Invasjon!

7 Juli 2022 – Håkon

Midt på gjestehavnen i Strømstad ligger det ved en misforståelse en svensk seilbåt, ja altså en som fører det svenske flagg. Hva gjør de her? Dette er en norsk by! La oss være ærlige, mine venner, uten nordmennene hadde Strømstad vært en spøkelsesby. Det hadde vært som en gammel fornøyelsespark, nedlagt på femtitallet, naturen hadde vært i ferd med å ta over de pittoreske trehusene, de eneste levende vesener her hadde vært en håndfull tannløse fiskere. Med robåt.

Det har vært en aldeles fantastisk dag på sjøen. Jeg trivs best i öppna landskap, og det har vært en del av denslags i dagens løp. Vi har seilt mot sør igjen, stort sett benyttet den nå svært så trekkvillig fokka, selv om dagen i dag hadde hatt god nytte av storseilet også. Men det jeg har lagt meg til merke, er at dersom Norge skulle ønske å overta den svenske Västkusten, har vi allerede armadaen klar. Den består av et nærmest uhorvelig antall seilbåter i størrelsesorden 21 – 60 fot, med majoriteten et sted høyt oppe på 30-tallet. Disse båtene trener så å si hver dag mellom midten av mai og begynnelsen av september, vi ser at altså på en uovervinnelig masse av topptrente båtmannskap, som ikke har gjort annet i hele sitt båtliv, enn å overta den svenske skjærgården med finslepen teknikk. En av mange fiffige triks den norske armada benytter, er å heise noen små svenske flagg i masta, bare for å fremstå som vennlige.

Her i Strømstad er det større nordmannstetthet enn i noen norsk småby, i bakgatene spiller norske band, langs strandpromenaden snakkes det utelukkende norsk, og dersom en svensk småbarnsmamma med barnevogn forviller seg til den kanten av byen, kjeppjages hun til bygrensen med hevede båtsaker før hun får bestilt sin smörgås i dagligvareforretningen. Min svenske fru sier hun er hjemme i Sverige nå, så feil kan man ta, gitt. Joda, hun er hjemme, men det er selvsagt fordi hun faktisk bor i Norge, og norskere enn Strømstad, blir det bare ikke. 

Det er et yrende liv her i havna. Sikkert gøy det, men så var det dette med öppna landskap, da. Det kan oppleves noe hyggeligere å våkne i stillheten blant norskokkuperte svaberg, enn midt i en krigsherjet by, fylt av umusikalske norske seiersbrøl 24 timer i døgnet. Jeg drømmer derfor om en morgendag med mer sol og vind, og en natt på svai helt alene bak en liten holme sør for Grebbestad et sted.

Og den svenske båten som har forvillet seg inn i indre havn i Strømstad, kommer til å møte sin morgendag 5 meter under havflaten, med et norsk flagg tredd opp der du veit.