Pisket av et fett norsk flagg!

Vi begynner å eie denne skuta nå. Vi har fått justert en god del småting, vi har døpt henne (rappa navnet fra gamlemor, båten vi nå har forlatt), og satt i gang med montering av kroker, dørholdere og nips.

Vi har innledet vår korteste båtferie noensinne; vi skal rusle omkring mellom ca. Oslo havn og ca. Sætre Havn en ukes tid, og lære alle denne båtens væremåter. I dag har vi reist i retning Sandvika, med bil ville det tatt oss ca. 7 minutter, men vi har i dag vært ute på sjøen i flere timer, slør og lens, umotivert jibbing og vekslende vind har vært deler av opplæringen. Og jeg har faen meg bannet høylytt til min egen kone!! La oss ta det siste først, og ble ferdige med det: Det blåste nordavind fra alle himmelretninger da vi la ut sånn midt på dagen i dag, og vi måtte mellomlande for å fylle ferskvann i tankene. Det ble et sirkus!! Etter et par runder i trangt farvann, gikk vi inn for landing ved utstikker 3, konemor svingte seg relativt elegant ned på brygga med to tau under kontroll, og jeg kom snublende etter. Vinden og vi sloss om kontrollen, og vinneren var lenge uklar, for å si det forsiktig. Jeg hadde etter hvert overtatt ansvar for fortøyning, og fikk en del (unødvendige) spørsmål om knuter og fendere, mens jeg brøt med naturkreftene. Da falt de minimalt bevingede ord ”ja, men for faen” på høyt volum, og dagen kunne i prinsipp vært ødelagt. Men tross alt er jeg gift med min drømmekvinne, så etter en lett irettesettelse, mildt, men bestemt, samt noen nødvendige botsøvelser fra undertegnedes side, var vi ferdige med saken. Og i mellomtiden var vanntankene fylt, og vi var på vei til vår første ferie med Wárja II, som altså bare heter Wárja, selv om det innebærer grovt tyveri av navnet fra vår forrige båt. Ikke å undres over at Wárja selv, altså hun vi kalte opp båten etter, ramlet ned av den nye veggen i ren bestyrtelse. Vi har nå hengt henne opp igjen, og forsikret henne om at hun er minst like velkommen her som i forrige skute. Hun er vår skytsengel!

Vi har fått med et digert flagg på vår nye båt. Stolt og høyreist kneiser det i hekken, og så lenge vi seiler bidevind (altså mot vinden) er alt både fryd og gammen, med en liten overvekt av gammen, faktisk. Men seiler vi på tvers, altså slør, eller med vinden, det vil si lens, da er flagget både uregjerlig og ondskapsfullt, faktisk. I dag har jeg blitt rundjult, pisket, pint og plaget av vårt nasjonalsymbol, og til sist ble vi nødt til å bruke en strikk og klamre det fast rundt sin egen høyreiste, overpotente stang. For slik en dedikert trang til å gå løs på rormannen har jeg da sjelden opplevd!

Men etter å ha manøvrert oss inn i sundet mellom Borøya og Saraholmen rett utenfor Høvik, roet alt seg. Her ligger vi nå på svai, vår første natt uten bøye eller annet juks, og nyter livet helt intenst. Utrolig hvor godt man kan ha det kun noen få kilometer hjemmefra! Jeg måtte fram med munnspillet, og i samme øyeblikk ble vi fortrollet, håret grodde, og verden endret seg til et mystisk underjordisk landskap, der plantene pratet og måkene ble engler. I dette øyeblikk lurer jeg på om det var noe rart i ølet jeg drakk. Kan det ha vært alkohol? På tide å legge seg muligens?

Det skal sies at det er flere grunner til at jeg tror stedet er forhekset. Vi hadde akkurat inntatt vår fantastiske middag, i dag bestående av svært gode pølser fra Meny’s topputvalg, jeg lente meg tilbake og tenkte på dessert og iskrem, men slikt finnes selvsagt ikke på ubebodde holmer i skjærgården utenfor Bærum. Noe sånt skulle tatt seg ut. Da, og jeg mener akkurat da, ut av ingensteds, dukket det opp en mindre motorbåt med Hennig Olsens flagg vaiende i vinden, og han styrte direkte mot vårt elegante skip, som om kursen var bestemt, og han visste at han hadde et oppdrag. Halvminuttet senere hadde jeg desserten i hendene. Mulig var isen overpriset, men det er faktisk lov å betale litt ekstra for å få desserten servert ved skutesiden på perfekt tid.

Og i morgen setter vi kursen mot hovedstaden, og nye eventyr rett i nærheten. Undrenes tid er ikke forbi!