Författare: rognlien

Det Privilegerte Paret er på vei hjem. De har slått seg ned i sitt habitat; en eksklusiv lounge ved Málaga lufthavn, AGP. Det er alltid litt trist å forlate et rom de har skapt et slags lurvete hjem ut av i løpet av sine små dager i utlendighet, men nå skal de hjem til en kjølig vår i Norge.

Loungen er ved en eller annen tåpelig regeltolkning fylt av barn; det Privilegerte Paret mener med fasthet og styrke at barna burde vært plassert i dertil egnede bur på utsiden av loungen, for er det et sted barn kjeder seg mer enn inne i et ombygget pelsdyrbur, så er det i sannhet i en lounge på en flyplass. For husk at dette er stedet der man beveger seg fornemt og forsiktig, mens man som samvittighetsfull nordmann tømmer akkurat så mange glass vin som det er teknisk mulig å gjøre uten å bli nektet adgang på flyet. Dessuten ankommer nordmenn alltid i meget meget god tid til en hver flyplass der det finnes en lounge tilgjengelig, for her er det muligheter for å få tak i billig børst og mat av flere slag. Omtrent som en ovderdådig hotellfrokost, faktisk.

Reisen til flyplassen var ikke uten begivenhet, den heller. For det første kjørte sjåføren en Dacia kassevogn. Dacia! Siden ingen av dere vet hva pokker dette er for slags idiotisk bilmerke, kan jeg nevne at denne fabrikken ble startet bak jernteppet i Romania i det herrens år 1966, samt at det har sine klare grunner at dette merket er ekstremt lite utbredt i siviliserte land. Navnet uttales forresten ”datsjia”, og med dette vet du allerede mye mer enn noen egentlig bør vite om dette misfoster av et kjøretøy. Den Skallede vurderte hardt å overse taxien som parkerte utenfor hotellet, til og med i strid med gjeldende kjøreretning, men gav seg etter en hard, indre strid. Tross alt hadde han glemt å spesifikt nevne Mercedes som foretrukket merke ved bestilling, dessuten overså han muligheten for at en fiskebolleboks bygget om til kjøretøy i Romania, i det hele tatt sto i menyen ved taxisentralen. Så var det sjåføren. Selvsagt kunne han ikke engelsk, men ordet ”airport” er relativt internasjonalt, uansett. Så begynte moroa, og her følger en ekstremt lang setning, gjør deg klar: Han hadde fått seg et realt allergianfall, og var helt satt ut med tett nese og hals, dessuten var hunden hans forsvunnet for 21 dager siden (her markerte han tårer fra øynene med fingrene), og han hadde nettopp kommet ut fra 9 dager på sykehuset med en livsfarlig lungebetennelse, og nesa hans hadde en skade i det ene neseboret, så når han først hadde tett nese så var den så inni helvete tett at legen måtte blokke den ut, eller var det bore det opp, og han skulle inn til kirurgi, men i mellomtiden hadde han fått nesespray med kortison, eller var det kokain, uansett var det ikke bra, og den var nå tom, og han kunne ikke bruke sånn spray, for den ble man bare avhengig av, så han måtte ha en annen spray, men så hadde noen nå funnet hunden hans etter 21 dager (nye tåremarkeringer), og han måtte ta noen samtaler, for etter at han hadde vært på flyplassen skulle han hente hunden, men måtte også til hospitalet for lungebetennelse eller tett nese og pustevansker, eller alt på en gang. Puh. Den Behårede ga ham en reseptfri allergitablett, og leste høyt på spansk fra AI-oversettelsen som forklarte pillens effekter. Taxisjåføren svelget tabletten, og håpte det beste. Moralen her er selvsagt at du skal bestille Mercedes, og bestemt avvise Dacia.

Den Skallede gikk hardt ut i loungen og satte i gang med nordmannens optimisme, ved å fylle tallerkenen med en 3 – 4 retter av kylling og saus, velling og en masse annen gørr, toppet med grønt. Skulle bare fylle på litt olje på det grønne, men feilberegnet totalt, og slapp tallerkenen ned mellom olje og eddikflasker. Det ble et ordentlig flott slam, dominert av kyllingkjøtt i saus. Tegnet på at man er en velutviklet blogger, er at man alltid har kamera klart. Den skallede hadde ikke kamera klart. Ganske pinlig! Ergo måtte plan B iverksettes, og Den Skallede tok raskt kontroll på situasjonen ved kreativt bruk av sin kraftfulle barytonrøst: – Alle forholder seg helt i ro! Ingen matforsyning før det gis klarsignal! Effekten av dette var veldig begrenset. Personalet var virkelig ikke imponerte i det hele tatt, og bare føyset Den Skallede avsted med velplasserte spanske gloser og sinte øyne fra Syden. Her måtte mer vin til for å dempe følelsen av skam, veien tilbake til bordet gikk med ekstremt bøyd nakke via benken der vinen var plassert ut, og glasset ble fylt veldig fullt denne gangen. Ved hjelp av den ekstremt bøyde nakken, hadde han dessuten oppdaget at også skoene var prydet av kyllingkjøtt i saus, men det ga ham ingen glede å ta med seg noe av maten hjem uten ekstra kostnad.

Om flyreisen er det å si at det ikke er noe å si. Det var mye turbulens på vei ut fra Malaga, ikke alle gledet seg nevneverdig over dette, kanskje spesielt ikke Den Behårede, som klamret seg fast til alt og alle i hennes umiddelbare nærhet. Men det ga seg etter hvert, og til sist dukket vårt vakre fedreland opp i mellom skyene.

Våre neste blogginnlegg kommer til å handle om seiling, og vi gleder oss helt sjukt til alle uhell som har lovet oss å komme fallende ned over oss når vi minst venter det. Vi ses utover året!

Ettersom den skallede har vært nordmann hele sitt liv, har han litt vanskelig for å forestille seg å være noe annet. Men han har også vært ganske tett på folk fra en del andre nasjoner opp gjennom livet, og en ting kan han fastslå; de fleste endrer vaner når de er i det store landet langs Middelhavet, landet som på norsk heter Syden.

Norsk som den skallede er, ser han sine landsmenn med norske briller (kjøpt hos Spec Savers), og ser dermed helt klart hvor himla rare de blir så snart de setter bena på en flyplass der det avgår fly til internasjonale destinasjoner. For alvorlig talt, det er et svært lite fåtall av oss som virkelig synes øl eller vin er nødvendig klokken 06:30 en onsdags morgen, men skal man til Syden er det der og da ferien begynner; øl og vin skal ned, koste hva det vil! Og det koster da også det hvite ut av øynene, så selv om alkoholen stopper skjelvingen hos enkelte, vil den som oftest frembringe tunge skjelvinger når man blir presentert for regningen på en norsk flyplass. Og dermed må man drikke mer for å døyve regningsangsten, en stadig økende norsk folkesykdom, som er særlig utbredt på Oslo Lufthavn, OSL. Det der blir fort en dårlig sirkel, men de fleste klarer seg tilsynelatende greit til de er ombord, og kan bestille seg sin vinrasjon levert i miniatyrflasker.

Men det er når nordmennene har ankommet Syden at saker og ting begynner å bli virkelig mystisk. Nordmenn lever i et nærmest manisk desentralisert land, og de holder helst avstand. Jævelig god avstand, faktisk. De hegner om bluferdighet, snakker ikke med noen på bussen, og i hvert fall ikke på bussholdeplassen. Tross alt ønsker man ikke å stresse noen. Av og til reiser de til fjellet, der noen graver et stort hull i en snøskavl, så man kan sove der inne i skavlen, helt isolert for en hver forstyrrelse. Men i Syden! Etter den relativt korte innledende øvelsen på nevnte flyplass, kaster nordmenn av seg alt norsk, og blir helt føkka i huet. Tenk deg en mengde sengelignende installasjoner, parasoller og bittesmå bord, plassert i flere rader, med ned mot null mellomrom, alle sammen stilt opp omkring et moderat stort svømmebasseng. Hit stimler nordmennene, kun slått av noen ekstremt psykopatiske tyskere, tidlig om morgenen, og plasserer noen rekvisitter, samt et helt bestemt håndkle på en av disse sengene. Så etter å ha spist alt de orker og deretter litt til, nærmest krabber de seg tilbake til sengen de har karet til seg en tidlig morgenstund, og der begynner det hele å ta en rimelig bisarr vending. Nordmennene tar av seg nesten alle klærne, og legger seg ned i sengen! Der ligger de på geledd, med alle sine bleke og fete kropper, tett i tett, helt uten at det er ment å skulle være noe lummert med dette. I flere rekker bak hverandre ligger de der på disse sengene, fullstendig uten verken mål eller mening. På denne tiden av året er dessuten vannet i bassenget såpass kaldt at det uanset ikke kan benyttes til noe annet enn bare å være et basseng. Så ligger de der da, og tenker: – Hva gjør vi egentlig her? Dermed blir de så usikre på seg selv, at de må bestille noe, i all hovedsak alkohol. Noe må man tross alt ha på toppen av all bacon, vafler med sirup, samt sjokoladekake som ble presset ned til frokost. For frokosten er inkludert i prisen, og er det en ting nordmennene ikke legger igjen hjemme, så er det evnen til å ta for seg av alt, så man ikke opplever å ha overbetalt noe som helst. – Nå spiser dere faen meg, unger, ellers får dere ikke mat når vi kommer hjem igjen! Om dere i det hele tatt får bli med hjem! At det blir mye matsvinn av sånt, snakker ikke nordmennene veldig gjerne om. At det også gjør noe med vekta er minst like upopulært.

Den skallede er ikke redd for å prate om noe som helst, egentlig litt over toppen, når sant skal sies. Han ligger på sin seng og ser ut over rekken med hvite hvalrosser som ligger i hver sin seng, og tenker at her har mye gått galt. Den Behårede er heller ikke veldig redd, men hun er svensk, og ordet “overvektig” er ren og skjær diskriminering i det landet. “Vektvariasjon”, eller, i ekstreme tilfeller “BMI-utfordret” kan man strekke seg til i det veldig politisk korrekte svenske språket. Den skallede småfryser i sin solseng, og vurderer øl. Men han har ved en ren misforståelse tatt med seg en eller annen tåpelig samvittighet til selveste Syden. Makan til toskeskap! I all sin velde reiser han seg, og gjør noe fullstendig uhørt. Han bestemmer seg for å løpe før lunsj. Ved denne tiden skinner sola over Syden, og en uendelig mengde mennesker er ute og rusler langs strandpromenaden i Benalmadena. Den Skallede kjenner ikke sin egen begrensning, og setter i gang med friskt mot. Det er å anta at ingen nordmenn er såpass nedsnødde at de gir seg til å løpe fra slottet til Oslo S på 17. mai, og sånt er det grunner til. Her må det forklares for våre utenlandske lesere at den 17. mai er en dag der nordmenn kollektivt oppfører seg helt latterlig, og bestemmer seg for å gå etter hverandre og veive med flagg i en hver kommune i hele landet. Kall det gjerne en slags merkverdig massepsykose, men den er heldigvis kortvarig. “Vi går i tog”, sier nordmennene, og det betyr altså ikke at de går inn i et tog for å gå omkring der inne, neida, de går rett og slett etter hverandre, flere i bredden, med musikkorps foran og bak, mens de roper mer og mindre meningsløse fraser ut i luften som omgir dem.

OK, nå ble dette i overkant vidløftig. Det som skjedde da den skallede forsøkte å springe, var at han forsto raskt at han burde ha tatt en øl, for her måtte man sjangle omkring blant et uendelig antall mennesker som gikk frem og tilbake uten nevneverdig mål eller mening, annet enn å få i seg et eller annet, på et eller annet tidspunkt. Akkurat som nordmenn på 17. mai. Øl, vin, kaker, pizza, pommes frittes, øl, vin, kaker, hamburger, pasta, champagne, øl, og så videre inn i natten. Allikevel sprang han, antakelig på pur faenskap, bare så han kunne påberope seg god samvittighet for den ølen som ville serveres ved tilbakekomsten til et basseng som er så kaldt at det faen ikke er mulig å bade i, selv etter å ha tvangsløpt 4 kilometer motstrøms!

Aftenen ble tilbragt ved et elevert etablissement rett under Michelin-nivå, til stor glede. Ekstra gledelig med en absolutt severdig pianist som også var god å lytte til for gamle gubber. Og der sluttet kvelden, turen og ferien, denne gangen. Eller, ikke helt, for det kommer en hjemreise i morgen, vet jeg!

I går skrev jeg at om man løper langs strandpromenaden om morgenen, så gjør man det ikke alene. Løgn. Dersom det kommer mengder av vann fra himmelen, gjør man nettopp det. Løper alene, altså.

Det var virkelig ingen motiverende faktor å spore langs strandpromenaden i morges. 9 grader og øsregn, men den skallede idioten løp like forbanna. Hva pokker flykter han fra? Litt apropos det; her sitter jeg på balkongen med en øl, og nyter av litt tilfeldig oppholdsvær. Ute i sjøen rett forut, står det 5 mennesker oppreist på hvert sitt sånn paddleboard, og når jeg ser sånt, så er jeg ikke helt sikker på hva som feiler oss mennesker sånn helt generelt, i grunn. Vi driver vel alle med noen veldig merkelige greier, enten det nå er løping i regn, eller padling uten mål eller mening.

For å trøste oss selv i dagens værsituasjon, bevilget vi oss Cava til frokost. Noe må man tross alt gjøre, for å skape en fin hverdag, selv når alt ser som gråest ut. Vi dro deretter opp til rommet, og googlet frenetisk på ”hva gjør man i Malaga når det regner”. Svaret er at da går man på museum eller shopper. Picasso eller kjøpesenter. Oj, så moro. Vi måtte rett og slett sove en times tid for å fordøye såpass ekstreme valgmuligheter. Etter en times tid fordøyelsessøvn, ville vi låne paraplyer i resepsjonen, men det kom ikke nettopp som en bombe at alle var utlånt, allerede. Som ekte nordmenn (uten regnfrakk), tok vi det på sparket, sprang i regnet til nærmeste minibank, husker knapt hvordan slike fungerer, men greide å narre fra den 50 Euro før bussen kom, og vi fikk ståplass for EUR 1,75 hver. Billig for 50 minutter busstur, når sant skal sies. Flaks hadde vi også, ettersom paret som hadde sitteplassene rett ved der vi sto, skulle av et par stopp borte i veien.

Så strenet vi ut i regnvåte gater i Malaga. Gamlebyen var ikke så innmari gammel, egentlig. Vi fant en bar i toppetasjen på et hotell, og vi fant ikke den første puben vi satset på, ei heller den andre. Så strenet vi dyvåte inn i en svenskeid pub og tok lunsj. Svensk øl og en innmari god nacho-rett, samt at den behårede grisebanka den skallede i kunnskapskonkurranse på svensk. For hvordan skal en skallet nordmann med briller vite svarene på spørsmål om svensk litteraturhistorie, liksom? Vi ble vel et par timer under svensk tak midt i Malaga, før vi, late, våte og jævelige praiet en taxi rett tilbake til hotellet. Dagene går jo fort her! Ny post-lunch strekk på køya, før det bar til vår stamrestaurant, Aquarius! Ikke dårlig å skaffe seg en stamrestaurant på et par dager, egentlig. Og for dere som tenker å ta turen til Benalmadena i sommer, kan restauranten anbefales, det er en klar safe bet, god mat fra både sjø og land.

I dag fant vi en skåning som hadde flytt i land etter en masse år på sjøen, og bosatt seg her i by’n. Han lever av pensjonen sin, og koser seg samtidig med å spille musikk fra 60 og 70 tallet for folk, og dette har han faktisk lagt ned mye arbeid i. Mannen er jo direkte god! Jeg ble egentlig enig med ham om å synge litt i restauranten sammen med ham, men så ble klokka mye, og vi er tilbake til hotellet igjen… Neste gang, kompis!

Joda, Syden leverer. Klart det er umulig å finne på noe når det regner og du ikke digger Picasso, men dagen ble faktisk ganske så grei, den!

Den skallede sprang i morges. Langs en forseggjort strandpromenade sprang han, til tross for hard overflate av fliser og betong, med fare for både rygg og knær. Benalmádena har en ca 3 kilometer lang promenade, og springer man om morgenen, gjør man det så visst ikke alene. Det er jo nesten som å besøke Trondheim og løpe langs Nidelven; det flommer av studenter med joggesko over alt. Her må jeg ile til å beklage at det ikke kommer noen beskrivende bilder (litt komplisert å løpe rundt med kamera / mobil), for det er mye kjekt å se, enkelte former for observasjonsevne ser ikke ut til å forsvinne med årene, til tross for meningsløsheten i nettopp denne typen observasjoner. Men samma det, motivasjon er viktig for gamle skallede menn når de skal springe!

Nesten halvveis på dagens etappe møtte den skallede en gjeng gamle nordmenn og -kvinner sin egen alder; de var på morgenpromenade under ledelse av en gammal gubbe som faktisk var hakket eldre enn den skallede. De hadde stanset opp ved en liten åpen plass, og var i gang med morgengymnastikk. – Bøy knærne til det knaser! – Strekk armene opp til det sier “knepp” i skuldrene! – Vri overkroppen mot høyre til smerten blir uutholdelig! – Knytt nevene så det låter som en haug med tørr kvist! – Vri overkroppen mot venstre til du kan se redningene i form av nærmeste apotek!

Nei, morgengymnastikk er ikke hva det en gang var. Den skallede blir nærmest høy på seg selv, der han løper ugrasisøst på betong og fliser med gjennomsnittsfart på 6 minutter og 30 sekunder på en kilometer, eller omtrent like raskt som verdens langsomste fisk. Og faktum akkurat her i Benalmádena, er at i dag var dagen å øve på å legge på sprang. I morgen er det meldt samme mengde nedbør som det normalt ikke vil falle i løpet av en måned, eller nesten samme mengde vann som det kommer fra himmelen i løpet av et tilfeldig valgt kvarter i Bergen, nærmere bestemt 46 millimeter.

Hva gjør man i en typisk spansk turistby når det meldes regn 18 timer i strekk, kan man spørre seg. I skrivende stund bedriver den skallede øvelser for morgendagen ved å nyte av et par halvlitre under tak. En ung mor med intet mindre enn 3 barn har slått seg ned ved naborbordet, og disse barna tester de omkringsittendes tålmodighet. Dette er de virkelig gode på; hensynsløs, høyfrekvent skriking inne i lokaler med hard akustikk er effektiv test av mange menneskelige egenskaper. Men heldigvis har den unge mammaen tilgang til en propp i systemet, baren selger nemlig iskrem, en nærmest mirakuløs støydemper. En gjeng med britiske kvinner slår seg ned ved bordet på motsatt side, og disse også evner i overraskende grad å simulere barnas frekvens med stor overbevisning. Her fungerer ikke iskrem, heller! Hvitvin har en viss effekt, men den er veldig kortvarig, fungerer på mange måter som å urinere i benklærne når man fryser, det hjelper en kort stund, men så…! Dæven, han salte kan britiske kvinner kvine! Hvitvinen har åpenbart gjort sin effekt, og stillheten den skapte ved fortæring, er byttet ut med imponerende støynivå inkludert en god del tilfeldig kauking. Den skallede anser disse prøvelser som en mental forberedelse for morgendagen som etter all sannsynlighet må tilbringes innendørs. Innendørs i Spania betyr stort sett harde flater, og ditto akustikk.

En ny teori har formet seg i det skallede hodet: Britiske kvinner vokser opp i hjem kledt med tepper og tungt møblement, der alt dempes kraftig. Kan det være derfor de er såpass høylytte? Kan dette bety at britiske kvinner er spesielt dårlig tilpasset spansk byggeskikk?

Kvinnene ved nabobordet til venstre har nå begynt slurvete avsynging av Dolly Parton’s “Jolene” med dårlig toneforståelse som viktigste grunnlag. Før den skallede forlater stedet, har en av kvinnene sovnet ved bordet. Veldig sjarmerende, selvsagt, men i det minste forsvinner en anselig % av støyen med denne innsovningen. Om noen nå tror at vi snakker om tenåringer, tenk omigjen. Omtrentlig 50 er tallet.

Aftenen i Benalmádena avsluttes hos Aquarium, en god restaurant som forleden var en veldig stresset restaurant med 10 gjester pluss et Privilegert Par. I dag var det vel også omtrent 10 gjester pluss et Privilegert Par, men denne gangen satt alle på forskjellige bord. Enorm forskjell! Nydelig service, nydelig mat. Gidder ikke si mer om dagens dont, for nå skal vi sove i påvente av et helvetes regnvær. Vi har allerede bestilt paraplyer i resepsjonen, samt bord i restauranten for morgendagen. Småbarn og britiske kvinner er uønsket!

Det Privilegerte Paret fortsetter sin arrogante reise på Costa del Sol, der de leter med lys og lykte etter noe å klage på, noen å se ned på. Det er ganske lett, viser det seg. Folk tar generelt sett dårlig vare på seg selv, så det Privilegerte Paret finner stadig noen de anser for å være mer laverestående enn seg selv. Mon tro om de egentlig ser seg selv i et speil?

Det har virkelig vært en strålende dag, i de fleste betydninger av ordet ”strålende”. På værtjeneste rundt omkring står det 20 grader C, mens opplevelsen er klart i retning 30, faktisk. Kommer man rett fra snøkaos, er det fort gjort å oppleve det på den måten. Paret har kost seg fra og med en utendørs frokost med alle mulige valg, via en behagelig lunsj ved bassenget, en time eller to i solstolene, og videre fram mot middagen ved strandpromenaden. Men ved sistnevnte begynte det å lugge litt, for der fikk de en grundig opplæring om verdens langsomste fisk, nemlig. Det viser seg at verdens langsomste fisk er en havabbor. Ettersom det ikke nødvendigvis er helt intuitivt, skal jeg komme tilbake til saken litt senere. Joda, jeg vet at mange vil hevde at månefisken er usedvanlig langsom, men husk hva jeg har sagt; det er havabbor, altså, som er verdens langsomste fisk.

Middagen begynte forsåvidt ganske greit, ved at Paret promenerte langs den forseggjorte strandpromenaden, og valgte seg en restaurant som tilbød både paella og annen, velpreparert sjømat. Slo seg ned, og fikk etter hvert menyen, men intet vinkart. 5 minutter senere, og etter en del fekting i luften fra den skallede, ble det bragt et vinkart til bordet. På det tidspunkt var det også bestemt at man skulle dele på hvitløksbrød med ost. Det var noe annet som ankom en (god) stund senere. Lett parlamentering løste flokene, og Paret ga seg igjen til å vente på sitt hvitløksbrød. Med ost. Man rakk da også å bestille sitt hovedmåltid, der den skallede lot seg friste av dagens ferske fangst, hvorav havabbor var en av valgene. Den skulle grilles i all offentlighet rett ved siden av Parets bord, som nå for øvrig begynte å bli litt kjølig, ettersom sola var gått ned, og vinden økte på. Tross alt er de ikke kommet lenger enn til april langs solkysten, heller.

Etter middagen hutret Paret seg tilbake til sitt lune bo, men den skallede ville mer, så han tok heisen helt opp til ”The Sky Bar”, for avnytelse av aftenens kulturelle innslag. Det var en ung kvinne som bedrev såkalt karaoke av mer og mindre kjente sanger, på mer og mindre kjente språk, med mer og mindre hell i sine framføringer. En mer eller mindre korrekt sammenrasket Mojito drink ble innkjøpt, mens vinden rusket i det manglende hår på den skalledes hode. Drinken tok sine minutter, men da den kvinnelige sangeren foredro klassikeren ”My Way” på ufeilbarlig spansk (helt uten troverdighet, for øvrig), fikk den skallede (mer enn) nok, og rakk akkurat heisen ned fra 8nde til 5te ganske uproblematisk. Tid for skriving; tross alt bedre enn å høre på karaoke som fungerer overraskende godt som sovemedisin når man minst aner det.

Men det var dette med verdens langsomste fisk, altså. Man bestiller en grillet havabbor om man for eksempel er en skallet sjømatselsker, mens den behårede bestiller noe junk med reker eller larver eller hva det nå skulle forestille. 1 drøy time senere er det på tide å bli litt skarp i stemmen, og si noe om tidsforbruket her. Kelneren informerer om at det tross alt tar 20 minutter å grille en havabbor. Sikkert sant, men lite til hjelp når man kunne ha grillet den jævla abboren 3 ganger siden vi bestilte! Etter sånn ca. 1 time og 15 minutter ankom abboren, ferdig grillet. Det Privilegerte Paret kommer fra en nasjon med tunge tradisjoner innen mat fra havet. De har etter hvert fått en lang rekke kokker som kan gjøre noe spennende med en hver fisk, før den legges på en tallerken beregnet for fortæring. Se og lær, kokker langs hver en kystnær promenade ved Middelhavet! Det er mulig å gjøre noe annet enn å fjerne innvollene før man svir fisken sånn passelig på begge sider i en drøy times tid før servering! Joda, havabbor smaker godt, men at den var såpass langsom, var faktisk noe overraskende for den skallede. Det skal ikke ta entimeogtjueminutter fra bestilling til servering av en fisk! Ergo har jeg ikke noe annet å gjøre enn å kåre verdens langsomste fisk, enten den selv er ansvarlig for denne somlingen, eller ei!

Uværet med det klingende navn Dave herjer ganske så uhemmet med de søndre deler av fedrelandet akkurat nå; vi kan lese i boulevardpressen at titusener av nordmenn er uten strøm i sine hus, bildene viser flyvende gjenstander, veltede busser og et generelt kaos. Men på det Privilegerte Paret skinner sola!

Det Privilegerte Paret har nærmest desperat forsøkt å flykte med stil, så etter å ha hatt en langsom morgentur med Flytoget i bakgatene utenfor Romeriksporten, altså gamleveien via Fjellhamar, Romsås og Strømmen, sjekket Paret inn i loungen på OSL lufthavn. Champagne til frokost, kjære?, spurte den skallede i Paret. Den behårede takket høflig nei, og foretrakk eplejuice fra konsentrat. Selvsagt en grov feilbedømmelse, men tross alt var det tidlig på dagen, og været utenfor var såpass avskyelig at det er fort gjort å gjøre slike blemmer. Det er noe merkelig med slike lounger for de privilegerte. Folk går ikke naturlig der inne, de tasser. Forsiktige, stillferdige og langsomme bevegelser, nærmest som om de er inspirerte av begravelsesagenter på jobb, som passer nøye på at intet foregår raskt og uoverveiet. En hver bevegelse skal være fullstendig overveiet, ha et langsomt og målrettet motiv, og det må aldri fremstå som om man er skjødesløs eller mangler forståelse for at man er i en lounge, der ikke hvem som helst ferdes nærmest som ved en tilfeldighet. Med en avslappet, langsom eleganse setter man tallerken og glass forsiktig mot bordflaten, gjerne med en drøy sving på albuen, som for å vise at man er fullt klar over hvor man er, og viktigheten av at alt som gjøres blir lagt merke til. Blant de andre som er der. Fiffen. Intelligentsiaen.

Flyturen, kall det gjerne fluktruten, var langt under pari for det Priviligerte Paret. Den skallede satt dog ved nødutgangen, og ble instruert av den korte latinske flyverten, som med sine outrerte bevegelser forklarte åpning av nødutgang i fall slikt skulle bli nødvendig. Det viser seg nemlig at det hersker en slags apartheid ombord i Norwegians flyvemaskiner, foran i cockpit finnes skandinaver i alle varianter, bak i kabinen er personalet spansktalende, med engelsk som andrespråk. Uansett kjente den skallede på et slags absurd behov for å forklare den feminine latineren at ”jeg repparerte (ja, med to p’er, det er noe med trykket som gjør det nødvendig!), sånne maskiner som dette her lenge før dine små, feminine hender kom til verden!” Men han sa heldigvis ingenting, tross alt hadde han vokst opp i et møblert hjem. I stedet smilte han høflig, og tok i mot instruksjonene med overbærenhet.

Underveis ble det servert vin i små plastflasker med skrukork, og man kunne velge matvarer fra en latterlig liten meny, den skallede valgte en eksklusiv tapasrett, mens den behårede snublet i bestillingen, og endte med en liten pose cashew-nøtter. Disse nøttene er altså såpass ubetydelige at de ikke en gang har et norsk navn! 3 små plastflasker senere landet de på den spanske solkysten og praiet profesjonelt en taxi for å ta dem de siste par mil inn til hotellet. Joda, et fint hotell. Den behårede rev umiddelbart av seg klærne og lot sola feie over henne på det groveste, mens den skallede høvelig nok satte seg i skyggen, nå med caps på hodet.

Aftenen ble tilbragt i en eksklusiv sjømatsrestaurant med høyt stressnivå, ettersom det var dekket på et langbord. Altså ett, langbord, ikke flere. Kanskje var de 10 gjester ved bordet, og det ble båret inn desserter da det Privilegerte Paret verdig trådte inn i etablissementet. Innehaveren hadde høy puls, og var i god gang med å avvise det Privilegerte Paret, ettersom de hadde alt for mye å gjøre. Hans stressnivå hadde også spredt seg til resten av de ansatte, som ikke så ut til å ha evne eller kapasitet til å betjene de 10 tilstedeværende, selv om det var plass til 40 gjester i lokalet. Spennende. Den behårede tok kontroll på situasjonen, stirret eieren helt inn i sjela, og fikk audiens ved restaurantens fineste bord. Maten var god, og mens de 10 gjestene ved langbordet gjorde opp for seg, fikk etter hvert også det Privilegerte Paret bestilt både mat og vin.

Via et Supermarcado, ruslet det Privilegerte Paret til sitt hotellrom, bestilte en ekstra hodepute til sine intelligente hoder, og la seg til hvile i sitt kammer. Er de framme ved fluktrutens slutt? De kommende dager vil vise!

Det var en gang et par som planla en tur til paradiset. Lange vinterkvelder satt de i sin vakre bolig, foran sin peis, brant sin bjørkeved, og drømte om paradis på jord mnes snøen lavet ned på utsiden av den generøse terassen. De drømte om vite sandstrender, flotte hotellrom, kalde drikker, god mat. De hørte til blant de priviligerte, dette paret, de som kan ta seg råd til business class på flyet, og se arrogant ned på proletarene langt baki der, de som ikke kjenner til den slags luksus. Å disse svake mennesker som må sitte i ”monkey class”, la dem sitte der med sine bøyde knær, og plages i 11 stive timer uten søvn. Langt bak i flyet, kanskje på rad 48, midt i kabinen, der de må betale for å få en øl eller et glass vin, der de må stå i kø til toalettet, samt vente tålmodig på overabeidede kabinpersonale som serverer plastbrett med kjip mat. Tapere!

De kjøpte sin tur, dette priviligerte paret. Til Maldivene skulle de, ombord i et av verdens mer elegante flyselskaper, de skulle nyte av sin egen minibar ved setet, et sete som med små trykknapper kunne gjøres om til en privat seng, der man kan se film, høre musikk, og sveve avsted mot verdens vakreste strender. Til Maldivene, mon amour!

Men ”Dondaldisme” (google om du er i tvil) er ikke det samme i 2026, som det var for noe tiår siden. Dagens Donald er ikke en and, selv om han har en hjerne på størrelse med en peanøtt. Denne nevnte peanøtthjernen hadde nemlig bestemt seg for å ødelegge. Ikke spesifikt det privilgerte parets ferie, neida, bare ødelegge sånn generelt sett. Og akkurat det er han vanvittig god på, egentlig bedre enn de aller, aller fleste, når sant skal sies. Så via sin indre overbevisning satte han i gang å ødelegge Iran, da han opplevde det som en innmari god idé. Elegante flyselskaper fylt av priviligerte mennesker med egen minibar, vil ikke fly rett inn i svermer av droner, raketter, missiler og bomber, så det priviligerte paret fikk sin reise kansellert, rett og slett. Fy og skam, hvilke i-landsproblemer man uforvarende får slynget i sitt privilgerte fang når Donald ikke klarer å motstå sin indre trang til å ødelegge ting!

Men kanskje finnes det noen som har det verre enn det priviligerte paret? Kanskje får noen bombet sine hjem og ødelagt sin arbeidsplass, kanskje noen tvinges på flukt langt, langt bort fra sine hjem, bare fordi noen så innmari gjerne vil ødelegge. Mens det priviligerte paret bare flykter litt sånn på liksom; bort fra en kald vind og et vått snøfall, flykter de, til en strand med sol og bølger noen timer nede i veien. Der er de noen dager for å finne seg selv etter en litt kjip vinter langt mot nord, og for å døyve savnet etter paradiset de hadde kjøpt seg plass i, for en stakket stund. Hvordan det privilegerte paret får det langs sin fluktrute, følger på disse sider de kommende dager. Følg med!