Ilse Jacobsen savnet på åpent hav

Det priviligerte paret har igjen vendt akterspeilet mot hjemlandet, og satt nesa mot Skiathos. Kun én uke, men en viktig sådan for et par som stevner i retning pensjonsalder med god bør. Men tro bare ikke det er begivenhetsløst av den grunn, ting skjer, og ikke småtteri, heller!

Midt i natten forlot de sitt godt etablerte hjem i en rik kommune, og reiste til landets hovedflyplass i øsende regnvær. Selv de mer priviligerte må innimellom akseptere flyrutene som de er, fremfor å tvinge seg til å fly på tider som passer dem selv. Noen timer senere satte SAS sine kraftfulle gummihjul bestemt ned på Europas korteste flystripe for kommersiell luftfart, og bremset hardt for å unngå en tur ut over kanten der den alt for korte asfaltstripa slutter i tomme intet. Det priviligerte paret tar selvsagt ikke proletarenes fremkomstmiddel, også kjent som buss blant de mindre begavede, neida, de insisterer som kjent på Mercedes med taxiskilt. Vanligvis er dette problemfritt på Skiathos, men det var visst før, det. De måtte vente, denne gangen. Vente i stekende hete, med langbukser, for en skam! En halvtime senere var de dog underveis mot Kassandra Bay, et godt, veldrevet hotell noen kilometer fra Skiathos by, der de hadde benyttet mang en ferie tidligere. De følte seg vel mottatt selv om den skallede måtte avkle seg sine reiseklær litt vovet i en åpen hotellobby, for å skli inn i sine for anledningen mer veltipassede kortbukser. Så kunne ferien begynne!

De første par dager forløp ganske begivenhetsfattig; ikke at det fint skulle kunne produseres lange innlegg om bussruter, veistandard og restaurantbesøk, men akkurat i dag har jeg noe mer presserende på hjertet. Rett utenfor Skiathos ligger nemlig en vakker øy kalt Tsugria, en gang forsøkte selveste The Beatles å kjøpe den, men det lot seg ikke gjøre. Den gang var den et paradis stort sett befolket av geiter og et lite olivenoljepresseri, ellers var det tomt og stille. Sånn er det ikke mer, jeg kommer tilbake til det i morgen. Men i dag må vi snakke om dramaet som utspilte seg på vei til denne fordums paradisøy…

Det priviligerte paret tok Taxibåten ut fra gamle Skiathos havn, rett nedenfor den pittoreske borgen som i dag huser en flott restaurant. Med 7 knops fart stevnet de mot Tsougria, de var vel omtrent 40 solhungrige mennesker ombord i den tilårskomne trebåten. Et stykke ute fra land, sånn omtrent 15 minutter fra Skathos havn, oppdaget de en seilbåt for motor på kryssende kurs. Det er mange båter med kryssende kurs i mellom de greske øyer, så det er i seg selv intet spesielt. Det spesielle denne gangen var at verken taxibåten eller seilbåten så ut til å ville endre verken fart eller kurs, og det begynte etter hvert å se litt kritisk ut. Usikkerheten spredde seg blant passasjerene, men foreløpig ikke noe drama. Fortsatt sto begge båtene på sin kurs, seilbåten kom fra styrbord, og hadde forkjørsrett. Uroen spredte seg. Den skallede begynte med frenetisk plystring for å vekke minst en av kapteinene. Det var ingen suksess. Herfra ble det drama. Den behårede skal i sannhet ha for å tenke utenfor konvolutten, for sånn omtrent 5 sekunder før sammenstøt, grep hun sin iPhone, og hoppet over bord. Midt ute i den åpne sjøen mellom Skiathos og Tsougria stupte hun, mens de to båtene med sine uoppmerksomme kapteiner, fortsatte mot det ufravikelige. Den skallede hadde kalkulert med at dette får vi tåle, han hørte seg selv si på klingende norsk at ”detta går til hælvete”, før de to båtene drønnet inn i hverandre. Taxibåten rammet seilbåten midtskips, landgangen som var festet forut, ble revet løs og falt ned over passasjerene. Og 100 meter bak i kjølvannet svømte en enslig svale som ikke ville være ombord når to skip tester styrken i sine respektive skrog….

I seg selv er det fascinerende at én eneste annerledes tenkende har en fundamentalt egen strategi når ting går galt. I slike handlinger kan det i ytterste instans bety leve eller dø, men heldigvis ble det ikke slike resultater i dag. Av 40 mennesker valgte altså én å kaste seg i havet, uten å tvile ett eneste sekund. Den skallede måtte innrømme at han følte en viss stolthet over sin handlekraftige kone, selv om han selv hadde konkludert med å bli ombord. Del 2 av denne historien kommer i morgendagens blogginnlegg, men for å samle trådene litt, så viste det seg at det ikke fantes noen badestige eller andre hjelpemidler i taxibåten, og det ble litt av et styr å få den behårede ombord igjen. I tillegg til kjole og mobiltelefon hadde den behårede et par Ilse Jacobsen flip-flops i ganske ekte gull på føttene på vei ut i havet, og disse må nok anses som tapt. Nå hviler et svart mørke over havet der ute, og ingen flip flop har ankommet stranden. Ilse Jacobsen’s flip flops i ganske ekte gull er dermed å anse som savnet på åpent hav.

Det som skjedde etter kollisjonen er i grunnen meget underlig. Vi kommer tilbake med utfyllende opplysninger i morgen, men inntil videre rekker det med å si at den skallede er ganske forbanna på kapteiner og styrmenn, for såpass dårlig sjømannskap skal man vel ikke tolerere selv i Hellas. Den gamle trebåten er ikke i havna, og ingen har hørt fra seilbåten. Hva er det egentlig som skjer her?