Författare: rognlien

Vi ligger i ei bukt ved Ramvikholmen utenfor Tofte nå i kveld. Det er sånn omtrent 4 timer fra Børsholmen med 5 knops fart, dessuten er det meldt regn hele torsdagen. Det betyr siste etappe i morgen, og dermed er det over. Og ny rekord for de korteste 2,5 uker i verdenshistorien er dermed registrert. Er dette eventyret virkelig over i morgen?

Denne nokså trange bukta kjennes for meg koselig i all sin dysterhet, til tross for at det også finnes 3 andre båter her. Kanskje fordi jeg vet at det er en stund til neste gang jeg våkner opp etter å ha ligget på svai og dinglet i en ankerkjetting mens jeg sov en temmelig uskyldig søvn. Skjønt uskyldig; jeg har begynt å drømme psykedeliske drømmer! Enorme edderkopper med skarpe farger som regelrett klemmer livet ut av landkrabber med minst like spektakulær fargeprakt, så hele rommet fylles av gnistrende farger. Er det en beskjed her? Landkrabber som er i ferd med å bli fargerike sjømenn, kanskje? Men drømmen om aliens som overtar jorden og bestemmer seg for å utslette alle artister, der jeg flykter med Mick Jagger, mens alien’ene skyter etter oss med gnistrende våpen som farger himmelen lilla, rosa, gul og gnistrende er noe mer kryptisk. Det hører med til historien at jeg har kjøpt tørket sopp i den lokale innvandrersjappa, og at disse har blitt servert i diverse middager ombord. Er det en sammenheng her?

Sånn ellers har dagen vært som en episode i serien om Seinfeld; ingenting har hendt, men det har vært fantastisk, uansett. Jeg har beundres den naturlige skjønnheten i raffineriet på Slagentangen mens autopilot og motor har drevet oss frem med stødighet og ro. Jeg har fundert på hvorfor det tilårskomne lasteskipet MS Vestborg soser omkring utenfor Mølen nord for Horten, mens det egentlig er på vei til Göteborg. Det er tross alt ikke gratis å drifte et lasteskip frem og tilbake omkring Hurumlandet, så her stikker det noe under. Og hvorfor fant Asko på at de skulle bygge sine egne skip, nei, forresten droner, for å flytte containere mellom Moss og Horten? Helelektriske, uten mannskap, flyttes altså Askos containere over fjorden, de har bygget sine egne havner i begge ender, kan det virkelig være lønnsomt, eller er dette også et resultat av en psykedelisk drøm hos en av sjefene i Asko?

Jeg gruer meg til i morgen tidlig, da vi skal starte den siste etappen i vårt felles eventyr. Jeg gleder meg til i morgen kveld, da jeg sitter mellom mine sykt gode høyttalere og lytter til psykedelisk musikk, mens jeg planlegger neste eventyr. Vi er fortsatt bestevenner, kjærester og verdens beste team her ombord, og jeg gleder meg så innmari til neste eventyr med akkurat den dama!!

Alltid er det et eller annet! Dagen i dag har vært begivenhetsrik så det holder, men noe av det kunne vi vel vært foruten. Kanskje. Og dessuten herjer spøkelset fortsatt ombord.

Forleden dag klarte jeg å forlegge korken på en litersflaske med frostvæske, det er en sånn helt normal 1-liters plastflaske med rød skrukork. Den var fullstendig umulig å finne igjen, så jeg tømte ut resten av frostvæsken, det var utblandet og svært lite igjen, så det spilte liten rolle. Men korken var vekk. Helt til i morges. Oppe i den bøtta vi har brukt til å tømme ut det spøkelsesgrønne vannet som stadig fortsetter å piple inn mens vi er i fart, der lå korken i dag morges. Bøtta har stått på gulvet hele natta, og vårt private lille poltergeist har funnet tid til å more seg med små practical jokes. Usikker på hvor han/hun/det vil med dette, men noe er det som forsøkes formidlet, vil jeg anta.

Vi inntok vår frokost i en absolutt fantastisk solrik morgen, blankt hav, varmt og deilig. Jeg badet til og med før frokost! i hadde en nydelig seiltur til Kjøpmannsskjær, og da vi kom dit hadde vinden tiltatt signifikant, og det ble litt stress med tillegging, dessuten åpenbar gruing for utlegging. Det er trangt og grunt, og vinden sto på med fullt trøkk fra sør. Vi la en slagplan. Grunnet fysikkens lover, vil normalt de fleste seilbåter, vår inkludert, dreie vekk fra vinden, og altså sette nesa mot nord, om vinden blåser fra sør. Dermed skulle det være greit å bakke ut, og bare vente ut båtens naturlige dreiing bort fra vindpresset. Men har du først fått et spøkelse ombord, er ting i høyeste grad uforutsigbart. Så i dag dreide ikke båten, den drev derimot sidelengs i godt tempo innover mot grunnere vann. Og det var ikke akkurat dypt der vi startet, heller! Gode råd var dyre. Anna hadde bevart roen og stoppet farten bakover, men stressnivået økte kjapt ombord. Svært kjapt. Kapteinen overtok roret, uten at det gjorde nevneverdig forskjell. Å tenke raskt behøver ikke bety tenke riktig, men kapteinen hadde forsåvidt rett i at motorkraft + fullt rorutslag gir en viss effekt. Det var millimetere fra å koste ganske mye, av og til har man mer flaks enn forstand. Vel ute av hølet, oppe i fart, og med dalende puls, kom de rette tankene. For hør her: Vi brukte flere titusener på installasjon av en baugpropell, en side thruster, til denne båten. Ett sekund med den, og dette ville aldri vært et problem. Vi har skammet oss hele dagen, nok sagt.

Vi tuslet slukøret fra Kjøpmannsskjær, og ble i det minste litt oppmuntret av å møte DS Kysten, et dampskip bygget i 1909, og nå restaurert til eksepsjonell standard. Dette skipet benyttes nå til charteroppdrag med base i Tønsberg, og det er en ære å møte slik entusiasme i praksis ute på sjøen. Med liv og glød satte vi fokka, og lenset mot nord, med en stadig mer pågående sønnavind. Vi skulle møte kjentfolk på Østre Bolæren, men i bakhodet surret det fortsatt en aldri så liten bekymring om tillegging, tross alt står sønnavinden hardt på der også…

Og ganske riktig, strul ble det. No thanks til alle de som ga faen i å møte oss på brygga, og bidra til en hyggelig ankomst. Det er nemlig god kotyme blant båtfolk å ta i mot på brygga, og hjelpe til med både tillegging, og fortøyning. Det er barnelærdom! Nok om det, mannskapet kløv i land med vonde knær, og skulle alene bugsere 5 tonn båt med både høyre og venstre hånd på en vinglete utrigger. Det funker ikke. Båten var på vei ut i det fri igjen, da kapteinen, med litt mindre vonde knær, klarte å overta det ene tauet, og overtalte med mye pågangsmot og skjellsord å tvinge båten tilbake i båsen. Omsider hang vi atter fast på Bolærne, og undertegnede gikk i gang med å sikre båten i alle retninger, i løpet av natta bytter nemlig vinden retning fra sør til nord. Våre venner ankom omtrent samtidig, så mannskapet stakk over for å hilse på, mens jeg gikk i gang med litt småtteri som tilkopling av landstrøm og denslags. Man begynner med en pent samlet kabel og et båtspøkelse, og ender med 15 minutter ufattelig oppnøsting av det fullstendige kaos. Hvordan i hule er sånt i det hele tatt fysisk mulig?? Jeg er overbevist om at kabler, vannslanger og tau har en egen vilje, og det dreier seg om å knytte seg selv inn de mest intrikate knuter i løpet av kortest mulig tid. I dag hadde strømkabelen en formidabel suksess i sitt forsett.

Og kors i taket, resten av kvelden har bare vært hyggelig!!

Fjorden er mørk, himmelen grå, berget er svart, og under gulvet, nede i kjølsvinet, flyter det vann. Kaldt, irrgrønt vann.

Hvor kommer dette vannet fra? Vi har klødd oss i våre hoder, jeg har skallet hodet i karmene rundt omkring i båten, tross alt er jeg en headbanger av rang, vi har lett og lett, men opphavet for dette vannet er og blir et mysterium. Hadde jeg vært en tilfeldig leser av dette, hadde mitt første innfall vært ”kjølevæske”, og dermed motorens skyld. Tre argumenter taler i mot; kjølevæske i denne motoren er rød, det er ikke så mange liter som vi har fjernet, og dessuten er den kald. Havet kan sikkert se grønt ut på avstand, men det er tross alt ikke irrgrønt om du fyller det i ei bøtte. Her spøker det, sier jeg, og dette er ikke dagens eneste årsak til en slik oppfatning….

Vi har hatt enda en fin dag på sjøen, det skal sies at både vind og strøm tidvis har motarbeidet oss, men til sist ble det rett så vakkert. Dagen begynte med en nydelig utført manøver inne på havna i Brevik, med påfølgende fylling av diesel. Kul dame jeg har! Vi fløt avsted forbi både Tvistein og Svenner fyr i godt driv, til tross for en blygrå himmel og et ganske dystert, blåsvart fargespekter i de fleste retninger. Dagens mål er begynnelsen på avslutningen av årets tur, (snufs), Tallaks Havn, en flott bukt nord for Tønsberg Tønne, et populært overnattingssted med god plass og solid ankerfeste. Etter 6 timer på sjøen gled vi inn i bukta, og av alle ting oppdaget vi en ledig blå bøye fra Oslofjordens Friluftsråd. Det var virkelig bra, for nå slo spøkelsene til igjen. Ankeret ville nemlig ikke ut. No Way.

Det fikk bare være, da, at vi faktisk hadde glemt å betale årets medlemsskap i Oslofjorden Friluftsråd, shit happens. Mannskapet begynte betalingsprosessen i det vi hang i bøya, og fjorårets flagg fikk gjøre nytten. Vi snakker tross alt nødfortøyning her! Så nå er vi igjen fullverdige, betalende medlemmer i Friluftsrådet, og det anbefales selvsagt alle båtfolk. Jeg lot motoren gå, og lette frenetisk etter årsaken til mangelen på ankervinsj, men alt så fullstendig normalt ut. Til sist, og nå som lovlig betalende medlem i Friluftsrådet, ga jeg opp, og skulle til å stoppe motoren. Det var da jeg oppdaget spøkelsets herjinger. Det (eller var det noe av oss andre ombord?) hadde på mystisk vi slått av nøkkelen, slik at strømstyringen forsvant….

Med nøkkelbryteren i rett posisjon virket både anker og alt annet, men hva med dette smaragdgrønne vannet der nede under gulvet?? Vi vet det kommer inn under drift. Vi vet at det ikke kommer inn når vi ligger stille om natten. Vi aner virkelig ikke hvorfor det er knall grønt. Vi har krøpet omkring på alle mulige sjuke steder i båten, alt er tørt, like forbanna kommer det et spytt i ny og ne inn i et lite kammer under gulvet. Vi har en jobb å gjøre når vi kommer tilbake til Børsholmen!

Etter fortøyning i Tallaks egen havn, var det tid for middag, men spøkelset var ikke ferdig med jobben. En deilig pastarett med en lett, italiensk rødvin ble rene blodbadet, i det mannskapet knipset et fullt glass rett ned i ostefatet, det er sånn vi nyter ost og vin ombord i dette skipet. Og visst ble det en del oppfølgende rengjøring deretter.

Nå ligger vi trygt på bøya, og gleder oss til neste etappe, det skal møtes kjentfolk på Bolærne i morgen, om planene holder. Men har de noensinne gjort det??

Vet du hvor mange ganger det lar seg gjøre å skalle hodet sitt mot et eller annet i løpet av bare én dag? Eller hva med kun en time?? Ikke jeg heller, jeg har nemlig mistet tellinga. For lengst!

Det jeg derimot vet, er at det er mange, jævelig mange. Videre vet jeg at det gjør vondt, og at huden oppe på en hårløs skalle etter hvert blir litt lurvete i sammenføyningene. Kanskje gjør det meg punch drunk etter hvert, så jeg blir uklar i talen, og får vanskelig for å føre en rasjonell debatt? Kan det være at Joe Biden har eid seilbåt i mange år? Litt usikker på det, men det sies i det minste at han har en båt, så jeg kan se for meg en årsakssammenheng her. Sukk.

Vi er værfaste i verdensmetropolen Brevik, etter gårsdagens flukt fra Langesund. Litt ustadige forhold her, men vi har promenert over den lokale utgaven av Golden Gate, Brevikbrua, og den er vel høy nok den, også. Den ene gangen i mitt liv jeg gikk over Golden Gate (for sånn omtrent 40 år siden), passet et røslig militærhelikopter på anledningen og fløy under Golden Gate, og det var ganske heftig i grunn. I dag passerte en seilbåt under Brevikbrua, det var litt mindre heftig, når sant skal sies. Men brua er høy og vika vid, så her er alle velkomne. Min kone følte at det var litt i høyeste laget, men utsikten var i det minste upåklagelig.

Brevik er faktisk litt sånn ”gresk på norsk”, med bratte gater, brostenskledte torg, trange smug, små forretninger som er åpne nå og da, strandpromenade med barer og restauranter (lite antall, rett nok), og isbarer, ikke minst. Det ser ut til å være en voldsom optimisme i iskrembransjen i denne byen, med 4 iskrembarer på kun et par hundre meter strandpromenade sier det vel sitt. Selv er jeg mer på en kjølig pilsener, og igjen skuffer de lokale; her jeg sitter i dag tyr de til dansk industripils, grei nok den, men vi er fortsatt kapable til å lage industrielle rusmidler med grei smak helt uten hjelp i dette landet. Men nok sutring fra min side, ølet er faktisk fornuftig priset, denne gangen.

Det er en relativt beskyttet gjestehavn her. Det er strøm og vann på brygga, greit å legge til. Det er vaskemaskin og dusj. To dusjer, en dass for M en dass for K/hc. Jeg lurer litt på en sak, for egentlig er det ingen, altså eksakt null personer jeg kjenner som foretrekker å gå på dass i lag med andre mennesker, spesielt helt ukjente. Men gjestehavner har en merkelig greie; de lager en slags avlukke, og kler det med fliser, så det kan holdes rent. So far, so fine. Men det isolerer om lag like bra som veggene i et prøverom i manufakturforretningen, og ingen jeg kjenner gjør sitt fornødne akkurat der. Naturligvis!! Jeg har en følelse at de som bestiller slike ”servicetoaletter”, helst ser at ingen bruker dem. Forståelig nok det, men de kan like gjerne være ærlige på det. ”- Vi ser helst at du ikke bruker våre toaletter annet enn i ekstreme tilfeller, så vi har like godt puttet en mikrofon ned i dass, og kringkaster det live over hele byen. God fornøyelse!”

Sånn ellers anbefaler jeg en tur innom Brevik med båten, det er lite stress, lite bråk, pg ganske hyggelig. Et ypperlig sted å flykte når bølgene ute i Skagerrak begynner å te seg tøvete, og det gjør de tross alt rett som det er. Og i morgen legger vi i vei inn i steinrøysa innafor Tvistein og Svenner fyrlykter. Ferien har begynt, det er mange folk på sjøen nå, så det er litt trangere om plassen her og der. Men vi håper å finne et relativt hyggelig sted å slippe vårt fortsatt sultne anker ned i en mottakelig smørje på bunn av havet.

Vi hadde en formidabel dag i går, varmt som en masovn, alt for lite vind, selvsagt, men fortsatt en nydelig dag på sjøen. Litt seil for å assistere motoren, 4 varme, deilige timer på sjøen. Men så….

Joda, vi hadde jo fulgt med. Eller… Anna hadde fulgt med. Hun hadde full kontroll på alle lynnedslag fra Bremen til Hammerfest. Jeg kødder ikke. Og det været som innhentet oss i går kveld hadde hun fulgt meter for meter fra godt nede i Tyskland, over Danmark, inn Skagerrak, i retning den sørlige delen av Norge. Det skal sies at vi hadde flaks; i de siste minutter før uværet ankom Langesund, dreide det av mot øst, og lot oss slippe ganske billig unna. Vi hadde klokelig skalket alle luker, bundet fast alt løst, samt sjekke fortøyning godt og lenge. Et par knuter ekstra ble slått rundt solide pullere på brygga. Og natta kom.

Det ble en del himmelsk blitzlys, og det ble en del dunder. Gynging var det nok av, og vi sov vel greit nok, til tross for at vår lille jolle (kalt Anneli), banket frenetisk på med den ene åra for å få komme inn. Innimellom skrek hun litt også, men vi får tilgi henne, hun er jo så liten, stakkars. Noen vil her sikkert lure på hvordan en liten gummijolle kan skrike. Det gjør den ved å la årebladet gli langs skutesiden på moderfartøyet (aka Wárja), og med det skape en slags sår rautelyd. Man våkner av sånt, jeg bare nevner det.

Morgenen kom, og i Langesund var det mye bølger, ettersom vi lå longside på den sørlige delen av brygga, og hadde lite ly for vind og sjø. Mange store båter av ymse slag hadde tydd til havn, ettersom værmeldingen var såpass skamløs. så det var stort sett fullt over alt. Men det var ingen kaffe å få på morgenen i Langesund sentrum, og det var dessuten ingen landstrøm. Det fantes elektrikere på jobb, og de satte i gang et sirkus for å fikse landstrømmen. Strømmen stakk innom på besøk i korte øyeblikk utover morgenen, kaffe ble fikset i eget pantry (tross alt har vi gass!), og alt så litt bra ut. Men problemet her er at når Yr.no kliner til med fete tall i vindmålingene, da begynner det å bli alvor for folk som ikke ligger godt i le. Vi lå ikke godt i le, og Yr hadde hentet fram tall i fet skrift, rett sørfra.

Ambivalensen i undertegnedes hode, var til å ta og føle på. Enten legge fra land i en tiltagende vilter vind, med alt det stresset dette måtte medføre, eller bli liggende i økende villskap fra sjøen. Vi vurderte hardt, vi ringte Brevik, og vi endte med å evakuere brygga i Langesund, i det vi fikk beskjed om at strømmen hadde forlatt oss for helga, samt bølgene hadde begynt å behandle våre ca. 5 tonn som om det var et tomt valnøttskall. Det hadde ikke kommet til å bli en behagelig natt; bølgene var på vei mot 1,6 meter utenfor, og fenderne hadde begynt en unison klagesang mot bryggekanten allerede.

Vi lenset inn fjorden med kun en liten, selvslående fokk, og selv den dro oss lett opp i 6 knop i kastene. Vi kom oss i le bak en øy inne i Brevik gjestehavn. Selv her begynner nå vinden å ta tak, og dette er bare begynnelsen! Værfaste i en tung industriby, på utsiden dundrer det ene frakteskipet etter det andre forbi, på innsiden flyter trafikken på E18. Om du lurer på hvor langt du kan komme fra livet på svai i en idyllisk bukt, er vel dette svaret. Men vi ligger trygt! Rett nok klemt inn mellom en dansk seilbåt og en røslig yacht, men vi har få bekymringer for natten.

Min alltid foretaksomme kone har rensket båten for håndklær og klær av ymse slag, og funnet en vaskemaskin på land, Tross alt har vi vært ute et par uker nå, og virkeligheten er i ferd med å innhente oss på alle fronter. Jeg? Tar en øl og skriver litt. Det er bare så alt for enkelt å henfalle til kjønnsroller fra et par hundre år tilbake. Joda, jeg skammer meg, men jeg gjør det i det minste med både stil og glede!

Værmeldingen var strålende. Vinden var passe stor, bølgene passe små, sola diger, og ruta var lagt. Alt var taima og tilrettelagt, klokkene synkroniserte, og aksjonen startet allerede k. 04:50 i morges.

Stemte noe som helst av værmeldingen? La meg begynne med å si at i skrivende stund er klokka 16:30, og dagens første solstråler titter endelig igjennom tåka. Jeg har emigrert fra gjestehavna i Kragerø, opp til en herlig uteservering rett oppe i gata, med deilige dufter og ganske dårlig utvalg av øl på fat. Altså, Heineken, eller Mango IPA? Hva faen tar de meg for? Jeg er en innbygger i et drivende godt ølland, jeg har passert 60, vi kan lage ølet vårt sjøl. Vi behøver ikke nederlendere til denslags, og vil jeg drikke juice, så bestiller jeg selvsagt ikke IPA. Men maten både lukter godt, og ser deilig ut, såpass skal de få. Og siden det kryr av barnefamilier her, antar jeg at det ikke er brutalt priset, heller. Selv om ungene skriker som bare f…

Men tilbake til 04:50 i morges. Vi sjekket igjen Yr (kyst og hav), Windy og ca 18 andre værtjenester, de hadde selvsagt samordnet sine varsler (dvs. alle hadde lest hva Yr meldte, så bare kopierte de det inn i sin egen tjeneste), og vi mente oss på trygg grunn. Gårsdagen var full av både vind og bølger, så vi slapp ut 40 meter kjetting og et jævla sultent anker inne i Åkvågkilen litt østafor Lyngør, der vi etter sigende skulle ligge i le for alle vinder. Not. Ankerkjettingen sto som et spyd ned i vannet, og vinden skreik som en gjeng spøkelser rundt master og rær. Men det var i går, altså. I dag våknet vi av den forbannede vekkeklokka på ukristelig tidspunkt, spratt opp som soldater, utførte våre innøvde prosedyrer i taushet, og la i vei. Ruta var lagt opp til Grebbestad på den svenske Västkusten, 15 timer over åpent hav. Ingen åpenbar rute for et par tilårskomne godværsseilere, men sånt kan skje når man får merkelige ideer i lett senile hoder.

Litt morgentåke kl. 05:00 er akseptabelt en fuktig sommermorgen, så vi hadde få problemer med avfart i ull og vindtett bekledning. Vi snek oss ut fra kilen over et ufyselig trangt sund, og møtte storhavet. 0,6 meter bølger, sa Yr. 6 meter sa Anna. Meterstokken sa vel noe i området rundt 1,2. Sørlig vind med ca. 6 m/sek hastighet, sa Yr, og det var nesten rett, bortsett fra at den kom noe mer fra vest, og der røyk en del av farta. Og det ingen hadde sagt noe om, var strømmen på om lag 1 knop midt i trynet. Så selv om båten trodde vi holdt 4 knop, sa GPS 3. Så jeg klinte til, og heiste både storseil og et digert Code One seil, i en slik setting har Wárja en gedigen seilføring. 6 knop sa Wárja, 4 – 4,5, sa GPS. Og bølgene rullet inn aktenom tvers, autopilot var bare å glemme, han gikk jo fullstendig bananas når 1,2 meter bølger herjet med oss som om vi var nyfødte gåsunger.

Tåkefyrstene i Meteorologisk institutt hadde dessuten ikke hatt sin største dag på jobb. På alle meldinger, alle steder grensende til Skagerrak, sto det full sol over hele fjøla, hele dagen, og halve natta. Vi meldte fra til Telenor Kystradio om at vi var på vei over for å erobre den svenske Västkusten nok en gang, og forlot fedrelandet. Trodde vi. For strømmen ble ikke mildere, mens vinden ble stillere, og bølgene holdt på sitt. Jeg måtte avløse en ganske hjelpeløs autopilot, og det begynte å demre for meg at dette skulle bli en laaaaaaaaaaaaang dag. Ryggen hadde allerede begynt å sende meldinger om snarlig sykehusinnleggelse, mens kjernemusklaturen hadde sin hardeste økt siden en fullstendig misforstått konkurranse i planking på forrige arbeidsplass.

Så dreide vinden mer på vest, og sovnet hen. Det tar noe mer tid å dempe pågåenheten fra såkalt ”gammel sjø”, det betyr altså alt det røret gårsdagens vind hadde stelt i stand, så bølgene holdt ut med uforminsket styrke. Det ble dårlig stemning om bord, det svenske mannskapet var i vurderingsfasen med hensyn til muligheten for at Norge allikevel var et akseptabelt alternativ. I mellomtiden slapp det enorme Code One seilet seg løs, og kapteinen kom til at her måtte reddes det som reddes kunne. Tåka lukket alle dører omkring oss, og vi var rimelig alene der ute. Mannskapet tok den fornuftige beslutning at en 15 timers tur (som nå lå an til minst 20) på fullstendig uvisse premisser, kanskje ikke var en like god idé som det så ut til i går kveld. Vi satte nesa inn i tåka, denne gang med retning Kragerø. 3,5 timer borte ved 5 knops fart.

Til slutt var det intet alternativ. Motoren måtte igjen trå til, da farta var nede i under 2 knop, og det ble umulig å få seilene til å oppføre seg rasjonelt med en stusselig vind i hekken og bølger med en helt egen agenda. Og nå er vi i gjestehavna, det er en populær (og dyr!) gjestehavn, der det koster 30 spenn ekstra å dusje i 5 minutter. Om du har en app, altså. Men Kragerø ser ut til å være en hyggelig by, vi skal finne mer ut av det i morgen. Det er dessuten mer torden på vei inn, og vinden planlegger et radikalt skifte, så vi får den i trynet. Jeg har sagt det hele tiden, det er en konspirasjon her, og alle vil ha oss til Sørlandet. Og denne konspirasjonen når lenger enn jeg så for meg, for nå er faktisk værgudene med på laget. Men har vi tenkt til å bøye oss for denslags?

Det skulle tatt seg ut!

I kveld er jeg jævla stolt faktisk. Ikke fordi vi har kjørt motor i 4 stive timer, men fordi vi er dypt inne på sørlandet, i en innlandsby ved havet. Vi er i Tvedestrand, og vi har nådd vendepunktet.

La oss ta det første først. Folk tenker kanskje ikke på kystbyen Tvedestrand som en innlandsby, men tenk om igjen. Den ligger et par dryge stenkast inn fra kyststripa, og den ligger i et jævla høl i bakken der havet har trengt inn, når sant skal sies. Det lille havnebassenget er djupt og velegnet for besøk av seilbåter, men jeg mistenker at alt for få legger turen helt hit inn. Visste dere at sist vinter var det 20 minusgrader her, og at på 80-tallet bedrev man isfiske fra bilen(!) i øyriket utenfor? Fyllekjøring på havet med bil var den gangen relativt utbredt, og jeg tar meg i å undres over hvilke regler som gjelder om man skulle bli stoppet med promille i en personbil et godt stykke ute på havet…?

I dag har vi vært motorbåtførere, det er sånn passe gøy. Men vi har i det minste penetrert Sørlandet så det holder, og vi har endt opp i en av de mest særegne småbyene kyststriben har å by på. Det er 6000 innbyggere i Tvedestrand kommune, og jeg tror ikke mer enn noen hundre av dem bor inne i denne utrolige, lille ansamlingen av hvite trehus som klorer seg fast opp gjennom gjelet fra sjøen. For et sted! Vi har ellers benyttet tiden til å treffe gamle venner. Igjen dårlig underholdt vennskap, men det er så gøy at det på en måte rekker ganske langt å være langt hjemmefra, da er plutselig alt lov. Ta kontakt med folk du ikke har sett eller snakket med på 10 år, og hey presto, alt er som før. Bortsett fra at de gamle vennene har byttet både mann og bosted, men hva f…, spiller det noen rolle, da? Vi mimrer lettere og lettere ettersom årene går, samler tråder, forteller om nye og gamle sykdommer, psykopater vi har kjent, kriser som har rammet oss, musikken vi digger, og så drekker vi med begge hender, selv om vi har en plan om å ikke drive med denslags.

Og i det solen gjemmer seg bak en av skråningene i Tvedestrand, og radioen spiller Snowy White’s ”This is the midnight blues” kjenner man at livet kanskje aldri har vært bedre. Disse øyeblikkene vi får blir bare viktigere og viktigere, og seilturer skaper nettopp slike øyeblikk.

I morgen bærer det motsatt vei, altså mot nordøst. Men la meg først bare nevne at mens jeg sitter her og skriver, svinger en tenåring innom havnebassenget med en sportslig enmannsbåt, og han sitter der i sin ensomhet i båten og taster på en mobiltelefon mens han foretar en U-sving inne i havna. Er han her, eller er han opptatt med å glemme å leve mens tiden bare går allikevel? Jeg mener oppriktig at en seiltur med relativt uklare rammer representerer livet, der vi må forholde oss til naturen, i stedet for å ustanselig forsøke å overvinne den. Det er når du lar naturen bestemme, at livet er mest verdifullt!

St. Hans, SanktHans, har selvsagt like lite med døperen Johannes å gjøre, som Jul har med Jesus fra Nazareth å gjøre. Det er bare nok en høytid de kristne har rappa fra skikkelige folk. Og dessuten var aldri Jesus vokalisten i Nazareth, det var aldri noen annen enn Dan McCafferty, uansett hva noen måtte finne på å innbille seg.

SanktHans var i utgangspunktet sommerfesten par excellence, der fyll og dans var hovedingredienser. Det hadde lite og intet å gjøre med dåp og tilbedelse, det dreide seg om folkelighet, og feiring av årets toppunkt, den lyseste natta i året. For to dager siden avholdt vi Sveriges feiring, de er mer pragmatiske enn oss, de har vendt øynene tilbake til utgangspunktet og feirer på fredag, uansett hvilken dag som egentlig er ”den eneste rette”, slik den rene, kristne sjel må forholde seg til. Heia Sverige!

Uansett yrer havna i Risør av liv; positivt av vakre unge mennesker som begir seg ut mot havet med smil om munnen, negative, som når nabobåten pumper ut toalettet sitt i havet, og fjerner opplevelsen av blomster og liv. I stedet spres duften av unevnelige etterlatenskaper over havna som et tungt teppe, takkskarrufaenmegha. Bedre da, å reise seg, og beskue en ungdommelighet som for lengst har forlatt meg, og spørre ut i luften; ”hvordan kan du gjøre dette mot meg!?”, når de vakreste blomster defilerer forbi på havnepromenaden, på vei mot et liv som venter der fremme.

Vi har hatt nok en deilig tur på havet i dag. Sørlandskysten konkurrer som faen med den svenske Västkusten, selv om min vakre fru nekter å akseptere det. Her kryr av de mest intrikate slalåmløyper, hold øynene på kartet, sier jeg, for her kan det fort gå galt. Mengden småstein som en gang i fjern fortid havnet i sjøen foran Norges baug mot sør, overgår min fatteevne, ganske enkelt. Wárja klorte seg fast så høyt opp mot vinden hun klarte, og stampet sørvestover, med dybder mellom noen hundre meter og noen centimeter i løpet av sekunder. Over alt er det strødd rikmannssymboler helt ned i fjæresteinene, men vi har holdt fokuset i dag, såpass kan jeg love.

Og nå er vi her, i en av de absolutte perlene langs sørlandskysten, Risør. Hvit, velholdt og attraktiv på så mange måter. I skrivende stund faller skyggen over indre havn, og min ansiktshud avslører seg som lettere solbrent i dag igjen. Jeg forlanger ikke mer av en dag på sjøen. Jeg digger dette livet.

I går hadde vi verdens deiligste seilas. Men naturen gir og naturen tar. I dag var det payback time. Det har bøttet ned fra morgen til kveld.

Uansett vær har vi hatt en flott dag på sjøen! Det skal sies at været har vært helt spektakulært elendig til å være årets lyseste døgn, det skal faktisk en god del til å akseptere noe sånt som sommervær. Så vi kledde oss etter forholdende, og med romdraktene på, hektet vi oss av bøya i Helgeroa, og la på svøm. Eh…, heiste seil, er vel mer korrekt å si. Vinden har stort sett vært moderat, en laber bris, og den har gitt oss godt driv over öppna vannskap til Jomfruland, og videre inn i slalåmløypa mot Kragerø. Her har vi ankret opp rett ved tjukkeste slekta, ved ei brygge der det er skremmende grunt. Skal jeg tro dybdemåleren, står vi allerede på grunn.

Sjukt deilig å nyte Taco hos min nevø Erling og hans barn, fint å holde litt kontakt, noe som av uklare årsaker viser seg mer og mer vanskelig med årene. Kjekt å ha en slags unnskyldning, da, for å ta en stopp når vi først er i samme distriktet. Rart det der; det er liksom enklere å treffes når vi uansett er pokkerivold, enda vi sikkert passerer forbi hverandre på daglig basis mens vi utfører våre normale gjøremål omkring hjemmet.

Innseilingen til Kragerø er lovlig spesiell. Enda mer spesielt å kunne gjøre det med seilene oppe, ettersom det er vanvittig mye svinger, trange sund og mange øyer som skaper både le og rare vindretninger. Akkurat i dag hadde vi antakelig en sjelden situasjon som gjorde et slikt stunt mulig. Men en ting slo meg som med hammer på vei inn her. Hver jævla centimeter av strandlinja er bygget ned. Hver lille stein har et hus på seg. Hva i hule heite har skjedd med allemannsretten og vern av strandsonen? Har vi tørna helt?

I morgen vil vi endelig nå vårt tenkte mål, Sørlandet, i og med at vi krysser grensen til Agder. Vi tar løst sikte på Tvedestrand, så får vi se hav tiden bringer.

9 timer på sjøen. Sol, vind, bølger, fart, glede, naturkrefter… Og nå henger vi i ei bøye rett utenfor Helgeroa. Egentlig et veldig koselig sted, hadde det bare ikke vært for at 2 av verdens største og styggeste campingplasser omkranser den pittoreske bygda…

Skål og velkommen til Helgeroa!

9 timer på sjøen gjør noe med sovehjertet. Jeg gleder meg allerede til å duve forsiktig inn i solnedgangen til årets lyseste natt…

Det er svensk midtsommar i dag! Grattis Sverige! Kone 2.0 fikk såpass hjemlengsel at vi ble nødt til å svinge innom Kjøpmannsskjær for litt lett bunkring. For et herremåltid vi har hatt! Sild, potetsalat, laks, eggerøre, spekemat. Og jordbær!!

Wárja seiler fantastisk for babords halser, akkurat som Babben også gjorde. Nå er de to båtene forsåvidt oppkalt etter samme kvinne, så det er kanskje helt naturlig at sjela i båten er det samme. Vi har fosset avsted i flere timer, og stort sett hatt hastigheter mellom 5 og 7 knop på bidevind. Det er ikke galt!

Om noen lurer på hvorfor vi gidder dette her, er dager som denne svaret. Det har vært en helt fantastisk dag. Og nå vil jeg sove.