Kategori: 2. Salt in the air, Sand in our hair

Er seilferie på Västkusten midt i juli en god idé, sånn egentlig? Er det smart å bekymre seg for de mest utrolige greier ustanselig? Er vind farlig for seilbåter? Er bølger ondskap satt i system? Er mennesker egentlig kun problemer og hindre for et godt liv? Å, alle disse dumme spørsmål som ti vise ikke har en sjanse til å besvare!

Natten ble vel omtrent som jeg hadde bekymret meg for, selv om bekymringen i seg selv ikke bidro noe som helst positivt på noen som helst måte. Heldigvis var det temmelig vindstille i natt, så gårsdagens “sjøstjerne” holdt greit fasongen. På andre siden av bukta var serveringsstedene i god gang med quiz og hoiende mennesker, med litt propper i ørene og et par øl magan gikk det greit å sovne, allikevel. Ved 02-tiden i natt kom noen av geitene tilbake fra seteren, og de var blitt temmelig fete og fulle, kan jeg røpe. De trampet som pokker på “min bro” rett over hodet på meg, og brekte en hel masse, ettersom de åpenbart hadde et sterkt uttrykksbehov. Jeg behøvde ikke bry meg med å rope at “nå kommer jeg og tar deg!”, en gang, for det kom en enda større geit en times tid senere. Det ble ikke så mye søvn i natt, la oss bare konkludere med det.

Gårsdagen fant oss altså i en eksperimentell “sjøstjerne”, der alt for mange båter hadde bundet seg fast i hverandre på kreativt vis. Dagen i dag begynte dermed med en påtent, målrettet kone med et oppdrag; hun skulle flytte oss til en sikker plass. Før klokka passerte 8:30 var hun i sirkulasjon på området, og hun hadde satt meg i høyeste beredskap. Det tok 5 minutter før hun ringte, og forlangte øyeblikkelig handling. Herren i nabobåten er brannmann, men vi var de raskeste til å rykke ut denne gangen, mens de andre sov (ut rusen). Vi slengte tauene dit de hørte hjemme, og stakk av fra “stjerna” i all stillhet. Det ble et rotterace! Anna hadde avtalt med en av båtene som var i ferd med å legge ut fra drop-in brygga , og han hadde sagt vi kunne få plassen. Men i det vi kastet oss rundt bryggekanten på flatt jern rett foran nesa på en nyss ankommende seilbåt, lå det en kjip, jævla motorbåt foran oss i løpet! I slike tilfeller rakner det for folk som meg. Jeg har konflikskyhet på høyde med Eiffeltårnet i situasjoner som dette, og var straks beredt på alternativ B, C, D og E. Men det var ikke Anna. Jeg måtte snu meg bort og holde for ørene. Nå ligger vi trygt i båsen. Jeg vil ikke snakke om det. Men nå blåser det så det hviner i master og rær, og mine bekymringer går nå med til å undre på hvilke krefter som nå virker på den mye omtalte stjerna, som vi så skammelig forlot i en ellers morgenstille havn. Fortsatt uten at mine bekymringer har noen som helst fornuftig effekt på noen ting!

Så braket det løs. Donnerwetter som det kom ned fra himmelen, det dundret fra alle kanter, og naturens blitzlamper fyrte av i ett sett. Anna krøp innerst inn i hjørnet av køya og puttet propper i ørene, mens jeg benyttet tiden til nyttigere saker, som for eksempel å skamme meg jævelig effektfullt over morgenens handlinger. Foran oss ligger dessuten morgendagen. Saken er jo at nå viser Västkusten seg fra sin mest lunefulle side, og det planlegges for 1,7 meter bølgehøyde og vind midt i trynet. Liker godværsseilere 1,7 meter bølger? Liker seilere som skal nordover nordavind? Det gis ikke poeng for riktig svar her. Vi vurderer uthavn for å stagge min misantropi, eller å ligge stille for å stagge Annas frittflytende angst for det meste som er utenfor hennes kontroll. Vi er dømt av våre egne mer og mindre tåpelige psykiske vrangforestillinger, så neste gang vi drar på en lengre seiltur, blir det med en psykolog. Som selvsagt må seile sin egen båt, noe annet skulle tatt seg ut!

Kantarellsesongen har begynt før jordbærsesongen er over! Vi har hatt årets første middag med stekt kantarell som nydelig supplement til gode lakseburgere fra den lokale fiskesjappa inne på havna, kombinert med deilig salat og nykokte färskpotatis fra svenske bønder. Sånt smaker godt, altså! Nå skal jeg straks gruse min kone i (svensk) MIG ( quiz), men det fortjener hun, for hun gruser alltid meg i bordtennis.

Sånn ellers er min datters fødselsdag i dag. Det er en uheldig omstendighet å fylle år midt i den perioden manfør kalte “fellesferien”, da alle er bortreist, dessuten går ingen på besøk mer, heller. Så hun må feire alene, mens vi sitter inne(b)låst i en flytende campingplass! Ja, ja, sånn kan det gå, vi må alle gjøre det beste ut av en hver situasjon, og det siste der prøvde jeg vel egentlig å fortelle meg selv!

28 grader under dekk, 29 grader om man forviller seg opp fra de nedre gemakker. Over vårt dekk springer og tramper en masse føtter, som om det var meg som er trollet under brua, med en rekke geiter på vei et eller annet sted for å gjøre seg fulle og fete.

Det er meldt torden i morgen og en masse vind på søndag. Folket søker til havnene, og problemet er at folket er alt for mange, i og med at den svenske Västkusten har overtatt for Mallorca, Grekenland, USA, Danmark, Italia og Tyrkia som nordmennenes (og svenskenes) nye favorittdetinasjon. Vi brukte vel en god time på å grine oss til en svært utsatt plass inne i bassenget inne i Hunnebostrand; vi har bygget en slags “sjøstjerne” av alt for store båter som har bundet seg til hverandre. Nå må vi bare håpe med all mulig flaks, at vi ikke får sterk vind, før det kan gjøres en grundig ommøblering her utpå dagen i morgen. Spørsmålet er om noen har gjort forsøk på å beregne kraften som til sist hviler på tau og kryssholt i de to båtene som ligger innerst fortøyd til et nokså fast holdepunkt. Tror vi skal være happy med å være blant de ytre i “stjerna”, med fokus på tror, for akkurat hva som skjer når noe begynner å røre seg, har jeg litt problemer med å fundere for mye over, når sannheten skal fram…

Under disse omstendigheter skal det drives personlig hygiene, toalettbesøk, spising, avslapning, ja, til og med soving, og vil du i land må du skritte over et stort antall fremmede båter i samme situasjon. Det er dette som kalles ferie, så vidt jeg forstår. Men vet du hva? Dette er jeg for gammel og sær til. Jeg er mer eller mindre konstant anspent og irritabel, har vondt i nakken og høylytt tinnitus, og drømmer om en øde havn  på svai et eller annet sted. Dream on. Natt til i dag lå vi på svai i en bukt der det burde være mer enn nok plass, men det å tråkle seg inn der i lag med alle andre besøkende, var en prøvelse, når sannheten skal fram. Vi hadde hyggelig besøk ombord, sånt hjelper på, rett bortenfor gikk oss en båt på grunn, og det hele var ganske kaotisk… Og akkurat nå opplever jeg vel et behov for en ukes tid uten bekymringer på Skiathos, for å være ærlig. Det er vel like greit å innrømme først som sist at i øyeblikket strir jeg med hjemlengsel.

Nu vel, det er et godt stykke hjem, og fortsatt noen planer som skal gjennomføres. Været skal bli noe kjøligere, men folket er her, og det er vi også, på mange måter fanger i vår egen ferie. Jeg bare elsker denne fantastiske båten, men det var vel ikke overfylte campingplasser jeg så for meg i mine drømmer, da vi overtok denne skjønnheten i fjor sommer. Nå ligger vi på plass 106 i lag med intet mindre enn 7 andre båter, og om alle betaler for seg, så får de altså 8 betalinger for 1 plass, der kun én får strøm, og kanskje et par andre får vann. La meg her få sitere en av våre svenske “naboer” som også er en del av vår sterkt eksperimentelle “sjøstjerne”: – Västkusten er et fantastisk område, men det er jo för jävligt at man måste søka nödhamn innan klokkan 10 om morgonen, dagen förut for skitväderet!

Det ble restaurant i kveld; den første på vår ferietur for bare oss to. To kraftige øl, blåskjell, og Västkustens spesialitet, Räkmacka! Legg så til at jeg gikk borti gata etterpå, og handlet inn en ekte banana split fordi det minte meg så innmari om turene til Oslo og “Studenten” for 45 år siden. Her  skal det innrømmes at selv om en banana split var for en bagatell å regne den gang da, så er det jævla svære greier nå. Jeg måtte gi opp. Beklager til den norske skjønnheten som var omtrent 45 år yngre enn meg, og jobbet i en svensk glassbar. Flink jente, som vi sier på norsk, men nå er jeg så mett av både kvalitetskalorier og kvalitetsøstrogen, at jeg like godt stopper her før det går helt galt…

Søttendemai på sjøen! Kunne absolutt føles litt sånn, for alle nordmenn går i samme takt, samles på samme sted, spiser pølser fra båtens grill, og kjøper is fra den passerende isbåten. Og dette til tross for at vi nå befinner oss utenfor 5G-dekning langt ute på den svenske Västkusten, nærmere bestemt i selveste haikäften Utkäften, med Skagerrak rett utenfor.

Det ble altså ingen blogg i går, all den tid vi ikke hadde nok dekning fra noe medie, så vi kunne kople oss til selveste Verdensveven. Vi gikk fra Styrsö og nordover, krysset igjen farleden inn til Göteborg, og begynte igjen å møre norske båter i stort antall. Hva i alle dager skal vi her, alle sammen? Dessuten har vi noen samlingssteder, en av den er den nevnte Utkäften, der man finner en av de få stedene det er godt ankerfeste, passende for oss ekstremt bortskjemte brukere av Oslofjorden. Vi har gjørme på blå resept! Visst er det god plass i denne kjeften, men gudene skal vite at vi nordmenn klynger oss sammen langs både svaberg og ute i friere farvann! Dette førte til at vi fikk besøk ombord av noen folk fra Spydeberg i Østfold, og trur’ukke de folka kjente til svogeren min, da gitt! Norge er et latterlig lite land!

Vi har ikke hatt så mange uhell i dag. Men vi har kjørt motor nesten hele veien, til min relativt stor frustrasjon, Hadde vi ikke valgt denne latskapsløsningen, ville vi antakeligvis nådd destinasjonen en gang utpå morgenen, fremfor å ligge trygt i havn i Fiskebäcksvik veed 16:30-tiden. Vi har hatt vinden stort sett nordfra i dag, og det har stort sett vært den veien vi hadde planer om å reise, så seilene har i all hovedsak fått hvile i dag. Igjen! Motoren har gått alt for mye på denne turen, og vi kjøpte ikke akkurat båt med mast for å bruke den som motorbåt, det burde være klart for de fleste. Men litt ekspansive planer og ideer har ført til at vi har presset litt mer enn nødvendig. Men motsatsen er heller ikke noe å hige etter! FOR: Det er alltid noe. Vi la ut fra Utkäften med plan for å ta neste natt i gjestehavn. Men vi glemte å ta høyde for den norske armada, det finnes ikke plasser noe sted, Til sist, etter et par timers ferd mot nord, klarte min kone med bedende stemme, å booke oss en plass her i Fiskebäckskil. Koselig sted, dette også, selv om det selvsagt ikke matcher en real uthavn på svai!

Ved ankomst holdt vi på å drive inn i et par-tre båter, pulsen var over middels høy, og det var litt stresset stemning ombord, atter en gang. Vi klarte oss fra skader også denne gangen, og pustet ut med en øl når vi omsider var godt festet i brygga. Det er dagens nest beste øyeblikk. Det beste kommer i morgen tidlig, når vi har kaffen klar, og sola har tittet opp fra havet. Her i Fiskebäckskil har et par gitarister slått seg til med noen kramgoda låtar, og jeg tok turen over for å oppleve stemningen. Mye veldig kjekk ungdom, altså. Samt en rekke desillusjonerte gamliser på min egen alder. Ølen var rimelig, utsikten var upåklagelig, dessuten serverte de blåskjell av høy kvalitet. Hadde gjerne tatt en dugelig posjon av denslags, hadde det ikke vært for at min fantastiske kone hadde vært utenfor skipet, og funnet en fiskebutikk. Det ble kolje / hyse stekt på utekjøkkenets stekeflate, i lag med en deilig lokal røre med reker, rogn, dill og mye annet digg…. Med nypoteter og vin blir ikke verden så mye bedre, egentlig.

Jeg hopper over dagens og gårsdagens tabber, for jeg er så trøtt. Vann på feil sted har vært et gjennomgående tema, men vi tørker opp etter hver fadese. Kanskje lærer vi en dag både hvordan behandle vannkanner med dårlig design, samt stengning av luker i forbindelse med spyling av dekk. Men egentlig tror jeg ikke så mye på det. Dessuten håper jeg på en langsom, uforpliktende dag i morgen….

Lerkil – En nostaligrunda i Göteborgs södra skärgård för att komma ihåg hur vi hade det för 20 år sen….. vidare till Utkäften utanför Klåverön. Och Så till Fiskebäckskill

Jag försöker ju göra bloggen lite som en dagbok… men det förutsätter ju att man vet vilken dag det är. Där har jag gått på en liten mina.

Söndagen i Lerkil avslutades med att jag i vanlig ordning klarade att hälla ut allt vårt Fin-vatten på golvet…

Måndag? Tisdag? Eller är det ”den där dagen då kaffet var gott”? Ingen aning.

Det guppar när jag lägger mig, det guppar när jag ställer mig upp för morgondoppet. Ibland undrar jag om det är båten eller jag som fortfarande är i rörelse.

Och var är jag då? Tja… det är lite som att fråga en göteborgare om vägen – du får ett glatt svar, men det är inte säkert att du blir klokare.

Fast å andra sidan… spelar det egentligen någon roll? Jag är ju åtminstone på rätt sida av kaffekoppen.

Skyerne hotade oss hela dagen…..

Vi hittade en fantastisk vik som heter Utkäften. Bara namnet känns ju som en göteborgare döpt den efter ett gräl.

Här kunde jag bada naken – så länge jag inte hade kontaktlinserna i. Ser jag ändå inget, så finns det ju ingen som ser mig… ungefär så fungerar min logik.

Håkon kunde samtidigt sjunga för full hals, så länge hörapparaterna låg avstängda. Det är en rätt praktisk lösning – han hör inte sig själv.

Vi var med andra ord två människor i total harmoni med naturen. Den ena såg inget, den andra hörde inget.

Plötsligt gled det in ett par i en gummibåt. Det visade sig att de hade köpt sin båt på samma ställe som vi.

Då blev det genast ett erfarenhetsutbyte om försäljaren. Eller ja… ”erfarenhetsutbyte” låter väldigt diplomatiskt. Vi jämförde mest vilka överraskningar som ingick i köpet.

Det är märkligt ändå – båtfolk hälsar inte bara på varandra. Man identifierar först båtmärke, sedan återförsäljare och därefter börjar gruppterapin.

Vi skildes åt betydligt lättare om hjärtat. Antingen hade vi gjort ett bra köp… eller så var vi åtminstone flera som gjort samma misstag. Det känns faktiskt nästan lika bra.

Idag – vet inte vilken dag det är:

Vind från nordväst. Genuan var ute hela dagen och… ja, vi fuskade lite med motorn. Man kan ju inte låta vinden göra precis allt jobb.

Till slut lyckades vi äntligen fånga en fiskaffär! Jag börjar misstänka att fiskaffärerna i Bohuslän har en gemensam chattgrupp där det står:
”Den där är på väg – lås dörren!”

Men den här gången hann de inte undan.

Det blev kolja, räkröra och Skaftöpotatis.

Fytti alltså…

Jag tror på riktigt att det var bland det godaste jag någonsin har ätit. Eller så har jag varit till sjöss så länge att jag hade kunnat hylla en fiskpinne som gourmetmat.

Och uteköket? Äntligen fick det göra det som det köptes för – laga mat istället för att mest agera avställningsyta för prylar som ”bara skulle ligga där en stund”.

Som min pappa hade sagt;

” Nu har vi det bra!”

Anna, Fiskebäckskil

Det kan virke som om vi (for aller første gang!) har prikket korrekt tidspunkt for værgudenes bredside av solskinn på en seilferie! Om ikke det alene er nok til hallelujastemnng, så er det minsanten også andre ting om bidrar…

Gårsdagen var vel egentlig litt sånn passe hva angår været, men vi forlot Långedrag i god stil med nyinstallert kart over hele Sveariket, og kan nå uten blygsel seile til innerste Botniska Viken, om vi skulle få en så hårreisende idé på et eller annet tidspunkt. Vi hadde fortsatt kursen mot sør; vi hadde et mål, nemlig, og det dreide seg om et vennepar som av uforklarlige årsaker har valgt å bosette seg noen mil sør for Göteborg. Vi planla for omtrent dette også sist vi seilte i området (2022), men været var den gang så grenseløst håpløst, at vi ble nødt til å sette nesa nordover igjen før vi rakk helt til Onsala og deromkring. I går seilte vi deler av veien, men ble innimellom nødt til å få litt hjelp av vår Volvo Penta som alltid er på tilbudssiden, grunnet en ganske slalåmbasert rute, samt noe varierende vind. Dessuten var det en god del regnbyger i omegnen. Vi kjørte litt slalåm mellom disse også, men måtte til slutt gi tapt på vei inn til havn. Akkurat i minst passende øyeblikk kaster været seg over oss med masse vann og vind, og det er bare å gjøre det beste ut av det. Det ble 3 – 4 forsøk og en god del balansekunst før vi lå trygt fortøyd i en bås ved Lerkil Gjestehavn. Kvelden deretter ble formidabel; fantastisk grillmåltid hos gode venner, vi så solen senke seg rød og vakker i havet, mens vi senket det siste glasset med rødvin av god kvalitet…. Beklager bare at jeg var så himla trøtt etter en litt stusselig natt akterut, så ingen blogg i går, altså…

Lerkil Gjestehavn er en moderat stor havn med brukbare gjestefasiliteter, den er grunn, men et par meter dyp kjøl går greit så lenge man ikke finner på å gå langt inn i havna. Vi våknet der i dag, og jeg rakk akkurat å fortelle min kone at jeg var glad for freden som hersket i denne gjestehavna, før noen fyrte opp verdens minst dempede motor til testkjøring, og idyllen var brutt. Legger vi til at ved riktig vindretning oppdager man også at det er et renseanlegg for avløpsvann i umiddelbar nærhet, så har du vel hele bildet. Karakter på en skala fra 1 til 6? Ren treer. Prisen reflekterte dette på godt vis med sine rundt 350 spenn. Vi hadde et raskt møte i familiegruppa over kaffen i morges, og bestemte oss for å gå nordover igjen, fremfor rett vest. Alltid skummelt når noe går rett vest, selv om vi antakelig ville nådd Læsö i løpet av ettermiddagen med dagens relativt bestemte vindvarsel.

Vi har seilt i lag i mer enn 10 år nå, men vi roter det ustanselig til, uansett. Det jeg lurer på når jeg leser om andres fantasti(ske)-opplevelser, er hva pokker er gærent med akkurat oss? De andre seiler i 10 – 15 knop, de står alene til rors, de er aldri redd for verken vind eller torden, de legger til i trange havner i stiv kuling med armene på ryggen mens de leser Dagbla’ baklengs og spiser båtis. Vi? Livredde for lynnedslag, sloss med vinden, pisser på oss ved tanken på kostnadene ved å dundre inn i kokain-cruiseren i nabobåsen, vår båt lever sitt eget liv, vi glemmer det åpenbare, og vi driter oss ut mens alle de andre i havna ser på oss. I dag gjorde vi det igjen! På vei ut, med en relativt brukbar ro i sjela, ble det oppdaget at vi (som i jeg) hadde glemt igjen et av fortøyningstauene i maksimalt idiotisk posisjon, så det ikke lot seg løsne fra båten. FAEN!! Én ting i livet skal jeg faktisk hevde at jeg er god på, og det er å bevare roen. Så da gjorde jeg det, da, og krøp inn under akter rekkverk for å løsne det føkkings tauet, med den følge at kryssholtet med dødsforakt gikk inn for å knekke sånn omtrent 12 av mine ribbein. Dæven, sånt kan gjøre vondt, altså! Dessuten var det null suksess. Kone 2.0 måtte balansere i land, mens jeg holdt båten omtrentlig under kontroll med gass, gir, fendere og baugpropeller, det hele var en idiotisk forestilling, kan jeg røpe. Men endelig begynte dagen, og halleluja, for en dag! Mine ribben er intakte, og vi fikk vinden eksakt slik vi ville ha den!

Vi seilte bidevind (motvind) og skarp slør, og denne skuta seiler som en dronning med vinden i mot!! Vi har stort sett holdt mellom 4 og 6 knop med kun vår eminente genoa-fokk som drivkraft (burde det vært mellom 10 og 15 knop, egentlig??), og vi har hatt en vidunderlig dag på sjøen! Vi har nå ankret opp i en bukt ved Styrsö, en av de mest turboreligiøse øysamfunn i den svenske skärgård, i lag med tvillingøya, Donsö. Her ligger vi i en idyllisk bukt med ankeret god festet i bunnen 5 meter under oss. Inne på land er en mengde religiøse unge samlet til bading og hygge. Hvordan jeg forstår at de er religiøse? Det er god moralsk avstand mellom kjønnene. Det er ingen åpenlys flørting eller klining / hångling, ingen ølbokser, ingen utfordrende bikinier, ingen oppblåste lepper eller pupper. De unge herrer hopper gladkristent og høymoralsk avsted mellom svabergene med vakre smil, uten lumre tanker eller planer, her hersker harmonien noe så inni helvete. De lumre tankene flyter dog fritt ombord i båtene utenfor svabergene, der gamle gubber drekker øl med begge hender og tenker syndige tanker. For et liv!

Endelig går de kristne hjem, og de noget mer vovede ankommer stedet. De tør å skifte uten håndkle, og skaper på den måten en perfekt avslutning på en fantastisk dag. Det er hallelujastemning ombord nå, og vinden er i ferd med å løye. Finnes det egentlig bedre måter å tilbringe livet på, enn akkurat dette her?