Författare: rognlien

3 uker i sol og varme går tross alt fort. Årets høydepunkt er over, det er tilbake til hverdagen som ligger forut. Men først skal det reises med begge hender!

Aller først må jeg få si til ”kongen av Mallorca”, Svein ”CharterSchwein” Østvik, at det er nå faen til kongerike du har etterlatt deg. Nå har det gått over alle støvleskafter, og det er underlig nok ikke bare nevnte konge sin skyld, selv om han så visst har gjort sitt beste for å besudle dette stedet. På denne vakre øya bor det rett i underkant av 1 million tenkende, følende og levende mennesker, og i skrivende stund, sittende i en myk stol i flyplassens lounge, føler jeg med dem. For 20 millioner av oss pumpes nemlig inn til denne ene fastboende millionen hvert år, og vi forventer service, luksus, bad, øl og moro 24/7!! Vi forbeholder oss dessuten retten til å komme en gang mellom mai og september, det må jo oppleves som en eksplosjon for de som bor her. Det sier seg selv at deres eget hjemsted må oppleves som frastjålet, misbrukt og rasert mens de selv ikke har andre muligheter enn å yte service, mens de stilltiende må se på det som skjer omkring dem.

Det er en helt tydelig variant over apartheid her på Mallorca, rollefordelingen er klar og utpreget. Afrikanske menn selger solbriller, hatter og diverse nips på stranda. Afrikanske kvinner fletter hår rett i nærheten av stranda. Asiatiske kvinner utfører massasje på stranda, gjerne iført kysehatt og munnbind. Men hei, ikke tenk koffert her selv om vi er midt i turistmekka, alt foregår i sømmelige former. Spanjoler selger mat og drikke og leier ut alt mulig på og nær stranda, samt driver butikker, jobber på hoteller, bilutleie, husutleie, bassengservice og alt mulig annet som holder samfunnet gående. Så har du oss, da, motoren i hele næringskjeden, turistene. Vi gjør nemlig ingenting annet enn å utnytte alt denne øya har å by på; vi passer i tillegg på å forurense, forsøple og bruke opp alle ressurser vi klarer å gripe fatt i med våre promillestyrte hender.

Til neste år planlegges enda en ny økning i antall besøkende til Mallorca; flyplassen skal effektiviseres og alt skal tilrettelegges for at enda flere ressursmisbrukere skal få invadere denne øyperlen i Middelhavet. Jeg var her første gang for mer enn 25 år siden, og det var en flott opplevelse. Jeg er her for siste gang nå, og selv om det har vært både fint og behagelig også denne gangen, fyller det meg mest av alt med dårlig samvittighet, og kanskje en slags form for sorg. Det har bare blitt så overtydelig hvilken vei dette bærer, og jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at jeg også er en del av problemet, og selv er et chartersvin. Jeg møtte min drømmekvinne her i 2004, vi er nå gift på 16. året, og jeg skal for alltid være denne øya dypt takknemlig for dens blotte eksistens. Men nå er det altså over mellom Mallorca og meg. Jeg synes vi har satt et verdig punktum ved å invitere familie og gode venner, og nyte 3 uker i glede og flotte omgivelser. Jeg vil fremheve vårt besøk ved Michelin-restauranten Andreu Genestra som et klart høydepunkt, Mallorca kan fortsatt by på noe av det mest fantastiske man kan oppleve som turist, og det må vi selvsagt ikke glemme midt oppe i denne viraken.

Litt av en overskrift, ikke sant? Jeg kommer tilbake til den, men bær over med meg, jeg har en del saker jeg må snakke om først…

Oppvaskmaskinen gikk som nevnt til helvete med huset fullt, da det var fredag, i skrivende stund er det onsdag, og vi har kunnet nyte av en ny og ubesudlet oppvaskmaskin et par dager, allerede. For en luksus! Så lykkelig var jeg for denne maskinelle arbeider at jeg tok sjansen på nok en løpetur, og bestod også denne gang, om enn med noe lavere selvtillit. En halvtime ute i tropevarmen med føtter i ustanselig bevegelse er i seg selv ikke så helt ille, nok sagt om den saken.

Vi var en tur ute og handlet, noe vi stort sett må gjøre hver dag, siden vi er en drikkfeldig gjeng, enten vi prater om vann på plastflasker (kreftfremkallende som faen!) eller øl på boks (giftig som et helvete!), eller vin på glassflasker (livsfarlig, selvsagt!). Nøkkellogistikken her er, også som tidligere nevnt, temmelig utfordrende. Jeg hadde nettopp låst inn bilen, og skulle slenge nøkkelen til kjøreporten tilbake inn i koppholderen, et fornuftig sted å ha den, har vi funnet ut. Dette er en MG av billigste sort, og den har et sånt ekte, gammeldags håndbrekk, som på nøkkelinnslengningstidspunktet var sikkert trukket til, så bilen ikke skulle rulle ned mot porten. Nøkkelen tok en liten piruett på vei mot koppholderen, og smatt faen meg ned under håndbrekkhelvetet! Er’e mulig!! Dette er altså den eneste nøkkelen til kjøreporten, og nå lå den gjemt i et av bilens aller mest hemmelige rom, under en masse plastdeksler fra Kina. Det skal innrømmes at akkurat på dette tidspunkt gikk jeg litt i svart, for det er nemlig ikke noe verktøy i dette huset. Med huet sånn omtrent i høyde med navlen, tuslet jeg slukøret inn på kjøkkenet og fant fram litt ymse av pølseklyper, kniver, gafler og rørepinner i tre, uten å ha en susning om hva jeg skulle bruke dette til. Jeg begynte med feilsøkingsplanens punkt 2; ”stirr hardt og lenge på problemet for å se om det løser seg”, og etter en stunds stirring begynte det å danne seg en plan. Jeg hadde nemlig oppdaget et lite, anonymt deksel rett foran håndbrekket, og øynet et håp. En kjøkkenkniv fikset dekselet, og jeg fikk et lite, men nødvendig innsyn i det hemmelige rom under plastskrammelet. Med mobilen som lommelykt fant jeg etter hvert fram til nøkkelen, og jeg fikk en markant pulsøkning. Skal ikke så mye til i ekte feriemodus! Ikke akkurat plass til en hånd i det lille hølet, men litt kreativ bøying av pølseklype skapte et visst håp. En liten stund. Jeg skal ikke dvele for lenge ved dette pirkete marerittet, men når det sier ”pling” nede i de hemmelige rom, da blir ikke situasjonen akkurat bedre. Men, med en god porsjon flaks, samt evne til å holde pusten usaklig lenge, fikk jeg etter hvert fisket opp nøkkelhelvetet, og vi har den nå under kontroll så lenge det varer.

Kniver, gafler og pølseklyper ble bragt tilbake på plass, og det kunne lages middag. Med litt tjuvtriks skjerpet jeg de skammelig slitte knivene i huset, og satte i gang kutting av løk. Plutselig var venstre hånds lillefinger i veien, kniven fant veien inn under neglen og skrellet denne elegant ned til omtrent midten, før den tok veien ut igjen, og lot det stå igjen en ganske skamfert lillefinger. Godt å ha spiker og gaffatape i huset, bare å stifte restene sammen og la det stå til, snart skal vi hjem igjen. Vi har en plasterspesialist i huset, hun lot seg ikke imponere av valget av plaster fra Hansa, tross alt representerer hun Norgesplaster med sjel og legeme. Som takk ble hun stemt ut, og har reist hjem i dag, så nå er det ganske stille her faktisk.

Tante 1 og Tante 2 lot seg lede inn i fristelse i nattens mulm, og tømte inn alt de fant i kjøleskapet, det må her bemerkes at det fantes veldig mye der. Sånt blir det mye rart av, det triste er at det aller rareste skjedde etter at jeg var gått til ro, så jeg fikk altså ikke oppleve tantene i naturens drakt, bare hørt referatet fra nattens utskeielser. I dag har Tante 1 påberopt seg en hvit dag, jeg antar dette dreide seg om å være iført hvit T-skjorte, ettersom jeg så både øl og vin i flere farger finne veien ned i gapet til Tante 1, uansett hvilken farge dagen hadde.

Tilbake til kampen. Dødskampen i ølglasset, altså. Jeg benyttet noe tid til å lese en bok, spise litt lunsj og ta et par øl nede ved stranda her i S’Arenal. Helt greit det, inntil ei flue satset på å overta eierretten til ølet mitt. Fluer er åpenbart totalt blottet for forståelse av egen posisjon, for selv om glasset mitt begynte å nærme seg tomt, var det fullstendig idiotisk å anta at en flue skulle kunne svelge unna ca. 300 ganger egen kroppsvekt. Og det er før vi har trukket alkoholmengden inn i bildet! Hadde glasset vært fullt, hadde det vært grei skuring. Men jeg hadde igjen havnet i den situasjon at hånden ikke kom ned mot bunn i glasset uten å benytte tungt verktøy. Flua hadde på sin side maktet det kunststykket å buklande på sjøen der nede i glasset, og var nå begynt på sin umulige oppgave med vinger og sugesnabel i fullt arbeid. Mulig det er en slags drømmedød å drukne seg selv i et godt glass øl i varmen, men jeg orket ikke sitte kampen ut for å vurdere sannhetsgehalten i denne tesen. I stedet bestilte jeg regningen, og lot naturen gå sin gang. Vi tar en skål for overmotet, og gleder oss til de siste dagene vi kan nyte av varme dager og kald pils!

Det ble barnefamilien som ble stemt ut. Nå har de reist, og har ikke blitt erstattet. Vi som er i huset, går her og skuler på hverandre, og lurer på hvem som er neste utstemte. Vi utfører våre oppgaver, leser, sover, drikker, og venter på neste trekk….

Det er helg i Spania nå. Spanjoler ligner litt på skandinaver, for de samler seg når helga kommer, så drikker de vin, spiser god mat, og skråler. Ja, med r. Skråle, for de som ikke vet hva dette begrepet betyr på norsk, så dreier det seg om å skape støy, rope, hoie, gaule, skrike, klappe i hendene, og i det hele tatt gjennomføre en masse irrasjonelle handlinger med få andre motivasjoner enn å skape lyd. Mye lyd. Dessuten er barna lenge våkne, og de bidrar til lydkulissene i svært stor grad.

Fredag besto av ekskursjon i Mallorca’s villmark. For glem ikke at Mallorca er veldig vilt og veldig vakkert, det er verdt å se seg om et stykke utenfor sanda på stranda. Før avreise måtte vi innse at oppvaskmaskinen har vasket sine siste kniver og gafler. Her må jeg ile til å si at den levde så jævelig på overtid, at det antakelig bare er en befrielse for alle at den døde. Her hører det med til historien at fredag morgen allerede anses som ikke egnet til handlinger i Spania. Vi fikk beskjed om at siden det er fredag kan ikke maskinen byttes, og da spiller det ingen rolle at klokka er 10 på morgenen, for det er fredag! Helgen består altså av håndvask av alt spise- og drikkeredskap til sånn 8 – 10 mennesker.

I sånne tilfeller er vel villmarken å foretrekke, fremfor misbruk av en rekke tallerkener og drikkeglass på egen veranda. Siste stopp på turen var innom Port Soller, sist jeg var der var mens mine barn var smårollinger, og på disse 25 årene har det skjedd ting, ja. Plutselig forstår jeg hvorfor de fastboende på Mallorca sier fra at nå får det for faen rekke. Før årtusenskiftet var det god plass på den tradisjonsrike trikkeruta fra Soller ned til den da søvnige havnebyen Port Soller. Den gangen var det en liten trikk med to vogner, havnepromenaden var stille og behagelig, ute i pollen lå en håndfull båter på svai. I dag går trikkene 3 i slengen hver halvtime, de er pakket fulle, havnepromenaden nede i Port Soller er som Karl Johan i Oslo den 17 mai (minus flaggene, selvsagt), bryggene ligger tett i tett utenfor, det er hundrevis av båter samlet. Ja, det er faktisk nok nå.

Jeg kjøpte meg et par veldig snasne joggesko før jeg dro hjemmefra, disse har jeg testet som behagelige gåbortsko her i byen, og jeg har dem sterkt mistenkte for mitt overtråkk her forleden. De har så myke og tilgivende såler at de bøyer unna for det meste, så da jeg i min fjerne tilstand møtte en litt skrå fortauskant, bar det rett utfor, og ankelen krøllet seg til det ugjenkjennelige. Men min høyre ankel er etter hvert så tilvent denne ekstreme posisjonen at den helbreder seg sånn omtrentlig i løpet av få dager. Jeg er ikke alene om litt overtråkking, for et øyeblikk siden ruslet altså en sterkt haltende nr. 10, Zidane forbi. Det var i hvertfall en med Frankrikes landslagsdrakt og hans navn på ryggen, så jeg antar at det må ha vært selveste Zinedine Zidan. Eller…? Men i morges har jeg altså vært ute og løpt for første gang på sånn omtrent 5 år!! Hvor fantastisk eller idiotisk er ikke det? Jeg gjorde unna drøyt 5 km i løpet av 35 minutter i varmen, og for en gammal gubbe uten nevneverdig løpetrening må jo det sies å være bestått med laud, vil jeg påstå. Jeg kjente meg ung og attraktiv der jeg jogget lett og ledig langs strandpromenaden, glemte helt at jeg faktisk er på vei mot alderdommen med raskere skritt enn jeg kan oppnå med mine egne føtter. Helt til jeg passerte et sånt glassgjerde som speiler alt som passerer forbi. Der, rett til høyre for meg, så jeg plutselig en gammal gris som snublet avgårde med en liten kongsbergknekk i hofta. TIl alle mine svenske lesere: ”Kongsbergknekk” er et utrykk som er godt etablert i det norske språk, og dette handler om skihopping. Finn fram google med en gang, for det kommer mer. Og alt har sin forklaring. Tilbake til løpeturen: Altså så jeg en gris med kongsbergknekk og et jævla forpint uttrykk i trynet, som om han var utsatt for mild tortur, som løp der ved min side. Jada, det var selvsagt mitt eget speilbilde. Det viste også at hvert nedslag jeg foretok var så nær jamsides (svensker: google om dette er problematisk!) som det lar seg gjøre, om man fortsatt beveger seg fremover. Sagt på en annen måte: jeg løp med museskritt, eller antakelig griseskritt. Legg til at jeg gjorde den sjokkerende oppdagelse at til tross for nevnte kongsbergknekk, så skjøv jeg magen foran meg som et velfylt storseil, og mine teorier om egen attraktivitet raste sammen som et korthus. Faen som det raste!

I dag stemte vi ut et nytt par, vektløfteren og tatoveringsmodellen forlater oss. Denne gangen erstattes de. Det er to tanter på vei inn, Tante 1 og Tante 2. De er fra et fremmed land og heter henholdsvis Singlina og Separatova til etternavn, regn ut sjøl hvilken sivilstand de befinner seg i. Nå blir’e party! Selv er jeg bundet på hender og føtter (jeg er en gift mann, goddamit), og inntar observatørrollen, noe annet skulle tatt seg ut, men det kan vel være morosamt det også?

Vi har fullt hus, og lever som grever bak stengte dører. Inne i huset går det for seg så du knapt tror det, om du noensinne har likt de mest tilbakestående reality-show, vil du elske dette!

Her er vi altså samlet. Et musikkgeni, et lite barn, en fjortis, en skjønnhetsdronning, en tatoveringsmodell, en vektløfter, en gravejournalist, en hollywoodfrue, en gammal gris, en sosialarbeider og en genial kvinne med ”a beautiful mind”. What could possibly go wrong? La meg bare besvare dette umiddelbart. Alt. Og det gjør det minsanten.

Det begynte ganske forsiktig i går midt på dagen, ved at jeg promenterte eplekjekt langs strandpromenaden, og, la meg være klar på dette, regelrett beundret utsikten som kom mot meg fra alle kanter, og jeg glemte dermed å se hvor jeg satte ned føttene. Ordet overtramp kan tolkes på flere måter, denne gangen besto det i at jeg tro over så det holdt, og var nær ved å stupe langflat utover strandpromenaden. Klarte meg med et nødskrik, men er ganske dårlig til å gå akkurat nå. Men det er bagateller, følg med i fortsettelsen!

En mamma ble vekket av fjortisen i natt, han hadde vært nødt til å leke voksen og skaffe fram en ambulanse til en overskjenket kompis nede i byen i de tidlige nattetimer. Eksperimentering med rusmidler er ingen spøk, kan jeg love, av og til er det godt å være en gammal gris med fremtiden bak seg. Deretter forsvant en av husets innelåste gjester, og dukket ikke opp før i morgentimene, hen hadde åpenbart sneket seg ut av huset og utstedt seg selv med vide fullmakter. Veldig alvorlig. Men det stopper selvsagt ikke der, må vite.

For en av husets gjester har mistet et verdifullt smykke, og ingen finner det. S’Arenal er et kriminelt belastet område, og husets innbyggere sliter big time med nøkkellogistikk, her er alle muligheter åpne. Vi leker detektiver, skyldige og uskyldige i en salig røre, og ingen skjønner noenting, mens kjøleskapet tømmes i et fantastisk tempo for øl og det som verre er. At vakthunden sov med huset ulåst, mens de innsatte var på tjuvperm forbigås i stillhet, vi er ikke selvskadere i dette hus. Vi samles som vanlig til torturpreget morgengymnastikk, men siste natts avhopper igjen finner sitt snitt til flukt fra vårt private Paradise ex in da House.

Noen går på stranden, men finner ingen solstoler, turister utsettes for jevnt økende press for å komme seg tilbake der de kom fra, og solstolene blir stadig færre. En telefon fra Skandinavia ankommer en av husets gjester, og det viser seg at det har vært innbrudd i deres leilighet mens de nyter sol og forvirring her i vårt mikrokosmos. Sånt virker selvsagt positivt på en hver som utsettes for det, det begynner å toppe seg nå. En kvinne reiser avsted med lånt leiebil (uten å ha registert ekstra sjåfør), tanken her er åpenbart at rekken av misérer slutter et eller annet sted, men det er kun en tese på dette tidspunkt, og skaper mer indre uro.

På dette tidspunkt går den gamle grisen løs på vinflaskene i kjøleskapet. Noe må druknes, la oss begynne med sorgene før noen begynner med mer desperate påfunn.

Nå gjenstår bare å finne ut hvem som skal stemmes ut under kveldens møte ved leirbålet, og hvilke utfordringer vedkommende skal få før hen må forlate huset i skam….

Huset begynner å bli fullt nå, belastningen øker på våre sosiale egenskaper. På tide å finlese rapporten fra trollkvinnen og sosiologen, kanskje? Eller bare stikke fra hele greia?

Det var Formel 1 i England i går. Jeg hadde nøye planlagt mine daglige sysler, og tok turen til vår nærmeste matvarebutikk med fornuftig utvalg, uten å komme på ideen om at det faktisk var søndag. Norge er da slett ikke det eneste landet med sødagsstengte forretninger, å neida, selv her i partybyen S’Arenal stenger man både dette og hint. Deriblant matvarebutikker med solid utvalg. Så for å skjære dette ned til en enkel saksopplysning, blir det som følger: Det ble bomtur i varmen, gitt. Uansett benyttet jeg sjansen til å lete opp en bar der man skulle vise F1 på ettermiddagen; av årsaker litt uklart for meg er det nederlandskeide barer som er stedet å oppsøke. Jeg bestemte meg for det nokså forsofne stedet ”Double Dutch”, der jeg kunne sitte inne i mørket med et delvis fungerende aircondition, og nyte av villmannskjøring på Silverstone. Mens vi er inne på det; jeg har vært der. Ikke sett F1, rett nok, men et slags nostalgirace, der også avdankede F1-førere deltok, og det var hyggelig å kunne besøke dem i pit, og slå av en prat. Men nok av det, og mer av noe annet.

Så jeg benyttet sjansen, og stakk ned til byen, 5 minutter borte i gata ligger Double Dutch, jeg entret etablissamentet kl. 15 eksakt, og forventet å få med pre race. På en tarvelig tredjerangs TV tevlet to tåpelige tullinger i tennis. Det var tre gjester i det mørek rommet, to av dem satt med ryggen til TV’n, jeg så på uten nevneverdig interesse. Den ene spilleren vant mens ingen så på. Det var ingen lyd på TV’n, men lokalet var fylt itl randen av ompasmusikk av ubestmmelig opphav, muligens hollandsk. Jeg kjøpte en øl i tynt glass, og spurte høflig om når de ville vise F1. – Kl. 16, sa han, mens jeg betalte ølen. Kl. 16, det er det øyeblikket bilene drar i vei på sin halsløse ferd omkring banen, og ølen min kostet 9 Euro. 9 føkkings Euro?? Er’u spenna gæren, er vi i Norge, eller? Jeg mener, selv i min hjembygd i dødsdyre Noreg kan jeg kjøpe en god pilsner ute for under 100 spenn! Trur’u ikke på meg? https://askersentrum.no/se-alle/se-alle/servering/cafe-humlen/ !

Jeg var på dette tidspunkt litt oppgitt, og tømte ølet i relativt friskt tempo. Så var det to gjester i baren, og begge hadde ryggen til tennisspillerne, som uansett var ferdige med dagens slit. Jeg rushet langsetter den trange strandpromenaden, med kurs for neste nederlandske bar. TV’n var mindre, musikken høyere, publikum var betydelig flere, men var de interessert i Formel 1? Delvis. De var tross alt nederlendere, og de har som kjent en kunstner bak rattet i en F1-bil, og er på en måte programforpliktet til å bry seg. Ølet var en anelse billigere, men jeg opplever uansett at for mye øl i varmen har blitt belastende, jeg har innsett at jeg er middels gammel nå, og sånt har sin pris. Så det ble en del vann med bobler i underveis, må jeg innrømme. Men lyd fra Silverstone var det sparsomt med, nederlenderne var uten unntak unge, og var mer opptatt av å styrte øl, samt synge nederlandske kråkelyder i kor med de stemmene de hadde. Og det hadde de, for faen. Så der satt jeg i min ensomhet, aller eldst i lokalet, så på regnværet i England, mens en og annen åpenbaring skred forbi på gaten utenfor i solskinnet, og forvirret mitt fokus.

Mens nederlenderne akkompagnerte PA-høyttalerne i baren i høytidelig avsyngning av mystiske slagere fra Holland de senere år, skred løpet fram, regnet kom og gikk på Silverstone, og løpet var lenge ganske åpent. Det mest spesielle var at den nederlandske rattkunstneren, Verstappen faktisk gjorde en feil (!!), og endte et stykke ned på resultatlisten, mens gode, gamle Nico Hulkenberg på nesten magisk vis kjørte seg opp fra nest siste startposisjon og inn på seierspallen. Hvor kom han fra, i grunnen?

Vel tilbake i residensen, hadde utskiftingen av klientell ikke minsket interessen fra stigefolket i lokalområdet, de hang fortsatt siklende i stolpene og glodde inn. Mye rart her i verden, ja.

Tiden har på sett og vis saknet farten noe. På samme tid har den en slags dobbel melding til meg, for selv om alt skjer i et langsommere tempo, ser det ut til at dagene bare forsvinner mellom hendene!

En vanlig dag for en lett aldrende…. nei, her må jeg refrasere; middels aldrende ble det akkurat i dag, kjenner jeg, og altså for en middels aldrende herre arter en vanlig dag i Syden seg slik: Vi tenker oss at en ny dag starter rett etter midnatt. Denne dagen starter med noen oppvåkninger grunnet økning i søvnapné etter for mange langsomme øl, noe grunnet aircondition og romtemperatur, enten den nå er for høy eller for lav, eller fordi airconditioningen støyer, eller var det min kone, forresten? Aircondition-enheten i huset er rasjonalisert, i slik form at den virker kun i tidsrommet 20 – 08. Da slår den seg av, og det er på tide å begynne dagen før man svetter såpass at man uansett sklir ut av sengen badet i sin egen kroppsvæske.

Den nye dagens langsomme gjøremål består i at en av oss, min frue eller undertegnede, klamrer seg fast i gelenderet med venstre hånd og rusler stivt ned den farlige trappen i retning kjøkkenet for å produsere et par kopper kaffe. Det går stort sett bra. Kaffen serveres på senga mens rommet langsomt kryper oppover i temperatur, og kroppens ekstremiteter etter hvert lar seg styre uten for mange egne meninger om tempo og retning. Da er det tid for dagens oppstandelse, morgengymnastikk står for tur. Jeg tviholder på at trening skal gjøre vondt; her skal ikke lekes morgengym, det skal være selvplaging på høyt nivå. Selvsagt! Vel utført, kald dusj utendørs, deretter ekstremt lett påkledning, og, slik det sømmer seg en middels aldrende herre, ta trillebagen til nærmeste matbutikk, 10 minutter bort. Bunkring av vann, øl og vin, samt rask planlegging av dagens middag.

Trollkvinnen og doktorsosiologen har nå utført sitt vitenskapelige prosjekt, og skal levere rapport innen midnatt. De er nå utenfor fengselsmurene for å legge siste hånd på verket, mens våre prøvelser er i startfasen. Vi har fått besøk av en ung familie, hvorav en av dem er kun 4 år. Vi har bedt trollkvinnen om å strø noen beroligende planter rundt omkring i boligen og omkring huset, så roen opprettholdes. I morgen er det fullt vaktskifte, flere laveregenerasjonsmennesker ankommer husværet, og vår livsoppgave slår inn for fullt. Selv har jeg benyttet de innledende runder til øvelser i bruk av kjøkken med sløve kniver og begrenset tilgang av remedier og kjølekapasitet. Det begynner å ordne seg.

Jeg var inne på handling av matvarer. Joda, så vel mat, øl og vin er overraskende billig her, dette til tross for elendig kronekurs og generell dyrtid i EU. Ergo er det billig å utvikle selv en ganske avansert for for søvnapné, dersom det skulle være et mål i seg selv. Det kjennes underlig for en nordbo at utvalget av mystiske sjødyr er stort, mens fløte ikke en gang anses som kjølevare i denne varmen. Butikkene har godt utvalg av døde dyr i forskjellige varianter, selv billigkjeden Lidl kan skilte med hønseben med klør og det hele. Selv må jeg innrømme at jeg ikke helt ser hvordan jeg skulle kunne spise meg mett på føttene til en liten flokk høns, mulig jeg er fantasiløs?

Jeg har testet den lokale svømmehallen! Jeg sliter fortsatt med å fullt ut forstå opplevelsen, eller hvordan jeg kom på ideen om å dra dit. Det er varmt her, som tidligere nevnt, og sola er effektiv på vannvarming, det fungerer også på svømmehaller. I tillegg fyller småskolen opp hallen med sånn ca. 100 000 unger (dette tallet er beregnet ut fra støynivået, og antas å være ganske presist beregnet), men samma det, de 2 avvikerne som kommer dit for å svømme, behøver uansett ikke mer enn 1 bane på deling. Så med 37 grader i vannet og 105 dB støynivå, ble treningsøkta noe moderert, og konklusjonene etter dette eksperimentet er at det var så dumt og teit, at det kommer ikke til å gjentas. Det er mye smartere å reise til Sahara og åpne en butikk for salg av sand!

Så sitter jeg her under parasollen da, og lever så sakte som det lar seg gjøre. Jeg leser for øyeblikket biografien om Øystein Sunde, den norske visekunstneren og gjøgleren som nå nærmer seg 80 år, og som har vært en del av min musikkhistorie opp gjennom årene. Han fikk en grundig tankestiller av sin artistkollega Ole Paus, nemlig den at du kan ikke sitte og vente på inspirasjon, den kommer nemelig ikke. Du må bare skrive, uansett. Og det er akkurat det jeg gjør nå. Sett i gang, og plutselig har du skrevet hele dagens blogg.

Kelner! Send meg en øl til!

La meg bare begynne med en moderat situasjonsrapport, nå som boulevardpressen med sedvanlig mangel på moderasjon, er i ferd med å begå massedrap på alle som befinner seg sånn omtrent sør for München. I øyeblikket pusler en mild bris med min bleke kropp, jeg har en kald Finkbrau i glasset, det glitrer i bassenget nedenfor, og jeg nyter livet, faktisk.

La meg her bare sitere noen tilfeldig valgte overskrifter, for å beskrive stemningen: Hetebølge og varmerekorder i Sør-Europa: Uten sidestykke – Fra varmt til varmere: Dette er bare begynnelsen – På ferie i Sør-Europa? Hold deg innendørs! – Ekstrem hete, stenger skoler.… Og jeg kunne fortsatt med denne sitatleken et par timers tid om jeg så ønsket. Selvsagt ser jeg alvoret. Selvsagt forstår jeg at dette værfenomenet nå vil oppstå stadig oftere, og gi stadig nye varmerekorder, og, ja, etter hvert kommer faktisk flere folk til å dø. Men for å gi litt innsikt i de faktiske forhold, så betyr ikke krigstypene i pressen at alle vi som er sør for München lider, og er i fare. Noen av oss opplever ca. 35 grader Celsius noen timer midt på dagen, og det gjelder nok stort sett de fleste som befinner seg langs en eller annen kyst. Og hvor drar sydenturistene, i grunn? Jepp. Til kysten, solen, havet, til den kalde ølen, til iskrem, bading og usunne vaner i et par ukers fri fra plikter og moralske gjerdestolper. Her kastes nesten alle klærne, uansett hvor vinterbleke og vinterfete vi har rukket å bli de siste 8 måneder, og så nyter vi synet av de som tilsynelatende ikke har blitt verken bleke eller fete, du verden, det kan være mye fin natur midt i en by, såpass kan jeg si uten å overdrive.

Nu vel, bare for å oppdatere litt på hittil påførte skader, jeg hadde altså en noe ukontrollert reise ned ei trapp her forleden. Jeg er fortsatt gangfør, men jeg har et aldri så lite bevis for nedturen, og dette presenteres herved:

Uansett, vårt sosiale eksperiment har nå begynt. Innledningsvis har vi styrket laget med to spesielt kompetente mennesker; en trollkvinne og en doktor i sosiopati. Eller var det sosiologi, kanskje. Jo, det var det visst. Disse skal på hver sin måte evaluere og dokumentere vertskapet, og deretter føre i pennen hvert sitt grunngitte scientific paper på våre egenskaper som samlende kraft mellom svært forskjellige mennesketyper.

Men en ting må jeg få si altså. Vi har blitt advart av huseier at det er mange som er ute etter verdier i området, men at de var såpass interesserte i tre tanter i et svømmebasseng, at de bragte en lang stige helt opp i gata for å klatre mot toppen, og dermed få fullt innsyn, det var jeg ikke helt forberedt på, når sant skal sies. Litt sykt, kanskje?

Men vi lever helt fint, altså, her i vårt luksuriøse fengsel. Vi har stranda i nærheten, vi har et fungerende kjøleskap, vi har en liten bil med veldig få hester på jobb, vi har vann, og, ikke minst, et temperert svømmebasseng. Vi gjør vår morgengymnastikk, vi spiser nesten sunt, og drikker for mye. Men samma det, vel, vi har ferie, og vi skal leve litt hver dag!

Jag vill takka livet… Jeg sa jo at det alltid kan bli verre, ikke sant? Og det kan det. Jeg testet litt i dag, bare for å sjekke hvor ille det kan bli. Det kan bli veldig, veldig ille.

Vi lever herrens glade dager, vi nyter med begge hender hele tiden og over alt. Det skal sies at snart ruller hordene inn, og vi får en god del oppgaver som vertskap, men det er en del av hyggen denne gangen. Vi har sjekket ut den lokale Lidl-sjappa i dag, og den kom veldig positivt ut av sjekken; de har faktisk litt av hvert, og det de har er svært, svært fornuftig priset. Vi har begynt å fylle opp skuffer og skap, og jeg har begynt planleggingen til min kokkegjerning her på Mallorca. Et par dager opptrening nå, så er vi i gang!

Det må innrømmes at forbruket av usunne uvaner øker signifikant i ferietiden. Men det jeg nå skal fortelle om, skjedde i fullt edruelig tilstand, tidlig på dagen. Vi, altså vertskapet, hadde avtalt en vennskapelig bordtennismatch, og jeg skulle bare opp på master bedroom for å hente mine nye joggesko, noe må jeg jo ha for å slå denne forbaskede svensken jeg er gift med. Jeg hadde vært en morgentur i bassenget, og i min uendelige visdom tok jeg av skoene før jeg gikk inn, ville ikke skitne til gulvet, ikke sant. Jeg ruslet opp trappa, hentet skoene, holdt dem i min venstre hånd, jævla dumt, for det er på den siden gelenderet er. Jeg hadde ikke slått på lyset i trappa, og jeg kom umiddelbart på den viktige tanken da jeg begynte nedturen. Og da mener jeg nedturen på alle mulige måter, altså. For jeg tenkte: Her må du ikke falle!! Fliselagt stentrapp, et fall her kan fort være fatalt, faktisk. Jeg konsentrerte meg om å ikke falle. Så falt jeg. Jeg var så konsentrert og forberedt, at jeg rakk tenke at ”dette går greit, jeg bare holder igjen med høyre hånd”. Jeg hadde våte badebukser, og de sklir utrolig godt i en fliselagt trapp, faktisk. Jeg forsøkte å stoppe bevegelsen med høyre arm, trodde fortsatt dette var en bagatell. Det var feil oppfatning. Jeg regelrett deiset ned trappa, trinn for trinn. Jeg er faen meg snart 64 år nå, ordet ”lårhals” har økende aktualitet, og visst rakk jeg tenke på det også, der jeg fortvilet dumpet i vei mot bunnen av trappa.

Å falle i en steintrapp kan sende deg alle veier, himmel og helvete, ingen vet. Jeg er forberedt på sistnevnte, spesielt fordi trapper har det med å sende den som faller i retning undergrunnen. Hørt om noen som faller opp en trapp? Ikke jeg heller. Så her var jeg på tur, da, i retning dødsriket med godt driv, men heldigvis har alt en ende, også trapper. Jeg måtte puste en god del før jeg kunne reise meg. Jeg hadde vondt som f…, jeg har fortsatt vondt som f…, og det kommer ikke til å bli bedre i morgen. Godt for en gammal raddis at smerten sitter på høyresiden, til pass for dem i disse dager. Etter hvert klarte jeg å reise meg, lårhalsen er fortsatt intakt. Stoltheten? Ganske skadeskutt.

Jeg gikk ut til min kone, som er født med en bortennisracket der du veit. Noe må jo svenskene ha som kompensasjon for de skiene nordmenn er født med på sine glatte føtter. Spente på meg mine nye, jomfruelige joggesko og gikk inn i kampen med smerter fra topp til tå, uten å kny. Resultatet etter to sett var 21 – 12 og 21 – 11, svensken er nevnt først. Jeg er en taper, mine venner. Men trappen til himmel eller helvete klarte ikke å hente meg i dag, til tross for sitt svært så kompetente forsøk. I morgen venter nye utfordringer og et par spennende blåmerker. Følg med!