Jeg er et såret menneske. Til tross for at denne båten har mer plass til min pappskalle enn den foregående båten hadde, pådrar jeg meg en rekke sår etter noen dager ombord. Ikke sånn at dette er noe nytt i båtsammenheng, men det vil altså ingen ende ta!
Vi har hatt så bra vær denne uka, at jeg ikke kan bade i fjorden, slå den. Det kommer seg av at våre to uvenner, Vibrio og Shewanella har slått seg ned her; disse kalles ofte ”kjøttetende bakterier”, og kan medføre både langvarige sykehusopphold, og det som verre er. Er det varmt i været våkner de opp, og skaper potensiell fare for folk med høl i huet. Så her ligger vi igjen i en rolig vik, sola er på vei ned bak trærne, og jeg må se på de badende horder, mens jeg venter på at huden skal reparere seg selv. Sånt tar tid, og innen huden er glatt og fin igjen, har jeg enten slått meg på nytt, eller det har blitt høst. Så det blir til at man sitter i fred og nyter sin øl og litt snacks, og biter seg i tunga så man glemmer hva man heter, og innser at livet er farlig og uberegnelig, selv når man sitter helt i ro. For øvrig satt jeg også helt i ro bakerst i båten da vinden brutalt fjernet min caps, og sendte den til havs. Å disse slag som livet gir!
I aften innser jeg dessuten at vi glemte å beregne solbanen ved ankring, for kveldene begynner å bli kjølige, og sola gjemmer seg bak trærne, som nevnt. Mulighetene for å gjøre noe med saken er små; ikke har vi motorsag med oss, og andre ankringsmuligheter er relativt små i det umiddelbare nærområdet. Men spiller’e noen rolle’a? Vi har varmeapparat ombord, vi har reker og majones, vi skal nok overleve natta. Og om vinden oppfører seg sånn noenlunde fornuftig, så får vi dessuten noen venner på besøk, ergo har vi null og niks å sutre for. Men er man først skadet i sjel og legeme, er det ikke lett å la være! 😇
Anna & Håkon på tur 