Stairway to heaven

Jag vill takka livet… Jeg sa jo at det alltid kan bli verre, ikke sant? Og det kan det. Jeg testet litt i dag, bare for å sjekke hvor ille det kan bli. Det kan bli veldig, veldig ille.

Vi lever herrens glade dager, vi nyter med begge hender hele tiden og over alt. Det skal sies at snart ruller hordene inn, og vi får en god del oppgaver som vertskap, men det er en del av hyggen denne gangen. Vi har sjekket ut den lokale Lidl-sjappa i dag, og den kom veldig positivt ut av sjekken; de har faktisk litt av hvert, og det de har er svært, svært fornuftig priset. Vi har begynt å fylle opp skuffer og skap, og jeg har begynt planleggingen til min kokkegjerning her på Mallorca. Et par dager opptrening nå, så er vi i gang!

Det må innrømmes at forbruket av usunne uvaner øker signifikant i ferietiden. Men det jeg nå skal fortelle om, skjedde i fullt edruelig tilstand, tidlig på dagen. Vi, altså vertskapet, hadde avtalt en vennskapelig bordtennismatch, og jeg skulle bare opp på master bedroom for å hente mine nye joggesko, noe må jeg jo ha for å slå denne forbaskede svensken jeg er gift med. Jeg hadde vært en morgentur i bassenget, og i min uendelige visdom tok jeg av skoene før jeg gikk inn, ville ikke skitne til gulvet, ikke sant. Jeg ruslet opp trappa, hentet skoene, holdt dem i min venstre hånd, jævla dumt, for det er på den siden gelenderet er. Jeg hadde ikke slått på lyset i trappa, og jeg kom umiddelbart på den viktige tanken da jeg begynte nedturen. Og da mener jeg nedturen på alle mulige måter, altså. For jeg tenkte: Her må du ikke falle!! Fliselagt stentrapp, et fall her kan fort være fatalt, faktisk. Jeg konsentrerte meg om å ikke falle. Så falt jeg. Jeg var så konsentrert og forberedt, at jeg rakk tenke at ”dette går greit, jeg bare holder igjen med høyre hånd”. Jeg hadde våte badebukser, og de sklir utrolig godt i en fliselagt trapp, faktisk. Jeg forsøkte å stoppe bevegelsen med høyre arm, trodde fortsatt dette var en bagatell. Det var feil oppfatning. Jeg regelrett deiset ned trappa, trinn for trinn. Jeg er faen meg snart 64 år nå, ordet ”lårhals” har økende aktualitet, og visst rakk jeg tenke på det også, der jeg fortvilet dumpet i vei mot bunnen av trappa.

Å falle i en steintrapp kan sende deg alle veier, himmel og helvete, ingen vet. Jeg er forberedt på sistnevnte, spesielt fordi trapper har det med å sende den som faller i retning undergrunnen. Hørt om noen som faller opp en trapp? Ikke jeg heller. Så her var jeg på tur, da, i retning dødsriket med godt driv, men heldigvis har alt en ende, også trapper. Jeg måtte puste en god del før jeg kunne reise meg. Jeg hadde vondt som f…, jeg har fortsatt vondt som f…, og det kommer ikke til å bli bedre i morgen. Godt for en gammal raddis at smerten sitter på høyresiden, til pass for dem i disse dager. Etter hvert klarte jeg å reise meg, lårhalsen er fortsatt intakt. Stoltheten? Ganske skadeskutt.

Jeg gikk ut til min kone, som er født med en bortennisracket der du veit. Noe må jo svenskene ha som kompensasjon for de skiene nordmenn er født med på sine glatte føtter. Spente på meg mine nye, jomfruelige joggesko og gikk inn i kampen med smerter fra topp til tå, uten å kny. Resultatet etter to sett var 21 – 12 og 21 – 11, svensken er nevnt først. Jeg er en taper, mine venner. Men trappen til himmel eller helvete klarte ikke å hente meg i dag, til tross for sitt svært så kompetente forsøk. I morgen venter nye utfordringer og et par spennende blåmerker. Følg med!