Sailor’s blues

I seilskutetiden lå skutene ved øya Bile ved nordre enden av Jeløya, for å vente på god bør, enten den å skulle ut av, eller inn i fjorden. Inne på øya finnes derfor naturligvis restene av et vertshus; nå er det kun grunnmuren som gjenstår etter et spesielt fuktig lag for fiskere som hadde vært i Christiania og solgt unna en gedigen fangst. Nå juger jeg litt, selvsagt. Men uansett ble vertshuset nedlagt en gang på slutten av 1700-tallet, så vi må holde ølet sjøl.

Vi også venter på god bør, på den gode, solide solgangsbrisen som kjennetegner Oslofjorden, der vi kan seile platt lens helt fra Fre’kstad til Aker Brygge. I så måte er vel ikke værgudene helt på vår side, det blir nok ikke så mye vind å leke med i morgen, heller. Som i dag. Men natta som var, derimot! Vi ble kastet omkring i den trange bukta ved Missingen, som jeg nevnte i går, så foregår det mye skummelt på den bortgjemte, lille øya. Bratt, dyp og skummelt som det er over alt. Nabobåtens familie, inkludert hund, dukket opp igjen etter hvert, men ville ikke fortelle hva de hadde vært igjennom. Båten som lå på bøya ville ikke snakke med oss, de bare glodde med mørke blikk. Noe er galt på den øya, selv vannet der ute er kaldere enn alle andre steder i fjorden. Og vi har fortsatt ikke snakket om de selvlysende brennmanetene… Men dette var i går, altså, i dag henger vi, tro det eller ei, på en av bøyene til Oslofjordens Friluftsråd!!

Vi stakk fra ”Den Løyndomsfulle Øya” så kjapt vi kunne i morges. Vår absolutt fabelaktige Volvo Penta har levert sine moderate 2000 rpm hele veien, været ble bedre, vannet varmere, og solkremen måtte fram. Om du tenker over det, så er det en form av suksessfaktor i en tom flaske solfaktor etter en ferie i egen båt. I løpet av morgendagen er kremen slutt, og vi legger båten tilbake i hjemmehavn på Børsholmen i Asker. Konklusjonen på disse 3 ukene serveres i løpet av i morgen kveld. Tror jeg.

Vi har utfordret ferjene mellom Hoss og Morten i dag igjen. De også er ute etter oss, noe vi har lært den harde veien gjennom et helt tiår. De sendes ut i tilfeldig rekkefølge og kurs, og sikter seg inn på oss, akkurat oss, hver fordømte gang vi planlegger å krysse denne overfarten. De er ondsinnede, og det er fryktelig ubehagelig. I dag turde jeg utfordre litt, ettersom vi gikk for motor. Men de er absolutt upåvirkelige. De velger sin kurs, og kun snedig unnamanøvrering fra vår side gjør at vi unngår å rennes i senk. Jeg lurer rett og slett på hva som driver dem, noe er fryktelig galt med de ferjene, merk mine ord.

Vi ligger nå ute for siste gang på denne ferien. Selv om jeg har hatt mine nedturer underveis, kjennes det trist å forlate vår drømmebåt i morgen, allerede. I det vi passerte grensen til Norge på vei mot nord, forsvant også hordene av Nordmenn, tross alt befinner okkupantene seg sør for grensen, og legger havnene åpne for sånne som vender hjem i skam. Som oss, vi deserterer fra årets okkupasjon av Sveriges Västkust. Vi har bidratt med vår blotte tilstedeværelse, og som sådan sikkert blitt oppfattet som okkupanter selv, også. Her nord hersker freden, det er 3 båter i denne beskjedne uthavna nå som natta faller på, og det stor avstand mellom oss. Dette er alt annet enn campinghelvetet vi har forlatt. Naturen er styggere, men livet er mer stillferdig.

Nå har jeg sailor’s blues. Gleder meg til å komme hjem, gruer meg til å forlate vår fantastiske båt. Vi kunne bodd her, Anna og jeg! Utrolig hvor fort man venner seg til et enklere liv, når mulighetene er begrensede. Det største problemet er vel egentlig at det er vanskelig å legge opp rutiner for å holde seg i form, mens det er uhyre lett for å legge opp rutiner for å ta seg en øl til lunsj, og deretter bare følge opp. Men nå skal vi hjem, og alt skal bli annerledes. Askese står for døren, mine venner.