Folk er rare!

Ettersom den skallede har vært nordmann hele sitt liv, har han litt vanskelig for å forestille seg å være noe annet. Men han har også vært ganske tett på folk fra en del andre nasjoner opp gjennom livet, og en ting kan han fastslå; de fleste endrer vaner når de er i det store landet langs Middelhavet, landet som på norsk heter Syden.

Norsk som den skallede er, ser han sine landsmenn med norske briller (kjøpt hos Spec Savers), og ser dermed helt klart hvor himla rare de blir så snart de setter bena på en flyplass der det avgår fly til internasjonale destinasjoner. For alvorlig talt, det er et svært lite fåtall av oss som virkelig synes øl eller vin er nødvendig klokken 06:30 en onsdags morgen, men skal man til Syden er det der og da ferien begynner; øl og vin skal ned, koste hva det vil! Og det koster da også det hvite ut av øynene, så selv om alkoholen stopper skjelvingen hos enkelte, vil den som oftest frembringe tunge skjelvinger når man blir presentert for regningen på en norsk flyplass. Og dermed må man drikke mer for å døyve regningsangsten, en stadig økende norsk folkesykdom, som er særlig utbredt på Oslo Lufthavn, OSL. Det der blir fort en dårlig sirkel, men de fleste klarer seg tilsynelatende greit til de er ombord, og kan bestille seg sin vinrasjon levert i miniatyrflasker.

Men det er når nordmennene har ankommet Syden at saker og ting begynner å bli virkelig mystisk. Nordmenn lever i et nærmest manisk desentralisert land, og de holder helst avstand. Jævelig god avstand, faktisk. De hegner om bluferdighet, snakker ikke med noen på bussen, og i hvert fall ikke på bussholdeplassen. Tross alt ønsker man ikke å stresse noen. Av og til reiser de til fjellet, der noen graver et stort hull i en snøskavl, så man kan sove der inne i skavlen, helt isolert for en hver forstyrrelse. Men i Syden! Etter den relativt korte innledende øvelsen på nevnte flyplass, kaster nordmenn av seg alt norsk, og blir helt føkka i huet. Tenk deg en mengde sengelignende installasjoner, parasoller og bittesmå bord, plassert i flere rader, med ned mot null mellomrom, alle sammen stilt opp omkring et moderat stort svømmebasseng. Hit stimler nordmennene, kun slått av noen ekstremt psykopatiske tyskere, tidlig om morgenen, og plasserer noen rekvisitter, samt et helt bestemt håndkle på en av disse sengene. Så etter å ha spist alt de orker og deretter litt til, nærmest krabber de seg tilbake til sengen de har karet til seg en tidlig morgenstund, og der begynner det hele å ta en rimelig bisarr vending. Nordmennene tar av seg nesten alle klærne, og legger seg ned i sengen! Der ligger de på geledd, med alle sine bleke og fete kropper, tett i tett, helt uten at det er ment å skulle være noe lummert med dette. I flere rekker bak hverandre ligger de der på disse sengene, fullstendig uten verken mål eller mening. På denne tiden av året er dessuten vannet i bassenget såpass kaldt at det uanset ikke kan benyttes til noe annet enn bare å være et basseng. Så ligger de der da, og tenker: – Hva gjør vi egentlig her? Dermed blir de så usikre på seg selv, at de må bestille noe, i all hovedsak alkohol. Noe må man tross alt ha på toppen av all bacon, vafler med sirup, samt sjokoladekake som ble presset ned til frokost. For frokosten er inkludert i prisen, og er det en ting nordmennene ikke legger igjen hjemme, så er det evnen til å ta for seg av alt, så man ikke opplever å ha overbetalt noe som helst. – Nå spiser dere faen meg, unger, ellers får dere ikke mat når vi kommer hjem igjen! Om dere i det hele tatt får bli med hjem! At det blir mye matsvinn av sånt, snakker ikke nordmennene veldig gjerne om. At det også gjør noe med vekta er minst like upopulært.

Den skallede er ikke redd for å prate om noe som helst, egentlig litt over toppen, når sant skal sies. Han ligger på sin seng og ser ut over rekken med hvite hvalrosser som ligger i hver sin seng, og tenker at her har mye gått galt. Den Behårede er heller ikke veldig redd, men hun er svensk, og ordet “overvektig” er ren og skjær diskriminering i det landet. “Vektvariasjon”, eller, i ekstreme tilfeller “BMI-utfordret” kan man strekke seg til i det veldig politisk korrekte svenske språket. Den skallede småfryser i sin solseng, og vurderer øl. Men han har ved en ren misforståelse tatt med seg en eller annen tåpelig samvittighet til selveste Syden. Makan til toskeskap! I all sin velde reiser han seg, og gjør noe fullstendig uhørt. Han bestemmer seg for å løpe før lunsj. Ved denne tiden skinner sola over Syden, og en uendelig mengde mennesker er ute og rusler langs strandpromenaden i Benalmadena. Den Skallede kjenner ikke sin egen begrensning, og setter i gang med friskt mot. Det er å anta at ingen nordmenn er såpass nedsnødde at de gir seg til å løpe fra slottet til Oslo S på 17. mai, og sånt er det grunner til. Her må det forklares for våre utenlandske lesere at den 17. mai er en dag der nordmenn kollektivt oppfører seg helt latterlig, og bestemmer seg for å gå etter hverandre og veive med flagg i en hver kommune i hele landet. Kall det gjerne en slags merkverdig massepsykose, men den er heldigvis kortvarig. “Vi går i tog”, sier nordmennene, og det betyr altså ikke at de går inn i et tog for å gå omkring der inne, neida, de går rett og slett etter hverandre, flere i bredden, med musikkorps foran og bak, mens de roper mer og mindre meningsløse fraser ut i luften som omgir dem.

OK, nå ble dette i overkant vidløftig. Det som skjedde da den skallede forsøkte å springe, var at han forsto raskt at han burde ha tatt en øl, for her måtte man sjangle omkring blant et uendelig antall mennesker som gikk frem og tilbake uten nevneverdig mål eller mening, annet enn å få i seg et eller annet, på et eller annet tidspunkt. Akkurat som nordmenn på 17. mai. Øl, vin, kaker, pizza, pommes frittes, øl, vin, kaker, hamburger, pasta, champagne, øl, og så videre inn i natten. Allikevel sprang han, antakelig på pur faenskap, bare så han kunne påberope seg god samvittighet for den ølen som ville serveres ved tilbakekomsten til et basseng som er så kaldt at det faen ikke er mulig å bade i, selv etter å ha tvangsløpt 4 kilometer motstrøms!

Aftenen ble tilbragt ved et elevert etablissement rett under Michelin-nivå, til stor glede. Ekstra gledelig med en absolutt severdig pianist som også var god å lytte til for gamle gubber. Og der sluttet kvelden, turen og ferien, denne gangen. Eller, ikke helt, for det kommer en hjemreise i morgen, vet jeg!