Uværet med det klingende navn Dave herjer ganske så uhemmet med de søndre deler av fedrelandet akkurat nå; vi kan lese i boulevardpressen at titusener av nordmenn er uten strøm i sine hus, bildene viser flyvende gjenstander, veltede busser og et generelt kaos. Men på det Privilegerte Paret skinner sola!
Det Privilegerte Paret har nærmest desperat forsøkt å flykte med stil, så etter å ha hatt en langsom morgentur med Flytoget i bakgatene utenfor Romeriksporten, altså gamleveien via Fjellhamar, Romsås og Strømmen, sjekket Paret inn i loungen på OSL lufthavn. Champagne til frokost, kjære?, spurte den skallede i Paret. Den behårede takket høflig nei, og foretrakk eplejuice fra konsentrat. Selvsagt en grov feilbedømmelse, men tross alt var det tidlig på dagen, og været utenfor var såpass avskyelig at det er fort gjort å gjøre slike blemmer. Det er noe merkelig med slike lounger for de privilegerte. Folk går ikke naturlig der inne, de tasser. Forsiktige, stillferdige og langsomme bevegelser, nærmest som om de er inspirerte av begravelsesagenter på jobb, som passer nøye på at intet foregår raskt og uoverveiet. En hver bevegelse skal være fullstendig overveiet, ha et langsomt og målrettet motiv, og det må aldri fremstå som om man er skjødesløs eller mangler forståelse for at man er i en lounge, der ikke hvem som helst ferdes nærmest som ved en tilfeldighet. Med en avslappet, langsom eleganse setter man tallerken og glass forsiktig mot bordflaten, gjerne med en drøy sving på albuen, som for å vise at man er fullt klar over hvor man er, og viktigheten av at alt som gjøres blir lagt merke til. Blant de andre som er der. Fiffen. Intelligentsiaen.
Flyturen, kall det gjerne fluktruten, var langt under pari for det Priviligerte Paret. Den skallede satt dog ved nødutgangen, og ble instruert av den korte latinske flyverten, som med sine outrerte bevegelser forklarte åpning av nødutgang i fall slikt skulle bli nødvendig. Det viser seg nemlig at det hersker en slags apartheid ombord i Norwegians flyvemaskiner, foran i cockpit finnes skandinaver i alle varianter, bak i kabinen er personalet spansktalende, med engelsk som andrespråk. Uansett kjente den skallede på et slags absurd behov for å forklare den feminine latineren at ”jeg repparerte (ja, med to p’er, det er noe med trykket som gjør det nødvendig!), sånne maskiner som dette her lenge før dine små, feminine hender kom til verden!” Men han sa heldigvis ingenting, tross alt hadde han vokst opp i et møblert hjem. I stedet smilte han høflig, og tok i mot instruksjonene med overbærenhet.
Underveis ble det servert vin i små plastflasker med skrukork, og man kunne velge matvarer fra en latterlig liten meny, den skallede valgte en eksklusiv tapasrett, mens den behårede snublet i bestillingen, og endte med en liten pose cashew-nøtter. Disse nøttene er altså såpass ubetydelige at de ikke en gang har et norsk navn! 3 små plastflasker senere landet de på den spanske solkysten og praiet profesjonelt en taxi for å ta dem de siste par mil inn til hotellet. Joda, et fint hotell. Den behårede rev umiddelbart av seg klærne og lot sola feie over henne på det groveste, mens den skallede høvelig nok satte seg i skyggen, nå med caps på hodet.
Aftenen ble tilbragt i en eksklusiv sjømatsrestaurant med høyt stressnivå, ettersom det var dekket på et langbord. Altså ett, langbord, ikke flere. Kanskje var de 10 gjester ved bordet, og det ble båret inn desserter da det Privilegerte Paret verdig trådte inn i etablissementet. Innehaveren hadde høy puls, og var i god gang med å avvise det Privilegerte Paret, ettersom de hadde alt for mye å gjøre. Hans stressnivå hadde også spredt seg til resten av de ansatte, som ikke så ut til å ha evne eller kapasitet til å betjene de 10 tilstedeværende, selv om det var plass til 40 gjester i lokalet. Spennende. Den behårede tok kontroll på situasjonen, stirret eieren helt inn i sjela, og fikk audiens ved restaurantens fineste bord. Maten var god, og mens de 10 gjestene ved langbordet gjorde opp for seg, fikk etter hvert også det Privilegerte Paret bestilt både mat og vin.
Via et Supermarcado, ruslet det Privilegerte Paret til sitt hotellrom, bestilte en ekstra hodepute til sine intelligente hoder, og la seg til hvile i sitt kammer. Er de framme ved fluktrutens slutt? De kommende dager vil vise!
Anna & Håkon på tur 