Holmestrands fasade og bakgater

Vi har levd med trusselen om at himmelens vrede skulle vederfare oss hele denne dagen. Svarte, ondskapsfulle skyer har hengt over havna fra tidlig morgen, helt til de skruppelløst angrep oss. Men vi hadde forutsett planene, og hadde barrikadert oss i en italiensk restaurant, med pizza, vin, kors og vievann. Vi holder stand!

Holmestrand er en kystby med en vakker fasade mot havna, men med mørke bakgater og en mørk historie. Her hentet hollenderne ut norsk trevirke, og levde herrens glade dager i gater og streder lenge før E18 ble lagt i den beryktede Holmestrandstunnelen, og senere langt opp i lia. Det finnes ingen grunn til å dra til Holmestrand lenger, verken for hollendere eller skikkelige folk. Nå har vi luksusseilere overtatt for hollenderne, vi fyller gatene med fyll og rør halve året, resten av tiden ligger Holmestrand brakk og venter. Venter på at noe skal skje. Venter på godt vær. Venter på sånne som oss.

Vi har ligget her hele dagen, vi har også ventet. Heldigvis gikk det hele ganske bra, men der ute på sjøen har helvete vært løs, så vi har tatt rett valg, for en gangs skyld. Antall lyn der ute har vært omtrent likt med det antall skritt vi har tatt rundt omkring i gatene og opp på ”fjellet”, der industrien og faghandlene ligger som perler på en snor. Vi måtte ha et nytt båtflagg, men sånt finner du ikke nede ved havna der sånt behøves. Neida, du må ”opp på fjellet”, sa de lokale stammene til oss. Dovre, foreslo jeg. Nei, sa de. Bare opp på platået, så fektet de litt sånn slurvete inn over land et sted. Men vi gjorde unna det viktigste først, nemlig rusmidlene. Heldigvis finnes et statlig utsalg i en av de dystre bakgatene i byen, dette ligger i gangavstand fra vårt staute skip, som nå ligger longside ved strandpromenaden. Hint til havnefolka i Holmestrand følger: Det er plass til ca. 3 ganger så mange gjester om du legger dem side om side med baugen inn. Do the math.

Med rusmidlene trygt plassert ombord, la vi ut på ekstremekspedisjon ”opp på fjellet”, for å skaffe flagg, planen var å finne den hemmelige forretningen ”Gjerts Fargerike”, der skulle man etter sigende ha det meste. Rundt oss samlet skyene seg, den ene svartere enn den andre, om Frank Løke tror han har begått en bragd ved å komme seg (nesten) til topps på Mount Everest uten oksygen, be ham prøve seg langs veien opp til fjellet fra strandpromenaden i Holmestrand, med artrose og artritt i de fleste ledd, og, ikke minst, uten refleks og uten regntøy!!

Mens vi var oppe på fjellet, fikk vi overtenning, antar det var mangel på oksygen, og strakk strikken rimelig langt ved også å søke opp en rørleggerforretning. Vi ville nemlig ha fatt i en perlator. Springen i pantry er nemlig litt for kort, vi ville ha litt mer fleksibilitet i byssa, så vi tok sjansen. Skyene hang nå som 7-hodede troll med hodene ned, og de hadde begynt å sikle på oss. Vi fant perlatoren. Og vi begynte nedstigningen til havnivå med smerter i alle ledd, redsel i blikket, og en hastighet som langt oversteg vår ytelsesevne. Det tar på med ferie! Men for en vannkran vi nå har fått oss! Jeg vil påstå at båtens verdi økte med nærmere 30% grunnet denne ekspedisjonen. Ærlig talt, nytt nasjonalsymbol og verdens flotteste vattenkran på en og samme dag!

I morgen blir det perlevær. Vi skal mot sør. Vi skal heve vårt flotteste seil, og langsomt nyte turen i retning det forjettede land. I live, tross Holmestrand.