Vi leste værmeldingen på både yr.no og Windy-app’en i går, og fikk umiddelbart hjertekrampe. Hva mener værgudene med liten storm og bøtter med regnvær midt i vår sommerferie? Og hvor i satanismens helvete flykter man når værgudene har bestemt seg for å gå fullstendig bananas midt i beste seiletid?

Vi flyktet fra vakre Dannemark til pittoreske Bovallstrand. Ikke akkurat verdens navle, dette, men de har i det minste en matbutikk. Viktigere enn det er at de har en gjestehavn, og at vi kunne forhåndsbooke. Allerede ved vår temmelig premature ankomst, var vinden i godt driv, og det var ingen enkel affære å legge til verken her eller der. Og først måtte vi legge til der, fordi det lå noen andre her, og de hadde ikke tenkt til å forlate her før de hadde en plass et annet sted, som for eksempel kan kalles der. OK, vi klarte to relativt fornuftige tillegninger i sterk sidevind. Men merk at ”sterk” i denne sammenheng, var bare bagateller i forhold til hva som var i vente. 24 meter per sekund inn fra styrbord, er regelrett grotesk oppførsel, og i dag har fendrene fått kjørt seg, det kan jeg love.

Det er en fin liten steinformasjon midt i Bovallstrand, og det går en bratt hønsestige dit opp. Jeg spente på joggesko, og la i vei med dødsforakt. Men selv om jeg så toppen, fant jeg ikke hønsestigen, før jeg hadde tatt et par runder rundt bygda med min snart 65 år gamle kropp. Underveis tok jeg meg selv i å lure på om jogging er verre for kroppen en dugelige mengder øl. Tross alt gjør det ene tilsynelatende bare vondt, mens det andre tilsynelatende bare gjør godt. Hva er dette for slags lureri fra naturens side, i grunnen? Nå begynner jeg å lure på om bibelen og lignende tidsskrifter er tuftet på det faktum at alt som er godt skaper et helvete, mens alt som er vondt, egentlig er godt. Med dette som bakteppe, vil jeg hevde at ferie egentlig er usunt. Jeg kan riktig nok støtte meg på at Anna er veldig mye redd når været blir sinnssykt, og akkurat da er ikke ferie så godt, og kanskje er det som sunnest akkurat når Anna er som reddest. Hm…. her er det spennende muligheter fremover!

Vi har møtt venner i dag, sånn sett var Bovallstrand et bra valg. I morgen har vi valgt å bli her, det gjenstår noen små reparasjoner og oppdateringer av kartdatabase, og vi får litt mer besøk ombord. Og det blåser fortsatt litt i overkant for feiginger der ute på det store blå. Vi skal sørover, men det tar vi i den farten som passer oss… Vi er ikke alene om å slite med dagens vær. Det har ankommet mennesker gjennom dagen, og de med dårligst timing var (selvsagt) nordmenn; de ventet med å fosse inn i havna mens stormkastene var i full gang, sånt blir det mye drama av når man håndterer sitt eget millionfartøy blant andres millionfartøyer. Men båtfolk stiller opp for hverandre! Vi venter i spenning mens den nyankomne utfordrer skjebnen på vei inn til sin forhåndsbookede bås, i hard slosskamp med naturen selv. Nøling er katastrofalt, for mye fart er farlig. Vi tar i mot tau, og bidrar så godt vi kan, for neste gang er det oss det gjelder. Jeg er aldri mer takknemlig enn når det står en jordnær milliardær på brygga og tar i mot oss som om vi er blant venner. De hjelper oss i land, berømmer vår ankomst, og er blide som om det var en kompis som nettopp la til. Det sagt, selvsagt er det fortsatt stort sett nordmenn her.

Men mer vil jeg ikke si, tross alt er jeg gift med en svenske.

Äntligen en ledig boj!

På svaj i Dannemark söder om Hamburgsund

Äntligen fick vi valuta för att vi har varit medlemmar i Kryssarklybben i minst 5 år. Vi har burit med oss pappersflaggan på alla våra båtar till ingen nytta.

OCH PLÖTSLIGT HÄNDE DET!

En Boj var ledig!

Idag har vinden piskat 6-7 timmar i våra otvättade hår (hos oss som har hår), vi har blivit kalla i våra osminkade ansikten och jag har varit lite rädd.

Vi har passerat Tjurpannan och Väckers fyr och här kommer naturens krafter plötsligt lite närmare än vad jag egentligen tycker är komfortabelt.

Vid Tjurpannan möter havet land utan skydd, och när vinden tilltar förändras allt. Vågorna byggs upp långt ute till havs och slår in mot klipporna med full kraft. Passagen är känd som sveriges farligaste för båtar

Mitt i detta står Väcker fyr. En fyr som i över 80 år har guidat sjöfarare genom en av kustens mer krävande passager. Farleden här har länge ansetts riskabel och många båtar har förlist.

Så har då vi passerat Tjurpannan och nu kan man äntligen börja bekymra sig för de nästa dagarna. De ska bjuda på styv kuling och massa vågor.

Jag är fortfarande väldigt osäker på om seglarlivet är för mig, har varit osäker i 10 år nu och jag är nog inte klokare om 10 år till.

Fick idag äntligen upp den svenska gästflaggan i min flaggparad. Den stoltserar fint i sällskap med Sillesalaten.

En härlig och stillsam kväll med lyxkorv och hemmalagad potatissallad.

Jo men jag kanske är en seglare ändå….

Anna

I dag morges sto jeg og klorte på døra til Systembolaget i lag med en gjeng skjelvende nordmenn som hadde vunnet en kamp. Vi bunkret for flukt, mens nordmennene som klorte hardest, skulle ikke flykte, de skulle reparare skadene fra sist natt. Fred være med dem, etter nattens støy!

Vi har vel i all hovedsak vært ganske feige i dag også, når sant skal sies, men forseilet (en Genoa-fokk), har vært med oss mesteparten av veien, om enn vi også har latt vår eminente 30 Hk Volvo Penta få bidra med sitt. Vi ligger på svai i natt, vår favorittovernatting, men værmeldingen for morgendagen er jo tilnærmet katastrofal, så vi skal binde oss jævelig godt fast i Bovallstrand i morgen, og er vi riktig heldige, får vi besøk ombord, også.

Men en ting må på bordet her. Vi er hjemsøkt! I dag har jeg frosset mer enn siden jeg var i Newcastle tilbake i januar 1987 eller noe sånt, enda det har vært sol hele fordømte dagen! Hele tiden var vi omgitt av båter fylt av mennesker i badedrakter, biknier og bar overkropp, mens vi kledde på oss stadig mer klær, og frøs like forbannet. Har vi spøkelser ombord, eller noe sånt? Sikkert er det at ”coolcation” visstnok er en greie, men sannheten er at dagen i dag har vært en prøvelse i å være ”margfrossin” som de sier i Trøndelagen. Det har tatt timer å komme tilbake til normal kroppstemperatur! Ta med i betraktningen at våre instrumenter viser en temperatur i havet under oss på over 37 grader (!), så begynner det å danne seg et mønster her. Noen vil oss til livs, og disse kreftene manipulerer temperaturer etter eget forgodtbefinnende, sier jeg deg!

Nu vel, la nå spøkelsene holde på med sitt. I Sverige finnes en øy som kalles Dannemark av alle ting, og innenfor denne, finnes en vik med godt ankerfeste, og god plass. Her er vi! Ikke overraskende er det en gjeng andre båter som fører norske flagg her, mest interessant i så henseende er Colin Archer-skøyta ”Sandefjord”, som ble bygget i Risør i det herrens år 1913. Den gikk som redningsskøyte mellom Stavern og Haugesund fram til 1934, da hun gikk i gang med en lang, omflakkende tilværelse på de syv hav. Hun var SørAfrikaner fra 1937 fram til 1971, og kom tilbake til Norge via USA i 1974. Også I Norge har hun flakket omkring, men er nå oppgradert og restaurert til gammel storhet, bosatt i Oslo, og fortsatt ute på havet, altså. I dag deler vi havn med dette klenodiet!

Snart er det kveld igjen, sola skinner, og jeg har begynt testingen av morgenens bunkring av fludium fra Systembolaget i Strømstad. Så vel smak som temperatur er som forventet, og jeg gleder meg til ei varm dyne i en kjølig svensk sommernatt. Morgendagens prøvelser kommer vi tilbake til, vær du sikker!

Altså, dette har jeg sagt før; det er om lag 4 år siden, faktisk, men Strømstad er en NORSK by, hører dere! NORSK! Joda, vi ser jo at svenskene omsider bøyer seg for overmakten, men det har tatt sin tid. De norske flåten ligger trygt fortøyd i Strømstad havn, og de stridene har fullstendig overtatt gatene. Om du ikke tror meg, ta turen og se selv. Finner du en båt med svensk flagg i Strømstad indre havn, er det krigsbytte, ferdig pratet!

Vi har i dag også opplevd den norske armada flomme i retning Sverige, selv har vi seilt med motorhjelp, og har på den måten nådd den norske kolonien på kun to dager, vi pleier vel egentlig å bruke 3 – 4 dager på å komme oss såpass langt. Siden vi ikke selv tok del i invasjonen, ble vi bryskt avvist fra Strømstad indre havn. Den er forbeholdt svære, norske båter, feite nordmenn, og deres trofékoner, naturligvis. At mange av trofékonene er svenske, skal jeg forbigå i stillhet, her sitter jeg i en vanskelig sits, når sant skal sies. Så nok om det, og mer av noe annet.

Ok, det kjennes litt skammelig å være norsk i Strømstad nå. Ikke bare raserer vi byen med villmannsoppførsel ved påsketider, men vi har kort sagt bare overtatt hele byen. I såpass stor grad, faktisk, at svenskene har bøyd hodet, og innsett at byen er invadert, og med det føyd seg for overmakten. Det er VM i fotball nå. I sannhetens navn plages jeg av den norske selvgodheten og den perverse roingen som har nå vises fram i all offentlighet helt fra avisbud til statsminister. På kafeene i Strømstad snakker nordmenn med glede i stemmen om sine fantastiske roturer, og svenskene smiler sine kuede smil, og later som om alt er ok. Det er ikke ok. Nordmenn utnytter Sveriges billige Systembolag og restauranter, vi eier knapt skam. Og svenske etablissementer viser Norges kamper på storskjerm som den naturligste ting i verden, de har jo lagt seg på ryggen og blottet strupen!

Men jeg begynner å ane et stemningsskifte her. Svenskene samler seg til motangrep. Og det er ikke mange dagene siden jeg nøt både mat og øl på en av Norges dyreste steder for den slags; Aker Brygge i Norges hovedstad, Oslo. Klart det er dyrt, noe annet skulle tatt seg ut. Og i dag bestilte jeg øl, vin og peanøtter på en fortauskafé inne i Strømstad, og det var rene strømsjokket å få regningen. Det var dyrere enn på Aker Brygge! Jeg ser selvsagt planen her. Norge tar Strømstad, Strømstad tar de norske, naive pengene.

Selv har jeg ikke så mye å si til det, selvsagt fortjener restauranteierne i Strømstad alt de kan få fra skamløse nordmenn, som stort sett ikke tilføyer så mye annet enn uartikulert brøling i Strømstad indre by. Brutal pris på øl og vin er en passende hevn, tenker jeg. Og i morgen reiser vi videre mot sør, treffer litt venner, og later som om vi er snille og greie, og betaler prisen for Norges invasjon. Snart er det vinter, og armadaen ligger på land i Oslofjorden, og det blir stille i Strømstad.

En dag kom mannen hjem fra jobb, det var fredag, og helgen lå foran, værmeldingen var strålende, og etter ukas slit slo han seg ned på sin balkong. Han sier til sin kone: – Kunne du gjøre meg en stor tjeneste, kjære? Kunne du hente meg en øl før det b’yner? (Her er det på sin plass å nevne at ”b’yner” er en verbal variant av begynner…). Kona så noe overrasket ut, men hun ville gjøre ham glad og optimistisk ved inngangen til en ny helg, så hun hentet ham en kald øl. Han bøttet den ned på sekunder! Så satt han stille og nøt følelsen en stund, før han igjen henvendte seg til sin kone: – Tror du jeg kunne få en til? Nå b’yner’e snart, og jeg vil være i riktig stemning, ser du. Hun ble noe forvirret men hentet en til. Han bøttet inn den også! Ny stille kontemplasjon, før han nok en gang satte i gang å be om enda en kald øl. – Bare én til, min kjære, for det b’yner hvert øyeblikk, og deretter er det for sent. Nå rettet hun ryggen og så ham inn i øynene: – Hva er det som begynner? Det er i morgen fotballkampen spilles, og du har lovet å klippe hekken, du skal ut å kjøpe maling, og dessuten så må du fikse gjerdet, det har du lovet å gjøre, du kan ikke være fyllesjuk i morgen! Han slapp pusten ut i et langt pes: – Nå har’e b’ynt!!

Vi er altså underveis, og joda, visst f… har det ”b’ynt”! Det har blåst nordavind i dag, vi har seilt med kun forseilet og glidd avsted i mellom 4 og 7 knop hele dagen, stort sett platt lens. (Det betyr at vinden kommer rett inn bakfra). Gode 30 sjømil ble lagt igjen i kjølvannet, vi ligger nå på svai sør for Moss i den vika vi avsluttet vår seilas til Sverige for 4 år siden med vår forrige variant av ”Wárja”. Den gangen var hun en 32 fot Hanse, nå nyter vi luksusen ombord i en ny og velbygget Dufour 37, som til tross for navnet egentlig er en 35-fots båt… Vi har spist en herlig pastarett, vi har åpnet en kartong med dugelig rødvin, og bloggingen er i gang. Akkurat nå svømmer 3 Canadagjess forbi, og jeg undrer på om de rett og slett driter direkte i Oslofjorden uten lov. De må vel også levere driten sin i dertil egnede mottaksstasjoner? Tross alt kan de fly, og vil med letthet kunne komme seg til et offentlig godkjent fugletoalett før forurenset avfall forlater deres fjærkledte kropp. Ærlig talt, hvorfor skal de slippe billigere unna enn oss ubevingede?

Men det var dette med ”b’yninga”, altså. For det skjer alltid noe! Vi var vel snaue 5 minutter ute fra hjemmehavn da vi satte seil, og litt småtteri er det jo alltid, så fokkeskjøtet hang litt, og jeg la tauet rundt vinsjen, og trakk tauet til meg mens jeg så at fokka rørte på seg. Bak meg hørte jeg en klingende lyd, snudde meg, og så et eller annet blankt forsvinne over bord, Anna var mikrosekunder unna å fange det, men borte i dypet var det. Det var en essensiell del av Lewmar-vinsjen, og er det en ting Lewmar kan, så er det å ta seg betalt. Denne forkrommede dingsen koster lett NOK 3000,-, så dette kan bli en kostbar ferie, om det skal fortsette på den måten.

Ta gjerne med i beregningene at jeg like gjerne la igjen alle underbuksene mine hjemme, det samme gjelder sokkene, så her må det handles inn i morgen den dag. Ferien er i gang, og ting tyder på at vi får noe å skrive om denne gangen, også. For nå har’e b’ynt!

Evjesundet, 3 Juli 2026

Lars Monsen, välkänd norsk friluftsprofil/programledare (och ja, jag känner faktiskt hans kusin), rekommenderar att man tar en kort tur första semesterdagen.

Men lyssnade vi på Lars? Självklart inte.

Vi resonerade att vinden var perfekt idag, så varför mjukstarta när man kan gå all in? Resultatet blev drygt 30 sjömil , och vi är redan halvvägs till utlandet – Sverige.

Fast… vi hann inte ens vara ute ur hemmahamnen i fem minuter innan semestern bjöd på sitt första lilla äventyr.

Vi rullade ut genuan och PLOPP! – hela vinschen lossnade och försvann rakt ner i Oslofjorden. Den visade sig vara… lite optimistiskt fastskruvad. Nåja, 3–4 000 kronor är väl också ett sätt att inviga semestern på.

I övrigt har dagen varit fantastisk. Sol, fin vind och en härlig segling genom Oslofjorden och Drøbaksundet. Nu seglar vi på öppet hav och siktar mot Bohuslän.

Och ja – alla flaggor är på plats: Sillesalaten, Oslofjordens boj-flagg och en pytteliten svensk vimpel som gör sitt allra bästa. En riktig svensk flagga får införskaffas så fort vi hittar en.

Så blev det lite längre än vi trodde på Dag 1. Och efter en ankarpils, en fantastisk middag, härligt väder och lite rödvin på det så säger jag bara det som min som pappa hade sagt: NU HAR VI DET BRA!!!

Nu väntar förpiken, rena lakan och en bok. Jag har bestämt att årets semester ska innehålla mer läsning och mindre ”bara en liten grej till”.

Det går sådär än så länge. Jag lyckades nämligen glömma en av böckerna hemma. Ett imponerande självmål för någon med läsning som semesterprojekt.

Anna