Kategori: 1. Investering i vind och välmående

Anna – hemma efter härlig helg 23-24 augusti 2025

Vi har absolut inte gett upp sommaren.
Tvärtom – vi vägrar erkänna att den ens börjar lida mot sitt slut.

Jag har gjort en noggrann (nåja…) ekonomisk analys och kan meddela att priset per natt i båten nu sjunker snabbare än en överförfriskad badgäst från badbryggan. Kapitalet jobbar hårt för varje timme ombord.

Helgen bjöd på strålande sol, god värme under cockpittältet (augustikvällar levererar!) och en vind som… tja, fanns. Inte helt från rätt håll och inte från det håll vi trodde, men man kan väl inte få allt? Eller?

Jag själv var väl inte direkt någon stjärnseglande version av Greta Thunberg. Efter ett par mindre panikartade misstag tvingades jag med darrande röst lämna över ratten till kapten. Kaptenen glänste i vanlig ordning – med en perfekt tilläggning vid tankstationen och en nästan lika perfekt parkering i hemmahamnen. Norgesmästerskapsdeltagarna i Andunge stod på bryggan och applåderade.

Resten av helgen bestod av båtromantik (lite mer båt – lite mindre romantik): En kryssningstur utan mål där vi kryssade… och kryssade med vårt kryssningsfartyg… och kom typ ingenstans. Men det var kos medan vi inte tog oss framåt. Vi fick övat mycket på att slå med Genuan (Jag drar och sliter medans Håkon styr med pekfingret över ratten)

Jag hoppas innerligt att några fler liknande helger väntar iår. För än är inte segelsäsongen över! Inte så länge vi har ström til kylen och vinden i håret (Mitt hår gör sig bäst i motvind. Håkons – …? ).

A.

Anna – Hemma i Asker efter långfärd – 17 augusti

Dagens manöver:

Det blåste friskt – 8 m/s från nordöst – och jag visste redan innan att det här skulle bli en utmaning. Men jag var mentalt förberedd, fokuserad och redo att briljera. Backade in och allt blev egentligen precis som planerat.

Förutom en liten detalj: vår båtplats är typ för stor. (Jag vet, ett lyxproblem)

Håkon, med sitt lugna sätt, säger:
“Kan du försöka att komma lite närmare uteliggaren till höger?”
Och där – började eländet.

Jag gjorde ett nytt försök. Det blev pannkaka. Helt fel.
Jag drev in bland ett helt dagis av små segeljollar (tror några var andungar förklädda till optimister). Jag ropade med all auktoritet jag hade kvar:
“HÅKON – TA ÖVER!!!!”

Håkon tog rodret som en hjälte…
…och gjorde exakt samma manöver som jag.
Han hamnade också exakt lika snett och illa i båset som jag. Så nu var vi två hjältar i motvind – bokstavligen.

Det blev till att ta till hederlig mankraft, svett och teamwork för att räta upp båten. (Och kanske en liten mängd muttrande.)

Som vanligt efteråt: analys. De-brief. Strategimöte.
Och svaret var pinsamt enkelt:

“Vi borde ju bara ha lagt oss på vänster sida i båset.”
Japp. Tänkte inte på det. 

Låt oss komma ihåg detta nästa gång!

Hemma igen – avlusade från båtdamm.

Vi har gjort ett halvhjärtat försök att återgå till civilisation: klippt lite gräs, dammsugit lite (mest synliga ytor), och tvättat lite kläder som luktade hav, svett och frihet.

Vilken fantastisk båtvecka vi haft! Sol och segel (och faktiskt en del skratt 😊) – det kunde verkligen inte blivit bättre. Jag är sååå nöjd att jag tror jag ska brodera det på en kudde. En båtkudde!

Och nu… hösten i antågande. Men det gör inget – för efter höst kommer vinter, och med vintern kommer skidorna fram! Längtar redan efter snö, kyla och fina skidspår.

Imorgon väntar världens bästa jobb! Jag längtar!

A.

Det er siste natta på svai i indre Oslofjord for denne gang. Det har vært litt av en uke, litt av en båt å tilbringe uka i, og litt av et vær å ta med båten ut på tur!

Dette gikk da veldig fort! Det er på tide å komme til en slags konklusjon på dette med kort ferie i nærområdet. En av tingene jeg kan konkludere med, er at det åpenbart er vanskelig å spå vind og vær i disse dager. I kun få tilfeller har vindarselet vært rimelig greit, men mesteparten av tiden har det vært til dels grov bom. Akkurat det er litt problematisk når man har seilbåt, og er avhengig av vind og bølger både for å reise, og for å ligge trygt på svai med ankeret et sted på bunnen.

Jeg har litt sånn ”end-of-journey-blues” i aften, og ser få grunner til å dra tilbake til dagliglivets rutiner. Da er det faktisk bedre med litt tillegningsangst, usikkerhet på vind og vikeplikt på sjøen, små tabber med reversering på feil tid, og annet sand i maskineriet, for å være ærlig. Vi har også i dag hatt hyggelig besøk ombord, tatt oss litt øl og vin, spist godt, og jugd sånn passe mye. I morgen tidlig legger vi båten fra oss i hjemmehavn, og turen er over. Og konklusjonen fra min side er tindrende klar: kortreist ferie er fryktelig undervurdert! Oslofjorden er virkelig verdt mange besøk, og, ikke minst, er fjorden verdt å redde! Vi er hundretusener av mennesker som nyter av denne fjorden i en eller annen form året rundt, og vi kan bare ikke sitte stille å se på at den dør. Det får bare koste, det finnes saker som er for viktige til å se på kostnader!!

Jeg er et såret menneske. Til tross for at denne båten har mer plass til min pappskalle enn den foregående båten hadde, pådrar jeg meg en rekke sår etter noen dager ombord. Ikke sånn at dette er noe nytt i båtsammenheng, men det vil altså ingen ende ta!

Vi har hatt så bra vær denne uka, at jeg ikke kan bade i fjorden, slå den. Det kommer seg av at våre to uvenner, Vibrio og Shewanella har slått seg ned her; disse kalles ofte ”kjøttetende bakterier”, og kan medføre både langvarige sykehusopphold, og det som verre er. Er det varmt i været våkner de opp, og skaper potensiell fare for folk med høl i huet. Så her ligger vi igjen i en rolig vik, sola er på vei ned bak trærne, og jeg må se på de badende horder, mens jeg venter på at huden skal reparere seg selv. Sånt tar tid, og innen huden er glatt og fin igjen, har jeg enten slått meg på nytt, eller det har blitt høst. Så det blir til at man sitter i fred og nyter sin øl og litt snacks, og biter seg i tunga så man glemmer hva man heter, og innser at livet er farlig og uberegnelig, selv når man sitter helt i ro. For øvrig satt jeg også helt i ro bakerst i båten da vinden brutalt fjernet min caps, og sendte den til havs. Å disse slag som livet gir!

I aften innser jeg dessuten at vi glemte å beregne solbanen ved ankring, for kveldene begynner å bli kjølige, og sola gjemmer seg bak trærne, som nevnt. Mulighetene for å gjøre noe med saken er små; ikke har vi motorsag med oss, og andre ankringsmuligheter er relativt små i det umiddelbare nærområdet. Men spiller’e noen rolle’a? Vi har varmeapparat ombord, vi har reker og majones, vi skal nok overleve natta. Og om vinden oppfører seg sånn noenlunde fornuftig, så får vi dessuten noen venner på besøk, ergo har vi null og niks å sutre for. Men er man først skadet i sjel og legeme, er det ikke lett å la være! 😇

Det var dette med å henge seg fast til en bøye, dere vet, fordi noen i husstanden vil føle seg ekstra trygg. Det er bare ekstremt irriterende, og jeg skal etter hvert forklare hvorfor…

Natten til i går lå vi i den idylliske bukta utenfor øya med det merkelige navnet ”Hjelp”. Idyll selv med mange båter på plass, nå var vi den eneste båten i bukta, og vi lå altså på bøye lagt ut av Oslofjordens friluftsråd, et supert tilbud, men med ett enkelt irriterende medfølgende fenomen. Bøya banker på om natta, og det tar av og til form av reneste skrekkfilmeffektene. Den begynner forsiktig, nederst, og dulter forsiktig inn i båtsiden med en myk gummilyd. Dump! Dump, Dump!! Den vil inn i varmen. Vi ser ingen løsning på akkurat det problemet, tross alt er bøya vår kontakt med bunnen, så vi ikke flyter avsted på natten. Bøya er ikke fornøyd, og begynner med en forsiktig skraping mot båtens metalldeler. Skriiii, skriii, skriiiiieeee!! Dump! Vanskelig å sove nå. KLANG! Skri-Klang. BANG, BANG, BANG!! Bøya går løs på ankeret med full kraft. Kling, skrii, kling, skriieee!!! Faen er løs. Det viser seg at bøya har tredd seg inn på ankeret, og en hver bevegelse, setter i gang en kakofoni. Jeg er tvilende til at jeg noensinne vil ligge på en bøye igjen. Jeg vil sove om natta!

Vi hadde en nydelig, avslappet seilas til hjemtraktene, ankret opp i Middagsbukta ved 16-tiden, der vi ventet på en gedigen Colin Archer, eid av herren som eier firmaet jeg jobber i. Det var årets båttur med jobben, vi stakk innom og krasjet partyet. En varm og vakker kveld med reker, øl og vin, god stemning. Vi våknet ikke alene i Middagsbukta, det får tross alt være grenser. Men idyllisk var det uansett å sitte der i stillheten før båtfolket våkner og trafikkerer sundet som om det skulle være en motorvei på sjøen.

Vi tar en liten pause fra sjøen i dag, og har svingt innom både hjemmehavn og eget soverom. Anna fikk gleden av å legge til i vår nå utvidede bås, hun bakket inn med perfeksjon. I skarp motsetning til kaoset som oppsto da undertegnede forøkte en elegant utseiling fra gjestehavna i Vollen i går, da solgangsbrisen ankom og klinte oss inn mot brygga. Det ble ikke bra i det hele tatt, og la oss glede oss over at det ikke ble riper i gelcoat’en. Her har jeg et forbedringspotensiale, såpass kan fastslås! I morgen bærer det ut igjen, vi tar et par netter til i godværet som legger sin varme hånd over Oslofjorden.

Vi har reist rekordkort i dag. Men om du tror det betyr det samme som begivenhetsløst, tro omigjen!

Anna la elegant ut fra Oscarsborg med vind fra nord i morgentimene, og satte kursen retning Sætre, der vi planla litt handling til dagens og aftenens utskeielser. I ruslefart tar det vel en drøy halvtime fra Oscarsborg til Sætre havn, det skal sies at sistnevnte handelssted er lovlig annerledes enn da jeg hadde mitt første samboerskap i området for sånn omtrent 40 år siden. Noe annet skulle da også tatt seg ut! Det har blitt veldig hyggelig i Sætre nå, og de har mange gjesteplasser ved brygga. Det er ryddig og pent, ja, nesten idyllisk, vil jeg påstå, og naturen skjuler de stygge industribyggene på utsiden, der sprengstoffprodusenten Chemring Nobel fyller fjorden med nitrogen i generøse mengder med statlig velsignelse.

Vi var vel ca. 15 minutter ute i dagens korte reise, da tabbene begynte for alvor. Som lovlydige og sikkerhetssøkende båtfolk vil vi bruke redningsvest mens vi er i fart, og jeg overbragte en slik til dagens styrmann på vei inn bak Håøya. Hun på sin side, slengte den nonchalant ned på dørken under styrmannsstolen. I seg selv ingen krise, problemet denne gangen er at det er der båten slutter, og havet overtar. Så med denne nonchalanse igansatte dermed styrmannen en relativt autentisk ”mann-over-bord-øvelse”. Godt vi brukte motor, i stedet for å være under seil; da ville verden sett veldig mye mer kompleks ut. Det skal sies at jeg ble litt bøs, for selvsagt betyr slike uhell også at redningsvestens selvoppblåsende system igangsettes, så POFF”, der hadde vi en redningsvest flytende i kjølvannet. Det ble en U-sving, det ble fisking med båtshake, og det kommer til å bli bestilling av ny CO2-patron og utløsermekanisme. Såntno’ koster fort noen hundringser, bare nevner det.

Vi la pent til longside i Sætre Gejstehavn, og dersom noen skulle komme til å påstå i en herværende blogg, at styrmannen forlot skuta med motoren i revers, kommer jeg til å benekte dette med all kraft. Noe sånt ville definitivt skapt mye rabalder, så noe slikt skjedde selvsagt ikke. Jeg skal derimot innrømme at jeg skremte opp kassadamen på selveste Vinmonompolet med en fullstendig unødvendig manøver i et øyeblikk av overdreven ærlighet. Vi bragte nemlig med oss en ryggsekk inn i lokalet, og jeg kom på at jeg måtte vise henne at den var tom, så hun ikke skulle komme på tåpelige tanker om at vi hadde fylt den med polvarer i ren vanvare. Så jeg snudde den opp ned. Gudbedre for en tosk jeg kan være til tider. Det jeg ikke var klar over, var at ryggsekken inneholdt en masse småtteri, deriblant båtnøkler, snus, og, ikke minst, en tung brakett beregnet for å feste til båten, i fall man vil ha et flagg på akterstavnen. Faen som det smalt da den traff plata bak varebåndet! Den stakkars ekspeditøren var nær ved å urinere i benklærne, mens jeg på min side, aller mest ønsket å synke gjennom Vinmonopolets fliselagte betonggulv. Videre forklaringer eller unnskyldninger var meningsløst, så vi betalte for våre 2 stakkars vinflasker, og evakuerte hastig lokalet.

Vi nøt av en bedre lunsj ombord mens vi lå i Sætre, før Anna igjen elegant svingte vårt nye fartøy ut fra havn, og styrte i retning av den lille holmen som av uforklarlige årsaker bærer navnet ”Hjelp”. Er det et navn på en øy, liksom?? Hjelp!? Det er uansett en fin vik å ankre opp i, det ligger dessuten en bøye fra Oslofjordens Friluftsråd der, og der er man selvsagt medlem om man eier en båt i Oslofjorden! Det lå allerede en båt på den bøya. Vi hadde vår 2025-vimpel flagrende i vinden, men jeg, som er konfliktsky som et nyfødt lam i sånne tilfeller, ville knapt nærme meg bøya. Men Dronningen befaler, og narren gjør som han blir fortalt. Neida, den flotte trebåten og deres eiere som er medlemmer av KNS, var ikke medlemmer av nevnte friluftsråd. So far, so fine; hvem som helst kan binde seg i den bøya, men alle bøyene er merket med den informasjon at de er forbeholdt medlemmer, så dersom de ankommer, så fløtter’u deg, eller tar konsekvensene. Men ikke denne KNS-klovnen, nei. Han hadde faen meg mage til å begynne en diskusjon omkring rettighetene, hans påstand var at han kunne ligge der i 24 timer, for det sto på bøya. Lesekyndig var han neppe. Eventuelt bare en kødd.

For egen del liker jeg bedre egen ankerkjetting enn noen kjent bøyetype, fordi disse bøyene har en lei tendens til å sette i gang å banke på om natta når du sover som aller dypest. Etter hvert reiste KNS-klovnen, og tru’ru’kke Dronningen befalte narren å flytte seg fra en trygg, 20 meter lang kjetting til en bankende bøyefaen!? Så nå henger vi i bøya, vil ikke snakke mer om det.

Vi har pumpet opp Anneli. Dette kan høres ut som en ganske lummer affære, men det dreier seg kun om vår lille jolle, og hun henger med oss i et tau bak båten. Vi har tatt oss en tur inn til Hjelp, og utforsket øya; det tok ca. 15 minutter. Men det skal sies at noen har svingt seg litt for å gjøre det koselig, det finnes krakker og grill, utedass og fortøyninger i hopetall på begge sider. Vi kan trygt anbefale denne vika for opptil flere overnattinger, den er ikke en gang forhekset!

Vi hadde med oss kantareller fra Kiwi på Sætre i dag, vi hadde med rømme, bacon og smør, det er gitt at det blir god mat av sånt. Kantarellsuppe hører ettersommeren til, og aldri smaker det bedre enn ombord i en seilbåt. Vi er blitt de mest ekstreme livsnytere, er vi i ferd med å bli hedonister av ypperste klasse? God vin, god mat, ny, elegant seilbåt, vi nekter oss ingen ting! Nu vel. I øyeblikket renner regnet ned over vårt aktertelt, vi er tørre og tilfredse etter en av de bedre suppene i Indre Oslofjord 2025, og orker ganske enkelt ikke be om mer. I hvert fall ikke helt enda.