Endelig fikk vi oss en herlig natt på svai med godt ankerfeste utenfor Hönö i Göteborgs nordre skärgård, men verden er i sannhet full av overraskelser, skulle det vise seg…

Man ligger altså der og bølger, skal ikke påstå at vi lå i lé, akkurat, og utenfor lå storhavet og blinket til oss. forvirringen var dermed til å ta og føle på, da man ble vekket av sang, jubling og klapping, en lørdag morgen kl. 08:00. Jeg var temmelig treffsikker i mine analyser da jeg i halvsøvne mumlet at dette må være noen religiøse greier. Agnostikere, ateister og annet ikke-troende pakk som meg selv, bedriver ikke umotivert jubling en lørdag morgen, det skulle i sannhet tatt seg ut. Og selv om VM ufortrødent pågår for harde livet på den andre siden av Atlanteren, var tidspunktet fortsatt feil. Musikken dro på, og jeg klorte meg ut av køya og sjekket omgivelsene. Gud bedre, hele vika var full av folk, det så ut som et fuglefjell i Lofoten. Jeg ble nødt til å google, dette så i sannhet helt sprøtt ut. Og joda, min innledende antakelse traff blink. Hönökonferensen 2026 dr altså til med Dop- & Nattvardsfirande – Dopviken, 08:00 – 09:00, och medverkande Anders Marklund. Det er noe veldig merkelig med døgrytmen til disse folka, og jeg tror ikke det er tilfeldig at de valgte en vik med navnet dopviken, heller. På norsk er dop omtrent det samme som droger, og på sett og vis var de vel på dop, hele gjengen, kanskje? Jada, jeg vet selvsagt at det var snakk om dåp, men sannheten er vel at den som ble mest døpt i denne vika i morges, var en halvgammal gubbe som både barberte seg og klipte negler, før han viste alt gud har skapt, og dyppet hele sitt kontrafei under vannet opptil flere ganger. Fin start på dagen det også!

Men vent nå litt. Er det ikke noe som skurrer her? For rundt konferansen strømmet det til med blå brennmaneter og kølsvart skarv, som sto med vingene ute på hver en mørk granittstein, og lignet svarte kors mot havet. Konferensen hadde tung motstand fra den andre siden, såpass kan vi vel fastslå. Flammende smerte om man velger å senke seg i vannet, omgitt av onde omen fra svarte fugler. Dessuten er antallet skjulte grunner, livsfarlige rev og overraskende småstein i denne delen av verden såpass grenseløs og tilfeldig spredt, at jeg er villig til å vedde på at en nær uendelig rekke sjøfarende har møtt sin nemesis i dette farvannet i århundrenes løp. På den mer praktiske siden kan sies at når man kommer nordfra inn mot Göteborg, blir det åpenbart at landet med flest øyer i verden, faktisk heter Sverige. Det er en øystat!

Vi har lagt til i en diger småbåthavn rett sør for byen, området heter Långedrag, og det er vel omtrent så forferdelig som en slik havn kan være. Møkkete vann, lurv og havnespy over alt, ingen koselig småby, kun noen hus, et par turistrestauranter, og en trikkeholdeplass. Det siste der var faktisk en slags redningsplanke, for jeg fikk tak i en billett og kom meg til en forretning som solgte kart til Raymarine. Fortsatt gjensto en god del arbeid som jeg ikke orker å gå så mange runder om, men kan fsstslå at nå har vi faktisk kart i kartplotteren igjen! Legg til at micro-SD brikken med Norgeskartet på mystisk vis rakk å forsvinne mens jeg koste meg med oppdateringer og settinger, så ser vi at livet fortsatt er i en eller annen bisarr balanse.

Anna har besøk av barnebarnet, og det er ikke nevneverdig lettere å legge en 5-åring, enn det er å reprogrammere en kartplotter. Begge deler tar sin tid! At et micro-SD kort forsvinner mens en 5-åring er på besøk, skal jeg kanskje ikke fundere så mye over? Sannheten er jo at undertegnede er en distré type (forsiktig sagt), så plutselig dukker den vel opp under overleppa mi, eller i kjøleskapet, hva vet vel jeg. Om ikke må vi vel stole på Skippo og en i-Pad på vei hjem igjen. Og forvente nye innkjøp på kartfronten. Det skal koste smerter og penger å eie båt!!

Ja, dette var i sannhet en av de dagene, og den er enda ikke over, faktisk! Vi har gått fra Skärhamn på Tjörn, og sørover til Göteborg. Vi ligger nå på svai i Göteborgs nordra skärgård, på en av de få plassene på den svenske Västkusten der det faktisk finnes ankerfeste. Den diametrale motsats til gårsdagens ”campingplass!

Det er inni helvete mye granitt langs den svenske Västkusten, og ankere har det med å ikke pløye seg ned i denslags materiale, uansett hvor mye jeg skulle ønske de kunne gjøre akkurat det. Mengden granitt er faktisk så enorm at det dukker opp fra havet når du minst venter det. Mangel på kartplotter er derfor ingen udelt fordel, ha det helt klart. Skippo er et genialt system, men vi har noe erfaring fra lagging og tap av signal som ikke uten videre oppleves som god sikkerhet. Vi har en løs avtale i morgen, så vi kan hente oss et kart som garantert passer i Raymarine-plotteren, og verden kan med ett bli noen steg enklere å forholde seg til.

Vi er på Hönö nå, opphavsplassen til hönökaka, en type fint brød som er godt til frokost. Vi har selvsagt slikt noe ombord allerede. Frokosten i morgen er sikret! I dag har vi seilt og seilt, og latt motoren hvile. Rett nok har vi tuslet gjennom et par kanaler der seil er ekstremt upraktisk, så vi har bedt motoren om et par avslappede økter i sakens anledning. Og Volvo Penta leverer som seg hør og bør, trange sund og kanaler er ikke videre seilbare, når sant skal sies. Allikevel er det en og annen svenske som prøver seg, og det går sånn passe. For oss som da går på motor, betyr det vikeplikt, og det oppleves omtrent som å møte motgående trafikk på en klasse A motorvei, og at du plutselig har vikeplikt for dem som kjører i mot fartsretningen. Det blir en del vingling ut av sånt. Noen velger ellers å komme med verbale irettesettelser av overambisiøse seilere som tviholder på sitt, så det blir litt liv i leia på den måten.

Og ellers har det vært lite å skrive hjem om, eller å skrive blogg om, for den del, i dag. Jeg har oppdaget at svaner bjeffer som små bikkjer, jeg har sett at vi har en forbannet god kikkert ombord, og jeg har latt solen reflekteres i min hvite hud. Det er de små tingene i livet som skaper verdi! Etter ankring skapte vi nærmest årets beste middag bare ved å ta restene fra gårsdagens fantastiske skallyrsfest av et måltid, og koke pasta til. Fantastisk måltid som understreket hvor perfekt dagen har vært. Nu har vi det godt, Anna!

Starrsviksholmen, Hönö SW

Äntligen en dag utan oro. Äntligen en dag där jag kom ihåg att det är fantastiskt det är att segla.

Vi har seglat hela dagen utan motor – det har varit såååå härligt – vi ligger nu för ankare – helt ensamma – vi har ätit den bästa måltid av alla – jag har badat – och vi har inte socialiserat med en endaste

och tränat lite…

Långsam kväll…..sakta sakta……

Anna

Det var stille fra oss i går, ja. Det er vel det som heter ”stille etter stormen”, går jeg ut i fra? Men det var ikke stille hos oss, tvert om; det var en kanondag, fylt av sosiale situasjoner i en nærmest endeløs rekke. Er det dette som er ferie, kanskje?

Stormen la seg, og moroa begynte. Vi ble en ekstra dag i trivelige Bovallstrand, og det gikk fra godt til bedre, faktisk. Men la meg først få si noe om alder, apper og navigasjonssystemer. Vi har Raymarine kartplotter. Sikkert fint, det. Men den har ikke kart over Sveriges kyster, så vi kjøpte et sånt kart i form av et SD micro kort som skulle være kompatibelt med Raymarine med Lighthouse operativsystem. Jeg går ut fra at det er kompatibelt, etter alt jeg har lest. Men installasjon krever at mobilen er med i spillet, så det må lastes ned en app. Så langt greit. Herfra alt annet enn greit. Kanskje er det stupid å investere i Garmin kart til Raymarine plotter, hva vet jeg, men står det på pakka og selveste verdensveven at det passer, er det i utgangspunktet slik at folk i 65-års alder tror på det skrevne ord. Og med denne innfallsvinkel begynner traumene. Dette er faktisk en ganske håpløs historie, men jeg skal gjøre den kort. Det er meningsløst vanskelig å rent fysisk montere nytt SD-kort i plotteren, og deretter blir det bare verre. Jævelig mye verre, faktisk. I skrivende stund har plotteren blitt tilbakestilt til fabrikksinnstillnger, og til tross for dette, samt en ny Raymarine app på flere dingser, viser det seg umulig å kople en eneste av disse dingsene til plotteren. Og vi er fullstendig fastlåst med en plotter som ikke vil snakke med oss, og som har et absolutt ubrukelig kart parkert i dertil egnede kroppsåpning. Det finnes sikkert noen som kan litt om Raymarine i denne verden, men hvor f… oppholder disse menneskene seg, egentlig? De behøver jo eget helikopter på linje med Luftambulansen, for pokker!

Over på noe hyggeligere. Jeg forsøker å lese litt ombord. På Asker bibliotek snublet jeg over en bok skrevet av en gammal kompis og bandkollega, Jan-Erik James Knudsen (hva er vitsen med alle disse navnene, egentlig?), og selv om jeg har lest et par bøker fra hans hånd tidligere, kjente jeg ikke til denne. Jeg er i utgangspunktet ikke så stor fan av krim-litteratur, men for en gammal bandkollegas skyld, tok jeg sjansen. 90 sider ut i boka er jeg hektet; dette funker. For krimelskere, er dette en no-brainer,. Biblioteket bare gir og gir!

Vi møtte nye venner i går. Engelske Neil og danske Jette kom ombord, og vi hadde en lang, hyggelig kveld, der båtens vinbeholdning ble grundig utfordret. Vi sto løpet ut, men det var close race. Veldig trivelige folk med internasjonal ballast, og mye seilerfaring, sånt kan vi like. Dette er de positive sidene ved gjestehavner, men jeg er i sterk tvil om sånt opphever de negative sidene ved de samme havner. I kveld ligger vi i Skärhamn på Tjörn, og her er vi ikke alene! Hva trekker alle disse folkene hit, i grunnen? Antar dette var en stille havn med stor kosefaktor i sin tid, men nå? Hakket bak Smögen med hensyn til viktighet for de aller mest fisefine i dag, men med liten margin. Det viktige for oss i dag, et at vi har hatt hyggelig besøk ombord, og at det ikke spilles en fotballkamp der Norge deltar. Natten kan komme med nogenlunde fravær av fotballens historie, men en dag må man uansett innse at nå er det over.

Men nå er jeg faktisk så ufattelig trøtt at her går grensen. Vi ses i morgen!

Ps: Har våknet igjen, og må nevne at vi fikk svært hyggelig besøk i båten av slektninger/venner som hadde med herlige skalldyr, og god vin. Ikke å undres over at jeg var så trøtt i går kveld, at jeg knapt var i stand til å skrive noe som helst…

Vi leste værmeldingen på både yr.no og Windy-app’en i går, og fikk umiddelbart hjertekrampe. Hva mener værgudene med liten storm og bøtter med regnvær midt i vår sommerferie? Og hvor i satanismens helvete flykter man når værgudene har bestemt seg for å gå fullstendig bananas midt i beste seiletid?

Vi flyktet fra vakre Dannemark til pittoreske Bovallstrand. Ikke akkurat verdens navle, dette, men de har i det minste en matbutikk. Viktigere enn det er at de har en gjestehavn, og at vi kunne forhåndsbooke. Allerede ved vår temmelig premature ankomst, var vinden i godt driv, og det var ingen enkel affære å legge til verken her eller der. Og først måtte vi legge til der, fordi det lå noen andre her, og de hadde ikke tenkt til å forlate her før de hadde en plass et annet sted, som for eksempel kan kalles der. OK, vi klarte to relativt fornuftige tillegninger i sterk sidevind. Men merk at ”sterk” i denne sammenheng, var bare bagateller i forhold til hva som var i vente. 24 meter per sekund inn fra styrbord, er regelrett grotesk oppførsel, og i dag har fendrene fått kjørt seg, det kan jeg love.

Det er en fin liten steinformasjon midt i Bovallstrand, og det går en bratt hønsestige dit opp. Jeg spente på joggesko, og la i vei med dødsforakt. Men selv om jeg så toppen, fant jeg ikke hønsestigen, før jeg hadde tatt et par runder rundt bygda med min snart 65 år gamle kropp. Underveis tok jeg meg selv i å lure på om jogging er verre for kroppen en dugelige mengder øl. Tross alt gjør det ene tilsynelatende bare vondt, mens det andre tilsynelatende bare gjør godt. Hva er dette for slags lureri fra naturens side, i grunnen? Nå begynner jeg å lure på om bibelen og lignende tidsskrifter er tuftet på det faktum at alt som er godt skaper et helvete, mens alt som er vondt, egentlig er godt. Med dette som bakteppe, vil jeg hevde at ferie egentlig er usunt. Jeg kan riktig nok støtte meg på at Anna er veldig mye redd når været blir sinnssykt, og akkurat da er ikke ferie så godt, og kanskje er det som sunnest akkurat når Anna er som reddest. Hm…. her er det spennende muligheter fremover!

Vi har møtt venner i dag, sånn sett var Bovallstrand et bra valg. I morgen har vi valgt å bli her, det gjenstår noen små reparasjoner og oppdateringer av kartdatabase, og vi får litt mer besøk ombord. Og det blåser fortsatt litt i overkant for feiginger der ute på det store blå. Vi skal sørover, men det tar vi i den farten som passer oss… Vi er ikke alene om å slite med dagens vær. Det har ankommet mennesker gjennom dagen, og de med dårligst timing var (selvsagt) nordmenn; de ventet med å fosse inn i havna mens stormkastene var i full gang, sånt blir det mye drama av når man håndterer sitt eget millionfartøy blant andres millionfartøyer. Men båtfolk stiller opp for hverandre! Vi venter i spenning mens den nyankomne utfordrer skjebnen på vei inn til sin forhåndsbookede bås, i hard slosskamp med naturen selv. Nøling er katastrofalt, for mye fart er farlig. Vi tar i mot tau, og bidrar så godt vi kan, for neste gang er det oss det gjelder. Jeg er aldri mer takknemlig enn når det står en jordnær milliardær på brygga og tar i mot oss som om vi er blant venner. De hjelper oss i land, berømmer vår ankomst, og er blide som om det var en kompis som nettopp la til. Det sagt, selvsagt er det fortsatt stort sett nordmenn her.

Men mer vil jeg ikke si, tross alt er jeg gift med en svenske.

Äntligen en ledig boj!

På svaj i Dannemark söder om Hamburgsund

Äntligen fick vi valuta för att vi har varit medlemmar i Kryssarklybben i minst 5 år. Vi har burit med oss pappersflaggan på alla våra båtar till ingen nytta.

OCH PLÖTSLIGT HÄNDE DET!

En Boj var ledig!

Idag har vinden piskat 6-7 timmar i våra otvättade hår (hos oss som har hår), vi har blivit kalla i våra osminkade ansikten och jag har varit lite rädd.

Vi har passerat Tjurpannan och Väckers fyr och här kommer naturens krafter plötsligt lite närmare än vad jag egentligen tycker är komfortabelt.

Vid Tjurpannan möter havet land utan skydd, och när vinden tilltar förändras allt. Vågorna byggs upp långt ute till havs och slår in mot klipporna med full kraft. Passagen är känd som sveriges farligaste för båtar

Mitt i detta står Väcker fyr. En fyr som i över 80 år har guidat sjöfarare genom en av kustens mer krävande passager. Farleden här har länge ansetts riskabel och många båtar har förlist.

Så har då vi passerat Tjurpannan och nu kan man äntligen börja bekymra sig för de nästa dagarna. De ska bjuda på styv kuling och massa vågor.

Jag är fortfarande väldigt osäker på om seglarlivet är för mig, har varit osäker i 10 år nu och jag är nog inte klokare om 10 år till.

Fick idag äntligen upp den svenska gästflaggan i min flaggparad. Den stoltserar fint i sällskap med Sillesalaten.

En härlig och stillsam kväll med lyxkorv och hemmalagad potatissallad.

Jo men jag kanske är en seglare ändå….

Anna

I dag morges sto jeg og klorte på døra til Systembolaget i lag med en gjeng skjelvende nordmenn som hadde vunnet en kamp. Vi bunkret for flukt, mens nordmennene som klorte hardest, skulle ikke flykte, de skulle reparare skadene fra sist natt. Fred være med dem, etter nattens støy!

Vi har vel i all hovedsak vært ganske feige i dag også, når sant skal sies, men forseilet (en Genoa-fokk), har vært med oss mesteparten av veien, om enn vi også har latt vår eminente 30 Hk Volvo Penta få bidra med sitt. Vi ligger på svai i natt, vår favorittovernatting, men værmeldingen for morgendagen er jo tilnærmet katastrofal, så vi skal binde oss jævelig godt fast i Bovallstrand i morgen, og er vi riktig heldige, får vi besøk ombord, også.

Men en ting må på bordet her. Vi er hjemsøkt! I dag har jeg frosset mer enn siden jeg var i Newcastle tilbake i januar 1987 eller noe sånt, enda det har vært sol hele fordømte dagen! Hele tiden var vi omgitt av båter fylt av mennesker i badedrakter, biknier og bar overkropp, mens vi kledde på oss stadig mer klær, og frøs like forbannet. Har vi spøkelser ombord, eller noe sånt? Sikkert er det at ”coolcation” visstnok er en greie, men sannheten er at dagen i dag har vært en prøvelse i å være ”margfrossin” som de sier i Trøndelagen. Det har tatt timer å komme tilbake til normal kroppstemperatur! Ta med i betraktningen at våre instrumenter viser en temperatur i havet under oss på over 37 grader (!), så begynner det å danne seg et mønster her. Noen vil oss til livs, og disse kreftene manipulerer temperaturer etter eget forgodtbefinnende, sier jeg deg!

Nu vel, la nå spøkelsene holde på med sitt. I Sverige finnes en øy som kalles Dannemark av alle ting, og innenfor denne, finnes en vik med godt ankerfeste, og god plass. Her er vi! Ikke overraskende er det en gjeng andre båter som fører norske flagg her, mest interessant i så henseende er Colin Archer-skøyta ”Sandefjord”, som ble bygget i Risør i det herrens år 1913. Den gikk som redningsskøyte mellom Stavern og Haugesund fram til 1934, da hun gikk i gang med en lang, omflakkende tilværelse på de syv hav. Hun var SørAfrikaner fra 1937 fram til 1971, og kom tilbake til Norge via USA i 1974. Også I Norge har hun flakket omkring, men er nå oppgradert og restaurert til gammel storhet, bosatt i Oslo, og fortsatt ute på havet, altså. I dag deler vi havn med dette klenodiet!

Snart er det kveld igjen, sola skinner, og jeg har begynt testingen av morgenens bunkring av fludium fra Systembolaget i Strømstad. Så vel smak som temperatur er som forventet, og jeg gleder meg til ei varm dyne i en kjølig svensk sommernatt. Morgendagens prøvelser kommer vi tilbake til, vær du sikker!