Det nytter ikke å krangle, det er naturen som driver showet, uansett. Vi vanlig dødelige får bare se til å innrette oss. Enten vi blindes av sola eller tvinges av vinden. Vi tvilte oss fram til at denne dagen ikke var en dag for godværsseilere, så vi fortsatte å klamre oss fast i en flytebrygge på Bolærne. Det var rett valg!
Å ta bilde av vind er nytteløst. Om det er sol samtidig, ser det jo bare koselig ut, med litt hvite bølgetopper og glitrende vannperler. Virkeligheten er noe helt, helt annet. Vinden hyler, og det er ikke en hyggelig lyd, det er mer som sirenenes dype, skremmende ul, som kommer direkte fra Hades. vi kan ikke retningsbestemme dette ulet, det bare er her, rundt oss på alle kanter. Det representerer urkraften, grenseløsheten og naturens uendelighet, satt opp mot vår skjørhet. Det hjelper ikke med 4,5 tonn seilbåt mot sirenenes uendelige naturkrefter!
Så her ligger vi, båten røsker vilt i fortøyningene, hver ny lyd er et varsel om at vi må passe på, ikke slappe av, bare følge med. Vinden kommer over bølger der vannet holder sånn omtrent 15 grader, det er med andre ord ikke en varm sommervind vi prater om her. vi tvinges ned under dekk, og her sitter vi og dingler med huet, som om vi ikke en gang har kontroll over egen kropp, hver gang båten napper i fortøyningene. Så i fortvilelsens stund tok vi med oss artrosene våre og gikk tur på øya. Østre Bolæren er en øy med mye historie, her har først tyskerne, deretter det norske forsvar lagt ned mye ressurser i årenes løp, og nå er i grunn alt lagt øde. Igjen står en rekke bygninger, hver med sin historie, mange bunkerser og kanonstillinger, og diverse som man bare kan spekulere over historien bak.
Og naturen her flommer over av sin egen tøylesløshet; her finner jeg igjen barndommens blomsterenger og frittvoksende skog. Det er et vell av vekster jeg ikke aner navnet på, dessuten er det rådyr her. Hvor i alle dager kom de fra? Blir det ikke innavl på en sånn liten øy når det åpenbart er begrenset mulighet for utveksling av gener over litt større områder? Og ettersom jeg var litt slem med måkene sånn innledningsvis i årets blogg, skal de få litt cred nå. Jeg har ofte etterlyst at de tar litt ansvar, jeg mener, når de først har trukket inn over land, kunne de i det minste gjort noe fornuftig med brunseglene, ikke sant? Tross alt svelger de fisk omtrent på tvers, en liten, glatt brunsnegle burde være som garnityr å regne til den BigMac’en de rappa på gatekjøkkenet. Men neida, det ansvaret har de kort og greit overlatt til oss, i tillegg til at vi må tørke opp driten etter dem på biler, båter, gårdsplasser og sykkelseter. Men altså: Det er disse stillehavsøstersene. Det er jo å anse som delikatesser, og det har faktisk også måkene forstått. Rett nok har de ikke fått med seg at kombinasjonen med Champagne av god kvalitet er en höjdare, men vi får gi dem litt tid. Saken er at de har skjønt at ved å ta med seg østersen høyt opp i luften, for å å slippe dem ned på en betongplatting, eller et svaberg, så knuser de. Og med det, så ligger delikatessen fri til avnytelse i fred og ro. Når skjellet først er knust, er det lite østersen kan gjøre for å slippe unna, og Stillehavet er fortsatt et godt stykke unna. Øya er her full av knuste østers, så her har fuglene tatt oppgaven på alvor, samtidig som de sikkert har funnet et godt alternativ til fiskematen de kunne fråtse av før. Så med dette retter jeg en takk til sjøfuglene for sin oppfinnsomhet, godt å se at de omsider tar ansvar.
Og i morgen, i morgen skal det vel være fint vær? Ikke 2,5 meter bølger og stiv kuling? Ikke 15 grader, men 20? Eller er værmeldingene fortsatt bare en konspirasjon?
