Utrolig hvor sliten man kan bli av å gjøre ingenting! Bare la seg transporteres på sjøen, legge til på det ene paradisiske stedet etter det andre, svømme, spise, ta en øl. Vel tilbake på hotellet vil man jo bare sove!
Vært på havet hele dagen, i lag med et sammenrasket lag fra USA, UK, Italia, Tyskland, Slovenia, Norge og Sverige, samt et mannskap fra Hellas. Blir mange fine samtaler av sånt, selv om jeg aldri lærer meg å begripe hvordan de religiøst utfordrede amerikanerne kobler våpen, Jesus og politikk. Ok, det gikk bra i dag også, hyggelige folk, selv om min utnyttelse av ”freedom of speech”, skapte et par øyeblikk med spenning i lufta. Av og til må noe sies, og noen må si det.
Vi har vært på Lalaria beach i dag! Dette skal så vidt jeg forstår være et av naturens underverker, men her er jeg i stuss. Det er en lys strand full av rullesteiner, og en bratt skrent med uante mengder steinras på lur, lener seg kjekt bakover og later som ikkeno’. Hvorfor Lalaria? Jo, det er en stein med høl i der. Vi mennesker lar oss lett imponere at steiner med høl i. I så stor grad, at det settes opp en mengde båter dit så snart været er sånn noenlunde. Dvs. uten nordavind. Så denne stranda med den hølete steinen, er full av folk som tråkker omkring uten mål og mening. Så svømmer man en tur, og koser seg noe innmari. Men la meg bare tilføye at Lalaria ikke kommer med på anbefalt-lista mi, selv om den er både lys og fager i det rette været.
Tror jeg tar en tur til på Totem, jeg, og kjenner at jeg lever.
Det er innmari mye som kan anbefales på Skiathos. Men først og fremst ønsker jeg å anbefale Sikathos i seg selv, det er et rent paradis for lett tilårskomne folk som oss. Og med denne generelle anbefalingen, må det følge noe grunnlag, tenker jeg….
Jeg har allerede nevnt Tsougria, det fortapte paradis, men i dag kan det selvsagt nevnes mer. Mye mer. La oss begynne med hoteller inne i Skaithos by. Bourtzi. Et veldrevet hotell med bar vendt ut mot hovedgata (som nesten er en gågate, men bare nesten). Lite basseng, men veldig hyggelig. Alkyon. Nesten gangavstand fra flyplassen, hyggelig betjening, også her er det lite basseng, men bor du i en by, så er vel ikke 50-meters basseng og OL-krav det første du leter etter. Ligger litt ”off Broadway”, men med ypperlig utsikt til havna og innkommende fly. Og jeg kan love at der skjer det mye spennende!
Hva gjør man på en trøtt øy med lav partyfaktor? Det er mange muligheter her, og denne øya har overraskelser, kan jeg love. Nå vet jeg ikke om good ol’ Ortwind er i live fortsatt, men han har brukt både livet og formuen til å rydde i gamle muldyrstier over hele øya. Alt er skiltet og tilrettelagt, og denne øya er overraskende frodig, det pipler og renner grunnvann ut av fjellet der du minst venter det, urter (”medical ‘ørbs” for å si det med tyske Ortwind) vokser over alt. Om du er rimelig benfør, ta noen lange spaserturer, og end opp på en fjern taverna på en eller annen strand, nyt en velfortjent Mythos, og la drømmene flyte…
Et alternativ for å få litt oversikt over øya, er å avtale prisen med en taxisjåfør, og ta turen opp i høyden, til vingården Parissi. Kjøp full pakke med 7 glass vin og tilhørende deilig snacks. Betjeningen er gårdens egne folk, de guider deg gjennom gode viner med avslappet eleganse. Det blir en to timer lang herlig lunsj med flott utsikt over hav og øyer, i det hele tatt verdt både taxitur og mere til. Men å sykle dit kan være både slitsom og skummelt, tro meg, jeg har prøvd. Det er bratt på Skiathos, ferdig pratet.
Det Skiathos virkelig kan levere, er seilturer. Det florerer av båter i mange størrelser og former, og alle kan ta deg med på mer og mindre spektakulære turer ute blant de greske øyer. Og den aller beste av disse turene finner du faktisk i den minste og eldste båten i havna, der Kaptein Stefanos fra Volos inne på fastlandet kjører sitt show under navnet ”Sail the day”. Du garanteres en opplevelse for livet, og en kulinarisk sjokkbehandling du neppe har vært i nærheten av tidligere. Dette må bare oppleves!
Mye rart folk eter, altså.
Gresk mat er digg, og det finnes et nær uendelig antall tavernaer med relativt generisk meny, men alle jeg har prøvd, har i grunn vært gode og rimelig priset. Vil allikevel nevne Lyhnari, der norske Anne fra Vestfold smilende tar i mot i en av bakgatene et stykke oppe i byen. God atmosfære, god mat, fornuftige priser. Og når du har fått i deg en herlig kleftiko, er det bare å rusle noen hundre meter nedover i byen, og avslutte aftenen med levende musikk på den intime pub’en ”Totem”. Stemningen er høy, ølet flyter og musikken er god. At morgenen kan bli litt sterk dagen derpå, må jeg nok innrømme at jeg kjenner på i skrivende stund… Og nå skal vi på båttur!
Tsougria, et tapt paradis. Med en passe langsom båt tar det en halvtime å komme seg fra Skiathos by over til Tsougria, en ubebodd øy med spennende historier i hvert et kratt og hver en topp. En gang var det produksjon av olivenolje her. En gang ville The Beatles kjøpe hele greia, men greske myndigheter ville verne den. Det var da. Men nå er det kjørt.
Det var en gang….
Vi har hatt våre runder med turtistbåt over til Skopelos (ja da, det er den Mama Mia-øya), og vi har hatt fantastiske aftener på vei tilbake i en stille bukt på Tsougria, en fantastisk øde strand, solnedgang, gin tonic og herlige bad i krystallklart, turkis vann. Helt til den dagen noen drasset med seg et aggregat og et par PA-høyttalere over fra Skiathos, og deretter har det vært en nedadgående spiral av uante dimensjoner. Selv for lokale og kapteinene på charterbåtene var dette et fullstendig sjokk. Paradiset var invadert! At det er et unikt fugleliv og uutforskede våtmarksområder på øya, ser ikke ut til å spille noen rolle når solsengene kan settes på geledd i den kritthvite sanden. Solnedgangen på Tsougria er kommersialisert, og økonomene har vunnet over naturen. Igjen.
Dagen har vært fantastisk. Når verden først har blitt gal, kan jeg jo innrømme min dobbeltmoral i og med at vi har tatt turen med rutebåt til Tsougria i dag, og sløvet i mange timer i myke, velstoppede solsenger. En lett treningsøkt mens bølgene slo mot stranden, ble avløst av en middels god lunch med mye engangsemballasje, og et par vidunderlige og kalde øl i den svale vinden på stranda. I plastglass. Det skal sies at jeg ikke med min beste vilje begriper at noen vil ha treningsstudiomusikk som overdøver bølgeslagene mot stranden, men min mistanke er at det er der for å overdøve brummingen fra aggregatet. Og det gjør vel ikke saken nevneverdig bedre. Tips til tavernaeierne: Solceller + batteribank. Null høyttalere før ungdommen inntar øya for å ha kveldens party; javisst, her har man forstått at det er et marked for fest og moro når sola senker seg i havet. Hadde jeg vært i 20-årene med hormoner fra neglebåndet i lilletåa helt opp til underkanten av pupillene, så hadde jeg selvsagt vært med sjøl. Men gamle, gretne gubber vil slippe hele dritten, og heller se naturens skjønnhet utfolde seg i eget tempo uten hjelp av syntetiske basstrommer, for faen! Ok da, det er en del natur å hvile øynene på også inne på stranda, men det har blitt en del plast involvert der også, faktisk…
Det lever en gjeng med geiter fritt på Tsougria. Om de er ville, eller benyttes til produksjon av feta skal jeg sikke si for mye om, men også disse dyrene har funnet ut at turister kan utnyttes på det groveste. Ergo oppsøker de mer og mindre animerte mennesker, og tigger som et helvete ved solsengene. Og usunn mat får de, og dermed fjerner de seg også fra naturens egen puls, og følger etter økonomene inn i ulykken. Og visst kan jeg se det selv; vi er akkurat som geitene på stranda. Vi lar oss lede oss inn i fristelse, vi kaster oss over usunne mat- og drikkevarer, og vi gjør det med stor innlevelse. Og til dere lesere; Tsougria er fortsatt vel verdt et besøk, til tross for at økonomene har okkupert øya, og gjort den til sin. Med aggregat og høyttalere som våpen.
Meg i går: I fullt alvor sto jeg i trappa opp fra inngangspartiet og skreik til robotstøvsugeren som stadig ville til å kjøre ned trappa. Det ble stopp etter stopp, og jeg måtte springe avsted for å restarte. Dette fikk meg altså til å heve stemmen og ytre: – Nå gir du faen i det der!
Meg i dag: På hotellbalkongen i Skiathos by, i lett silkerus, med et glass kald hvitvin i neven. Flyene subber mastetoppene på vei inn, og jeg nyter av planespotting fra egen balkong. Man kan faktisk ha det litt verre, når jeg tenker meg om. Å, denne deilige dekadens!
Men visst må man jobbe for å oppnå denne lykke. Det er ganske sært å stå opp klokken 03:45 for å nå et fly, det blir liksom en helt egen stemning i huset av så stå opp rett etter man har sovnet. Husstanden har dessuten et nytt alarmsystem, og dette klarte vi altså i befippelse å utløse i det taxien kom for å plukke oss opp. For et sirkus! Nå vel, alarmselskapet beviste i det minste at de er våkne også om natten, og vi kom oss lettere oppskjørtet avgårde. At andre jobber enda hardere enn oss, selv uten å være på vei til ferie skal være visst. På stasjonen møtte vi et par flyvertinner, nysminkede og klar for en lang dag, hvordan holder de ut?
Årets beste øl er den som inntas i lag med en gresk salat til lunch ved ankomst til denne nokså paradisiske øy. Ikke at Mythos produserer noe spesielt godt øl; det er fornuftig industripilsner, verken mer eller mindre. Men stemningen! Dødstrøtt etter å ha stått opp midt i natten, etter å ha flydd Europa fra nord til sør, etter å ha landet på Europas korteste flystripe for kommersiell luftfart, og når man plutselig er i feriemodus med full sommervarme fra alle kanter; da smaker en Mythos ikke bare fortreffelig, da er den rent ut sagt magisk.
Så tilbake til tildragelsen med vår robotstøvsuger. Trodde jeg på ramme alvor at denne skarrende kvinnelige roboten også har ører? Jeg har åpenbart latt meg lure av at hun sier ”Hei, kjæææærrrre eier” når jeg slår på strømmen. Kjære, ikke sant. Jeg er skikkelig billig, og ender med å stå der i trappa og rope til en fullstendig uinterresert, døv og bevisstløs dings, som om det har noe som helst effekt. Det er da også i sånne øyeblikk det er på tide å ta ferie.
Og dermed går teppet opp for årets mest uforutsigbare reiseskildring fra Skiathos. Det er bare å følge med!
På et eller annet tidspunkt i dag gikk det opp for meteorologer, værguder og alle statsmakter at vi faktisk var på vei hjem, bort fra Sørlandet, med nesa mot nord. Sånt tas det ikke lett på, i maktens korridorer!
Samme hvilken vei vi skal seile, kommer vinden midt i mot. Og strømmen likeså!
Men la meg ile til å si at dagen har vært fantastisk fra start til mål. Vi våknet i en vik med ganske mange bølger, men akkurat det med å bli vugget i seng, er tross alt noe vi har med oss fra naturen selv, så natten har vært nydelig. Litt mystiske drømmer har det vel vært, men ingen å skrive hjem om. Vi tvang Anneli (vår slepejolle) inn i en bag etter å ha brettet henne bestemt sammen, her vises ingen barmhjertighet. Vi pakket ned en masse, la opp ruta hjem, og gledet oss til en deilig seiltur. Det var meldt delvis skyet og en hyggelig vind fra øst, dette var som designet for oss. Men det var jug, som vanlig. Vinden dreide på nord, og da meteorologer og værguder faktisk forsto fullt ut hvor vi var på vei, la de inn en bredside. De dreide vinden midt i ansiktet på oss, og meldte dessuten torden i den retningen vi var på vei. – Dere skal til Sørlandet! skrek de mot oss på sitt eget bisarre vis. Men vi var ubøyelige, i dag var siste dagen på tur. Og en vel vedlikeholdt Yanmar er ikke noe man tvinger i kne for litt uvær!
Full kontroll på veien hjem
Bestemmelsen om Oslofjorden er tatt mens vi har vært på ferie; det er ikke lenger lov å drite i fjorden. Det er sånn ca. 20 plasser der du kan reise innom på daglig basis og betale for å tømme tanken, og en sånn omtrentlig 50 000 båter skal dele på fasilitetene. Det er ikke igangsatt verken kontrollorgan eller sanksjoner, så på godt norsk kalles slike bestemmelser for symbolpolitikk. Ja, jeg skjønner at de vil redde fjorden, og det tar seg sikkert godt ut at de forbyr et eller annet, uten å sette makt bak kravet. Eller så er det bare dumt. Gjør noe nyttig i stedet, er vel mitt syn på saken, denne loven faller på sin egen urimelighet. For øvrig har jeg med glede observert en fjord med mye liv, og selv om dette ikke er noen vitenskapelig observasjon, kan jeg i det minste melde om veldig mye skarv og ærfugl, og mener å se en klar oppsving i både bestanden av terner og tjeld langs fjorden. Jeg har sett fjorden yre av yngel i overflaten flere steder, og noen av de nevnte fugleartene jeg ser en tydelig økning av, lever tross alt av fisk. Så det kan virke som om noe er på stell, selv om hettemåker er nesten utryddet de siste 40 år.
Ærfuglene yngler i Oslofjorden
Men tilbake til hjemreisen. På et eller annet tidspunkt underveis, bøyde meteorologer og hele maktapparatet av, og innså at de hadde møtt sine overmenn. De skal få kred for at de erkjente vår overlegenhet, og med dette dro i gang en real feiring av vår hjemkomst til Børsholmen. I det vi var i de avsluttende sjømil inn mot båtens hjemstavn, sendte de opp en formasjon kampfly med en Spitfire i spissen og to F-35 på halen, for å gi oss en verdig hjemkomst. Sånt setter vi pris på!
Æresvakt på siste leggen inn mot Børsholmen
Dessuten trakk de tilbake tordenvarsel, og vendte vinden litt mot øst, så vi stolt kunne heise vårt enorme Code One seil, og triumferende sløre inn mot Børsholmen. Det er godt å føle seg velkommen hjem på en såpass god dag. Og nå sitter jeg mellom mine fantastiske høyttalere og nyter korsang, det er kanskje ikke å sammenligne med et måkekor en stille morgen på svai, men det er slett ikke galt, dette heller!
Vi ligger i ei bukt ved Ramvikholmen utenfor Tofte nå i kveld. Det er sånn omtrent 4 timer fra Børsholmen med 5 knops fart, dessuten er det meldt regn hele torsdagen. Det betyr siste etappe i morgen, og dermed er det over. Og ny rekord for de korteste 2,5 uker i verdenshistorien er dermed registrert. Er dette eventyret virkelig over i morgen?
Autopiloten lager rette linjer over sjøen…..
Denne nokså trange bukta kjennes for meg koselig i all sin dysterhet, til tross for at det også finnes 3 andre båter her. Kanskje fordi jeg vet at det er en stund til neste gang jeg våkner opp etter å ha ligget på svai og dinglet i en ankerkjetting mens jeg sov en temmelig uskyldig søvn. Skjønt uskyldig; jeg har begynt å drømme psykedeliske drømmer! Enorme edderkopper med skarpe farger som regelrett klemmer livet ut av landkrabber med minst like spektakulær fargeprakt, så hele rommet fylles av gnistrende farger. Er det en beskjed her? Landkrabber som er i ferd med å bli fargerike sjømenn, kanskje? Men drømmen om aliens som overtar jorden og bestemmer seg for å utslette alle artister, der jeg flykter med Mick Jagger, mens alien’ene skyter etter oss med gnistrende våpen som farger himmelen lilla, rosa, gul og gnistrende er noe mer kryptisk. Det hører med til historien at jeg har kjøpt tørket sopp i den lokale innvandrersjappa, og at disse har blitt servert i diverse middager ombord. Er det en sammenheng her?
Slagentangen, mon amour. Finnes det et vakrere sted?
Sånn ellers har dagen vært som en episode i serien om Seinfeld; ingenting har hendt, men det har vært fantastisk, uansett. Jeg har beundres den naturlige skjønnheten i raffineriet på Slagentangen mens autopilot og motor har drevet oss frem med stødighet og ro. Jeg har fundert på hvorfor det tilårskomne lasteskipet MS Vestborg soser omkring utenfor Mølen nord for Horten, mens det egentlig er på vei til Göteborg. Det er tross alt ikke gratis å drifte et lasteskip frem og tilbake omkring Hurumlandet, så her stikker det noe under. Og hvorfor fant Asko på at de skulle bygge sine egne skip, nei, forresten droner, for å flytte containere mellom Moss og Horten? Helelektriske, uten mannskap, flyttes altså Askos containere over fjorden, de har bygget sine egne havner i begge ender, kan det virkelig være lønnsomt, eller er dette også et resultat av en psykedelisk drøm hos en av sjefene i Asko?
Siste natt på svai, det er bare å nyte til krampa tar oss….
Jeg gruer meg til i morgen tidlig, da vi skal starte den siste etappen i vårt felles eventyr. Jeg gleder meg til i morgen kveld, da jeg sitter mellom mine sykt gode høyttalere og lytter til psykedelisk musikk, mens jeg planlegger neste eventyr. Vi er fortsatt bestevenner, kjærester og verdens beste team her ombord, og jeg gleder meg så innmari til neste eventyr med akkurat den dama!!
Men under dørken styrer fortsatt spøkelset…….. Vi tørker opp grønt spøkelsesvann, men det kommer igjen og igjen… Skal møte Lili Bendriss på Børshomen og få satt en stopper for dette her!!
Alltid er det et eller annet! Dagen i dag har vært begivenhetsrik så det holder, men noe av det kunne vi vel vært foruten. Kanskje. Og dessuten herjer spøkelset fortsatt ombord.
Akkurat sånn ser en perfekt morgen ut!
Forleden dag klarte jeg å forlegge korken på en litersflaske med frostvæske, det er en sånn helt normal 1-liters plastflaske med rød skrukork. Den var fullstendig umulig å finne igjen, så jeg tømte ut resten av frostvæsken, det var utblandet og svært lite igjen, så det spilte liten rolle. Men korken var vekk. Helt til i morges. Oppe i den bøtta vi har brukt til å tømme ut det spøkelsesgrønne vannet som stadig fortsetter å piple inn mens vi er i fart, der lå korken i dag morges. Bøtta har stått på gulvet hele natta, og vårt private lille poltergeist har funnet tid til å more seg med små practical jokes. Usikker på hvor han/hun/det vil med dette, men noe er det som forsøkes formidlet, vil jeg anta.
Akkurat sånn ser en perfekt seilas ut
Vi inntok vår frokost i en absolutt fantastisk solrik morgen, blankt hav, varmt og deilig. Jeg badet til og med før frokost! i hadde en nydelig seiltur til Kjøpmannsskjær, og da vi kom dit hadde vinden tiltatt signifikant, og det ble litt stress med tillegging, dessuten åpenbar gruing for utlegging. Det er trangt og grunt, og vinden sto på med fullt trøkk fra sør. Vi la en slagplan. Grunnet fysikkens lover, vil normalt de fleste seilbåter, vår inkludert, dreie vekk fra vinden, og altså sette nesa mot nord, om vinden blåser fra sør. Dermed skulle det være greit å bakke ut, og bare vente ut båtens naturlige dreiing bort fra vindpresset. Men har du først fått et spøkelse ombord, er ting i høyeste grad uforutsigbart. Så i dag dreide ikke båten, den drev derimot sidelengs i godt tempo innover mot grunnere vann. Og det var ikke akkurat dypt der vi startet, heller! Gode råd var dyre. Anna hadde bevart roen og stoppet farten bakover, men stressnivået økte kjapt ombord. Svært kjapt. Kapteinen overtok roret, uten at det gjorde nevneverdig forskjell. Å tenke raskt behøver ikke bety tenke riktig, men kapteinen hadde forsåvidt rett i at motorkraft + fullt rorutslag gir en viss effekt. Det var millimetere fra å koste ganske mye, av og til har man mer flaks enn forstand. Vel ute av hølet, oppe i fart, og med dalende puls, kom de rette tankene. For hør her: Vi brukte flere titusener på installasjon av en baugpropell, en side thruster, til denne båten. Ett sekund med den, og dette ville aldri vært et problem. Vi har skammet oss hele dagen, nok sagt.
Akkurat sånn ser et perfekt restaurert dampskip ut
Vi tuslet slukøret fra Kjøpmannsskjær, og ble i det minste litt oppmuntret av å møte DS Kysten, et dampskip bygget i 1909, og nå restaurert til eksepsjonell standard. Dette skipet benyttes nå til charteroppdrag med base i Tønsberg, og det er en ære å møte slik entusiasme i praksis ute på sjøen. Med liv og glød satte vi fokka, og lenset mot nord, med en stadig mer pågående sønnavind. Vi skulle møte kjentfolk på Østre Bolæren, men i bakhodet surret det fortsatt en aldri så liten bekymring om tillegging, tross alt står sønnavinden hardt på der også…
Akkurat sånn ser et kabekaos ut etter ca. 10 minutter jobb med å fikle ut alle de umulige knutene. Det skal ikke gå an!
Og ganske riktig, strul ble det. No thanks til alle de som ga faen i å møte oss på brygga, og bidra til en hyggelig ankomst. Det er nemlig god kotyme blant båtfolk å ta i mot på brygga, og hjelpe til med både tillegging, og fortøyning. Det er barnelærdom! Nok om det, mannskapet kløv i land med vonde knær, og skulle alene bugsere 5 tonn båt med både høyre og venstre hånd på en vinglete utrigger. Det funker ikke. Båten var på vei ut i det fri igjen, da kapteinen, med litt mindre vonde knær, klarte å overta det ene tauet, og overtalte med mye pågangsmot og skjellsord å tvinge båten tilbake i båsen. Omsider hang vi atter fast på Bolærne, og undertegnede gikk i gang med å sikre båten i alle retninger, i løpet av natta bytter nemlig vinden retning fra sør til nord. Våre venner ankom omtrent samtidig, så mannskapet stakk over for å hilse på, mens jeg gikk i gang med litt småtteri som tilkopling av landstrøm og denslags. Man begynner med en pent samlet kabel og et båtspøkelse, og ender med 15 minutter ufattelig oppnøsting av det fullstendige kaos. Hvordan i hule er sånt i det hele tatt fysisk mulig?? Jeg er overbevist om at kabler, vannslanger og tau har en egen vilje, og det dreier seg om å knytte seg selv inn de mest intrikate knuter i løpet av kortest mulig tid. I dag hadde strømkabelen en formidabel suksess i sitt forsett.
Og akkurat sånn ser Warja ut når hun omsider er trygt fortøyd ved brygga på Østre Bolæren
Og kors i taket, resten av kvelden har bare vært hyggelig!!
Fjorden er mørk, himmelen grå, berget er svart, og under gulvet, nede i kjølsvinet, flyter det vann. Kaldt, irrgrønt vann.
Hvor kommer dette vannet fra? Vi har klødd oss i våre hoder, jeg har skallet hodet i karmene rundt omkring i båten, tross alt er jeg en headbanger av rang, vi har lett og lett, men opphavet for dette vannet er og blir et mysterium. Hadde jeg vært en tilfeldig leser av dette, hadde mitt første innfall vært ”kjølevæske”, og dermed motorens skyld. Tre argumenter taler i mot; kjølevæske i denne motoren er rød, det er ikke så mange liter som vi har fjernet, og dessuten er den kald. Havet kan sikkert se grønt ut på avstand, men det er tross alt ikke irrgrønt om du fyller det i ei bøtte. Her spøker det, sier jeg, og dette er ikke dagens eneste årsak til en slik oppfatning….
Vi har hatt enda en fin dag på sjøen, det skal sies at både vind og strøm tidvis har motarbeidet oss, men til sist ble det rett så vakkert. Dagen begynte med en nydelig utført manøver inne på havna i Brevik, med påfølgende fylling av diesel. Kul dame jeg har! Vi fløt avsted forbi både Tvistein og Svenner fyr i godt driv, til tross for en blygrå himmel og et ganske dystert, blåsvart fargespekter i de fleste retninger. Dagens mål er begynnelsen på avslutningen av årets tur, (snufs), Tallaks Havn, en flott bukt nord for Tønsberg Tønne, et populært overnattingssted med god plass og solid ankerfeste. Etter 6 timer på sjøen gled vi inn i bukta, og av alle ting oppdaget vi en ledig blå bøye fra Oslofjordens Friluftsråd. Det var virkelig bra, for nå slo spøkelsene til igjen. Ankeret ville nemlig ikke ut. No Way.
Det fikk bare være, da, at vi faktisk hadde glemt å betale årets medlemsskap i Oslofjorden Friluftsråd, shit happens. Mannskapet begynte betalingsprosessen i det vi hang i bøya, og fjorårets flagg fikk gjøre nytten. Vi snakker tross alt nødfortøyning her! Så nå er vi igjen fullverdige, betalende medlemmer i Friluftsrådet, og det anbefales selvsagt alle båtfolk. Jeg lot motoren gå, og lette frenetisk etter årsaken til mangelen på ankervinsj, men alt så fullstendig normalt ut. Til sist, og nå som lovlig betalende medlem i Friluftsrådet, ga jeg opp, og skulle til å stoppe motoren. Det var da jeg oppdaget spøkelsets herjinger. Det (eller var det noe av oss andre ombord?) hadde på mystisk vi slått av nøkkelen, slik at strømstyringen forsvant….
Med nøkkelbryteren i rett posisjon virket både anker og alt annet, men hva med dette smaragdgrønne vannet der nede under gulvet?? Vi vet det kommer inn under drift. Vi vet at det ikke kommer inn når vi ligger stille om natten. Vi aner virkelig ikke hvorfor det er knall grønt. Vi har krøpet omkring på alle mulige sjuke steder i båten, alt er tørt, like forbanna kommer det et spytt i ny og ne inn i et lite kammer under gulvet. Vi har en jobb å gjøre når vi kommer tilbake til Børsholmen!
Etter fortøyning i Tallaks egen havn, var det tid for middag, men spøkelset var ikke ferdig med jobben. En deilig pastarett med en lett, italiensk rødvin ble rene blodbadet, i det mannskapet knipset et fullt glass rett ned i ostefatet, det er sånn vi nyter ost og vin ombord i dette skipet. Og visst ble det en del oppfølgende rengjøring deretter.
Nå ligger vi trygt på bøya, og gleder oss til neste etappe, det skal møtes kjentfolk på Bolærne i morgen, om planene holder. Men har de noensinne gjort det??
Vet du hvor mange ganger det lar seg gjøre å skalle hodet sitt mot et eller annet i løpet av bare én dag? Eller hva med kun en time?? Ikke jeg heller, jeg har nemlig mistet tellinga. For lengst!
Det jeg derimot vet, er at det er mange, jævelig mange. Videre vet jeg at det gjør vondt, og at huden oppe på en hårløs skalle etter hvert blir litt lurvete i sammenføyningene. Kanskje gjør det meg punch drunk etter hvert, så jeg blir uklar i talen, og får vanskelig for å føre en rasjonell debatt? Kan det være at Joe Biden har eid seilbåt i mange år? Litt usikker på det, men det sies i det minste at han har en båt, så jeg kan se for meg en årsakssammenheng her. Sukk.
Vi er værfaste i verdensmetropolen Brevik, etter gårsdagens flukt fra Langesund. Litt ustadige forhold her, men vi har promenert over den lokale utgaven av Golden Gate, Brevikbrua, og den er vel høy nok den, også. Den ene gangen i mitt liv jeg gikk over Golden Gate (for sånn omtrent 40 år siden), passet et røslig militærhelikopter på anledningen og fløy under Golden Gate, og det var ganske heftig i grunn. I dag passerte en seilbåt under Brevikbrua, det var litt mindre heftig, når sant skal sies. Men brua er høy og vika vid, så her er alle velkomne. Min kone følte at det var litt i høyeste laget, men utsikten var i det minste upåklagelig.
Brevik er faktisk litt sånn ”gresk på norsk”, med bratte gater, brostenskledte torg, trange smug, små forretninger som er åpne nå og da, strandpromenade med barer og restauranter (lite antall, rett nok), og isbarer, ikke minst. Det ser ut til å være en voldsom optimisme i iskrembransjen i denne byen, med 4 iskrembarer på kun et par hundre meter strandpromenade sier det vel sitt. Selv er jeg mer på en kjølig pilsener, og igjen skuffer de lokale; her jeg sitter i dag tyr de til dansk industripils, grei nok den, men vi er fortsatt kapable til å lage industrielle rusmidler med grei smak helt uten hjelp i dette landet. Men nok sutring fra min side, ølet er faktisk fornuftig priset, denne gangen.
Det er en relativt beskyttet gjestehavn her. Det er strøm og vann på brygga, greit å legge til. Det er vaskemaskin og dusj. To dusjer, en dass for M en dass for K/hc. Jeg lurer litt på en sak, for egentlig er det ingen, altså eksakt null personer jeg kjenner som foretrekker å gå på dass i lag med andre mennesker, spesielt helt ukjente. Men gjestehavner har en merkelig greie; de lager en slags avlukke, og kler det med fliser, så det kan holdes rent. So far, so fine. Men det isolerer om lag like bra som veggene i et prøverom i manufakturforretningen, og ingen jeg kjenner gjør sitt fornødne akkurat der. Naturligvis!! Jeg har en følelse at de som bestiller slike ”servicetoaletter”, helst ser at ingen bruker dem. Forståelig nok det, men de kan like gjerne være ærlige på det. ”- Vi ser helst at du ikke bruker våre toaletter annet enn i ekstreme tilfeller, så vi har like godt puttet en mikrofon ned i dass, og kringkaster det live over hele byen. God fornøyelse!”
Sånn ellers anbefaler jeg en tur innom Brevik med båten, det er lite stress, lite bråk, pg ganske hyggelig. Et ypperlig sted å flykte når bølgene ute i Skagerrak begynner å te seg tøvete, og det gjør de tross alt rett som det er. Og i morgen legger vi i vei inn i steinrøysa innafor Tvistein og Svenner fyrlykter. Ferien har begynt, det er mange folk på sjøen nå, så det er litt trangere om plassen her og der. Men vi håper å finne et relativt hyggelig sted å slippe vårt fortsatt sultne anker ned i en mottakelig smørje på bunn av havet.
Vi hadde en formidabel dag i går, varmt som en masovn, alt for lite vind, selvsagt, men fortsatt en nydelig dag på sjøen. Litt seil for å assistere motoren, 4 varme, deilige timer på sjøen. Men så….
Vi har flyktet til Brevik
Joda, vi hadde jo fulgt med. Eller… Anna hadde fulgt med. Hun hadde full kontroll på alle lynnedslag fra Bremen til Hammerfest. Jeg kødder ikke. Og det været som innhentet oss i går kveld hadde hun fulgt meter for meter fra godt nede i Tyskland, over Danmark, inn Skagerrak, i retning den sørlige delen av Norge. Det skal sies at vi hadde flaks; i de siste minutter før uværet ankom Langesund, dreide det av mot øst, og lot oss slippe ganske billig unna. Vi hadde klokelig skalket alle luker, bundet fast alt løst, samt sjekke fortøyning godt og lenge. Et par knuter ekstra ble slått rundt solide pullere på brygga. Og natta kom.
Det ble en del himmelsk blitzlys, og det ble en del dunder. Gynging var det nok av, og vi sov vel greit nok, til tross for at vår lille jolle (kalt Anneli), banket frenetisk på med den ene åra for å få komme inn. Innimellom skrek hun litt også, men vi får tilgi henne, hun er jo så liten, stakkars. Noen vil her sikkert lure på hvordan en liten gummijolle kan skrike. Det gjør den ved å la årebladet gli langs skutesiden på moderfartøyet (aka Wárja), og med det skape en slags sår rautelyd. Man våkner av sånt, jeg bare nevner det.
Trygg og inneklemt
Morgenen kom, og i Langesund var det mye bølger, ettersom vi lå longside på den sørlige delen av brygga, og hadde lite ly for vind og sjø. Mange store båter av ymse slag hadde tydd til havn, ettersom værmeldingen var såpass skamløs. så det var stort sett fullt over alt. Men det var ingen kaffe å få på morgenen i Langesund sentrum, og det var dessuten ingen landstrøm. Det fantes elektrikere på jobb, og de satte i gang et sirkus for å fikse landstrømmen. Strømmen stakk innom på besøk i korte øyeblikk utover morgenen, kaffe ble fikset i eget pantry (tross alt har vi gass!), og alt så litt bra ut. Men problemet her er at når Yr.no kliner til med fete tall i vindmålingene, da begynner det å bli alvor for folk som ikke ligger godt i le. Vi lå ikke godt i le, og Yr hadde hentet fram tall i fet skrift, rett sørfra.
Ambivalensen i undertegnedes hode, var til å ta og føle på. Enten legge fra land i en tiltagende vilter vind, med alt det stresset dette måtte medføre, eller bli liggende i økende villskap fra sjøen. Vi vurderte hardt, vi ringte Brevik, og vi endte med å evakuere brygga i Langesund, i det vi fikk beskjed om at strømmen hadde forlatt oss for helga, samt bølgene hadde begynt å behandle våre ca. 5 tonn som om det var et tomt valnøttskall. Det hadde ikke kommet til å bli en behagelig natt; bølgene var på vei mot 1,6 meter utenfor, og fenderne hadde begynt en unison klagesang mot bryggekanten allerede.
Vinden tar etter hvert tak her også, men vi sitter godt fast i natt….
Vi lenset inn fjorden med kun en liten, selvslående fokk, og selv den dro oss lett opp i 6 knop i kastene. Vi kom oss i le bak en øy inne i Brevik gjestehavn. Selv her begynner nå vinden å ta tak, og dette er bare begynnelsen! Værfaste i en tung industriby, på utsiden dundrer det ene frakteskipet etter det andre forbi, på innsiden flyter trafikken på E18. Om du lurer på hvor langt du kan komme fra livet på svai i en idyllisk bukt, er vel dette svaret. Men vi ligger trygt! Rett nok klemt inn mellom en dansk seilbåt og en røslig yacht, men vi har få bekymringer for natten.
Det dreier seg om å ha fokus på livskvalitet!
Min alltid foretaksomme kone har rensket båten for håndklær og klær av ymse slag, og funnet en vaskemaskin på land, Tross alt har vi vært ute et par uker nå, og virkeligheten er i ferd med å innhente oss på alle fronter. Jeg? Tar en øl og skriver litt. Det er bare så alt for enkelt å henfalle til kjønnsroller fra et par hundre år tilbake. Joda, jeg skammer meg, men jeg gjør det i det minste med både stil og glede!
