Vi kom i land på Tsougria i går, etter en ganske begivenhetsrik overfart fra Skiathos, se gårsdagens innlegg. Begivenhetene deretter har i sannhet representert en noe annerledes ferieopplevelse, såpass kan fastslås!
Men la meg begynne med den tidligere paradisiske øya Tsougria, og la meg si det kort og brutalt: Tsougria er ødelagt! Det finnes et par – tre flotte strender på øya, den aller fineste ligger i en åpen bukt, og da vi besøkte øya for første gang for omlag 15 år siden, var det helt tomt på den vakre stranda. Utenfor glitret det klare vannet, og noen få båter lå stillferdig ankret opp og nøt natur og bølgeslag mot land. I dag flommer det med såkalte ”day-cruises” der hundrevis av menneske pumpes inn i bukta fra diverse båter. Solsengene står tett i tett langs paradisstranda, og geitene som før eide øya helt for seg selv, går forvirret omkring mellom hundrevis av solstoler og stjeler mat og drikke, river ned det som måtte være på bordene, og oppfører seg som dyr. De besøkende menneskene er dog enda verre; det er åpnet er bar på stedet, en slags resturant finnes der, og de serverer mat i plastemballasje, mens de spiller høy musikk av lav kvalitet for å overdøve de forstyrrende bølgeslagene. Hadde vi i det minste klart å oppføre oss som dyr, så hadde vi kanskje fortsatt kunne nyte av paradiset i stedet for turisthelvetet som har oppstått. Så ille har det blitt, at den behårede i det privilegerte paret kunne kjøpe seg et par nye sko på Tsougria, som erstating for Ilse Jacobsen-flip-flop’ene som fortsatt driver hjelpeløst omkring der ute blant turistbåtene! Hva f… er det vi tenker med!?
Vel på plass i den kostbare solsenga ute på Tsougria, forfattet den dobbeltmoralske, skallede mannen i det privilegerte paret et ganske så velformulert elektronisk brev til sjøfartsmyndighetene på Skiathos. Der ble levert en tydelig klage på sjømannsskapet utført av mannskapet ombord på taxibåten, som med nød og neppe bragte dem og 40 flere mennesker ut til strandlivets gleder. Det kom intet svar i løpet av dagen, så noen av passasjerene avtalte å selv troppe opp hos havnemyndighetene. Og her begynner en ganske lang historie, som i det følgende er ganske forkortet, ettersom leserne ville sovnet om jeg dro hele eventyret her. De som ikke hadde sovnet, ville med stor sannsynlighet stukket fingrene i halsen og tømt mageinnholdet over sine elektroniske enheter, med påfølgende utfordringer. Dette må unngås, så vi korter av litt. Et stykke utpå ettermiddagen ankom den skallede samt en britisk statsborger som hadde pådratt seg et par skadde barn på turen, opp hos havnemyndighetene. Men la meg presisere at disse barna ikke oppsto på turen, selv om forrige setning kan tyde på noe sånt, neida, det var skadene på hans barn som oppsto i det landkangen gikk løs på dem fra oven med stor intensitet. Med en viss overraskelse registrerte de at mannskapet på den famøse taxibåten allerede satt duknakket på plass hos havnemyndighetene. Det ble både oppstandelse og trykket stemning da budskapet ble framført, og Mister Haakon ble behørig ønsket velkommen.
Vi er bortskjemte på så menge vis i Norge, og en av dem er på systemer og elektroniske muligheter. Viser vi fram vår nasjonale legitimasjon er det meste allerede på plass. Ikke så hos de greske havnemyndigheter. ID ble kopiert, deretter begynte moroa. Dette er altså ikke tøys, men de måtte ha navnet på min mor og min far (begge døde for over 45 år siden), mitt fødested, pluss en masse de allerede hadde, eller kunne funnet ved å taste inn navnet mitt på en tilfeldig valgt PC. Det tok myndighetene på Skiathos en hel, stiv time å tråkle seg gjennom min identifikasjon, og få inromasjonen inn i den lokale EDB-maskinen. Heldigvis er den skallede en tålmodig mann i et direkte møte med fortiden.
Det var intet mindre enn 4 myndighetspersoner inne i det trange kontoret med møbler fra 60-tallet, det oppsto krangler og meningsutvekslinger på gresk dem i mellom, printeren sluttet å fungere, og spørsmålene som ble stilt til den skallede, men fortsatt privilegerte herren, var både springende og tidvis irrelevante. -Where did you learn English? – Why have you been so many times on Skiathos? – Did you only plan to relax on Tsougria? Vi planla ikke akkurat et bankran der ute, nei, ei heller melking av geiter. Litt mer relevant var det vel å spørre om seilkunnskapene, men generelt var de 2.5 timene ved havnekontoret ganske surrealistiske greier.
Tankene om den éne som valgte å hoppe over bord har ikke helt unnsluppet den skallede. Handlingen var såpass kalkulert og såpass gjennomtenkt, at det peker på noe med den éne. The One. Den som er helt annerledes. Selv om den skallede også hadde gjort en rask kalkyle av de forutstående hendelser, sto ikke bading på hans meny. Samtidig som han ikke var det spor overrasket da den behårede resolutt stupte over rekka 3 sekunder før det smalt. På mange måter opplevde han det som en slags selvfølgelighet da hun forsvant ut i åpent hav som den eneste. Han kjente på et kort stikk av oppgitthet, ettersom det ville medføre enda et innslag av kaos i et allerede kaotisk bilde, samtidig denne merkelige stoltheten som boblet opp i det hun forlot rekka med iphon’en i venstre hånd. – Dette er ikke en vanlig kvinne, tenkte han, dette er en jævla panter! Noen sekunder senere lå hun der i kjølvannet og vinket med et smil om munnen, ikledd kjole og iphone, men barbent for anledningen, altså, ettersom Ilse Jacobsen allerede hadde tatt turen til havs på egenhånd.
Så i dag var den behårede innkalt til intervju på linje med hva den skallede hadde vært gjennom i løpet av gårsdagen. Som de hadde spurt den skallede i paret, lurte de på om hun ville ha en flaske kaldt vann. Nei takk, det behøvde hun ikke. Bare å si fra, sa de, og var på tilbudssiden, vi kommer med det du måtte behøve! Flott gjeng, men de hadde altså glemt at de nå snakket med den éne av 42 som uten videre parlamentering stuper av båter i 7 knops fart. – Har dere hvitvin? spurte den behårede da, selvsagt, som om havnepolitiet hadde eget kjøleskap for den slags hver gang en ekte avhopper svingte innom. Heldigvis skapte det munterhet blant herrene på det trange kontoret. De tillot seg endog å spøke om at hun hadde forlatt sin mann til fordel for sin telefon. Den skallede tok dette med knusende ro, for nå er det telefonen som er død, ikke den skallede, som, klokelig eller ei, satte noen jævla breie sjøbein, og ytret noen solide, norske gloser fremfor å utfordre havets uforutsigbarhet. Forklaringen hennes var for øvrig til forveksling lik den han selv hadde servert dagen før, så det var lite å debattere deretter.
Dagen ble ellers avrundet ved havet, først i en solseng ved Kassandra Bay Hotell, et sikkert valg på Skiathos, deretter ved den klassiske restauranten Bourtzi ved borgen i den gamle havnen. Denne har mange fugler og mange katter på besøk, kanskje er det en form av maktbalanse der? Maten er god, stemningen behagelig, og solen senker seg over åsen på motsatt side av havnen, og vi avslutter dagen med et godt glass rødvin. I morgen setter vi atter kursen mot havet i Captain Stefanos’ slitne båt, og får ukas høydepunkt, utvilsomt!
PS: Nei, dette er ikke noe jeg har funnet på:
Anna & Håkon på tur 