Crash, Boom, Bang!

Det var dette med å henge seg fast til en bøye, dere vet, fordi noen i husstanden vil føle seg ekstra trygg. Det er bare ekstremt irriterende, og jeg skal etter hvert forklare hvorfor…

Natten til i går lå vi i den idylliske bukta utenfor øya med det merkelige navnet ”Hjelp”. Idyll selv med mange båter på plass, nå var vi den eneste båten i bukta, og vi lå altså på bøye lagt ut av Oslofjordens friluftsråd, et supert tilbud, men med ett enkelt irriterende medfølgende fenomen. Bøya banker på om natta, og det tar av og til form av reneste skrekkfilmeffektene. Den begynner forsiktig, nederst, og dulter forsiktig inn i båtsiden med en myk gummilyd. Dump! Dump, Dump!! Den vil inn i varmen. Vi ser ingen løsning på akkurat det problemet, tross alt er bøya vår kontakt med bunnen, så vi ikke flyter avsted på natten. Bøya er ikke fornøyd, og begynner med en forsiktig skraping mot båtens metalldeler. Skriiii, skriii, skriiiiieeee!! Dump! Vanskelig å sove nå. KLANG! Skri-Klang. BANG, BANG, BANG!! Bøya går løs på ankeret med full kraft. Kling, skrii, kling, skriieee!!! Faen er løs. Det viser seg at bøya har tredd seg inn på ankeret, og en hver bevegelse, setter i gang en kakofoni. Jeg er tvilende til at jeg noensinne vil ligge på en bøye igjen. Jeg vil sove om natta!

Vi hadde en nydelig, avslappet seilas til hjemtraktene, ankret opp i Middagsbukta ved 16-tiden, der vi ventet på en gedigen Colin Archer, eid av herren som eier firmaet jeg jobber i. Det var årets båttur med jobben, vi stakk innom og krasjet partyet. En varm og vakker kveld med reker, øl og vin, god stemning. Vi våknet ikke alene i Middagsbukta, det får tross alt være grenser. Men idyllisk var det uansett å sitte der i stillheten før båtfolket våkner og trafikkerer sundet som om det skulle være en motorvei på sjøen.

Vi tar en liten pause fra sjøen i dag, og har svingt innom både hjemmehavn og eget soverom. Anna fikk gleden av å legge til i vår nå utvidede bås, hun bakket inn med perfeksjon. I skarp motsetning til kaoset som oppsto da undertegnede forøkte en elegant utseiling fra gjestehavna i Vollen i går, da solgangsbrisen ankom og klinte oss inn mot brygga. Det ble ikke bra i det hele tatt, og la oss glede oss over at det ikke ble riper i gelcoat’en. Her har jeg et forbedringspotensiale, såpass kan fastslås! I morgen bærer det ut igjen, vi tar et par netter til i godværet som legger sin varme hånd over Oslofjorden.