Anna & Håkon på tur

21 Juni 2024 – Anna – Helgeroa

Lite ledsen över att familjens tradition på midsommarafton försvann med mamma :-(.

Men bortsett från det: EN SÅN DAG!!!!!

Fantastisk, storartad, sagolik, oerhörd, fenomenal, fabulös, formidabel, enastående, obeskrivlig, makalös, lysande, toppen, otrolig, vidunderlig, svindlande, hissnande!

Jag fick min matjessill, färsk potatis (inte svensk….men spansk god nog till att göra potatissallad av), gräslök, lax, jordgubbar och grädde.

Frisk seglats i många timmar 5-8 knop. Jag använde halva tiden till att göra mig en blomsterkrans.

Nu kommer jag ihåg varför vi har båt!

9 timer på sjøen. Sol, vind, bølger, fart, glede, naturkrefter… Og nå henger vi i ei bøye rett utenfor Helgeroa. Egentlig et veldig koselig sted, hadde det bare ikke vært for at 2 av verdens største og styggeste campingplasser omkranser den pittoreske bygda…

Skål og velkommen til Helgeroa!

9 timer på sjøen gjør noe med sovehjertet. Jeg gleder meg allerede til å duve forsiktig inn i solnedgangen til årets lyseste natt…

Det er svensk midtsommar i dag! Grattis Sverige! Kone 2.0 fikk såpass hjemlengsel at vi ble nødt til å svinge innom Kjøpmannsskjær for litt lett bunkring. For et herremåltid vi har hatt! Sild, potetsalat, laks, eggerøre, spekemat. Og jordbær!!

Wárja seiler fantastisk for babords halser, akkurat som Babben også gjorde. Nå er de to båtene forsåvidt oppkalt etter samme kvinne, så det er kanskje helt naturlig at sjela i båten er det samme. Vi har fosset avsted i flere timer, og stort sett hatt hastigheter mellom 5 og 7 knop på bidevind. Det er ikke galt!

Om noen lurer på hvorfor vi gidder dette her, er dager som denne svaret. Det har vært en helt fantastisk dag. Og nå vil jeg sove.

20 Juni 2024 – Anna

• Vart sjunde år skall man vila ( 5 mosebok)
• Mamma sa alltid att håret ändrar sig vart 7:e år (Hoppas fortfarande på lockigt hår)
• Vart sjunde år händer det nåt speciellt!
• Den sjunde Vågen är större än de första 6
• Livet ändrar sig vart 7:e år

Vi var på här på Bolærne för 7 år sedan. Den gången löpte vi runt ön 8 varv baklänges, barfota med höga knälyft samtidigt som vi pratade på in- och utandning. Upp och ner mellan klippor i denna militära tidskapsel.

Turen idag 7 år senare blev 4865 steg lång i långsamt mak med onda knän.

Nästa tur om 7 år blir det garanterat mer fart! Med nya joggingskor kommer vi att HOPPA mellan klippor, kanoner och bunkrar år 2031!

Idag var vi inblåsta! Alltför mycket vind och vågor för att ge sig ut på det farliga havet. Jag har det gott här i min lilla badhytta (inte badat ännu då…)

A.

Det nytter ikke å krangle, det er naturen som driver showet, uansett. Vi vanlig dødelige får bare se til å innrette oss. Enten vi blindes av sola eller tvinges av vinden. Vi tvilte oss fram til at denne dagen ikke var en dag for godværsseilere, så vi fortsatte å klamre oss fast i en flytebrygge på Bolærne. Det var rett valg!

Å ta bilde av vind er nytteløst. Om det er sol samtidig, ser det jo bare koselig ut, med litt hvite bølgetopper og glitrende vannperler. Virkeligheten er noe helt, helt annet. Vinden hyler, og det er ikke en hyggelig lyd, det er mer som sirenenes dype, skremmende ul, som kommer direkte fra Hades. vi kan ikke retningsbestemme dette ulet, det bare er her, rundt oss på alle kanter. Det representerer urkraften, grenseløsheten og naturens uendelighet, satt opp mot vår skjørhet. Det hjelper ikke med 4,5 tonn seilbåt mot sirenenes uendelige naturkrefter!

Så her ligger vi, båten røsker vilt i fortøyningene, hver ny lyd er et varsel om at vi må passe på, ikke slappe av, bare følge med. Vinden kommer over bølger der vannet holder sånn omtrent 15 grader, det er med andre ord ikke en varm sommervind vi prater om her. vi tvinges ned under dekk, og her sitter vi og dingler med huet, som om vi ikke en gang har kontroll over egen kropp, hver gang båten napper i fortøyningene. Så i fortvilelsens stund tok vi med oss artrosene våre og gikk tur på øya. Østre Bolæren er en øy med mye historie, her har først tyskerne, deretter det norske forsvar lagt ned mye ressurser i årenes løp, og nå er i grunn alt lagt øde. Igjen står en rekke bygninger, hver med sin historie, mange bunkerser og kanonstillinger, og diverse som man bare kan spekulere over historien bak.

Og naturen her flommer over av sin egen tøylesløshet; her finner jeg igjen barndommens blomsterenger og frittvoksende skog. Det er et vell av vekster jeg ikke aner navnet på, dessuten er det rådyr her. Hvor i alle dager kom de fra? Blir det ikke innavl på en sånn liten øy når det åpenbart er begrenset mulighet for utveksling av gener over litt større områder? Og ettersom jeg var litt slem med måkene sånn innledningsvis i årets blogg, skal de få litt cred nå. Jeg har ofte etterlyst at de tar litt ansvar, jeg mener, når de først har trukket inn over land, kunne de i det minste gjort noe fornuftig med brunseglene, ikke sant? Tross alt svelger de fisk omtrent på tvers, en liten, glatt brunsnegle burde være som garnityr å regne til den BigMac’en de rappa på gatekjøkkenet. Men neida, det ansvaret har de kort og greit overlatt til oss, i tillegg til at vi må tørke opp driten etter dem på biler, båter, gårdsplasser og sykkelseter. Men altså: Det er disse stillehavsøstersene. Det er jo å anse som delikatesser, og det har faktisk også måkene forstått. Rett nok har de ikke fått med seg at kombinasjonen med Champagne av god kvalitet er en höjdare, men vi får gi dem litt tid. Saken er at de har skjønt at ved å ta med seg østersen høyt opp i luften, for å å slippe dem ned på en betongplatting, eller et svaberg, så knuser de. Og med det, så ligger delikatessen fri til avnytelse i fred og ro. Når skjellet først er knust, er det lite østersen kan gjøre for å slippe unna, og Stillehavet er fortsatt et godt stykke unna. Øya er her full av knuste østers, så her har fuglene tatt oppgaven på alvor, samtidig som de sikkert har funnet et godt alternativ til fiskematen de kunne fråtse av før. Så med dette retter jeg en takk til sjøfuglene for sin oppfinnsomhet, godt å se at de omsider tar ansvar.

Og i morgen, i morgen skal det vel være fint vær? Ikke 2,5 meter bølger og stiv kuling? Ikke 15 grader, men 20? Eller er værmeldingene fortsatt bare en konspirasjon?

Å, det skulle bli så fint, dette været, endelig. Men jeg har nå utviklet en saftig konspirasjonsteori. For været ble ikke fint i det hele tatt, når dagen fikk noen timer på seg til å brygge litt på nye, kreative uvær. Og vi har flyktet igjen, denne gangen inn på en fordums militærbase.

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

Vi var så avslappede atte, der vi la ut med et fett Code One seil klar til å omsette moderate vinder til real fremdrift. Men hva skjer’a? Ingen vind. I hvert fall ikke en som kan brukes til noe. Yanmar har igjen levert varene uten å kny. OK, så fikk vi en snau halvtime, da, der vinden forsiktig dyttet oss sørover med 2,5 knops fart. Og det var omtrent der min henrivende (og engstelige) kone begynte å betvile meteorologenes ufeilbarlighet. For det var noen relativt ufyselige skyer der borte i vest, og de hadde tydeligvis vårt lille fartøy som mål. Hadde Yr meldt torden? Nei. Hadde de meldt om en hyggelig vind? Ja. Hadde de rett i noe av dette? Nei. Ergo ble det en øyeblikkelig omkalfatring og påfølgende kursendring, kall det gjerne flukt. Bolærne ble vårt nye mål, og nå var det et kappløp med døden.

Sånn var det. I det vi fikk det første tauet rundt kryssholten, dro Tor til med hammeren så ingen skulle være i tvil om hvem som bestemmer i bygda. Man skal bare ikke sose rundt på åpen sjø med 17 meter mast som lokker på lynet, det er en dum strategi. Og jeg mistenker at han Tor slapp seg litt løs for å markere at vi bare ikke burde innbille oss noe som helst. Hadde vi ikke bundet oss fast med solid tauverk i alle bauger og kanter, er jeg redd neste hammerslag hadde vært en direkte treffer midtskips. Men igjen slapp vi unna, så vidt. For øvrig må jeg innrømme at jeg skammer meg litt over den tilleggingen; det ble tre forsøk, feilstyrgng og feilvalg i en salig røre. Sukk og stønn. Av og til kan det lønne seg å bare komme inn med baugen først, fremfor å utfordre naturkreftene med misforstått stolthet og annet nonsens. Men vi ligger faktisk med hekken inn, og kan spasere i land med stiletthæler om nødvendig.

Men tilbake til konspirasjonsteorien. Jeg tror styresmaktene vil ha folket sørover, til Sørlandet. Værmeldinger og aviser gjentar og gjentar at været skal være som et endeløst kalas der sørpå. Men kan vi stole på det? Nei og atter nei! Vi har vært alt for tillitsfulle, og fulgt værmeldingen mot sør. Om og om igjen har vi blitt grunnlurt, skuffet og forvirret. Min tese er at Kongen i Statsråd ønsker at vi bruker pengene våre her, i stedet for å sette oss på et parafinsluk av en flygemaskin, med det velkjente landet Syden i sikte. Og de har bestemt at Det Meteorologiske Institutt værsågod har å juge som faen om været langs kysten nedover mot Sørlandet. Med unntak av lørdag ser det nå ut som en lottopremie der framme. Skal vi stole på dem, eller bestille flybillett umiddelbart?

19 Juni 2024 – Anna – Østre Bolærne

Medans Håkon fortfarande sov kokade jag kaffe till 2 av Holmestrands kanske mindre lyckade (men kanske lyckligaste?) män. Två stk 65 plussare på kajen med varsin öl klockan 08.30, en av dem i rullstol. Vi pratade lite och jag tog deras kaffebeställningar.

Fantastiska förutsättningar idag! Med ett platt hav utan vågor och lagom vind for vi söderut. Blåseglet uppe och inget ull på kroppen.

Jag har koll på alla väderappar en gång/30 min. Till trots för det gick det från Himmel till Helvete på en kort liten stund.

Där var han TORS HAMMAR igång igen! Faen altså! HATAR! Vi ställde snabbt om planerna och drog till Östra Bolærne där vi var för 7 (!!!!) år sedan med Babben (första båten).

Pjuh. Måste sova lite. Koka lite Svensk nypotatis och ta en promenad i berget.

Imorgon ska det bli massa vind och 2-2,5 meters vågor. Inget för mig. Men det tar vi då….

Är segling verkligen en sport för mig???

Vi har levd med trusselen om at himmelens vrede skulle vederfare oss hele denne dagen. Svarte, ondskapsfulle skyer har hengt over havna fra tidlig morgen, helt til de skruppelløst angrep oss. Men vi hadde forutsett planene, og hadde barrikadert oss i en italiensk restaurant, med pizza, vin, kors og vievann. Vi holder stand!

Holmestrand er en kystby med en vakker fasade mot havna, men med mørke bakgater og en mørk historie. Her hentet hollenderne ut norsk trevirke, og levde herrens glade dager i gater og streder lenge før E18 ble lagt i den beryktede Holmestrandstunnelen, og senere langt opp i lia. Det finnes ingen grunn til å dra til Holmestrand lenger, verken for hollendere eller skikkelige folk. Nå har vi luksusseilere overtatt for hollenderne, vi fyller gatene med fyll og rør halve året, resten av tiden ligger Holmestrand brakk og venter. Venter på at noe skal skje. Venter på godt vær. Venter på sånne som oss.

Vi har ligget her hele dagen, vi har også ventet. Heldigvis gikk det hele ganske bra, men der ute på sjøen har helvete vært løs, så vi har tatt rett valg, for en gangs skyld. Antall lyn der ute har vært omtrent likt med det antall skritt vi har tatt rundt omkring i gatene og opp på ”fjellet”, der industrien og faghandlene ligger som perler på en snor. Vi måtte ha et nytt båtflagg, men sånt finner du ikke nede ved havna der sånt behøves. Neida, du må ”opp på fjellet”, sa de lokale stammene til oss. Dovre, foreslo jeg. Nei, sa de. Bare opp på platået, så fektet de litt sånn slurvete inn over land et sted. Men vi gjorde unna det viktigste først, nemlig rusmidlene. Heldigvis finnes et statlig utsalg i en av de dystre bakgatene i byen, dette ligger i gangavstand fra vårt staute skip, som nå ligger longside ved strandpromenaden. Hint til havnefolka i Holmestrand følger: Det er plass til ca. 3 ganger så mange gjester om du legger dem side om side med baugen inn. Do the math.

Med rusmidlene trygt plassert ombord, la vi ut på ekstremekspedisjon ”opp på fjellet”, for å skaffe flagg, planen var å finne den hemmelige forretningen ”Gjerts Fargerike”, der skulle man etter sigende ha det meste. Rundt oss samlet skyene seg, den ene svartere enn den andre, om Frank Løke tror han har begått en bragd ved å komme seg (nesten) til topps på Mount Everest uten oksygen, be ham prøve seg langs veien opp til fjellet fra strandpromenaden i Holmestrand, med artrose og artritt i de fleste ledd, og, ikke minst, uten refleks og uten regntøy!!

Mens vi var oppe på fjellet, fikk vi overtenning, antar det var mangel på oksygen, og strakk strikken rimelig langt ved også å søke opp en rørleggerforretning. Vi ville nemlig ha fatt i en perlator. Springen i pantry er nemlig litt for kort, vi ville ha litt mer fleksibilitet i byssa, så vi tok sjansen. Skyene hang nå som 7-hodede troll med hodene ned, og de hadde begynt å sikle på oss. Vi fant perlatoren. Og vi begynte nedstigningen til havnivå med smerter i alle ledd, redsel i blikket, og en hastighet som langt oversteg vår ytelsesevne. Det tar på med ferie! Men for en vannkran vi nå har fått oss! Jeg vil påstå at båtens verdi økte med nærmere 30% grunnet denne ekspedisjonen. Ærlig talt, nytt nasjonalsymbol og verdens flotteste vattenkran på en og samme dag!

I morgen blir det perlevær. Vi skal mot sør. Vi skal heve vårt flotteste seil, og langsomt nyte turen i retning det forjettede land. I live, tross Holmestrand.

18 Juni 2024 – Anna – Holmestrand

En dag utan tårar, en dag i gästhamnen på Holmestrand. Åh så härligt! Vi åker inte ut på havet när Yr hotar med åska överallt hela dagen.

Och säga vad man vill – FRUKOST kan jag!

Vi har gjort bara viktiga saker idag:

Fyllt på med mer vin, rask 5 km träningspromenad upp till ”fjället”, köpt ny flagga, sett 4 avsnitt av familjen Bridgerton (bara jag såklart, Håkon ser inte på sånt), tvättat håret, sovit middag och sist men inte minst: Köpt en förlängning till vattenkranen i diskhon.

Resten av kvällen blir sannolikt på den världsberömda italienska fiskrestauranten Bella Vista. Vi måste äta långsamt så att åskvädret hinner passera.

17. juni, Håkon

Gårdsagen var litt traumatisk for enkelte av oss. Med en fortsatt pågående sønnavind, tenkte kapteinen det kunne være på sin plass med litt forsiktig terapeutisk vinddrevet båtreise. Passer jo fantastisk, da, at akkurat Drammensfjorden ligger og byr seg frem rett rundt hjørnet!

Litt kjipt det der med været. For to år siden hadde vi mye av samme greia da vi seilte sørover den svenske Västkusten; vind og temperatur var så absolutt ikke på vårt parti. Strategien om å legge ferien tidlig for å fange godværet og unngå torden, har hittil vært noe i nærheten av en fadese. Med morgendagens værmelding tatovert i repilthjernen, har vi i dag bevet oss med museskritt, og har nå bundet oss godt fast i gjestehavna inne i Holmestrand by. For det er torden på gang. Ingen höjdare for godværsseilere, egentlig ikke for de dumdristige, heller, når sant skal sies, Ergo er vel planen å bli her i morgen, gitt at ikke værmeldingene endrer seg radikalt i løpet av natten.

Men tilbake til terapien. Vi har hatt en helt nydelig dag på fjorden i dag!! Vi har seilt med god bør inn Drammensfjorden til Hyggen, og det kule er jo at akkurat der, kan du beskue hele fjorden med det blotte øye, og det er en ryddig, oversiktlig fjord vi har med å gjøre. Koselige områder, men fullstendig blottet for øyer, holmer og skjær, sånn sett en litt kjedelig fjord, til tross for de grønnkledte åsene som omgir den. Litt absurd at det er en drøy mil hjem om vi legger linjalen på kartet, men i realiteten er vi uansett langt hjemmefra. I vakkert vær krysset vi ut fjorden igjen, før vi byttet til motor og cruiset selvsikkert gjennom Svelvikstrømmen. Litt mer fjas på utsiden, men vi hadde uansett en ganske frisk seilas over til Homestrand, dagen er fullbragt.

I sannhetens navn er det litt klønete å helt skjønne gjestehavna i Holmestrand, ettersom den er rimelig blottet for skilter. Så det ble en del c-momenter innimellom millonfartøyene, og en av dem var potensielt farlig…. Heldigvis er det ingen skader på verken skip eller mannskap….

I natt kommer det regn igjen, og vi må lære oss litt mer om de ymse lukenes nattposisjon, for her hadde vi glemt noen basiskunnskaper igjen. Mye vått sengetøy og håndkler på morgensiden, og vår staselige Hanse 320 med navnet Wárja, byttet rolle fra gårsdagens treningsapparat til et 4,5 tonn tungt tørkestativ. Vakkert? Neppe. Men nødvendig var det i det minste. Litt dumt da, at mitt håndkle som startet dagen som gjennomvått, gikk ut gjennom Svelvikstrømmen som helt tørt, ble hengende også i den friske seilasen til Homestrand. Makan. Ja, ja, jeg får stille meg på dekk til vindtørking, da, om det er så forbanna viktig å være tørr hele tiden!