Det har vært et par fabelaktige seildager!! Det er med bestemt vind og seilet hevet, man merker hva seilbåter er laget for, og hva som er meningen med livet, intet mindre!
Vinden var perfekt i går. Vi la ut fra vår moderate vik på Kalvön utenfor Fjällbacka etter å ha sendt avsted vår nattegjest, og satte kursen nok en gang for Strömstad. Atter en gang var det et satans renn med båter i store mengder i begge retninger, det var som vanlig troppeforflytninger blant de okkuperende nordmenn som pågikk. Vi ville besøke Systembolaget (surprise!!), bunkre vann og noe mat for de siste nettene i uthavn på vei hjem. Vi hadde sørlige vinder, men ikke såpass rett sør at vi måtte over på platt lens i særlig grad, vi satte alt vi hadde av seilduk, og fosset fornøyd avsted i 4 – 7 knops fart. Solen fulgte med oss hele veien, det er ikke mer å si enn at sånt er vitsen med å eie en seilbåt. En fantastisk dag!
Underveis passerte vi mannskapets skrekkområdet, ”Tjurpannan”, der sjøen rotes til, og vinden oppfører seg rimelig uregjerlig. Undertegnede øvet et ganske sterkt press på mannskapet for å bare kjøre på, og vise naturen at den ikke kødder med sånne som oss. Hun lot seg overtale, og vi tok utsiden av alt som var, og sto på nordover, uten en masse meningsløs, motorisert ferdsel i innmark. Anna har dermed overlevd en av sine svært mangslungne skrekkoplevelser, uten at det ble særlig skrekkelig i det hele tatt. Det skal rett nok sies at vi har hatt en del mer uheldige opplevelser av vær og sjø i området tidligere, så hennes skrekk var ikke tatt rett ut av lufta, heller.
Vi fosset inn i Strömstad, vi hadde reservert plass ved Strömstad Spa, og heldigvis var vindretningen slik at vi havnet i godt le ved tillegning. Alt gikk smertefritt, denne gangen, halleluja, søstre og brødre! At vi misset et vennepar med kun minutter var ikke så flott, men ingen bestemmer over naturen. Så de dro til Koster mens vi var ved fastlandet, sånt skjer. Litt bedre informasjonsflyt neste gang, og alt går i orden. Jeg tok den største ryggsekken på, og gjorde en farefull ekspedisjon inn over land, der de norske horder regjerer. Selvsagt møtte jeg ingen svensker i gatene, og selvsagt lå det ingen svenske båter åpenlyst til kai noe sted, men jeg hadde norsk legitimasjon tilgjengelig, og var i utgangspunktet rimelig trygg. 15 kilo tyngre stabbet jeg tilbake til havna, og vi har bunkret for siste legg inn mot hjemstavn.
Dagen i dag har i all hovedsak vært fylt av en meget bestemt nordlig vind. Men vi har gått nordvest, og stort sett akkurat hodt oss innenfor marginene. Denne båten seiler guddommelig i motvind, go vi har beveget oss mellom bidevind og skarp slør, mellom 4 og 7 knop, og en vind som har stått på sitt mellom 7 og 11 sekundmenter. Fantastisk, frisk seilas!! Nok en gang har mannskapet fått utfordret sine grenser, ettersom området utenfor Hvaler anses å være et annet område for ren skrekk, sett fra mannskapets synspunkt. Så mye galt har vi vel tross alt ikke gjort i disse farvann gjennom årene, eller? Jeg husker stort sett bare alle de gode seilaser, så hvor kommer denne redselen fra? Uansett, vi gjorde en herlig seilas forbi Hvaler i dag, og satte kursen for et for meg helt ukjent sted med navn Missingen. Det er i korte trekk en liten øy midt i ingensteds ute i ytre Oslofjord, der det befinner seg et sjukt trangt sund med en bøye fra Oslofjordens Friluftsråd (OF) til disposisjon. Tro bare ikke den bøya er ledig, det ville være en bommert av dimensjoner. Uansett når vi hadde ankommet, ville bøya vært opptatt, det er skjebnen som styre sånt, tror jeg. Om vi skulle regnet våre kostnader for medlemsskap i OF om til kostnad per overnatting, ville det nok vært bedre å overnatte på luksuriøse hoteller i en verdensmetropol, så jeg satser på at vi betaler OF fordi de jobber med fjordens beste som fokus. Bøyene er ikke for akkurat oss, uten at jeg skjønner noe av det. Og Missingen er et øde sted, dit bare idioter som oss reiser, og i hvert fall overnatter. Allikevel finnes her nå en håndfull båter som har buntet seg fast i noen stålrør langs berget, og kom ikke her og fortell meg at det er bedre enn campingene langs Västkusten. For de ligger tett i tett, de kan ikke gå i land, og de har ikke tilgang til strøm, vann eller toalett. ‘Nuff said. For øvrig tilføyes at alle fortøyningstyper har sine utfordringer; det er ikke rett fram å hekte seg fast i fjellet, ei heller om du bruker hekkanker, alt krever både planlegging og vurdering av alternative scenarier.
Vi ligger på svai, som vanlig. Denne gangen trangere enn noensinne, tror jeg. Det er en dyp renne her på Missingen, og vi har hektet fast ankeret i leirebunn ganske tett på land, for værmeldingen påstår nordlig vind hele natta. La oss håpe Yr ikke bommer denne gangen, for da våkner vi når glassfiberen slipes mot berget, det ville ikke være noen gledelig oppvåkning, såpass vet jeg om livet i båt. Vi har nå spist vår middag, og Yr har fått utfordret sin værmelding, mens vi har logret ganske så kreativt bak vår drøye 30 meter ankerkjetting / tau. Det må sies her at vi har hengt ut en rekke fendere langs babord rekke, i tilfelle noe blir helt på styr i løpet av natta. Enn så lenge ser vi nesten sikre ut. Nesten, altså, for det skjer mye rart her, og jeg tør ikke inngå veddemål om hvor vi kommer til å svinge i løpet av de neste 10 timer. La det Swinge!!
Sola er på vei ned nå. På de omkringliggende holmene har vi oppdaget mystisk dyreliv, og vi jages av skule lyder fra alle kanter. Paret i nabobåten, samt deres hund har vært forsvunnet i flere timer nå. Om dette blir det siste blogginnlegget fra vår side, vet dere hvor dere skal lete…
Anna & Håkon på tur 