Författare: rognlien

Vet du hvor mange ganger det lar seg gjøre å skalle hodet sitt mot et eller annet i løpet av bare én dag? Eller hva med kun en time?? Ikke jeg heller, jeg har nemlig mistet tellinga. For lengst!

Det jeg derimot vet, er at det er mange, jævelig mange. Videre vet jeg at det gjør vondt, og at huden oppe på en hårløs skalle etter hvert blir litt lurvete i sammenføyningene. Kanskje gjør det meg punch drunk etter hvert, så jeg blir uklar i talen, og får vanskelig for å føre en rasjonell debatt? Kan det være at Joe Biden har eid seilbåt i mange år? Litt usikker på det, men det sies i det minste at han har en båt, så jeg kan se for meg en årsakssammenheng her. Sukk.

Vi er værfaste i verdensmetropolen Brevik, etter gårsdagens flukt fra Langesund. Litt ustadige forhold her, men vi har promenert over den lokale utgaven av Golden Gate, Brevikbrua, og den er vel høy nok den, også. Den ene gangen i mitt liv jeg gikk over Golden Gate (for sånn omtrent 40 år siden), passet et røslig militærhelikopter på anledningen og fløy under Golden Gate, og det var ganske heftig i grunn. I dag passerte en seilbåt under Brevikbrua, det var litt mindre heftig, når sant skal sies. Men brua er høy og vika vid, så her er alle velkomne. Min kone følte at det var litt i høyeste laget, men utsikten var i det minste upåklagelig.

Brevik er faktisk litt sånn ”gresk på norsk”, med bratte gater, brostenskledte torg, trange smug, små forretninger som er åpne nå og da, strandpromenade med barer og restauranter (lite antall, rett nok), og isbarer, ikke minst. Det ser ut til å være en voldsom optimisme i iskrembransjen i denne byen, med 4 iskrembarer på kun et par hundre meter strandpromenade sier det vel sitt. Selv er jeg mer på en kjølig pilsener, og igjen skuffer de lokale; her jeg sitter i dag tyr de til dansk industripils, grei nok den, men vi er fortsatt kapable til å lage industrielle rusmidler med grei smak helt uten hjelp i dette landet. Men nok sutring fra min side, ølet er faktisk fornuftig priset, denne gangen.

Det er en relativt beskyttet gjestehavn her. Det er strøm og vann på brygga, greit å legge til. Det er vaskemaskin og dusj. To dusjer, en dass for M en dass for K/hc. Jeg lurer litt på en sak, for egentlig er det ingen, altså eksakt null personer jeg kjenner som foretrekker å gå på dass i lag med andre mennesker, spesielt helt ukjente. Men gjestehavner har en merkelig greie; de lager en slags avlukke, og kler det med fliser, så det kan holdes rent. So far, so fine. Men det isolerer om lag like bra som veggene i et prøverom i manufakturforretningen, og ingen jeg kjenner gjør sitt fornødne akkurat der. Naturligvis!! Jeg har en følelse at de som bestiller slike ”servicetoaletter”, helst ser at ingen bruker dem. Forståelig nok det, men de kan like gjerne være ærlige på det. ”- Vi ser helst at du ikke bruker våre toaletter annet enn i ekstreme tilfeller, så vi har like godt puttet en mikrofon ned i dass, og kringkaster det live over hele byen. God fornøyelse!”

Sånn ellers anbefaler jeg en tur innom Brevik med båten, det er lite stress, lite bråk, pg ganske hyggelig. Et ypperlig sted å flykte når bølgene ute i Skagerrak begynner å te seg tøvete, og det gjør de tross alt rett som det er. Og i morgen legger vi i vei inn i steinrøysa innafor Tvistein og Svenner fyrlykter. Ferien har begynt, det er mange folk på sjøen nå, så det er litt trangere om plassen her og der. Men vi håper å finne et relativt hyggelig sted å slippe vårt fortsatt sultne anker ned i en mottakelig smørje på bunn av havet.

Vi hadde en formidabel dag i går, varmt som en masovn, alt for lite vind, selvsagt, men fortsatt en nydelig dag på sjøen. Litt seil for å assistere motoren, 4 varme, deilige timer på sjøen. Men så….

Joda, vi hadde jo fulgt med. Eller… Anna hadde fulgt med. Hun hadde full kontroll på alle lynnedslag fra Bremen til Hammerfest. Jeg kødder ikke. Og det været som innhentet oss i går kveld hadde hun fulgt meter for meter fra godt nede i Tyskland, over Danmark, inn Skagerrak, i retning den sørlige delen av Norge. Det skal sies at vi hadde flaks; i de siste minutter før uværet ankom Langesund, dreide det av mot øst, og lot oss slippe ganske billig unna. Vi hadde klokelig skalket alle luker, bundet fast alt løst, samt sjekke fortøyning godt og lenge. Et par knuter ekstra ble slått rundt solide pullere på brygga. Og natta kom.

Det ble en del himmelsk blitzlys, og det ble en del dunder. Gynging var det nok av, og vi sov vel greit nok, til tross for at vår lille jolle (kalt Anneli), banket frenetisk på med den ene åra for å få komme inn. Innimellom skrek hun litt også, men vi får tilgi henne, hun er jo så liten, stakkars. Noen vil her sikkert lure på hvordan en liten gummijolle kan skrike. Det gjør den ved å la årebladet gli langs skutesiden på moderfartøyet (aka Wárja), og med det skape en slags sår rautelyd. Man våkner av sånt, jeg bare nevner det.

Morgenen kom, og i Langesund var det mye bølger, ettersom vi lå longside på den sørlige delen av brygga, og hadde lite ly for vind og sjø. Mange store båter av ymse slag hadde tydd til havn, ettersom værmeldingen var såpass skamløs. så det var stort sett fullt over alt. Men det var ingen kaffe å få på morgenen i Langesund sentrum, og det var dessuten ingen landstrøm. Det fantes elektrikere på jobb, og de satte i gang et sirkus for å fikse landstrømmen. Strømmen stakk innom på besøk i korte øyeblikk utover morgenen, kaffe ble fikset i eget pantry (tross alt har vi gass!), og alt så litt bra ut. Men problemet her er at når Yr.no kliner til med fete tall i vindmålingene, da begynner det å bli alvor for folk som ikke ligger godt i le. Vi lå ikke godt i le, og Yr hadde hentet fram tall i fet skrift, rett sørfra.

Ambivalensen i undertegnedes hode, var til å ta og føle på. Enten legge fra land i en tiltagende vilter vind, med alt det stresset dette måtte medføre, eller bli liggende i økende villskap fra sjøen. Vi vurderte hardt, vi ringte Brevik, og vi endte med å evakuere brygga i Langesund, i det vi fikk beskjed om at strømmen hadde forlatt oss for helga, samt bølgene hadde begynt å behandle våre ca. 5 tonn som om det var et tomt valnøttskall. Det hadde ikke kommet til å bli en behagelig natt; bølgene var på vei mot 1,6 meter utenfor, og fenderne hadde begynt en unison klagesang mot bryggekanten allerede.

Vi lenset inn fjorden med kun en liten, selvslående fokk, og selv den dro oss lett opp i 6 knop i kastene. Vi kom oss i le bak en øy inne i Brevik gjestehavn. Selv her begynner nå vinden å ta tak, og dette er bare begynnelsen! Værfaste i en tung industriby, på utsiden dundrer det ene frakteskipet etter det andre forbi, på innsiden flyter trafikken på E18. Om du lurer på hvor langt du kan komme fra livet på svai i en idyllisk bukt, er vel dette svaret. Men vi ligger trygt! Rett nok klemt inn mellom en dansk seilbåt og en røslig yacht, men vi har få bekymringer for natten.

Min alltid foretaksomme kone har rensket båten for håndklær og klær av ymse slag, og funnet en vaskemaskin på land, Tross alt har vi vært ute et par uker nå, og virkeligheten er i ferd med å innhente oss på alle fronter. Jeg? Tar en øl og skriver litt. Det er bare så alt for enkelt å henfalle til kjønnsroller fra et par hundre år tilbake. Joda, jeg skammer meg, men jeg gjør det i det minste med både stil og glede!

Værmeldingen var strålende. Vinden var passe stor, bølgene passe små, sola diger, og ruta var lagt. Alt var taima og tilrettelagt, klokkene synkroniserte, og aksjonen startet allerede k. 04:50 i morges.

Stemte noe som helst av værmeldingen? La meg begynne med å si at i skrivende stund er klokka 16:30, og dagens første solstråler titter endelig igjennom tåka. Jeg har emigrert fra gjestehavna i Kragerø, opp til en herlig uteservering rett oppe i gata, med deilige dufter og ganske dårlig utvalg av øl på fat. Altså, Heineken, eller Mango IPA? Hva faen tar de meg for? Jeg er en innbygger i et drivende godt ølland, jeg har passert 60, vi kan lage ølet vårt sjøl. Vi behøver ikke nederlendere til denslags, og vil jeg drikke juice, så bestiller jeg selvsagt ikke IPA. Men maten både lukter godt, og ser deilig ut, såpass skal de få. Og siden det kryr av barnefamilier her, antar jeg at det ikke er brutalt priset, heller. Selv om ungene skriker som bare f…

Men tilbake til 04:50 i morges. Vi sjekket igjen Yr (kyst og hav), Windy og ca 18 andre værtjenester, de hadde selvsagt samordnet sine varsler (dvs. alle hadde lest hva Yr meldte, så bare kopierte de det inn i sin egen tjeneste), og vi mente oss på trygg grunn. Gårsdagen var full av både vind og bølger, så vi slapp ut 40 meter kjetting og et jævla sultent anker inne i Åkvågkilen litt østafor Lyngør, der vi etter sigende skulle ligge i le for alle vinder. Not. Ankerkjettingen sto som et spyd ned i vannet, og vinden skreik som en gjeng spøkelser rundt master og rær. Men det var i går, altså. I dag våknet vi av den forbannede vekkeklokka på ukristelig tidspunkt, spratt opp som soldater, utførte våre innøvde prosedyrer i taushet, og la i vei. Ruta var lagt opp til Grebbestad på den svenske Västkusten, 15 timer over åpent hav. Ingen åpenbar rute for et par tilårskomne godværsseilere, men sånt kan skje når man får merkelige ideer i lett senile hoder.

Litt morgentåke kl. 05:00 er akseptabelt en fuktig sommermorgen, så vi hadde få problemer med avfart i ull og vindtett bekledning. Vi snek oss ut fra kilen over et ufyselig trangt sund, og møtte storhavet. 0,6 meter bølger, sa Yr. 6 meter sa Anna. Meterstokken sa vel noe i området rundt 1,2. Sørlig vind med ca. 6 m/sek hastighet, sa Yr, og det var nesten rett, bortsett fra at den kom noe mer fra vest, og der røyk en del av farta. Og det ingen hadde sagt noe om, var strømmen på om lag 1 knop midt i trynet. Så selv om båten trodde vi holdt 4 knop, sa GPS 3. Så jeg klinte til, og heiste både storseil og et digert Code One seil, i en slik setting har Wárja en gedigen seilføring. 6 knop sa Wárja, 4 – 4,5, sa GPS. Og bølgene rullet inn aktenom tvers, autopilot var bare å glemme, han gikk jo fullstendig bananas når 1,2 meter bølger herjet med oss som om vi var nyfødte gåsunger.

Tåkefyrstene i Meteorologisk institutt hadde dessuten ikke hatt sin største dag på jobb. På alle meldinger, alle steder grensende til Skagerrak, sto det full sol over hele fjøla, hele dagen, og halve natta. Vi meldte fra til Telenor Kystradio om at vi var på vei over for å erobre den svenske Västkusten nok en gang, og forlot fedrelandet. Trodde vi. For strømmen ble ikke mildere, mens vinden ble stillere, og bølgene holdt på sitt. Jeg måtte avløse en ganske hjelpeløs autopilot, og det begynte å demre for meg at dette skulle bli en laaaaaaaaaaaaang dag. Ryggen hadde allerede begynt å sende meldinger om snarlig sykehusinnleggelse, mens kjernemusklaturen hadde sin hardeste økt siden en fullstendig misforstått konkurranse i planking på forrige arbeidsplass.

Så dreide vinden mer på vest, og sovnet hen. Det tar noe mer tid å dempe pågåenheten fra såkalt ”gammel sjø”, det betyr altså alt det røret gårsdagens vind hadde stelt i stand, så bølgene holdt ut med uforminsket styrke. Det ble dårlig stemning om bord, det svenske mannskapet var i vurderingsfasen med hensyn til muligheten for at Norge allikevel var et akseptabelt alternativ. I mellomtiden slapp det enorme Code One seilet seg løs, og kapteinen kom til at her måtte reddes det som reddes kunne. Tåka lukket alle dører omkring oss, og vi var rimelig alene der ute. Mannskapet tok den fornuftige beslutning at en 15 timers tur (som nå lå an til minst 20) på fullstendig uvisse premisser, kanskje ikke var en like god idé som det så ut til i går kveld. Vi satte nesa inn i tåka, denne gang med retning Kragerø. 3,5 timer borte ved 5 knops fart.

Til slutt var det intet alternativ. Motoren måtte igjen trå til, da farta var nede i under 2 knop, og det ble umulig å få seilene til å oppføre seg rasjonelt med en stusselig vind i hekken og bølger med en helt egen agenda. Og nå er vi i gjestehavna, det er en populær (og dyr!) gjestehavn, der det koster 30 spenn ekstra å dusje i 5 minutter. Om du har en app, altså. Men Kragerø ser ut til å være en hyggelig by, vi skal finne mer ut av det i morgen. Det er dessuten mer torden på vei inn, og vinden planlegger et radikalt skifte, så vi får den i trynet. Jeg har sagt det hele tiden, det er en konspirasjon her, og alle vil ha oss til Sørlandet. Og denne konspirasjonen når lenger enn jeg så for meg, for nå er faktisk værgudene med på laget. Men har vi tenkt til å bøye oss for denslags?

Det skulle tatt seg ut!

I kveld er jeg jævla stolt faktisk. Ikke fordi vi har kjørt motor i 4 stive timer, men fordi vi er dypt inne på sørlandet, i en innlandsby ved havet. Vi er i Tvedestrand, og vi har nådd vendepunktet.

La oss ta det første først. Folk tenker kanskje ikke på kystbyen Tvedestrand som en innlandsby, men tenk om igjen. Den ligger et par dryge stenkast inn fra kyststripa, og den ligger i et jævla høl i bakken der havet har trengt inn, når sant skal sies. Det lille havnebassenget er djupt og velegnet for besøk av seilbåter, men jeg mistenker at alt for få legger turen helt hit inn. Visste dere at sist vinter var det 20 minusgrader her, og at på 80-tallet bedrev man isfiske fra bilen(!) i øyriket utenfor? Fyllekjøring på havet med bil var den gangen relativt utbredt, og jeg tar meg i å undres over hvilke regler som gjelder om man skulle bli stoppet med promille i en personbil et godt stykke ute på havet…?

I dag har vi vært motorbåtførere, det er sånn passe gøy. Men vi har i det minste penetrert Sørlandet så det holder, og vi har endt opp i en av de mest særegne småbyene kyststriben har å by på. Det er 6000 innbyggere i Tvedestrand kommune, og jeg tror ikke mer enn noen hundre av dem bor inne i denne utrolige, lille ansamlingen av hvite trehus som klorer seg fast opp gjennom gjelet fra sjøen. For et sted! Vi har ellers benyttet tiden til å treffe gamle venner. Igjen dårlig underholdt vennskap, men det er så gøy at det på en måte rekker ganske langt å være langt hjemmefra, da er plutselig alt lov. Ta kontakt med folk du ikke har sett eller snakket med på 10 år, og hey presto, alt er som før. Bortsett fra at de gamle vennene har byttet både mann og bosted, men hva f…, spiller det noen rolle, da? Vi mimrer lettere og lettere ettersom årene går, samler tråder, forteller om nye og gamle sykdommer, psykopater vi har kjent, kriser som har rammet oss, musikken vi digger, og så drekker vi med begge hender, selv om vi har en plan om å ikke drive med denslags.

Og i det solen gjemmer seg bak en av skråningene i Tvedestrand, og radioen spiller Snowy White’s ”This is the midnight blues” kjenner man at livet kanskje aldri har vært bedre. Disse øyeblikkene vi får blir bare viktigere og viktigere, og seilturer skaper nettopp slike øyeblikk.

I morgen bærer det motsatt vei, altså mot nordøst. Men la meg først bare nevne at mens jeg sitter her og skriver, svinger en tenåring innom havnebassenget med en sportslig enmannsbåt, og han sitter der i sin ensomhet i båten og taster på en mobiltelefon mens han foretar en U-sving inne i havna. Er han her, eller er han opptatt med å glemme å leve mens tiden bare går allikevel? Jeg mener oppriktig at en seiltur med relativt uklare rammer representerer livet, der vi må forholde oss til naturen, i stedet for å ustanselig forsøke å overvinne den. Det er når du lar naturen bestemme, at livet er mest verdifullt!

St. Hans, SanktHans, har selvsagt like lite med døperen Johannes å gjøre, som Jul har med Jesus fra Nazareth å gjøre. Det er bare nok en høytid de kristne har rappa fra skikkelige folk. Og dessuten var aldri Jesus vokalisten i Nazareth, det var aldri noen annen enn Dan McCafferty, uansett hva noen måtte finne på å innbille seg.

SanktHans var i utgangspunktet sommerfesten par excellence, der fyll og dans var hovedingredienser. Det hadde lite og intet å gjøre med dåp og tilbedelse, det dreide seg om folkelighet, og feiring av årets toppunkt, den lyseste natta i året. For to dager siden avholdt vi Sveriges feiring, de er mer pragmatiske enn oss, de har vendt øynene tilbake til utgangspunktet og feirer på fredag, uansett hvilken dag som egentlig er ”den eneste rette”, slik den rene, kristne sjel må forholde seg til. Heia Sverige!

Uansett yrer havna i Risør av liv; positivt av vakre unge mennesker som begir seg ut mot havet med smil om munnen, negative, som når nabobåten pumper ut toalettet sitt i havet, og fjerner opplevelsen av blomster og liv. I stedet spres duften av unevnelige etterlatenskaper over havna som et tungt teppe, takkskarrufaenmegha. Bedre da, å reise seg, og beskue en ungdommelighet som for lengst har forlatt meg, og spørre ut i luften; ”hvordan kan du gjøre dette mot meg!?”, når de vakreste blomster defilerer forbi på havnepromenaden, på vei mot et liv som venter der fremme.

Vi har hatt nok en deilig tur på havet i dag. Sørlandskysten konkurrer som faen med den svenske Västkusten, selv om min vakre fru nekter å akseptere det. Her kryr av de mest intrikate slalåmløyper, hold øynene på kartet, sier jeg, for her kan det fort gå galt. Mengden småstein som en gang i fjern fortid havnet i sjøen foran Norges baug mot sør, overgår min fatteevne, ganske enkelt. Wárja klorte seg fast så høyt opp mot vinden hun klarte, og stampet sørvestover, med dybder mellom noen hundre meter og noen centimeter i løpet av sekunder. Over alt er det strødd rikmannssymboler helt ned i fjæresteinene, men vi har holdt fokuset i dag, såpass kan jeg love.

Og nå er vi her, i en av de absolutte perlene langs sørlandskysten, Risør. Hvit, velholdt og attraktiv på så mange måter. I skrivende stund faller skyggen over indre havn, og min ansiktshud avslører seg som lettere solbrent i dag igjen. Jeg forlanger ikke mer av en dag på sjøen. Jeg digger dette livet.

I går hadde vi verdens deiligste seilas. Men naturen gir og naturen tar. I dag var det payback time. Det har bøttet ned fra morgen til kveld.

Uansett vær har vi hatt en flott dag på sjøen! Det skal sies at været har vært helt spektakulært elendig til å være årets lyseste døgn, det skal faktisk en god del til å akseptere noe sånt som sommervær. Så vi kledde oss etter forholdende, og med romdraktene på, hektet vi oss av bøya i Helgeroa, og la på svøm. Eh…, heiste seil, er vel mer korrekt å si. Vinden har stort sett vært moderat, en laber bris, og den har gitt oss godt driv over öppna vannskap til Jomfruland, og videre inn i slalåmløypa mot Kragerø. Her har vi ankret opp rett ved tjukkeste slekta, ved ei brygge der det er skremmende grunt. Skal jeg tro dybdemåleren, står vi allerede på grunn.

Sjukt deilig å nyte Taco hos min nevø Erling og hans barn, fint å holde litt kontakt, noe som av uklare årsaker viser seg mer og mer vanskelig med årene. Kjekt å ha en slags unnskyldning, da, for å ta en stopp når vi først er i samme distriktet. Rart det der; det er liksom enklere å treffes når vi uansett er pokkerivold, enda vi sikkert passerer forbi hverandre på daglig basis mens vi utfører våre normale gjøremål omkring hjemmet.

Innseilingen til Kragerø er lovlig spesiell. Enda mer spesielt å kunne gjøre det med seilene oppe, ettersom det er vanvittig mye svinger, trange sund og mange øyer som skaper både le og rare vindretninger. Akkurat i dag hadde vi antakelig en sjelden situasjon som gjorde et slikt stunt mulig. Men en ting slo meg som med hammer på vei inn her. Hver jævla centimeter av strandlinja er bygget ned. Hver lille stein har et hus på seg. Hva i hule heite har skjedd med allemannsretten og vern av strandsonen? Har vi tørna helt?

I morgen vil vi endelig nå vårt tenkte mål, Sørlandet, i og med at vi krysser grensen til Agder. Vi tar løst sikte på Tvedestrand, så får vi se hav tiden bringer.

9 timer på sjøen. Sol, vind, bølger, fart, glede, naturkrefter… Og nå henger vi i ei bøye rett utenfor Helgeroa. Egentlig et veldig koselig sted, hadde det bare ikke vært for at 2 av verdens største og styggeste campingplasser omkranser den pittoreske bygda…

Skål og velkommen til Helgeroa!

9 timer på sjøen gjør noe med sovehjertet. Jeg gleder meg allerede til å duve forsiktig inn i solnedgangen til årets lyseste natt…

Det er svensk midtsommar i dag! Grattis Sverige! Kone 2.0 fikk såpass hjemlengsel at vi ble nødt til å svinge innom Kjøpmannsskjær for litt lett bunkring. For et herremåltid vi har hatt! Sild, potetsalat, laks, eggerøre, spekemat. Og jordbær!!

Wárja seiler fantastisk for babords halser, akkurat som Babben også gjorde. Nå er de to båtene forsåvidt oppkalt etter samme kvinne, så det er kanskje helt naturlig at sjela i båten er det samme. Vi har fosset avsted i flere timer, og stort sett hatt hastigheter mellom 5 og 7 knop på bidevind. Det er ikke galt!

Om noen lurer på hvorfor vi gidder dette her, er dager som denne svaret. Det har vært en helt fantastisk dag. Og nå vil jeg sove.

Det nytter ikke å krangle, det er naturen som driver showet, uansett. Vi vanlig dødelige får bare se til å innrette oss. Enten vi blindes av sola eller tvinges av vinden. Vi tvilte oss fram til at denne dagen ikke var en dag for godværsseilere, så vi fortsatte å klamre oss fast i en flytebrygge på Bolærne. Det var rett valg!

Å ta bilde av vind er nytteløst. Om det er sol samtidig, ser det jo bare koselig ut, med litt hvite bølgetopper og glitrende vannperler. Virkeligheten er noe helt, helt annet. Vinden hyler, og det er ikke en hyggelig lyd, det er mer som sirenenes dype, skremmende ul, som kommer direkte fra Hades. vi kan ikke retningsbestemme dette ulet, det bare er her, rundt oss på alle kanter. Det representerer urkraften, grenseløsheten og naturens uendelighet, satt opp mot vår skjørhet. Det hjelper ikke med 4,5 tonn seilbåt mot sirenenes uendelige naturkrefter!

Så her ligger vi, båten røsker vilt i fortøyningene, hver ny lyd er et varsel om at vi må passe på, ikke slappe av, bare følge med. Vinden kommer over bølger der vannet holder sånn omtrent 15 grader, det er med andre ord ikke en varm sommervind vi prater om her. vi tvinges ned under dekk, og her sitter vi og dingler med huet, som om vi ikke en gang har kontroll over egen kropp, hver gang båten napper i fortøyningene. Så i fortvilelsens stund tok vi med oss artrosene våre og gikk tur på øya. Østre Bolæren er en øy med mye historie, her har først tyskerne, deretter det norske forsvar lagt ned mye ressurser i årenes løp, og nå er i grunn alt lagt øde. Igjen står en rekke bygninger, hver med sin historie, mange bunkerser og kanonstillinger, og diverse som man bare kan spekulere over historien bak.

Og naturen her flommer over av sin egen tøylesløshet; her finner jeg igjen barndommens blomsterenger og frittvoksende skog. Det er et vell av vekster jeg ikke aner navnet på, dessuten er det rådyr her. Hvor i alle dager kom de fra? Blir det ikke innavl på en sånn liten øy når det åpenbart er begrenset mulighet for utveksling av gener over litt større områder? Og ettersom jeg var litt slem med måkene sånn innledningsvis i årets blogg, skal de få litt cred nå. Jeg har ofte etterlyst at de tar litt ansvar, jeg mener, når de først har trukket inn over land, kunne de i det minste gjort noe fornuftig med brunseglene, ikke sant? Tross alt svelger de fisk omtrent på tvers, en liten, glatt brunsnegle burde være som garnityr å regne til den BigMac’en de rappa på gatekjøkkenet. Men neida, det ansvaret har de kort og greit overlatt til oss, i tillegg til at vi må tørke opp driten etter dem på biler, båter, gårdsplasser og sykkelseter. Men altså: Det er disse stillehavsøstersene. Det er jo å anse som delikatesser, og det har faktisk også måkene forstått. Rett nok har de ikke fått med seg at kombinasjonen med Champagne av god kvalitet er en höjdare, men vi får gi dem litt tid. Saken er at de har skjønt at ved å ta med seg østersen høyt opp i luften, for å å slippe dem ned på en betongplatting, eller et svaberg, så knuser de. Og med det, så ligger delikatessen fri til avnytelse i fred og ro. Når skjellet først er knust, er det lite østersen kan gjøre for å slippe unna, og Stillehavet er fortsatt et godt stykke unna. Øya er her full av knuste østers, så her har fuglene tatt oppgaven på alvor, samtidig som de sikkert har funnet et godt alternativ til fiskematen de kunne fråtse av før. Så med dette retter jeg en takk til sjøfuglene for sin oppfinnsomhet, godt å se at de omsider tar ansvar.

Og i morgen, i morgen skal det vel være fint vær? Ikke 2,5 meter bølger og stiv kuling? Ikke 15 grader, men 20? Eller er værmeldingene fortsatt bare en konspirasjon?

Å, det skulle bli så fint, dette været, endelig. Men jeg har nå utviklet en saftig konspirasjonsteori. For været ble ikke fint i det hele tatt, når dagen fikk noen timer på seg til å brygge litt på nye, kreative uvær. Og vi har flyktet igjen, denne gangen inn på en fordums militærbase.

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

Vi var så avslappede atte, der vi la ut med et fett Code One seil klar til å omsette moderate vinder til real fremdrift. Men hva skjer’a? Ingen vind. I hvert fall ikke en som kan brukes til noe. Yanmar har igjen levert varene uten å kny. OK, så fikk vi en snau halvtime, da, der vinden forsiktig dyttet oss sørover med 2,5 knops fart. Og det var omtrent der min henrivende (og engstelige) kone begynte å betvile meteorologenes ufeilbarlighet. For det var noen relativt ufyselige skyer der borte i vest, og de hadde tydeligvis vårt lille fartøy som mål. Hadde Yr meldt torden? Nei. Hadde de meldt om en hyggelig vind? Ja. Hadde de rett i noe av dette? Nei. Ergo ble det en øyeblikkelig omkalfatring og påfølgende kursendring, kall det gjerne flukt. Bolærne ble vårt nye mål, og nå var det et kappløp med døden.

Sånn var det. I det vi fikk det første tauet rundt kryssholten, dro Tor til med hammeren så ingen skulle være i tvil om hvem som bestemmer i bygda. Man skal bare ikke sose rundt på åpen sjø med 17 meter mast som lokker på lynet, det er en dum strategi. Og jeg mistenker at han Tor slapp seg litt løs for å markere at vi bare ikke burde innbille oss noe som helst. Hadde vi ikke bundet oss fast med solid tauverk i alle bauger og kanter, er jeg redd neste hammerslag hadde vært en direkte treffer midtskips. Men igjen slapp vi unna, så vidt. For øvrig må jeg innrømme at jeg skammer meg litt over den tilleggingen; det ble tre forsøk, feilstyrgng og feilvalg i en salig røre. Sukk og stønn. Av og til kan det lønne seg å bare komme inn med baugen først, fremfor å utfordre naturkreftene med misforstått stolthet og annet nonsens. Men vi ligger faktisk med hekken inn, og kan spasere i land med stiletthæler om nødvendig.

Men tilbake til konspirasjonsteorien. Jeg tror styresmaktene vil ha folket sørover, til Sørlandet. Værmeldinger og aviser gjentar og gjentar at været skal være som et endeløst kalas der sørpå. Men kan vi stole på det? Nei og atter nei! Vi har vært alt for tillitsfulle, og fulgt værmeldingen mot sør. Om og om igjen har vi blitt grunnlurt, skuffet og forvirret. Min tese er at Kongen i Statsråd ønsker at vi bruker pengene våre her, i stedet for å sette oss på et parafinsluk av en flygemaskin, med det velkjente landet Syden i sikte. Og de har bestemt at Det Meteorologiske Institutt værsågod har å juge som faen om været langs kysten nedover mot Sørlandet. Med unntak av lørdag ser det nå ut som en lottopremie der framme. Skal vi stole på dem, eller bestille flybillett umiddelbart?

Vi har levd med trusselen om at himmelens vrede skulle vederfare oss hele denne dagen. Svarte, ondskapsfulle skyer har hengt over havna fra tidlig morgen, helt til de skruppelløst angrep oss. Men vi hadde forutsett planene, og hadde barrikadert oss i en italiensk restaurant, med pizza, vin, kors og vievann. Vi holder stand!

Holmestrand er en kystby med en vakker fasade mot havna, men med mørke bakgater og en mørk historie. Her hentet hollenderne ut norsk trevirke, og levde herrens glade dager i gater og streder lenge før E18 ble lagt i den beryktede Holmestrandstunnelen, og senere langt opp i lia. Det finnes ingen grunn til å dra til Holmestrand lenger, verken for hollendere eller skikkelige folk. Nå har vi luksusseilere overtatt for hollenderne, vi fyller gatene med fyll og rør halve året, resten av tiden ligger Holmestrand brakk og venter. Venter på at noe skal skje. Venter på godt vær. Venter på sånne som oss.

Vi har ligget her hele dagen, vi har også ventet. Heldigvis gikk det hele ganske bra, men der ute på sjøen har helvete vært løs, så vi har tatt rett valg, for en gangs skyld. Antall lyn der ute har vært omtrent likt med det antall skritt vi har tatt rundt omkring i gatene og opp på ”fjellet”, der industrien og faghandlene ligger som perler på en snor. Vi måtte ha et nytt båtflagg, men sånt finner du ikke nede ved havna der sånt behøves. Neida, du må ”opp på fjellet”, sa de lokale stammene til oss. Dovre, foreslo jeg. Nei, sa de. Bare opp på platået, så fektet de litt sånn slurvete inn over land et sted. Men vi gjorde unna det viktigste først, nemlig rusmidlene. Heldigvis finnes et statlig utsalg i en av de dystre bakgatene i byen, dette ligger i gangavstand fra vårt staute skip, som nå ligger longside ved strandpromenaden. Hint til havnefolka i Holmestrand følger: Det er plass til ca. 3 ganger så mange gjester om du legger dem side om side med baugen inn. Do the math.

Med rusmidlene trygt plassert ombord, la vi ut på ekstremekspedisjon ”opp på fjellet”, for å skaffe flagg, planen var å finne den hemmelige forretningen ”Gjerts Fargerike”, der skulle man etter sigende ha det meste. Rundt oss samlet skyene seg, den ene svartere enn den andre, om Frank Løke tror han har begått en bragd ved å komme seg (nesten) til topps på Mount Everest uten oksygen, be ham prøve seg langs veien opp til fjellet fra strandpromenaden i Holmestrand, med artrose og artritt i de fleste ledd, og, ikke minst, uten refleks og uten regntøy!!

Mens vi var oppe på fjellet, fikk vi overtenning, antar det var mangel på oksygen, og strakk strikken rimelig langt ved også å søke opp en rørleggerforretning. Vi ville nemlig ha fatt i en perlator. Springen i pantry er nemlig litt for kort, vi ville ha litt mer fleksibilitet i byssa, så vi tok sjansen. Skyene hang nå som 7-hodede troll med hodene ned, og de hadde begynt å sikle på oss. Vi fant perlatoren. Og vi begynte nedstigningen til havnivå med smerter i alle ledd, redsel i blikket, og en hastighet som langt oversteg vår ytelsesevne. Det tar på med ferie! Men for en vannkran vi nå har fått oss! Jeg vil påstå at båtens verdi økte med nærmere 30% grunnet denne ekspedisjonen. Ærlig talt, nytt nasjonalsymbol og verdens flotteste vattenkran på en og samme dag!

I morgen blir det perlevær. Vi skal mot sør. Vi skal heve vårt flotteste seil, og langsomt nyte turen i retning det forjettede land. I live, tross Holmestrand.