Atter en gang var det et satans renn med båter i store mengder i begge retninger, det var som vanlig troppeforflytninger blant de okkuperende nordmenn som pågikk. Vi ville besøke Systembolaget (surprise!!), bunkre vann og noe mat for de siste nettene i uthavn på vei hjem. Vi hadde sørlige vinder, men ikke såpass rett sør at vi måtte over på platt lens i særlig grad, vi satte alt vi hadde av seilduk, og fosset fornøyd avsted i 4 – 7 knops fart. Solen fulgte med oss hele veien, det er ikke mer å si enn at sånt er vitsen med å eie en seilbåt. En fantastisk dag!
Underveis passerte vi mannskapets skrekkområdet, ”Tjurpannan”, der sjøen rotes til, og vinden oppfører seg rimelig uregjerlig. Undertegnede øvet et ganske sterkt press på mannskapet for å bare kjøre på, og vise naturen at den ikke kødder med sånne som oss. Hun lot seg overtale, og vi tok utsiden av alt som var, og sto på nordover, uten en masse meningsløs, motorisert ferdsel i innmark. Anna har dermed overlevd en av sine svært mangslungne skrekkoplevelser, uten at det ble særlig skrekkelig i det hele tatt. Det skal rett nok sies at vi har hatt en del mer uheldige opplevelser av vær og sjø i området tidligere, så hennes skrekk var ikke tatt rett ut av lufta, heller.
Anna beseirer Tjurpannan
Vi fosset inn i Strömstad, vi hadde reservert plass ved Strömstad Spa, og heldigvis var vindretningen slik at vi havnet i godt le ved tillegning. Alt gikk smertefritt, denne gangen, halleluja, søstre og brødre! At vi misset et vennepar med kun minutter var ikke så flott, men ingen bestemmer over naturen. Så de dro til Koster mens vi var ved fastlandet, sånt skjer. Litt bedre informasjonsflyt neste gang, og alt går i orden. Jeg tok den største ryggsekken på, og gjorde en farefull ekspedisjon inn over land, der de norske horder regjerer. Selvsagt møtte jeg ingen svensker i gatene, og selvsagt lå det ingen svenske båter åpenlyst til kai noe sted, men jeg hadde norsk legitimasjon tilgjengelig, og var i utgangspunktet rimelig trygg. 15 kilo tyngre stabbet jeg tilbake til havna, og vi har bunkret for siste legg inn mot hjemstavn.
Dagen i dag har i all hovedsak vært fylt av en meget bestemt nordlig vind. Men vi har gått nordvest, og stort sett akkurat hodt oss innenfor marginene. Denne båten seiler guddommelig i motvind, go vi har beveget oss mellom bidevind og skarp slør, mellom 4 og 7 knop, og en vind som har stått på sitt mellom 7 og 11 sekundmenter. Fantastisk, frisk seilas!! Nok en gang har mannskapet fått utfordret sine grenser, ettersom området utenfor Hvaler anses å være et annet område for ren skrekk, sett fra mannskapets synspunkt. Så mye galt har vi vel tross alt ikke gjort i disse farvann gjennom årene, eller? Jeg husker stort sett bare alle de gode seilaser, så hvor kommer denne redselen fra? Uansett, vi gjorde en herlig seilas forbi Hvaler i dag, og satte kursen for et for meg helt ukjent sted med navn Missingen. Det er i korte trekk en liten øy midt i ingensteds ute i ytre Oslofjord, der det befinner seg et sjukt trangt sund med en bøye fra Oslofjordens Friluftsråd (OF) til disposisjon. Tro bare ikke den bøya er ledig, det ville være en bommert av dimensjoner. Uansett når vi hadde ankommet, ville bøya vært opptatt, det er skjebnen som styre sånt, tror jeg. Om vi skulle regnet våre kostnader for medlemsskap i OF om til kostnad per overnatting, ville det nok vært bedre å overnatte på luksuriøse hoteller i en verdensmetropol, så jeg satser på at vi betaler OF fordi de jobber med fjordens beste som fokus. Bøyene er ikke for akkurat oss, uten at jeg skjønner noe av det. Og Missingen er et øde sted, dit bare idioter som oss reiser, og i hvert fall overnatter. Allikevel finnes her nå en håndfull båter som har buntet seg fast i noen stålrør langs berget, og kom ikke her og fortell meg at det er bedre enn campingene langs Västkusten. For de ligger tett i tett, de kan ikke gå i land, og de har ikke tilgang til strøm, vann eller toalett. ‘Nuff said. For øvrig tilføyes at alle fortøyningstyper har sine utfordringer; det er ikke rett fram å hekte seg fast i fjellet, ei heller om du bruker hekkanker, alt krever både planlegging og vurdering av alternative scenarier.
Overraskende mange idioter har funnet veien akkurat hit….
Vi ligger på svai, som vanlig. Denne gangen trangere enn noensinne, tror jeg. Det er en dyp renne her på Missingen, og vi har hektet fast ankeret i leirebunn ganske tett på land, for værmeldingen påstår nordlig vind hele natta. La oss håpe Yr ikke bommer denne gangen, for da våkner vi når glassfiberen slipes mot berget, det ville ikke være noen gledelig oppvåkning, såpass vet jeg om livet i båt. Vi har nå spist vår middag, og Yr har fått utfordret sin værmelding, mens vi har logret ganske så kreativt bak vår drøye 30 meter ankerkjetting / tau. Det må sies her at vi har hengt ut en rekke fendere langs babord rekke, i tilfelle noe blir helt på styr i løpet av natta. Enn så lenge ser vi nesten sikre ut. Nesten, altså, for det skjer mye rart her, og jeg tør ikke inngå veddemål om hvor vi kommer til å svinge i løpet av de neste 10 timer. La det Swinge!!
Tett i tett, uten mulighet for retrett
Sola er på vei ned nå. På de omkringliggende holmene har vi oppdaget mystisk dyreliv, og vi jages av skule lyder fra alle kanter. Paret i nabobåten, samt deres hund har vært forsvunnet i flere timer nå. Om dette blir det siste blogginnlegget fra vår side, vet dere hvor dere skal lete…
Skumle dyr i solnedgang. Det er ikke elg, såpass kan jeg se
Ganske interessant å bivåne dagen derpå i en populær gjestehavn, i grunnen. Alle flykter derifra, som om de var der under tvang, liksom. Og Västkustens ”stollek” tar en ny omgang.
Noen kommer, noen går. Men alle leter desperat etter en plass for natta
Ja, for det er i grunnen som en stollek (altså en lek der det er mange deltakere, og noen færre stoler…), for før kl. 07 om morgenen den første dagen det er brukbart vær der ute, er det første flyktningene underveis. Kun kort tid etter dette, ankommer de første båtene som skal ha plassene som just er forlatt. Hvor i granskaugen kommer disse i fra, egentlig? Har de ligget og klamret seg til en rød stake i nærheten, så de kan komme drivende inn med dagens første tidevann? Slik det ser ut for meg her langs Västkusten, så finnes det ikke tid til å reise, kun til til å lete etter en ny plass. Og ingen plasser er ledige etter klokken 09:30. Do the math.
Vi var en del av et gedigent tog på vei nordover fra Hunnebostrand i morges; vi reiste ved 11-tiden, etter å ha fylt diesel. For dessverre har vi brukt alt for mye motor på denne reisen, ettersom vinden ser ut til å ville nord når vi vil sør, og vice versa, Akkurat som sist gang vi var i dette området. På samme tid møtte vi en uendelig rekke båter på vei sørover. Det var frisk vind fra nord i dag, og vi måtte leve med den, men det er ikke noe problem, ettersom vi har plenty motorkraft ombord. Sånn litt apropos: For dere som mener Middagsbukta i Oslofjorden er noe å vise fram, prøv Hamburgsund, og din kjeft vil for alltid forbli fullstendig stille. Ved 13:30-tiden nådde vi Fjällbacka, der vi igjen opplevde det komplette desperasjonsdrevne kaos med en mengde båter som lette etter et fåtall plasser. Vi fikk lov til å vente utenpå en annen seilbåt mens vi ventet på dagens, eller skulle vi si nattens, gjest. Omkring oss fløt det med fortvilelse, for det var fullt i havna for lenge siden. Det var en befrielse å tøffe ut av havna igjen, og sette kursen for en liten vik med ankerfeste. Klart det er fullt her også, men tross alt har vi noen meter til nærmeste båt, i stedet for noen centimeter. Av og til er visstnok én millimeter nok, men ikke når du er på seiltur!
I morgen er det pinadø meldt sønnavind! Vi har staket ut planen for Strömstad nok en gang, det blir noen timer til sjøs, men bann på at seilene skal brukes!!
Vinden uler, vi ligger fortsatt i Hunnebostrand, og jeg har det sånn passe. Vi kjenner igjen Västkysten nå, den er ikke alltid like grei, den er egentlig grenseløs, når sant skal sies. Nå må vi snart sette nesa mot nord, men før vi gjør det, har vi en regnfull dag å slå ihjel i Hunnebostrand, ikke akkurat verdens navle…
Jeg har dusjet i dag! For en begivenhet! Visse fordeler skal man da ha av å ligge i en gjestehavn, tross alt. I går var jeg dessuten på besøk hos Pelle P og gjorde langsiktige investeringer i underbenklær, et eksemplar av denne solide investering holder nå et rent og godt grep om understellet, livet kan være trygt innimellom. Nå mangler bare en opprydning i skjeggveksten som lever sitt eget liv, helt uavhengig av hva jeg måtte mene om denslags. Snart ser jeg altså ut som en aldrende fisker.
Dager kan gå overraskende fort unna, selv om man i utgangspunktet ikke har en dritt å finne på. Frokosten ble tatt ombord, vi måtte til med vifteovn, det var omlag 10 grader utenfor teltet i morges, for pokker. Hvor ble sommeren av, i grunnen? Uansett en hyggelig morgen under dekk, selv benyttet jeg de første par timer av dagen til å fullføre en artikkel for audiophile.no, den har ligget en stund på vent, men i dag var dagen kommet. https://audiophile.no/nb-no/item/3430-test-lab12-melto2 Sånt sludder kaster altså gamle gubber bort sin tunghørte tid på, men regner det i en flytende campingplass, så gjør man det man må!
Da jobben var gjort hadde min avslappede kone krøpet tilbake til de indre gemakker, så jeg tok en ekspedisjon ut i verden. Det var en klar fordel at regndråpene hadde begynt å beherske seg så smått, men selv om himmelen hadde roet seg ned, var det fort gjort å skjene innom Ölluckan, ser du. Men la meg her arrestere etablissementet Ölluckan kraftig; skal du kalle serveringsstedet ditt noe slikt, så serverer du ØL, for faen, og ikke Peroni fra Italia. Sverige er fylt med gode bryggerier, og en lang rekke av disse leverer godt fatøl, så hva pokker gjør en öllucka med dette tynne pisset, i grunnen? OK, så reddet de seg nesten ved at de kunne levere et tsjekkisk øl fra fat, også. Men vi er fortsatt i Sverige, så forrige innvending gjelder fortsatt.
Vi gikk på restaurant i aften. Med klar inspirasjon fra Hellas og Middelhavet, fremstår Bon Bastarde som et åpenbart restaurantvalg i Hunnebostrand. Nydelig gresk tapas med god vin var ikke feil. I stedt for dessert valgte vi museum, av alle ting. Et helt fantastisk fotoarkiv ivaretas av en rekke aldrende personer herfra, og både fiske, skipsfart, stenindustri og turisme er fanget på kamera, katalogisert og kategorisert etter alle kunstens regler i dette lille, unnselige huset på kaia. Av alle ting ble vi mottatt av gründeren av Voice of Europe og faren hennes på 95 år, som fortsatt er en av de drivende krefter bak dette utrolige konseptet. Ganske utrolig også at Lotta Malm Hallqvist stiller opp for pappa, rett fra de hotteste firmaer og økonomiske tinder i London, helt nedpå, avslappet og tilstede hjemme i Hunnebostrand, fremfor jetset-livet i verdensmetropolene. Et artig møte, egentlig, der hun passer på at pappa spiser og drikker nok; innerst inne er vi alle mennesker, faktisk, og ikke bare et produkt som beskrives i verdens økonomiske tidsskrifter.
I morgen bærer det nordover, i første omgang med ganske små steg. Vi skal ligge i uthavn med ganske mye vind, så jeg har lest og vurdert for harde livet om ankervekt, kjetting, tau, ankerfeste og alt som hører til. Jeg opplever ofte en form av nærmest hysteri omkring dette temaet, saken er at nei, vi ligger som oftest ikke med ankeret på 30 meters dyp i liten storm. Vi har kanskje kast på 10-12 sekundmeter og 6 meters dybde, det skal holde med 25 meter kjetting og en del tau i tillegg. Kanskje går det noe ut over nattesøvnen, men vi skal fikse dette, også. Vi får finne litt le, og bruke sunn fornuft. Det kan av og til være nødvendig å slappe av litt, fremfor å hevde at ”min er lenger enn din” (ja, kjettingen, altså). Mannfolk er seg selv like, enten det er antall fot lengde på båt, meter på kjetting, eller lengden på… fingrene. Og når er det natta.
Er seilferie på Västkusten midt i juli en god idé, sånn egentlig? Er det smart å bekymre seg for de mest utrolige greier ustanselig? Er vind farlig for seilbåter? Er bølger ondskap satt i system? Er mennesker egentlig kun problemer og hindre for et godt liv? Å, alle disse dumme spørsmål som ti vise ikke har en sjanse til å besvare!
Natten ble vel omtrent som jeg hadde bekymret meg for, selv om bekymringen i seg selv ikke bidro noe som helst positivt på noen som helst måte. Heldigvis var det temmelig vindstille i natt, så gårsdagens “sjøstjerne” holdt greit fasongen. På andre siden av bukta var serveringsstedene i god gang med quiz og hoiende mennesker, med litt propper i ørene og et par øl magan gikk det greit å sovne, allikevel. Ved 02-tiden i natt kom noen av geitene tilbake fra seteren, og de var blitt temmelig fete og fulle, kan jeg røpe. De trampet som pokker på “min bro” rett over hodet på meg, og brekte en hel masse, ettersom de åpenbart hadde et sterkt uttrykksbehov. Jeg behøvde ikke bry meg med å rope at “nå kommer jeg og tar deg!”, en gang, for det kom en enda større geit en times tid senere. Det ble ikke så mye søvn i natt, la oss bare konkludere med det.
Geitene på vei hjem fra setra midt på natta, fulle og feite.
Gårsdagen fant oss altså i en eksperimentell “sjøstjerne”, der alt for mange båter hadde bundet seg fast i hverandre på kreativt vis. Dagen i dag begynte dermed med en påtent, målrettet kone med et oppdrag; hun skulle flytte oss til en sikker plass. Før klokka passerte 8:30 var hun i sirkulasjon på området, og hun hadde satt meg i høyeste beredskap. Det tok 5 minutter før hun ringte, og forlangte øyeblikkelig handling. Herren i nabobåten er brannmann, men vi var de raskeste til å rykke ut denne gangen, mens de andre sov (ut rusen). Vi slengte tauene dit de hørte hjemme, og stakk av fra “stjerna” i all stillhet. Det ble et rotterace! Anna hadde avtalt med en av båtene som var i ferd med å legge ut fra drop-in brygga , og han hadde sagt vi kunne få plassen. Men i det vi kastet oss rundt bryggekanten på flatt jern rett foran nesa på en nyss ankommende seilbåt, lå det en kjip, jævla motorbåt foran oss i løpet! I slike tilfeller rakner det for folk som meg. Jeg har konflikskyhet på høyde med Eiffeltårnet i situasjoner som dette, og var straks beredt på alternativ B, C, D og E. Men det var ikke Anna. Jeg måtte snu meg bort og holde for ørene. Nå ligger vi trygt i båsen. Jeg vil ikke snakke om det. Men nå blåser det så det hviner i master og rær, og mine bekymringer går nå med til å undre på hvilke krefter som nå virker på den mye omtalte stjerna, som vi så skammelig forlot i en ellers morgenstille havn. Fortsatt uten at mine bekymringer har noen som helst fornuftig effekt på noen ting!
Så braket det løs. Donnerwetter som det kom ned fra himmelen, det dundret fra alle kanter, og naturens blitzlamper fyrte av i ett sett. Anna krøp innerst inn i hjørnet av køya og puttet propper i ørene, mens jeg benyttet tiden til nyttigere saker, som for eksempel å skamme meg jævelig effektfullt over morgenens handlinger. Foran oss ligger dessuten morgendagen. Saken er jo at nå viser Västkusten seg fra sin mest lunefulle side, og det planlegges for 1,7 meter bølgehøyde og vind midt i trynet. Liker godværsseilere 1,7 meter bølger? Liker seilere som skal nordover nordavind? Det gis ikke poeng for riktig svar her. Vi vurderer uthavn for å stagge min misantropi, eller å ligge stille for å stagge Annas frittflytende angst for det meste som er utenfor hennes kontroll. Vi er dømt av våre egne mer og mindre tåpelige psykiske vrangforestillinger, så neste gang vi drar på en lengre seiltur, blir det med en psykolog. Som selvsagt må seile sin egen båt, noe annet skulle tatt seg ut!
Båtlivet har sine utfordringer. Noen velger å stikke hodet i sanden skapet.
Kantarellsesongen har begynt før jordbærsesongen er over! Vi har hatt årets første middag med stekt kantarell som nydelig supplement til gode lakseburgere fra den lokale fiskesjappa inne på havna, kombinert med deilig salat og nykokte färskpotatis fra svenske bønder. Sånt smaker godt, altså! Nå skal jeg straks gruse min kone i (svensk) MIG ( quiz), men det fortjener hun, for hun gruser alltid meg i bordtennis.
Sånn ellers er min datters fødselsdag i dag. Det er en uheldig omstendighet å fylle år midt i den perioden manfør kalte “fellesferien”, da alle er bortreist, dessuten går ingen på besøk mer, heller. Så hun må feire alene, mens vi sitter inne(b)låst i en flytende campingplass! Ja, ja, sånn kan det gå, vi må alle gjøre det beste ut av en hver situasjon, og det siste der prøvde jeg vel egentlig å fortelle meg selv!
Anna & Håkon på tur 