Psykodritt

Er seilferie på Västkusten midt i juli en god idé, sånn egentlig? Er det smart å bekymre seg for de mest utrolige greier ustanselig? Er vind farlig for seilbåter? Er bølger ondskap satt i system? Er mennesker egentlig kun problemer og hindre for et godt liv? Å, alle disse dumme spørsmål som ti vise ikke har en sjanse til å besvare!

Natten ble vel omtrent som jeg hadde bekymret meg for, selv om bekymringen i seg selv ikke bidro noe som helst positivt på noen som helst måte. Heldigvis var det temmelig vindstille i natt, så gårsdagens “sjøstjerne” holdt greit fasongen. På andre siden av bukta var serveringsstedene i god gang med quiz og hoiende mennesker, med litt propper i ørene og et par øl magan gikk det greit å sovne, allikevel. Ved 02-tiden i natt kom noen av geitene tilbake fra seteren, og de var blitt temmelig fete og fulle, kan jeg røpe. De trampet som pokker på “min bro” rett over hodet på meg, og brekte en hel masse, ettersom de åpenbart hadde et sterkt uttrykksbehov. Jeg behøvde ikke bry meg med å rope at “nå kommer jeg og tar deg!”, en gang, for det kom en enda større geit en times tid senere. Det ble ikke så mye søvn i natt, la oss bare konkludere med det.

Gårsdagen fant oss altså i en eksperimentell “sjøstjerne”, der alt for mange båter hadde bundet seg fast i hverandre på kreativt vis. Dagen i dag begynte dermed med en påtent, målrettet kone med et oppdrag; hun skulle flytte oss til en sikker plass. Før klokka passerte 8:30 var hun i sirkulasjon på området, og hun hadde satt meg i høyeste beredskap. Det tok 5 minutter før hun ringte, og forlangte øyeblikkelig handling. Herren i nabobåten er brannmann, men vi var de raskeste til å rykke ut denne gangen, mens de andre sov (ut rusen). Vi slengte tauene dit de hørte hjemme, og stakk av fra “stjerna” i all stillhet. Det ble et rotterace! Anna hadde avtalt med en av båtene som var i ferd med å legge ut fra drop-in brygga , og han hadde sagt vi kunne få plassen. Men i det vi kastet oss rundt bryggekanten på flatt jern rett foran nesa på en nyss ankommende seilbåt, lå det en kjip, jævla motorbåt foran oss i løpet! I slike tilfeller rakner det for folk som meg. Jeg har konflikskyhet på høyde med Eiffeltårnet i situasjoner som dette, og var straks beredt på alternativ B, C, D og E. Men det var ikke Anna. Jeg måtte snu meg bort og holde for ørene. Nå ligger vi trygt i båsen. Jeg vil ikke snakke om det. Men nå blåser det så det hviner i master og rær, og mine bekymringer går nå med til å undre på hvilke krefter som nå virker på den mye omtalte stjerna, som vi så skammelig forlot i en ellers morgenstille havn. Fortsatt uten at mine bekymringer har noen som helst fornuftig effekt på noen ting!

Så braket det løs. Donnerwetter som det kom ned fra himmelen, det dundret fra alle kanter, og naturens blitzlamper fyrte av i ett sett. Anna krøp innerst inn i hjørnet av køya og puttet propper i ørene, mens jeg benyttet tiden til nyttigere saker, som for eksempel å skamme meg jævelig effektfullt over morgenens handlinger. Foran oss ligger dessuten morgendagen. Saken er jo at nå viser Västkusten seg fra sin mest lunefulle side, og det planlegges for 1,7 meter bølgehøyde og vind midt i trynet. Liker godværsseilere 1,7 meter bølger? Liker seilere som skal nordover nordavind? Det gis ikke poeng for riktig svar her. Vi vurderer uthavn for å stagge min misantropi, eller å ligge stille for å stagge Annas frittflytende angst for det meste som er utenfor hennes kontroll. Vi er dømt av våre egne mer og mindre tåpelige psykiske vrangforestillinger, så neste gang vi drar på en lengre seiltur, blir det med en psykolog. Som selvsagt må seile sin egen båt, noe annet skulle tatt seg ut!

Kantarellsesongen har begynt før jordbærsesongen er over! Vi har hatt årets første middag med stekt kantarell som nydelig supplement til gode lakseburgere fra den lokale fiskesjappa inne på havna, kombinert med deilig salat og nykokte färskpotatis fra svenske bønder. Sånt smaker godt, altså! Nå skal jeg straks gruse min kone i (svensk) MIG ( quiz), men det fortjener hun, for hun gruser alltid meg i bordtennis.

Sånn ellers er min datters fødselsdag i dag. Det er en uheldig omstendighet å fylle år midt i den perioden manfør kalte “fellesferien”, da alle er bortreist, dessuten går ingen på besøk mer, heller. Så hun må feire alene, mens vi sitter inne(b)låst i en flytende campingplass! Ja, ja, sånn kan det gå, vi må alle gjøre det beste ut av en hver situasjon, og det siste der prøvde jeg vel egentlig å fortelle meg selv!