Författare: rognlien

Det er siste natta på svai i indre Oslofjord for denne gang. Det har vært litt av en uke, litt av en båt å tilbringe uka i, og litt av et vær å ta med båten ut på tur!

Dette gikk da veldig fort! Det er på tide å komme til en slags konklusjon på dette med kort ferie i nærområdet. En av tingene jeg kan konkludere med, er at det åpenbart er vanskelig å spå vind og vær i disse dager. I kun få tilfeller har vindarselet vært rimelig greit, men mesteparten av tiden har det vært til dels grov bom. Akkurat det er litt problematisk når man har seilbåt, og er avhengig av vind og bølger både for å reise, og for å ligge trygt på svai med ankeret et sted på bunnen.

Jeg har litt sånn ”end-of-journey-blues” i aften, og ser få grunner til å dra tilbake til dagliglivets rutiner. Da er det faktisk bedre med litt tillegningsangst, usikkerhet på vind og vikeplikt på sjøen, små tabber med reversering på feil tid, og annet sand i maskineriet, for å være ærlig. Vi har også i dag hatt hyggelig besøk ombord, tatt oss litt øl og vin, spist godt, og jugd sånn passe mye. I morgen tidlig legger vi båten fra oss i hjemmehavn, og turen er over. Og konklusjonen fra min side er tindrende klar: kortreist ferie er fryktelig undervurdert! Oslofjorden er virkelig verdt mange besøk, og, ikke minst, er fjorden verdt å redde! Vi er hundretusener av mennesker som nyter av denne fjorden i en eller annen form året rundt, og vi kan bare ikke sitte stille å se på at den dør. Det får bare koste, det finnes saker som er for viktige til å se på kostnader!!

Jeg er et såret menneske. Til tross for at denne båten har mer plass til min pappskalle enn den foregående båten hadde, pådrar jeg meg en rekke sår etter noen dager ombord. Ikke sånn at dette er noe nytt i båtsammenheng, men det vil altså ingen ende ta!

Vi har hatt så bra vær denne uka, at jeg ikke kan bade i fjorden, slå den. Det kommer seg av at våre to uvenner, Vibrio og Shewanella har slått seg ned her; disse kalles ofte ”kjøttetende bakterier”, og kan medføre både langvarige sykehusopphold, og det som verre er. Er det varmt i været våkner de opp, og skaper potensiell fare for folk med høl i huet. Så her ligger vi igjen i en rolig vik, sola er på vei ned bak trærne, og jeg må se på de badende horder, mens jeg venter på at huden skal reparere seg selv. Sånt tar tid, og innen huden er glatt og fin igjen, har jeg enten slått meg på nytt, eller det har blitt høst. Så det blir til at man sitter i fred og nyter sin øl og litt snacks, og biter seg i tunga så man glemmer hva man heter, og innser at livet er farlig og uberegnelig, selv når man sitter helt i ro. For øvrig satt jeg også helt i ro bakerst i båten da vinden brutalt fjernet min caps, og sendte den til havs. Å disse slag som livet gir!

I aften innser jeg dessuten at vi glemte å beregne solbanen ved ankring, for kveldene begynner å bli kjølige, og sola gjemmer seg bak trærne, som nevnt. Mulighetene for å gjøre noe med saken er små; ikke har vi motorsag med oss, og andre ankringsmuligheter er relativt små i det umiddelbare nærområdet. Men spiller’e noen rolle’a? Vi har varmeapparat ombord, vi har reker og majones, vi skal nok overleve natta. Og om vinden oppfører seg sånn noenlunde fornuftig, så får vi dessuten noen venner på besøk, ergo har vi null og niks å sutre for. Men er man først skadet i sjel og legeme, er det ikke lett å la være! 😇

Det var dette med å henge seg fast til en bøye, dere vet, fordi noen i husstanden vil føle seg ekstra trygg. Det er bare ekstremt irriterende, og jeg skal etter hvert forklare hvorfor…

Natten til i går lå vi i den idylliske bukta utenfor øya med det merkelige navnet ”Hjelp”. Idyll selv med mange båter på plass, nå var vi den eneste båten i bukta, og vi lå altså på bøye lagt ut av Oslofjordens friluftsråd, et supert tilbud, men med ett enkelt irriterende medfølgende fenomen. Bøya banker på om natta, og det tar av og til form av reneste skrekkfilmeffektene. Den begynner forsiktig, nederst, og dulter forsiktig inn i båtsiden med en myk gummilyd. Dump! Dump, Dump!! Den vil inn i varmen. Vi ser ingen løsning på akkurat det problemet, tross alt er bøya vår kontakt med bunnen, så vi ikke flyter avsted på natten. Bøya er ikke fornøyd, og begynner med en forsiktig skraping mot båtens metalldeler. Skriiii, skriii, skriiiiieeee!! Dump! Vanskelig å sove nå. KLANG! Skri-Klang. BANG, BANG, BANG!! Bøya går løs på ankeret med full kraft. Kling, skrii, kling, skriieee!!! Faen er løs. Det viser seg at bøya har tredd seg inn på ankeret, og en hver bevegelse, setter i gang en kakofoni. Jeg er tvilende til at jeg noensinne vil ligge på en bøye igjen. Jeg vil sove om natta!

Vi hadde en nydelig, avslappet seilas til hjemtraktene, ankret opp i Middagsbukta ved 16-tiden, der vi ventet på en gedigen Colin Archer, eid av herren som eier firmaet jeg jobber i. Det var årets båttur med jobben, vi stakk innom og krasjet partyet. En varm og vakker kveld med reker, øl og vin, god stemning. Vi våknet ikke alene i Middagsbukta, det får tross alt være grenser. Men idyllisk var det uansett å sitte der i stillheten før båtfolket våkner og trafikkerer sundet som om det skulle være en motorvei på sjøen.

Vi tar en liten pause fra sjøen i dag, og har svingt innom både hjemmehavn og eget soverom. Anna fikk gleden av å legge til i vår nå utvidede bås, hun bakket inn med perfeksjon. I skarp motsetning til kaoset som oppsto da undertegnede forøkte en elegant utseiling fra gjestehavna i Vollen i går, da solgangsbrisen ankom og klinte oss inn mot brygga. Det ble ikke bra i det hele tatt, og la oss glede oss over at det ikke ble riper i gelcoat’en. Her har jeg et forbedringspotensiale, såpass kan fastslås! I morgen bærer det ut igjen, vi tar et par netter til i godværet som legger sin varme hånd over Oslofjorden.

Vi har reist rekordkort i dag. Men om du tror det betyr det samme som begivenhetsløst, tro omigjen!

Anna la elegant ut fra Oscarsborg med vind fra nord i morgentimene, og satte kursen retning Sætre, der vi planla litt handling til dagens og aftenens utskeielser. I ruslefart tar det vel en drøy halvtime fra Oscarsborg til Sætre havn, det skal sies at sistnevnte handelssted er lovlig annerledes enn da jeg hadde mitt første samboerskap i området for sånn omtrent 40 år siden. Noe annet skulle da også tatt seg ut! Det har blitt veldig hyggelig i Sætre nå, og de har mange gjesteplasser ved brygga. Det er ryddig og pent, ja, nesten idyllisk, vil jeg påstå, og naturen skjuler de stygge industribyggene på utsiden, der sprengstoffprodusenten Chemring Nobel fyller fjorden med nitrogen i generøse mengder med statlig velsignelse.

Vi var vel ca. 15 minutter ute i dagens korte reise, da tabbene begynte for alvor. Som lovlydige og sikkerhetssøkende båtfolk vil vi bruke redningsvest mens vi er i fart, og jeg overbragte en slik til dagens styrmann på vei inn bak Håøya. Hun på sin side, slengte den nonchalant ned på dørken under styrmannsstolen. I seg selv ingen krise, problemet denne gangen er at det er der båten slutter, og havet overtar. Så med denne nonchalanse igansatte dermed styrmannen en relativt autentisk ”mann-over-bord-øvelse”. Godt vi brukte motor, i stedet for å være under seil; da ville verden sett veldig mye mer kompleks ut. Det skal sies at jeg ble litt bøs, for selvsagt betyr slike uhell også at redningsvestens selvoppblåsende system igangsettes, så POFF”, der hadde vi en redningsvest flytende i kjølvannet. Det ble en U-sving, det ble fisking med båtshake, og det kommer til å bli bestilling av ny CO2-patron og utløsermekanisme. Såntno’ koster fort noen hundringser, bare nevner det.

Vi la pent til longside i Sætre Gejstehavn, og dersom noen skulle komme til å påstå i en herværende blogg, at styrmannen forlot skuta med motoren i revers, kommer jeg til å benekte dette med all kraft. Noe sånt ville definitivt skapt mye rabalder, så noe slikt skjedde selvsagt ikke. Jeg skal derimot innrømme at jeg skremte opp kassadamen på selveste Vinmonompolet med en fullstendig unødvendig manøver i et øyeblikk av overdreven ærlighet. Vi bragte nemlig med oss en ryggsekk inn i lokalet, og jeg kom på at jeg måtte vise henne at den var tom, så hun ikke skulle komme på tåpelige tanker om at vi hadde fylt den med polvarer i ren vanvare. Så jeg snudde den opp ned. Gudbedre for en tosk jeg kan være til tider. Det jeg ikke var klar over, var at ryggsekken inneholdt en masse småtteri, deriblant båtnøkler, snus, og, ikke minst, en tung brakett beregnet for å feste til båten, i fall man vil ha et flagg på akterstavnen. Faen som det smalt da den traff plata bak varebåndet! Den stakkars ekspeditøren var nær ved å urinere i benklærne, mens jeg på min side, aller mest ønsket å synke gjennom Vinmonopolets fliselagte betonggulv. Videre forklaringer eller unnskyldninger var meningsløst, så vi betalte for våre 2 stakkars vinflasker, og evakuerte hastig lokalet.

Vi nøt av en bedre lunsj ombord mens vi lå i Sætre, før Anna igjen elegant svingte vårt nye fartøy ut fra havn, og styrte i retning av den lille holmen som av uforklarlige årsaker bærer navnet ”Hjelp”. Er det et navn på en øy, liksom?? Hjelp!? Det er uansett en fin vik å ankre opp i, det ligger dessuten en bøye fra Oslofjordens Friluftsråd der, og der er man selvsagt medlem om man eier en båt i Oslofjorden! Det lå allerede en båt på den bøya. Vi hadde vår 2025-vimpel flagrende i vinden, men jeg, som er konfliktsky som et nyfødt lam i sånne tilfeller, ville knapt nærme meg bøya. Men Dronningen befaler, og narren gjør som han blir fortalt. Neida, den flotte trebåten og deres eiere som er medlemmer av KNS, var ikke medlemmer av nevnte friluftsråd. So far, so fine; hvem som helst kan binde seg i den bøya, men alle bøyene er merket med den informasjon at de er forbeholdt medlemmer, så dersom de ankommer, så fløtter’u deg, eller tar konsekvensene. Men ikke denne KNS-klovnen, nei. Han hadde faen meg mage til å begynne en diskusjon omkring rettighetene, hans påstand var at han kunne ligge der i 24 timer, for det sto på bøya. Lesekyndig var han neppe. Eventuelt bare en kødd.

For egen del liker jeg bedre egen ankerkjetting enn noen kjent bøyetype, fordi disse bøyene har en lei tendens til å sette i gang å banke på om natta når du sover som aller dypest. Etter hvert reiste KNS-klovnen, og tru’ru’kke Dronningen befalte narren å flytte seg fra en trygg, 20 meter lang kjetting til en bankende bøyefaen!? Så nå henger vi i bøya, vil ikke snakke mer om det.

Vi har pumpet opp Anneli. Dette kan høres ut som en ganske lummer affære, men det dreier seg kun om vår lille jolle, og hun henger med oss i et tau bak båten. Vi har tatt oss en tur inn til Hjelp, og utforsket øya; det tok ca. 15 minutter. Men det skal sies at noen har svingt seg litt for å gjøre det koselig, det finnes krakker og grill, utedass og fortøyninger i hopetall på begge sider. Vi kan trygt anbefale denne vika for opptil flere overnattinger, den er ikke en gang forhekset!

Vi hadde med oss kantareller fra Kiwi på Sætre i dag, vi hadde med rømme, bacon og smør, det er gitt at det blir god mat av sånt. Kantarellsuppe hører ettersommeren til, og aldri smaker det bedre enn ombord i en seilbåt. Vi er blitt de mest ekstreme livsnytere, er vi i ferd med å bli hedonister av ypperste klasse? God vin, god mat, ny, elegant seilbåt, vi nekter oss ingen ting! Nu vel. I øyeblikket renner regnet ned over vårt aktertelt, vi er tørre og tilfredse etter en av de bedre suppene i Indre Oslofjord 2025, og orker ganske enkelt ikke be om mer. I hvert fall ikke helt enda.

Endelig vind i seilet. Av alle vinder jeg har seilt i, er motvind den verste å seile med, sa Øystein Sunde i sin tid, og selv om det fortsatt er helt sant, så er denne båten veldig grei selv når vinden kommer helt feil vei.

Nok en blikkstille morgen, denne gangen ved utkanten av Middagsbukta, trygt inne ved Brønnøya, godt ankret i Oslofjordgjørma på omtrent 6 meters dyp. I går ettermiddag et yrende treffsted for båtfolket, i dag en stille morgenstund med kaffekoppen, før vi langsomt tråklet oss gjennom sundet mellom Langåra og Brønnøya ut mot Holmen og Leangbukta, før vi satte seil og dreide kursen mot sør. Det har vært en dag med varierende vind både hva angår styrke og retning. Vi har kun benyttet det fremre seilet, Genoa-fokka, og det har tuslet avsted i hastigheter varierende mellom 2 og 6 knop, merk at det har vært motvind hele veien. Egentlig ganske magisk, spør du meg. For hvor i verden finner du en båt som går av seg selv opp et elveløp uten å bruke noen form av kraftkilde? Her er det åpenbart en forretningside som ikke er ferdig utforsket; jeg tar meg av saken så snart jeg pensjonerer meg! Innover mot Askerlandet bet jeg meg merke i en blå båt med grønt storseil, fokk og spinnaker, som i relativt frisk vind dro nordover i et helsikes tempo. Ikke lenge etter snudde båten, og reiste sørover igjen. Båten tok oss godværsseilere snart igjen, og vi satte i gang å vingle, for vi ante ikke hvem som skulle vike for hvem. En enslig dame ombord i den blå båten gjorde oss oppmerksom på at det var hun som hadde vikeplikt. Hun falt av, og feide forbi oss i le, i seg selv en nesten umulig manøver. Denne dama heter Kristin og har seilt aleine over de 7 hav, og synes nok et par gamliser med ny båt er ganske treige greier. Vel, hun fikk fram poenget sitt uten å si noe som helst. Jeg digger sånne folk. For et mot! For en kunnskap! Men hva faen flykter de fra…??

Nå ligger vi ved Oscarsborg i Drøbaksundet, og nyter en deilig aften etter en del blåst fra både sør og vest. Ikke så mye vind at vi ble tvunget til å reve flagget i hekken, men det var egentlig ganske nære på sånn i 19-tiden, når sant skal sies. Vi har tatt øyturen, sett på kanoner og torpedoer, det var sistnevnte som senket den tyske krysseren Blücher på sin vei inn Oslofjorden den 9. april 1940 ved halvfemtiden om morgenen. Denne topp moderne, tyske krigsmaskinens kaptein og mannskap var nok i overkant cocky og antok vel at ingen turde å gjøre noe som helst når de dundret inn fjorden denne aprilnatten. Tilsvarende stor var vel overraskelsen da granater fra Oscarsborg dundret inn over dekk, og startet et inferno ombord, før to topedoer satte punktum for Blüchers videre ferd mot Oslo, og drepte 830 unge tyske soldater i det iskalde vannet utenfor Drøbak. Historien sitter i oss nordmenn, og Blücher ligger fortsatt på bunn rett utenfor her, på omkring 90 meters dyp. I museet her på Oscarsborg kan man nå se eiendeler og brev som ble hentet opp fra vraket så sent som i fjor, denne dramatiske historien lever fortsatt.

Viktigere akkurat i dag, i denne milde sensommernatten, er at Anna har testet dusjen ombord i vår stadig mer avholdte Wárja, vi har virkelig fått oss et under av en båt. Her skal vi seile langt og mye de kommende år! I morgen blir det nok en kortere tur i nærområdet, før vi tar turen nordover igjen, tilbake i andedammen vår. Men sannheten er jo at også dette er ferie så det holder, man behøver ikke seile så himla langt for å få livet til å kjennes deilig!

Er redd jeg blir kortfattet i dag. Men for en dag å være kortfattet på! Solen senker seg i fjorden, en sval bris stryker over sjøens krusninger, og vi gleder oss til nok en natt i myk bevegelse i bølgene….

Frokosten ble inntatt under Akershus festning, vi fikk besøk i de tidligere timer av bekjente fra barndom og ungdom, vi har levd våre liv, fått våre sår, men nyter av å dele gamle minner. Lite som matcher livet på brygga en tidlig morgenstund!

Lite seiling i dag, vinden har som oftest en plan om å motarbeide oss, og vi gadd ganske enkelt ikke krysse oss gjennom mange timer fra by’n og ut til nabokommunene. Vi tok vår nye, spreke motor i bruk, og den leverte som bare pokker. Autopiloten spiller på lag, og en liten time mot slutten av dagens tur nøt vi stillheten under seil mot dagens ankringsplass. Det var lovlig folksomt her på ettermiddagen, men nå senker kvelden seg, og folket reiser hjem, mens vi blir. Dette kjennes som ferie, selv om huset vårt er rett rundt svingen, nærferie er slett ikke feil om du eier en hyggelig båt!

Vi har hatt besøk også her i Middagsbukta, gamle venner stakk innom, og vi har hatt en flott dag på svai. Middagen var både het og herlig, nå gleder jeg meg bare til køya, for å være ærlig. Men før jeg trekker inn i forpiggen, la meg reklamere for en italiensk pappvin som for tiden er i herlig tapning. 23-årgangen av ”Wanted Zin” fra det italienske distriktet Puglia kan trygt anbefales, enten du er hjemme i stua eller ute i verden. Med slørete blikk og et svakt smil om munnen tar jeg dermed kvelden, og gleder meg til neste havn.

Vi er i hovedstaden. Tigerstaden. I gjestehavnen på Aker Brygge, blant kokaincruisere og langveisfarende bohemer. Ute hyler vinden, regnet banker på alle luker, og torden herjer i nærområdet. Men vi er trygge i vår havn.

Men la meg vende tilbake til gårsdagen en stakket stund. Det er åpenbart at det hviler en mystikk over Saraholmen. Jeg mener; hvem bygger en svart, stor forstøtningsmur på en liten, meningsløs holme i skjærgården? Hva ligger på innsiden? Leser man historikken om denne lille holmen, ser man en endeløs rekke konkurser, tvangsauksjoner, og, ikke minst, bolig for bostedsløse rundt år 1900. Som et lokalt Alcatraz i Bærum, Norway. I morges kom en av de tidligere eierne roende forbi oss i hildringstimen, ja, midt i blåtimen, faktisk. Han påsto at han hadde krysset fjorden fra Steilene fyr i gryningen, men jeg banner på at han var et skrømt. Jeg tok bilde av ham, se på det og døm selv.

Værmeldingen var ikke nådig i morges, Vi la tidlig ut, vi ville finne en havn med trygge fortøyningsmuligheter, tross alt har vi en ny og ubesudlet båt, vi tar ikke unødige sjanser. Været var vakkert, det var vindstille, sjøen lå som et stille tinnfat omkring oss, vi gikk for motor inn til byen mens både Kielfergen og Danskebåten gikk mot havn i morgentimene. Om jeg selv må si det, la vi til med eminente ferdigheter fra rormannens side, det skal sies at alt er lettere når det er vindstille. Det er en viss form for logikk i alt som skjer når vinden ikke vil ha et ord med i laget. Vi ble motatt av en gammel gubbe på min egen alder som eide en av kokaincruiserne i havna, alltid greit med litt hjelp ved ankomst. Og ganske riktig var gubben på min egen alder; saken er at han var en av mine klassekamerater i ungsomsskolen, Norge er et lite land, og noen av oss har blitt svært så velholdne.

I skrivende stund ser det ut til at lynnedslagene passerer rett sør for oss, men jeg kan love deg at det kommer ned store mengder vann akkurat nå, i det minste. Væremeldingen for morgendagen? Sol! Bare sol! Akkurat nå? Nettopp rukket å plugge tilbake den regelrett idiotiske, franske kontakten til landstrøm denne båten er utstyrt med. Neppe godkjent av good ol’ NEMKO, men i dag går det meste, så lenge noen makter å installere det. Nå roer verden seg en smule etter at lyn og torden sneiet sør for oss, vinden roer seg ned, og vi ser fram mot en rolig kveld i Oslo Havn.

Da vi la til her før lunsj, oppdaget jeg at vannfyllingen for tank 2 ligger akter. Så vel undertegnede som min fru stivnet umiddelbart i hvit angst, for hadde ikke vi fylt nær uendelig mye vann midtskips i går….?? Livredd dobbeltsjekking, nevnte tanklokk heter ”WASTE”, ikke ”WATER”!! I klartekst betyr dette at vi fylte vann i 10 – 15 minutter ned i den tanken som skal ivareta menneskelige etterlatenskaper, men hvor faen ble alt det vannet av?? Tross alt holder nevnte tank i området 60 liter drit på en god dag, men vi må ha fylt minimum 300 liter mens vi klødde oss i hodet over hvor lang tid det tok å fylle vanntanken. Denne gangen ble vi faktisk reddet av litt slurv, for vi hadde fullstendig i strid med lovverket forurenset Oslofjorden med tankens innhold, og latt ventilen til havet stå åpen i etterkant. Så vi forsøkte kort sagt å øke vannstanden i Oslofjorden ved hjelp av vann fra Holsfjorden gjennom en halvtoms hageslange, og la oss bare innse at det er et meningsløst prosjekt. Vi kunne puste lettet ut, og lovte hverandre høytidelig å lese litt nøyere på diverse tanklokk før neste tabbe slår inn med stor presisjon. Nu vel, vi kan i det minste skryte av å ha fjordens reneste møkkatank!

Jeg benyttet anledningen før været gikk apehsit, og ruslet innom en av hovedstadens bedre ølpuber, og nøt av nøyaktig to glass øl fra Amundsen mikrobryggeri, det ene glasset svært vellykket, det andre ikke. Det de begge hadde til felles var at prisen gjenspeiler det faktum at på Aker Brygge koster det meste litt ekstra. Uansett var det et hyggelig avbrekk fra bølger og vind, vi har det faktisk ikke ille der vi ligger blant fiffen, og nyter livet som grever. Vi lever i en verden av vind og velstand!

Vi begynner å eie denne skuta nå. Vi har fått justert en god del småting, vi har døpt henne (rappa navnet fra gamlemor, båten vi nå har forlatt), og satt i gang med montering av kroker, dørholdere og nips.

Vi har innledet vår korteste båtferie noensinne; vi skal rusle omkring mellom ca. Oslo havn og ca. Sætre Havn en ukes tid, og lære alle denne båtens væremåter. I dag har vi reist i retning Sandvika, med bil ville det tatt oss ca. 7 minutter, men vi har i dag vært ute på sjøen i flere timer, slør og lens, umotivert jibbing og vekslende vind har vært deler av opplæringen. Og jeg har faen meg bannet høylytt til min egen kone!! La oss ta det siste først, og ble ferdige med det: Det blåste nordavind fra alle himmelretninger da vi la ut sånn midt på dagen i dag, og vi måtte mellomlande for å fylle ferskvann i tankene. Det ble et sirkus!! Etter et par runder i trangt farvann, gikk vi inn for landing ved utstikker 3, konemor svingte seg relativt elegant ned på brygga med to tau under kontroll, og jeg kom snublende etter. Vinden og vi sloss om kontrollen, og vinneren var lenge uklar, for å si det forsiktig. Jeg hadde etter hvert overtatt ansvar for fortøyning, og fikk en del (unødvendige) spørsmål om knuter og fendere, mens jeg brøt med naturkreftene. Da falt de minimalt bevingede ord ”ja, men for faen” på høyt volum, og dagen kunne i prinsipp vært ødelagt. Men tross alt er jeg gift med min drømmekvinne, så etter en lett irettesettelse, mildt, men bestemt, samt noen nødvendige botsøvelser fra undertegnedes side, var vi ferdige med saken. Og i mellomtiden var vanntankene fylt, og vi var på vei til vår første ferie med Wárja II, som altså bare heter Wárja, selv om det innebærer grovt tyveri av navnet fra vår forrige båt. Ikke å undres over at Wárja selv, altså hun vi kalte opp båten etter, ramlet ned av den nye veggen i ren bestyrtelse. Vi har nå hengt henne opp igjen, og forsikret henne om at hun er minst like velkommen her som i forrige skute. Hun er vår skytsengel!

Vi har fått med et digert flagg på vår nye båt. Stolt og høyreist kneiser det i hekken, og så lenge vi seiler bidevind (altså mot vinden) er alt både fryd og gammen, med en liten overvekt av gammen, faktisk. Men seiler vi på tvers, altså slør, eller med vinden, det vil si lens, da er flagget både uregjerlig og ondskapsfullt, faktisk. I dag har jeg blitt rundjult, pisket, pint og plaget av vårt nasjonalsymbol, og til sist ble vi nødt til å bruke en strikk og klamre det fast rundt sin egen høyreiste, overpotente stang. For slik en dedikert trang til å gå løs på rormannen har jeg da sjelden opplevd!

Men etter å ha manøvrert oss inn i sundet mellom Borøya og Saraholmen rett utenfor Høvik, roet alt seg. Her ligger vi nå på svai, vår første natt uten bøye eller annet juks, og nyter livet helt intenst. Utrolig hvor godt man kan ha det kun noen få kilometer hjemmefra! Jeg måtte fram med munnspillet, og i samme øyeblikk ble vi fortrollet, håret grodde, og verden endret seg til et mystisk underjordisk landskap, der plantene pratet og måkene ble engler. I dette øyeblikk lurer jeg på om det var noe rart i ølet jeg drakk. Kan det ha vært alkohol? På tide å legge seg muligens?

Det skal sies at det er flere grunner til at jeg tror stedet er forhekset. Vi hadde akkurat inntatt vår fantastiske middag, i dag bestående av svært gode pølser fra Meny’s topputvalg, jeg lente meg tilbake og tenkte på dessert og iskrem, men slikt finnes selvsagt ikke på ubebodde holmer i skjærgården utenfor Bærum. Noe sånt skulle tatt seg ut. Da, og jeg mener akkurat da, ut av ingensteds, dukket det opp en mindre motorbåt med Hennig Olsens flagg vaiende i vinden, og han styrte direkte mot vårt elegante skip, som om kursen var bestemt, og han visste at han hadde et oppdrag. Halvminuttet senere hadde jeg desserten i hendene. Mulig var isen overpriset, men det er faktisk lov å betale litt ekstra for å få desserten servert ved skutesiden på perfekt tid.

Og i morgen setter vi kursen mot hovedstaden, og nye eventyr rett i nærheten. Undrenes tid er ikke forbi!