Endelig vind i seilet. Av alle vinder jeg har seilt i, er motvind den verste å seile med, sa Øystein Sunde i sin tid, og selv om det fortsatt er helt sant, så er denne båten veldig grei selv når vinden kommer helt feil vei.
Nok en blikkstille morgen, denne gangen ved utkanten av Middagsbukta, trygt inne ved Brønnøya, godt ankret i Oslofjordgjørma på omtrent 6 meters dyp. I går ettermiddag et yrende treffsted for båtfolket, i dag en stille morgenstund med kaffekoppen, før vi langsomt tråklet oss gjennom sundet mellom Langåra og Brønnøya ut mot Holmen og Leangbukta, før vi satte seil og dreide kursen mot sør. Det har vært en dag med varierende vind både hva angår styrke og retning. Vi har kun benyttet det fremre seilet, Genoa-fokka, og det har tuslet avsted i hastigheter varierende mellom 2 og 6 knop, merk at det har vært motvind hele veien. Egentlig ganske magisk, spør du meg. For hvor i verden finner du en båt som går av seg selv opp et elveløp uten å bruke noen form av kraftkilde? Her er det åpenbart en forretningside som ikke er ferdig utforsket; jeg tar meg av saken så snart jeg pensjonerer meg! Innover mot Askerlandet bet jeg meg merke i en blå båt med grønt storseil, fokk og spinnaker, som i relativt frisk vind dro nordover i et helsikes tempo. Ikke lenge etter snudde båten, og reiste sørover igjen. Båten tok oss godværsseilere snart igjen, og vi satte i gang å vingle, for vi ante ikke hvem som skulle vike for hvem. En enslig dame ombord i den blå båten gjorde oss oppmerksom på at det var hun som hadde vikeplikt. Hun falt av, og feide forbi oss i le, i seg selv en nesten umulig manøver. Denne dama heter Kristin og har seilt aleine over de 7 hav, og synes nok et par gamliser med ny båt er ganske treige greier. Vel, hun fikk fram poenget sitt uten å si noe som helst. Jeg digger sånne folk. For et mot! For en kunnskap! Men hva faen flykter de fra…??
Nå ligger vi ved Oscarsborg i Drøbaksundet, og nyter en deilig aften etter en del blåst fra både sør og vest. Ikke så mye vind at vi ble tvunget til å reve flagget i hekken, men det var egentlig ganske nære på sånn i 19-tiden, når sant skal sies. Vi har tatt øyturen, sett på kanoner og torpedoer, det var sistnevnte som senket den tyske krysseren Blücher på sin vei inn Oslofjorden den 9. april 1940 ved halvfemtiden om morgenen. Denne topp moderne, tyske krigsmaskinens kaptein og mannskap var nok i overkant cocky og antok vel at ingen turde å gjøre noe som helst når de dundret inn fjorden denne aprilnatten. Tilsvarende stor var vel overraskelsen da granater fra Oscarsborg dundret inn over dekk, og startet et inferno ombord, før to topedoer satte punktum for Blüchers videre ferd mot Oslo, og drepte 830 unge tyske soldater i det iskalde vannet utenfor Drøbak. Historien sitter i oss nordmenn, og Blücher ligger fortsatt på bunn rett utenfor her, på omkring 90 meters dyp. I museet her på Oscarsborg kan man nå se eiendeler og brev som ble hentet opp fra vraket så sent som i fjor, denne dramatiske historien lever fortsatt.
Viktigere akkurat i dag, i denne milde sensommernatten, er at Anna har testet dusjen ombord i vår stadig mer avholdte Wárja, vi har virkelig fått oss et under av en båt. Her skal vi seile langt og mye de kommende år! I morgen blir det nok en kortere tur i nærområdet, før vi tar turen nordover igjen, tilbake i andedammen vår. Men sannheten er jo at også dette er ferie så det holder, man behøver ikke seile så himla langt for å få livet til å kjennes deilig!
Anna & Håkon på tur 