Nå har’e b’ynt!

En dag kom mannen hjem fra jobb, det var fredag, og helgen lå foran, værmeldingen var strålende, og etter ukas slit slo han seg ned på sin balkong. Han sier til sin kone: – Kunne du gjøre meg en stor tjeneste, kjære? Kunne du hente meg en øl før det b’yner? (Her er det på sin plass å nevne at ”b’yner” er en verbal variant av begynner…). Kona så noe overrasket ut, men hun ville gjøre ham glad og optimistisk ved inngangen til en ny helg, så hun hentet ham en kald øl. Han bøttet den ned på sekunder! Så satt han stille og nøt følelsen en stund, før han igjen henvendte seg til sin kone: – Tror du jeg kunne få en til? Nå b’yner’e snart, og jeg vil være i riktig stemning, ser du. Hun ble noe forvirret men hentet en til. Han bøttet inn den også! Ny stille kontemplasjon, før han nok en gang satte i gang å be om enda en kald øl. – Bare én til, min kjære, for det b’yner hvert øyeblikk, og deretter er det for sent. Nå rettet hun ryggen og så ham inn i øynene: – Hva er det som begynner? Det er i morgen fotballkampen spilles, og du har lovet å klippe hekken, du skal ut å kjøpe maling, og dessuten så må du fikse gjerdet, det har du lovet å gjøre, du kan ikke være fyllesjuk i morgen! Han slapp pusten ut i et langt pes: – Nå har’e b’ynt!!

Vi er altså underveis, og joda, visst f… har det ”b’ynt”! Det har blåst nordavind i dag, vi har seilt med kun forseilet og glidd avsted i mellom 4 og 7 knop hele dagen, stort sett platt lens. (Det betyr at vinden kommer rett inn bakfra). Gode 30 sjømil ble lagt igjen i kjølvannet, vi ligger nå på svai sør for Moss i den vika vi avsluttet vår seilas til Sverige for 4 år siden med vår forrige variant av ”Wárja”. Den gangen var hun en 32 fot Hanse, nå nyter vi luksusen ombord i en ny og velbygget Dufour 37, som til tross for navnet egentlig er en 35-fots båt… Vi har spist en herlig pastarett, vi har åpnet en kartong med dugelig rødvin, og bloggingen er i gang. Akkurat nå svømmer 3 Canadagjess forbi, og jeg undrer på om de rett og slett driter direkte i Oslofjorden uten lov. De må vel også levere driten sin i dertil egnede mottaksstasjoner? Tross alt kan de fly, og vil med letthet kunne komme seg til et offentlig godkjent fugletoalett før forurenset avfall forlater deres fjærkledte kropp. Ærlig talt, hvorfor skal de slippe billigere unna enn oss ubevingede?

Men det var dette med ”b’yninga”, altså. For det skjer alltid noe! Vi var vel snaue 5 minutter ute fra hjemmehavn da vi satte seil, og litt småtteri er det jo alltid, så fokkeskjøtet hang litt, og jeg la tauet rundt vinsjen, og trakk tauet til meg mens jeg så at fokka rørte på seg. Bak meg hørte jeg en klingende lyd, snudde meg, og så et eller annet blankt forsvinne over bord, Anna var mikrosekunder unna å fange det, men borte i dypet var det. Det var en essensiell del av Lewmar-vinsjen, og er det en ting Lewmar kan, så er det å ta seg betalt. Denne forkrommede dingsen koster lett NOK 3000,-, så dette kan bli en kostbar ferie, om det skal fortsette på den måten.

Ta gjerne med i beregningene at jeg like gjerne la igjen alle underbuksene mine hjemme, det samme gjelder sokkene, så her må det handles inn i morgen den dag. Ferien er i gang, og ting tyder på at vi får noe å skrive om denne gangen, også. For nå har’e b’ynt!