Författare: rognlien

Hvorfor gidder vi skrive blogg, i grunn? En ting er at det er utfordrende å stadig komme opp med noe nytt fra en helt vanlig dag, noe annet er at man ikke aner hvem man skriver for, heller…

Men alvorlig talt, det er egentlig litt godt å ha en slags dagbok over hendelser man er sammen om, og i stedet for å servere et glansbilde av en virkelighet, slik man ofte ser på diverse (anti)sosiale media, så er det fint å kunne si litt om hele bildet. Om alt sammen, om små hverdagslige utfordringer som vi alle har, fremfor å ta bilde av et fint opplagt måltid for å vise verden hvor fantastisk alt er! For alt er ikke fantastisk, nemlig. Innimellom gjør livet vondt på alle mulige måter, mens ekte lykke kommer i små øyeblikk, og ikke beskriver en evig tilstand.

Et lykkelig menneske vet at man er lykkelig rett og slett fordi man også kjenner motsatsen, og har noe å sammenligne med. Mesteparten av livet består av hverdager inneholdende større og mindre utfordringer, det er i alle fall mer enn å bare bytte glansbilder og spise perfekte måltider med verdens vakreste menneske ved sin side!

Selv om vi nå nettopp har feiret vår 15. bryllupsdag, betyr ikke det at vi bare har dager med sol, latter og ukontrollerte gledesutbrudd. Vi har våre vondter, og vi har våre nedturer, vi har unger og hus og hage og biler og elektriske apparater i mengder, og de avløser hverandre i å finne på faenskap. Vi ønsker å dele litt fra livet, og om ingen leser det, kan vi i det minste benytte vår ”offentlige dagbok” til å mimre over livet når årene flyr forbi.

Vi ses plutselig igjen!

Nok en gang på en lang, deilig dags tur mot natt ombord hos Kaptein Stefanos og ”Sail the day”. Den gubben er uslåelig!!

Vi har vært på en del seilturer her omkring gjennom mange år nå. Det endrer ikke det faktum at nevnte Stefanos gjør sin egen greie; han skaper venner, han brenner for oppgaven, og han leverer som en fakir! I dag har vi fått oss en vennepar fra Leeds, og jeg tror faktisk vi kommer til å besøke dem før det har gått et år. Og jeg kommer til å ha sunget en låt eller to med bandet herren i paret er en del av.

Det er ikke størrelsen som teller. Det er ikke alderen, heller! Stefanos båt er den minste, og eldste i havna. Den er skabbete og sliten, men kapteinen brenner som en fakkel. Vi reiser ut på havet som fullstendig fremmede, og venner tilbake som familie og venner for livet. Uten Stefanos hadde dette aldri skjedd. Han spiller med sine passasjerer som et kor, han tvinger oss ut av komfortsonen, han setter oss i situasjoner vi må forholde oss til som om det står om livet, og han får oss til å like hverandre. De egenskapene som skal til for å skape noe sånt, er fullstendig unike, og sjeldne. Har du sjansen, må du bare prøve selv.

I morgen setter SAS snuta hjemover med oss ombord. Jeg kunne vel heller gjerne bosatt meg her, men sånt er nok bare en drøm. Vi får heller se til å glede oss til neste gang vi setter kursen hitover. For jeg tror vel ikke vi har vært her for siste gang, akkurat.

Vi er omstreifere. Fra båt til båt, fra sted til sted. Hver dag finner vi nye venner, hver dag prater vi med folk om deres liv, deres jobb, deres barn. Og deres hund.

I dag har vi vært ute med WeatherAndSnow, der crewet består av en irriterende veltrent kaptein som godt og vel pusher 50, og ei flott dame som garantert ikke pusher mer enn 40. De bor ombord i en 55 fots greskbygget seilbåt fra sånn omtrent 1994, og benytter tiden fra sent april til tidlig oktober til å frakte korttids vagabonder som oss selv fra øy til øy i Skiathos’ nærområde. Om vinteren står de på ski et eller annet lurt sted, kanskje inne på fastlandet, for faktum er at det er et skisenter på halvøya Pelion, sånn 2 – 3 mil fra havnebyen Volos. Tror ikke den byen konkurrerer nevneverdig med Narvik når det kommer til spektakulære skiopplevelser, men allikevel. Skisenter i Hellas, bare tenk på det.

Uansett, nok en avsindig herlig dag ute på havet, til tross for lite vind og mye motor. Igjen en tilfeldig samlet gjeng mennesker fra diverse verdenshjørner, et par fra Kypros, noen fra Skottland, ei flyvertinne som bor og jobber i Dubai, hennes familie fra Sør-Afrika, et par italienere, og var det ikke noen fra England der også, tro? Tross alt er de overalt, disse engelskmenn. Ja, også en kreativ kvinne fra Sverige, selvsagt, det er hun jeg er gift med. Om jeg ikke husker det feil, så var jeg der selv, også.

Det disse turene dreier seg om, er å ankre opp på en rekke idylliske steder, svømme med dykkermaske, spise diverse som blir servert, drikke det du blir tilbudt. Og etter 7 – 8 timer har man vært på en 4 – 5 steder, drukket 5 – 6 øl, eller vinglass, pratet en masse med folk du aldri før har sett, og aldri mer skal se. Det er jo et innmari rart konsept! – Sør Afrika? Er det ikke mye kriminalitet der? – Joda, men vi bort trygt. – Men en gang var jeg der, og da det ble mørkt, sa alle at jeg måtte komme meg hjem fortest mulig! – Joda, man må tenke seg om. – Hvor i Italia kommer dere fra? Puglia? Hvordan uttaler du det? – Pullja. -Aha! Pullja! Der lager de verdens beste vin!

Ny strand, ny svømmetur, ny øl, ny snacks. Paret fra Kypros forteller at de driver et bryllupseventbyrå. Det SørAfrikanske paret er nygifte, og brudens mamma er opptatt av viktigheten med å ha et strålende arrangert bryllup. – Man gifter seg tross alt bare én gang! Dermed blir det oppstandelse ombord. – Bare én gang?? Her bør du nok refrasere, fru SørAfrika, vi mener at ”man gifter seg stort sett ikke mer enn et par-tre ganger”, passer litt bedre! Fru SørAfrika blir litt oppskjørtet, men takler det hele med noenlunde verdighet, toss alt har hun samlet familien fra alle hjørner (London, Cape Town, Dubai) for å feire sin 60-års dag her på Skiathos. Det klappes rundt bordet. Og skåles.

Oppskriftsmessig passeres stranden fra filmhistoriens mest bedritne musikal, ”Mama Mia”, og selv kapteinen ombord innrømmer at han har forsøkt å se filmen 3 ganger, uten å ha klart det. Her er han og jeg helt på linje, selv om jeg har forsøkt bare 2 ganger, fullstendig uten suksess. – Du må ha litt humor! sier kapteinen. Jeg hevder at jeg har humor, og sjekker ut kapteinens forhold til Monty Python. Dermed fremkommer det at kapteinen på denne seilbåten ikke kjenner til verken John Cleese eller Monty Python! Der forsvant driksen hans, det skal være sikkert. Hva blir det neste? Har han ikke hørt om The Beatles heller, kanskje? Han henter seg litt inn på det faktum at han har god musikksmak, og, ikke minst at han ikke engang var i nærheten av å spille elendige Abba-covere under passering av nevnte Mama Mia-strand. Det pustes lettet ut blant gjestene.

Vi er i havn nøyaktig på tilsagt klokkeslett, vi har ikke fått venner for livet i dag. Hyggelige folk alle veier, selvsagt, men det er i morgen vi skal på turen over alle turer, der man drar ut som vilt fremmede, og kommer tilbake som en familie. Mer om det i morgen, nå skal vi ut og innta en bedre middag, hadde jeg tenkt.

Håkon dag 5

I dag valgte vi en strand et stykke utenfor byen, nærmere bestemt Vasilias Beach nedenfor en av våre favoritthoteller, Kassandra Bay. Men det å finne en solstol er ikke alltid rett fram…

I prinsippet er det én hovedvei på Skiathos; og om du er av den oppfatning at vi har dårlige veier i Norge, hold deg langt, langt unna en hver gresk øy. Her på Skiathos slynger veien seg lans den østre og søndre delen av øya, mellom ”hovedstaden” og den ikoniske stranda Koukounaris Beach. Langs greske veier, og her er Skiathos intet unntak, finnes en masse små minnesteder med lys og blomster, der folk har møtt sin skaper eler noe sånt. Grekerne er ofte av den oppfatning at din tid kommer når du minst aner det, så det er bare å kjøre som en komplett idiot, det vil uansett ikke gjøre noen forskjell. Når jeg på mitt sedvanlig inkvisitoriske vis spør dem om hvorfor skjebnen er så mye hardere med grekere enn nordmenn langs det nasjonale veinettet i våre to nasjoner, blir de synlig forvirrede. Burde være lov å bruke huet, tenker jeg.

Det er rimelig å ta bussen langs denne ene hovedveien, for et par Euro kommer du til både den ene og den andre nydelige stranda i løpet av 10 – 30 minutter. Dess lenger unna byen du kommer, dess mindre koster solstolene, helt til du kommer til nevnte Koukounaris, der prisene tar sats på ny. Det er også en trend, ser det ut til, at nærmere byen er madrassene på solsengene tjukkere, mens menneskene er tynnere, eller mer velproporsjonerte, om du vil. Igjen, helt til du kommer til Koukounaris, der menneskene er helt usedvanlig velproporsjonerte. Mellom linjene her kan man lese seg til at det er mye fin natur både rundt og på solsengene i det området. Say no more!

Men dette med å finne seg den rette solstolen har sine sider. Tyskerne ser ut til å være oppe hele natten, og legger sine håndklær på plass før de første sikadene surrer om morran, akkurat hvordan de får det til, ser ut til å være en godt bevart, tysk hemmelighet. De fyller alle solstolene ved alle hotellenes bassenger, samt en stor del av de mest attraktive solstoler nederst ved vannkanten. Jeg har ikke sett forskning på temaet, men lang fartstid og undring over fenomenet, har fått meg til å anslå at hver tysker på et hvert turiststed okkuperer i gjennomsnitt 5 solstoler hver dag. Er man riktig heldig kan man se at de stikker innom sånn ved lunchtider for å sjekke at ingen har rappa stolen(e) deres, medbringende Löwenbrau og bratwürst fra hjemlandet, her skal ikke brukes unødige Euro på annen manns bryggeri- og kokkekunst, nei! Men vi var heldige i dag, og fant noen solstoler et godt stykke ute i provinsen, helt uten madrasser, og gjorde oss av med 15 Euro for dagsleie av 2 solstoler og en stolpe godt planta i strandsanda, med et par meter sirkulært sivtak over. Hele dagen må en flytte rundt på solstolen for å holde følge med skyggen som flytter seg helt skamløst etter eget forgodtbefinnende. Mulig noen innbiller seg at det har noe med jordbanen rundt sola å gjøre, men jeg tror egentlig det er pur faenskap, om jeg skal være ærlig. For plutselig har naboens parasollskygge flyttet seg over til vår solseng! Hallo! Hvem disponerer den skyggen nå, liksom? Tyskerne svinger innom for å hevde sin rett til både den skyggen som faller over hans fortsatt ubrukte håndkle, i tillegg til at han skaper en scene fordi du nå plutselig bruker den skyggen som kommer fra hans stråkledte stolpe som er banka ned i sanda. Da er vi allerede et stykke ute på ettermiddagen, og vi har inntatt både lunch og et par dugelige doser Mythos, så vi motsetter oss den tyske okkupasjon av skyggelandet. Så når tyskeren påberoper seg at ”Dass ist mein Schatten!” (+ tre – fire utropstegn), svarer vi på elegant vis at ”Der Schatten hast keine Besitzer” med rolig stemme. Særlig dette med ”Besitzer” klinger godt, i og med at håndklemafiaen ikke har sittet i det hele tatt, bare har okkupert. Da svarer tyskeren med å daske oss over nesegrevet med lange, billige bratwürstpølser, og vi pakker sammen. Det er bare å gi opp for sånne folk.

Den siste båten hadde gått fra Vasilias for en halvtime siden, og bussen fra Koukounaris var så full at den hadde inntatt fasongen av et i overkant oppblåst luftskip der den vinglet langs de livsfarlige veiene som hang utover det irrgrønne havet. Vi tok våre artrosebefengte bein fatt, og slet oss fram langs en overbfolket strand i retning Skiathos City. Vi observerte stadig tjukkere strandmadrasser, og fetere glis hos undertegnede, vil ikke snakke om hvorfor, det er barn tilstede. Men det var et lykkelig øyeblikk når hele stranden var forsert, og jeg oppdaget en pre-1980 Nissan pickup. Med vinterdekk! Håndmalt. Jeg trodde strengt talt de het Datsun den gangen, men uansett. Hvordan kan den fortsatt leve i et saltkammer som dette her? Den burde i sannhetens navn vært en haug med Mariekjeks med 4 dekk i hvert hjørne nå. Når jeg ser sånt, tenker jeg det er håp for oss alle. Uansett hvor mange solstoler vi forsøker å holde orden på i løpet av dagen.

Håkon, dag 4

Utrolig hvor sliten man kan bli av å gjøre ingenting! Bare la seg transporteres på sjøen, legge til på det ene paradisiske stedet etter det andre, svømme, spise, ta en øl. Vel tilbake på hotellet vil man jo bare sove!

Vært på havet hele dagen, i lag med et sammenrasket lag fra USA, UK, Italia, Tyskland, Slovenia, Norge og Sverige, samt et mannskap fra Hellas. Blir mange fine samtaler av sånt, selv om jeg aldri lærer meg å begripe hvordan de religiøst utfordrede amerikanerne kobler våpen, Jesus og politikk. Ok, det gikk bra i dag også, hyggelige folk, selv om min utnyttelse av ”freedom of speech”, skapte et par øyeblikk med spenning i lufta. Av og til må noe sies, og noen må si det.

Vi har vært på Lalaria beach i dag! Dette skal så vidt jeg forstår være et av naturens underverker, men her er jeg i stuss. Det er en lys strand full av rullesteiner, og en bratt skrent med uante mengder steinras på lur, lener seg kjekt bakover og later som ikkeno’. Hvorfor Lalaria? Jo, det er en stein med høl i der. Vi mennesker lar oss lett imponere at steiner med høl i. I så stor grad, at det settes opp en mengde båter dit så snart været er sånn noenlunde. Dvs. uten nordavind. Så denne stranda med den hølete steinen, er full av folk som tråkker omkring uten mål og mening. Så svømmer man en tur, og koser seg noe innmari. Men la meg bare tilføye at Lalaria ikke kommer med på anbefalt-lista mi, selv om den er både lys og fager i det rette været.

Tror jeg tar en tur til på Totem, jeg, og kjenner at jeg lever.

Håkon, dag 3

Det er innmari mye som kan anbefales på Skiathos. Men først og fremst ønsker jeg å anbefale Sikathos i seg selv, det er et rent paradis for lett tilårskomne folk som oss. Og med denne generelle anbefalingen, må det følge noe grunnlag, tenker jeg….

Jeg har allerede nevnt Tsougria, det fortapte paradis, men i dag kan det selvsagt nevnes mer. Mye mer. La oss begynne med hoteller inne i Skaithos by. Bourtzi. Et veldrevet hotell med bar vendt ut mot hovedgata (som nesten er en gågate, men bare nesten). Lite basseng, men veldig hyggelig. Alkyon. Nesten gangavstand fra flyplassen, hyggelig betjening, også her er det lite basseng, men bor du i en by, så er vel ikke 50-meters basseng og OL-krav det første du leter etter. Ligger litt ”off Broadway”, men med ypperlig utsikt til havna og innkommende fly. Og jeg kan love at der skjer det mye spennende!

Hva gjør man på en trøtt øy med lav partyfaktor? Det er mange muligheter her, og denne øya har overraskelser, kan jeg love. Nå vet jeg ikke om good ol’ Ortwind er i live fortsatt, men han har brukt både livet og formuen til å rydde i gamle muldyrstier over hele øya. Alt er skiltet og tilrettelagt, og denne øya er overraskende frodig, det pipler og renner grunnvann ut av fjellet der du minst venter det, urter (”medical ‘ørbs” for å si det med tyske Ortwind) vokser over alt. Om du er rimelig benfør, ta noen lange spaserturer, og end opp på en fjern taverna på en eller annen strand, nyt en velfortjent Mythos, og la drømmene flyte…

Et alternativ for å få litt oversikt over øya, er å avtale prisen med en taxisjåfør, og ta turen opp i høyden, til vingården Parissi. Kjøp full pakke med 7 glass vin og tilhørende deilig snacks. Betjeningen er gårdens egne folk, de guider deg gjennom gode viner med avslappet eleganse. Det blir en to timer lang herlig lunsj med flott utsikt over hav og øyer, i det hele tatt verdt både taxitur og mere til. Men å sykle dit kan være både slitsom og skummelt, tro meg, jeg har prøvd. Det er bratt på Skiathos, ferdig pratet.

Det Skiathos virkelig kan levere, er seilturer. Det florerer av båter i mange størrelser og former, og alle kan ta deg med på mer og mindre spektakulære turer ute blant de greske øyer. Og den aller beste av disse turene finner du faktisk i den minste og eldste båten i havna, der Kaptein Stefanos fra Volos inne på fastlandet kjører sitt show under navnet ”Sail the day”. Du garanteres en opplevelse for livet, og en kulinarisk sjokkbehandling du neppe har vært i nærheten av tidligere. Dette må bare oppleves!

Gresk mat er digg, og det finnes et nær uendelig antall tavernaer med relativt generisk meny, men alle jeg har prøvd, har i grunn vært gode og rimelig priset. Vil allikevel nevne Lyhnari, der norske Anne fra Vestfold smilende tar i mot i en av bakgatene et stykke oppe i byen. God atmosfære, god mat, fornuftige priser. Og når du har fått i deg en herlig kleftiko, er det bare å rusle noen hundre meter nedover i byen, og avslutte aftenen med levende musikk på den intime pub’en ”Totem”. Stemningen er høy, ølet flyter og musikken er god. At morgenen kan bli litt sterk dagen derpå, må jeg nok innrømme at jeg kjenner på i skrivende stund… Og nå skal vi på båttur!

Håkon, dag 2

Tsougria, et tapt paradis. Med en passe langsom båt tar det en halvtime å komme seg fra Skiathos by over til Tsougria, en ubebodd øy med spennende historier i hvert et kratt og hver en topp. En gang var det produksjon av olivenolje her. En gang ville The Beatles kjøpe hele greia, men greske myndigheter ville verne den. Det var da. Men nå er det kjørt.

Vi har hatt våre runder med turtistbåt over til Skopelos (ja da, det er den Mama Mia-øya), og vi har hatt fantastiske aftener på vei tilbake i en stille bukt på Tsougria, en fantastisk øde strand, solnedgang, gin tonic og herlige bad i krystallklart, turkis vann. Helt til den dagen noen drasset med seg et aggregat og et par PA-høyttalere over fra Skiathos, og deretter har det vært en nedadgående spiral av uante dimensjoner. Selv for lokale og kapteinene på charterbåtene var dette et fullstendig sjokk. Paradiset var invadert! At det er et unikt fugleliv og uutforskede våtmarksområder på øya, ser ikke ut til å spille noen rolle når solsengene kan settes på geledd i den kritthvite sanden. Solnedgangen på Tsougria er kommersialisert, og økonomene har vunnet over naturen. Igjen.

Dagen har vært fantastisk. Når verden først har blitt gal, kan jeg jo innrømme min dobbeltmoral i og med at vi har tatt turen med rutebåt til Tsougria i dag, og sløvet i mange timer i myke, velstoppede solsenger. En lett treningsøkt mens bølgene slo mot stranden, ble avløst av en middels god lunch med mye engangsemballasje, og et par vidunderlige og kalde øl i den svale vinden på stranda. I plastglass. Det skal sies at jeg ikke med min beste vilje begriper at noen vil ha treningsstudiomusikk som overdøver bølgeslagene mot stranden, men min mistanke er at det er der for å overdøve brummingen fra aggregatet. Og det gjør vel ikke saken nevneverdig bedre. Tips til tavernaeierne: Solceller + batteribank. Null høyttalere før ungdommen inntar øya for å ha kveldens party; javisst, her har man forstått at det er et marked for fest og moro når sola senker seg i havet. Hadde jeg vært i 20-årene med hormoner fra neglebåndet i lilletåa helt opp til underkanten av pupillene, så hadde jeg selvsagt vært med sjøl. Men gamle, gretne gubber vil slippe hele dritten, og heller se naturens skjønnhet utfolde seg i eget tempo uten hjelp av syntetiske basstrommer, for faen! Ok da, det er en del natur å hvile øynene på også inne på stranda, men det har blitt en del plast involvert der også, faktisk…

Det lever en gjeng med geiter fritt på Tsougria. Om de er ville, eller benyttes til produksjon av feta skal jeg sikke si for mye om, men også disse dyrene har funnet ut at turister kan utnyttes på det groveste. Ergo oppsøker de mer og mindre animerte mennesker, og tigger som et helvete ved solsengene. Og usunn mat får de, og dermed fjerner de seg også fra naturens egen puls, og følger etter økonomene inn i ulykken. Og visst kan jeg se det selv; vi er akkurat som geitene på stranda. Vi lar oss lede oss inn i fristelse, vi kaster oss over usunne mat- og drikkevarer, og vi gjør det med stor innlevelse. Og til dere lesere; Tsougria er fortsatt vel verdt et besøk, til tross for at økonomene har okkupert øya, og gjort den til sin. Med aggregat og høyttalere som våpen.

Dag 1, Håkon

Meg i går: I fullt alvor sto jeg i trappa opp fra inngangspartiet og skreik til robotstøvsugeren som stadig ville til å kjøre ned trappa. Det ble stopp etter stopp, og jeg måtte springe avsted for å restarte. Dette fikk meg altså til å heve stemmen og ytre: – Nå gir du faen i det der!

Meg i dag: På hotellbalkongen i Skiathos by, i lett silkerus, med et glass kald hvitvin i neven. Flyene subber mastetoppene på vei inn, og jeg nyter av planespotting fra egen balkong. Man kan faktisk ha det litt verre, når jeg tenker meg om. Å, denne deilige dekadens!

Men visst må man jobbe for å oppnå denne lykke. Det er ganske sært å stå opp klokken 03:45 for å nå et fly, det blir liksom en helt egen stemning i huset av så stå opp rett etter man har sovnet. Husstanden har dessuten et nytt alarmsystem, og dette klarte vi altså i befippelse å utløse i det taxien kom for å plukke oss opp. For et sirkus! Nå vel, alarmselskapet beviste i det minste at de er våkne også om natten, og vi kom oss lettere oppskjørtet avgårde. At andre jobber enda hardere enn oss, selv uten å være på vei til ferie skal være visst. På stasjonen møtte vi et par flyvertinner, nysminkede og klar for en lang dag, hvordan holder de ut?

Årets beste øl er den som inntas i lag med en gresk salat til lunch ved ankomst til denne nokså paradisiske øy. Ikke at Mythos produserer noe spesielt godt øl; det er fornuftig industripilsner, verken mer eller mindre. Men stemningen! Dødstrøtt etter å ha stått opp midt i natten, etter å ha flydd Europa fra nord til sør, etter å ha landet på Europas korteste flystripe for kommersiell luftfart, og når man plutselig er i feriemodus med full sommervarme fra alle kanter; da smaker en Mythos ikke bare fortreffelig, da er den rent ut sagt magisk.

Så tilbake til tildragelsen med vår robotstøvsuger. Trodde jeg på ramme alvor at denne skarrende kvinnelige roboten også har ører? Jeg har åpenbart latt meg lure av at hun sier ”Hei, kjæææærrrre eier” når jeg slår på strømmen. Kjære, ikke sant. Jeg er skikkelig billig, og ender med å stå der i trappa og rope til en fullstendig uinterresert, døv og bevisstløs dings, som om det har noe som helst effekt. Det er da også i sånne øyeblikk det er på tide å ta ferie.

Og dermed går teppet opp for årets mest uforutsigbare reiseskildring fra Skiathos. Det er bare å følge med!