Anna & Håkon på tur

Det Privilegerte Paret er på vei hjem. De har slått seg ned i sitt habitat; en eksklusiv lounge ved Málaga lufthavn, AGP. Det er alltid litt trist å forlate et rom de har skapt et slags lurvete hjem ut av i løpet av sine små dager i utlendighet, men nå skal de hjem til en kjølig vår i Norge.

Loungen er ved en eller annen tåpelig regeltolkning fylt av barn; det Privilegerte Paret mener med fasthet og styrke at barna burde vært plassert i dertil egnede bur på utsiden av loungen, for er det et sted barn kjeder seg mer enn inne i et ombygget pelsdyrbur, så er det i sannhet i en lounge på en flyplass. For husk at dette er stedet der man beveger seg fornemt og forsiktig, mens man som samvittighetsfull nordmann tømmer akkurat så mange glass vin som det er teknisk mulig å gjøre uten å bli nektet adgang på flyet. Dessuten ankommer nordmenn alltid i meget meget god tid til en hver flyplass der det finnes en lounge tilgjengelig, for her er det muligheter for å få tak i billig børst og mat av flere slag. Omtrent som en ovderdådig hotellfrokost, faktisk.

Reisen til flyplassen var ikke uten begivenhet, den heller. For det første kjørte sjåføren en Dacia kassevogn. Dacia! Siden ingen av dere vet hva pokker dette er for slags idiotisk bilmerke, kan jeg nevne at denne fabrikken ble startet bak jernteppet i Romania i det herrens år 1966, samt at det har sine klare grunner at dette merket er ekstremt lite utbredt i siviliserte land. Navnet uttales forresten ”datsjia”, og med dette vet du allerede mye mer enn noen egentlig bør vite om dette misfoster av et kjøretøy. Den Skallede vurderte hardt å overse taxien som parkerte utenfor hotellet, til og med i strid med gjeldende kjøreretning, men gav seg etter en hard, indre strid. Tross alt hadde han glemt å spesifikt nevne Mercedes som foretrukket merke ved bestilling, dessuten overså han muligheten for at en fiskebolleboks bygget om til kjøretøy i Romania, i det hele tatt sto i menyen ved taxisentralen. Så var det sjåføren. Selvsagt kunne han ikke engelsk, men ordet ”airport” er relativt internasjonalt, uansett. Så begynte moroa, og her følger en ekstremt lang setning, gjør deg klar: Han hadde fått seg et realt allergianfall, og var helt satt ut med tett nese og hals, dessuten var hunden hans forsvunnet for 21 dager siden (her markerte han tårer fra øynene med fingrene), og han hadde nettopp kommet ut fra 9 dager på sykehuset med en livsfarlig lungebetennelse, og nesa hans hadde en skade i det ene neseboret, så når han først hadde tett nese så var den så inni helvete tett at legen måtte blokke den ut, eller var det bore det opp, og han skulle inn til kirurgi, men i mellomtiden hadde han fått nesespray med kortison, eller var det kokain, uansett var det ikke bra, og den var nå tom, og han kunne ikke bruke sånn spray, for den ble man bare avhengig av, så han måtte ha en annen spray, men så hadde noen nå funnet hunden hans etter 21 dager (nye tåremarkeringer), og han måtte ta noen samtaler, for etter at han hadde vært på flyplassen skulle han hente hunden, men måtte også til hospitalet for lungebetennelse eller tett nese og pustevansker, eller alt på en gang. Puh. Den Behårede ga ham en reseptfri allergitablett, og leste høyt på spansk fra AI-oversettelsen som forklarte pillens effekter. Taxisjåføren svelget tabletten, og håpte det beste. Moralen her er selvsagt at du skal bestille Mercedes, og bestemt avvise Dacia.

Den Skallede gikk hardt ut i loungen og satte i gang med nordmannens optimisme, ved å fylle tallerkenen med en 3 – 4 retter av kylling og saus, velling og en masse annen gørr, toppet med grønt. Skulle bare fylle på litt olje på det grønne, men feilberegnet totalt, og slapp tallerkenen ned mellom olje og eddikflasker. Det ble et ordentlig flott slam, dominert av kyllingkjøtt i saus. Tegnet på at man er en velutviklet blogger, er at man alltid har kamera klart. Den skallede hadde ikke kamera klart. Ganske pinlig! Ergo måtte plan B iverksettes, og Den Skallede tok raskt kontroll på situasjonen ved kreativt bruk av sin kraftfulle barytonrøst: – Alle forholder seg helt i ro! Ingen matforsyning før det gis klarsignal! Effekten av dette var veldig begrenset. Personalet var virkelig ikke imponerte i det hele tatt, og bare føyset Den Skallede avsted med velplasserte spanske gloser og sinte øyne fra Syden. Her måtte mer vin til for å dempe følelsen av skam, veien tilbake til bordet gikk med ekstremt bøyd nakke via benken der vinen var plassert ut, og glasset ble fylt veldig fullt denne gangen. Ved hjelp av den ekstremt bøyde nakken, hadde han dessuten oppdaget at også skoene var prydet av kyllingkjøtt i saus, men det ga ham ingen glede å ta med seg noe av maten hjem uten ekstra kostnad.

Om flyreisen er det å si at det ikke er noe å si. Det var mye turbulens på vei ut fra Malaga, ikke alle gledet seg nevneverdig over dette, kanskje spesielt ikke Den Behårede, som klamret seg fast til alt og alle i hennes umiddelbare nærhet. Men det ga seg etter hvert, og til sist dukket vårt vakre fedreland opp i mellom skyene.

Våre neste blogginnlegg kommer til å handle om seiling, og vi gleder oss helt sjukt til alle uhell som har lovet oss å komme fallende ned over oss når vi minst venter det. Vi ses utover året!

Om jag kan önska mig 1 superkraft så är det ”teleportering”. Inte för att rädda världen eller så – utan för att slippa flygplatser. Tänk att bara blippa och bestämma var man vill vara. Ingen kö, ingen gate som byts i sista sekund, ingen stress-svett i säkerhetskontrollen. Bara poff 

Jag har faktiskt vart med om det en gång. Och det var helt utan både alkohol, piller eller andra genvägar. Det var cirka 15 år sen och jag blev bjuden till Mallorca. Hämtad med taxi i Göteborg- Sov, väntade på flyg – Sov, flög – Sov, hämtad med taxi igen – Sov, ledsagad till en solsäng på Mallorca. Plötsligt där i min solstol upptäckte jag att Teleportering passar mig väldigt bra.

Idag har vi intressant nog startat förmiddagen med ”light-beaming”. Beamade direkt från hotellfrukosten in i en lounge på Malaga flygplats, utan att passera gå. Det är faktiskt inte så illa med flygplatser när man får gå före i kön, sitta i stillhet, lugn och ro, äta gratis mat och dricka gratis vin (klockan är över 12, jag är ju civiliserad!). Det finns till och med toaletter med riktig dörr på.

Två små hinder på vägen mot min annars ganska imponerande teleporteringskarriär:

• Mitt titan-knä som börjar pipa i säkerhetskontrollen som om jag smugglade en kalasjnikov. Jag är som ett vandrande metallskrot.

• Och så dagens största kris: munsår i loungen. Oklart om det ens är lounge-kompatibelt? Känns som att jag är en säkerhetsrisk på helt ny nivå. Tur att jag var förberedd och hade köpt plåster – redo att kamouflera mig själv som en diskret, vuxen människa igen.

(Och nej, innan någon ringer någon: jag skojar. Ingen diskriminering här altså)

Jag ser mig omkring lite och undrar: Finns det några singla män här i loungen? Helst skallad med brillor. AH! Här sitter det ju en! Och tänk! Det på själva bröllopsdagen! Alltså i det förra äktenskapet. Det är idag 41 år sedan jag gifte mig första gången. Det känns som igår – måste vara teleportering!

Jag ska fråga han skallade där om han har lust att Flash Steppa lite med mig.

Tillbaks till Teleportering.

Det handlar ju egentligen om att koppla ur hjärnan och hoppa direkt till slutmålet. Och vad är slutmålet? Är det soffan framför tv:n hemma ikväll? Eller är det GRAVEN? Eller vart ska jag egentligen teleportera mig? Och nu blir jag faktiskt lite i tvivel när jag sitter här och filosoferar….. är detta med teleporteringen verkligen så smart? Om man bryter ned mig i atomer – skickar atomerna med ljusets hastighet – för att så bygga upp mig igen. Blir det då samma ordning på atomerna? Eller kanske….man kan beställa en lite annan ordning? Bara sånn cirka likt men lite bättre?

Här i loungen går nu klockan nu fortare än tåget och om jag ska hinna få i mig nån mat gäller det att agera som om det vore en OS-final i “gratisbuffé”.

Det är liksom noll värdighet kvar. Ena sekunden sitter man avslappnat med ett glas, nästa sekund småspringer man mot maten som om någon precis ropat “sista chansen!”.

/Anna

Jag ska bara ligga liiite till i solen…… Igår glömde jag plötsligt att huden inte är gjord av teflon och att livet har konsekvenser. Som en dåligt grillad halloumi övertygad om att strålning är en social konstruktion och fake news.

Man borde ju ha lärt sig vid den här åldern. Men nej då, varje vår är jag som en guldfisk: Detta var nytt, detta var nytt, detta var nytt…..

Vi (= Jag) hittade en fin restaurang igår som avslutning på vår Exit. Jag fick briljera både med spanska och franska medans Håkon flörtade med pianisten. (Pianisten hade två män i lokalen att välja på. Den ena var en skallad man som satt med ryggen till bakom en pelare, den andra var Håkon. Hon valde ögonkontakt med Håkon)

Någon av oss valde Cava och någon av oss valde Tequila.

I morse ville universum ha ett snack med mig;

Vaknade idag med ett herpesutslag som tar upp betydligt mer plats än min personliga integritet. Guldfisken i mig tänker: Detta hade jag glömt, detta hade jag glömt, detta hade jag glömt…..

Det är något djupt ödmjukande med att inse att jag är min egen största fiende.

Bara att finna tillbaka till favorithaket: FARMACIA igen. Och denna gången behövdes varken franska eller spanska. Damen på farmacian hade plockat fram både plåster och kräm 100 meter innan vi ens hade nått ingången

Nu drar vi hem – Exiting the exit.

Och istället för att glida in på Gardermoen som en solkysst, nyvaken gudinna med glow och livslust… så anländer jag som en lätt irriterad tant deluxe, med läppen droppandes som en kran av smitta och sandpapper i halsen

/Anna

Ettersom den skallede har vært nordmann hele sitt liv, har han litt vanskelig for å forestille seg å være noe annet. Men han har også vært ganske tett på folk fra en del andre nasjoner opp gjennom livet, og en ting kan han fastslå; de fleste endrer vaner når de er i det store landet langs Middelhavet, landet som på norsk heter Syden.

Norsk som den skallede er, ser han sine landsmenn med norske briller (kjøpt hos Spec Savers), og ser dermed helt klart hvor himla rare de blir så snart de setter bena på en flyplass der det avgår fly til internasjonale destinasjoner. For alvorlig talt, det er et svært lite fåtall av oss som virkelig synes øl eller vin er nødvendig klokken 06:30 en onsdags morgen, men skal man til Syden er det der og da ferien begynner; øl og vin skal ned, koste hva det vil! Og det koster da også det hvite ut av øynene, så selv om alkoholen stopper skjelvingen hos enkelte, vil den som oftest frembringe tunge skjelvinger når man blir presentert for regningen på en norsk flyplass. Og dermed må man drikke mer for å døyve regningsangsten, en stadig økende norsk folkesykdom, som er særlig utbredt på Oslo Lufthavn, OSL. Det der blir fort en dårlig sirkel, men de fleste klarer seg tilsynelatende greit til de er ombord, og kan bestille seg sin vinrasjon levert i miniatyrflasker.

Men det er når nordmennene har ankommet Syden at saker og ting begynner å bli virkelig mystisk. Nordmenn lever i et nærmest manisk desentralisert land, og de holder helst avstand. Jævelig god avstand, faktisk. De hegner om bluferdighet, snakker ikke med noen på bussen, og i hvert fall ikke på bussholdeplassen. Tross alt ønsker man ikke å stresse noen. Av og til reiser de til fjellet, der noen graver et stort hull i en snøskavl, så man kan sove der inne i skavlen, helt isolert for en hver forstyrrelse. Men i Syden! Etter den relativt korte innledende øvelsen på nevnte flyplass, kaster nordmenn av seg alt norsk, og blir helt føkka i huet. Tenk deg en mengde sengelignende installasjoner, parasoller og bittesmå bord, plassert i flere rader, med ned mot null mellomrom, alle sammen stilt opp omkring et moderat stort svømmebasseng. Hit stimler nordmennene, kun slått av noen ekstremt psykopatiske tyskere, tidlig om morgenen, og plasserer noen rekvisitter, samt et helt bestemt håndkle på en av disse sengene. Så etter å ha spist alt de orker og deretter litt til, nærmest krabber de seg tilbake til sengen de har karet til seg en tidlig morgenstund, og der begynner det hele å ta en rimelig bisarr vending. Nordmennene tar av seg nesten alle klærne, og legger seg ned i sengen! Der ligger de på geledd, med alle sine bleke og fete kropper, tett i tett, helt uten at det er ment å skulle være noe lummert med dette. I flere rekker bak hverandre ligger de der på disse sengene, fullstendig uten verken mål eller mening. På denne tiden av året er dessuten vannet i bassenget såpass kaldt at det uanset ikke kan benyttes til noe annet enn bare å være et basseng. Så ligger de der da, og tenker: – Hva gjør vi egentlig her? Dermed blir de så usikre på seg selv, at de må bestille noe, i all hovedsak alkohol. Noe må man tross alt ha på toppen av all bacon, vafler med sirup, samt sjokoladekake som ble presset ned til frokost. For frokosten er inkludert i prisen, og er det en ting nordmennene ikke legger igjen hjemme, så er det evnen til å ta for seg av alt, så man ikke opplever å ha overbetalt noe som helst. – Nå spiser dere faen meg, unger, ellers får dere ikke mat når vi kommer hjem igjen! Om dere i det hele tatt får bli med hjem! At det blir mye matsvinn av sånt, snakker ikke nordmennene veldig gjerne om. At det også gjør noe med vekta er minst like upopulært.

Den skallede er ikke redd for å prate om noe som helst, egentlig litt over toppen, når sant skal sies. Han ligger på sin seng og ser ut over rekken med hvite hvalrosser som ligger i hver sin seng, og tenker at her har mye gått galt. Den Behårede er heller ikke veldig redd, men hun er svensk, og ordet “overvektig” er ren og skjær diskriminering i det landet. “Vektvariasjon”, eller, i ekstreme tilfeller “BMI-utfordret” kan man strekke seg til i det veldig politisk korrekte svenske språket. Den skallede småfryser i sin solseng, og vurderer øl. Men han har ved en ren misforståelse tatt med seg en eller annen tåpelig samvittighet til selveste Syden. Makan til toskeskap! I all sin velde reiser han seg, og gjør noe fullstendig uhørt. Han bestemmer seg for å løpe før lunsj. Ved denne tiden skinner sola over Syden, og en uendelig mengde mennesker er ute og rusler langs strandpromenaden i Benalmadena. Den Skallede kjenner ikke sin egen begrensning, og setter i gang med friskt mot. Det er å anta at ingen nordmenn er såpass nedsnødde at de gir seg til å løpe fra slottet til Oslo S på 17. mai, og sånt er det grunner til. Her må det forklares for våre utenlandske lesere at den 17. mai er en dag der nordmenn kollektivt oppfører seg helt latterlig, og bestemmer seg for å gå etter hverandre og veive med flagg i en hver kommune i hele landet. Kall det gjerne en slags merkverdig massepsykose, men den er heldigvis kortvarig. “Vi går i tog”, sier nordmennene, og det betyr altså ikke at de går inn i et tog for å gå omkring der inne, neida, de går rett og slett etter hverandre, flere i bredden, med musikkorps foran og bak, mens de roper mer og mindre meningsløse fraser ut i luften som omgir dem.

OK, nå ble dette i overkant vidløftig. Det som skjedde da den skallede forsøkte å springe, var at han forsto raskt at han burde ha tatt en øl, for her måtte man sjangle omkring blant et uendelig antall mennesker som gikk frem og tilbake uten nevneverdig mål eller mening, annet enn å få i seg et eller annet, på et eller annet tidspunkt. Akkurat som nordmenn på 17. mai. Øl, vin, kaker, pizza, pommes frittes, øl, vin, kaker, hamburger, pasta, champagne, øl, og så videre inn i natten. Allikevel sprang han, antakelig på pur faenskap, bare så han kunne påberope seg god samvittighet for den ølen som ville serveres ved tilbakekomsten til et basseng som er så kaldt at det faen ikke er mulig å bade i, selv etter å ha tvangsløpt 4 kilometer motstrøms!

Aftenen ble tilbragt ved et elevert etablissement rett under Michelin-nivå, til stor glede. Ekstra gledelig med en absolutt severdig pianist som også var god å lytte til for gamle gubber. Og der sluttet kvelden, turen og ferien, denne gangen. Eller, ikke helt, for det kommer en hjemreise i morgen, vet jeg!

I går skrev jeg at om man løper langs strandpromenaden om morgenen, så gjør man det ikke alene. Løgn. Dersom det kommer mengder av vann fra himmelen, gjør man nettopp det. Løper alene, altså.

Det var virkelig ingen motiverende faktor å spore langs strandpromenaden i morges. 9 grader og øsregn, men den skallede idioten løp like forbanna. Hva pokker flykter han fra? Litt apropos det; her sitter jeg på balkongen med en øl, og nyter av litt tilfeldig oppholdsvær. Ute i sjøen rett forut, står det 5 mennesker oppreist på hvert sitt sånn paddleboard, og når jeg ser sånt, så er jeg ikke helt sikker på hva som feiler oss mennesker sånn helt generelt, i grunn. Vi driver vel alle med noen veldig merkelige greier, enten det nå er løping i regn, eller padling uten mål eller mening.

For å trøste oss selv i dagens værsituasjon, bevilget vi oss Cava til frokost. Noe må man tross alt gjøre, for å skape en fin hverdag, selv når alt ser som gråest ut. Vi dro deretter opp til rommet, og googlet frenetisk på ”hva gjør man i Malaga når det regner”. Svaret er at da går man på museum eller shopper. Picasso eller kjøpesenter. Oj, så moro. Vi måtte rett og slett sove en times tid for å fordøye såpass ekstreme valgmuligheter. Etter en times tid fordøyelsessøvn, ville vi låne paraplyer i resepsjonen, men det kom ikke nettopp som en bombe at alle var utlånt, allerede. Som ekte nordmenn (uten regnfrakk), tok vi det på sparket, sprang i regnet til nærmeste minibank, husker knapt hvordan slike fungerer, men greide å narre fra den 50 Euro før bussen kom, og vi fikk ståplass for EUR 1,75 hver. Billig for 50 minutter busstur, når sant skal sies. Flaks hadde vi også, ettersom paret som hadde sitteplassene rett ved der vi sto, skulle av et par stopp borte i veien.

Så strenet vi ut i regnvåte gater i Malaga. Gamlebyen var ikke så innmari gammel, egentlig. Vi fant en bar i toppetasjen på et hotell, og vi fant ikke den første puben vi satset på, ei heller den andre. Så strenet vi dyvåte inn i en svenskeid pub og tok lunsj. Svensk øl og en innmari god nacho-rett, samt at den behårede grisebanka den skallede i kunnskapskonkurranse på svensk. For hvordan skal en skallet nordmann med briller vite svarene på spørsmål om svensk litteraturhistorie, liksom? Vi ble vel et par timer under svensk tak midt i Malaga, før vi, late, våte og jævelige praiet en taxi rett tilbake til hotellet. Dagene går jo fort her! Ny post-lunch strekk på køya, før det bar til vår stamrestaurant, Aquarius! Ikke dårlig å skaffe seg en stamrestaurant på et par dager, egentlig. Og for dere som tenker å ta turen til Benalmadena i sommer, kan restauranten anbefales, det er en klar safe bet, god mat fra både sjø og land.

I dag fant vi en skåning som hadde flytt i land etter en masse år på sjøen, og bosatt seg her i by’n. Han lever av pensjonen sin, og koser seg samtidig med å spille musikk fra 60 og 70 tallet for folk, og dette har han faktisk lagt ned mye arbeid i. Mannen er jo direkte god! Jeg ble egentlig enig med ham om å synge litt i restauranten sammen med ham, men så ble klokka mye, og vi er tilbake til hotellet igjen… Neste gang, kompis!

Joda, Syden leverer. Klart det er umulig å finne på noe når det regner og du ikke digger Picasso, men dagen ble faktisk ganske så grei, den!