Kakk! MothaFokka!

4 Juli 2022 – Håkon

Å blande en sånn kaffelattepose i en kopp kaldt vann, er ikke mulig, jeg bare nevner det. Det blir mye klumper og greier. So far, so fine, egentlig, men husk at det går an å tømme koppen i vasken. I en seilbåt er slike detaljer ganske viktige, skulle dagen vise med all mulig tydelighet. Og tro ikke at historien slutter der!

Vind er gratis drivstoff. Det er jo på mange måter hele ideen med seilbåt, kan man vel si uten å ta munnen for full. Da hever man seilet med stolthet en morgenstund, og i hildringstimen er det godt å seile, for øvrig. Men nå er det også sånn at noen har en vind som kommer når den vil, og det vil den noe så jævelig, innimellom. 

Allerede ved Slemmestad begynte jeg å lure litt på storseilet, det satt liksom ikke helt som det skulle bakerst ved bommen. Og dess mer vinden ville, dess merkeligere ble storseilet, og jeg beordret å slippe det ned, for å se på det i havn. På andre siden av Håøya hadde vinden vilje av stål, jeg bestemte meg for Fokka only, og selv den la jo båten i sånn omtrentlig stabilt sideleie helt alene. Det var da vi oppdaget at noen, og jeg nevner ingen navn, hadde satt fra seg en kopp delvis blandet Cappucino oppe på bordet i salongen, for faen. Jeg var på det tidspunktet i ferd med å gi fokka en oppstrammer, og det tålte den ganske enkelt ikke, og sank sammen som en tomsekk. Har du sett hvor mye en fullstendig utemmet fokk kan blafre i liten kuling? Har du sett hvordan en lys grå båtsofa ser ut med en kopp halvblandet Cappucino pent dandert utover? Har du noensinne fundert over hvordan man ser ut i trynet når motoren stopper samtidig, mens man har en grunne i vindretningen, og man venter på at Kielferja kommer dundrende ut Drøbaksundet i 21 knop? Kan du så i samme stund lure på hva faen forsynet dreiv med da drikkevannfsdunken på 15 liter gikk bananas inne i fremre lugar, og gledet båtgulvet med så å si alle sine litre, så har du dagens høydepunkt servert i all sin glede.

Det var da jeg satte meg på fremre dekket, mens fokka klasket løs på meg med dødsforakt, og lo. Jeg klamret meg til rekka, og skreik ut i kulingen, ”du kødder, for faen! Dette er ikke mulig!” Jeg er kaptein om bord, jeg tar ansvar. Krabbing tur-retur baug – hekk, to tau med på turen fram igjen. Bind fast mothafokka til alt du finner av solide dingser, så den ikke finner på mer dævelskap. Krabb tilbake, test motor. Motor starter, reddet av gongongen, takketale til Yanmar Motor Co., Japan, men talen druknet i hylingen fra vinden. Eller var den kona som hylte? Litt usikker nå, det kokte litt i kålen på det tidspunktet. 

Vet du hvor godt en ankerpils smaker når man endelig henger fast i ei brygge i snobbenes hjemmehavn, Sooon, etter en sånn dag? Det kan jeg ikke fortelle deg. Det jeg derimot kan si, er at du bør egentlig ikke prøve å finne det ut.