Det ble barnefamilien som ble stemt ut. Nå har de reist, og har ikke blitt erstattet. Vi som er i huset, går her og skuler på hverandre, og lurer på hvem som er neste utstemte. Vi utfører våre oppgaver, leser, sover, drikker, og venter på neste trekk….
Det er helg i Spania nå. Spanjoler ligner litt på skandinaver, for de samler seg når helga kommer, så drikker de vin, spiser god mat, og skråler. Ja, med r. Skråle, for de som ikke vet hva dette begrepet betyr på norsk, så dreier det seg om å skape støy, rope, hoie, gaule, skrike, klappe i hendene, og i det hele tatt gjennomføre en masse irrasjonelle handlinger med få andre motivasjoner enn å skape lyd. Mye lyd. Dessuten er barna lenge våkne, og de bidrar til lydkulissene i svært stor grad.
Fredag besto av ekskursjon i Mallorca’s villmark. For glem ikke at Mallorca er veldig vilt og veldig vakkert, det er verdt å se seg om et stykke utenfor sanda på stranda. Før avreise måtte vi innse at oppvaskmaskinen har vasket sine siste kniver og gafler. Her må jeg ile til å si at den levde så jævelig på overtid, at det antakelig bare er en befrielse for alle at den døde. Her hører det med til historien at fredag morgen allerede anses som ikke egnet til handlinger i Spania. Vi fikk beskjed om at siden det er fredag kan ikke maskinen byttes, og da spiller det ingen rolle at klokka er 10 på morgenen, for det er fredag! Helgen består altså av håndvask av alt spise- og drikkeredskap til sånn 8 – 10 mennesker.
I sånne tilfeller er vel villmarken å foretrekke, fremfor misbruk av en rekke tallerkener og drikkeglass på egen veranda. Siste stopp på turen var innom Port Soller, sist jeg var der var mens mine barn var smårollinger, og på disse 25 årene har det skjedd ting, ja. Plutselig forstår jeg hvorfor de fastboende på Mallorca sier fra at nå får det for faen rekke. Før årtusenskiftet var det god plass på den tradisjonsrike trikkeruta fra Soller ned til den da søvnige havnebyen Port Soller. Den gangen var det en liten trikk med to vogner, havnepromenaden var stille og behagelig, ute i pollen lå en håndfull båter på svai. I dag går trikkene 3 i slengen hver halvtime, de er pakket fulle, havnepromenaden nede i Port Soller er som Karl Johan i Oslo den 17 mai (minus flaggene, selvsagt), bryggene ligger tett i tett utenfor, det er hundrevis av båter samlet. Ja, det er faktisk nok nå.
Jeg kjøpte meg et par veldig snasne joggesko før jeg dro hjemmefra, disse har jeg testet som behagelige gåbortsko her i byen, og jeg har dem sterkt mistenkte for mitt overtråkk her forleden. De har så myke og tilgivende såler at de bøyer unna for det meste, så da jeg i min fjerne tilstand møtte en litt skrå fortauskant, bar det rett utfor, og ankelen krøllet seg til det ugjenkjennelige. Men min høyre ankel er etter hvert så tilvent denne ekstreme posisjonen at den helbreder seg sånn omtrentlig i løpet av få dager. Jeg er ikke alene om litt overtråkking, for et øyeblikk siden ruslet altså en sterkt haltende nr. 10, Zidane forbi. Det var i hvertfall en med Frankrikes landslagsdrakt og hans navn på ryggen, så jeg antar at det må ha vært selveste Zinedine Zidan. Eller…? Men i morges har jeg altså vært ute og løpt for første gang på sånn omtrent 5 år!! Hvor fantastisk eller idiotisk er ikke det? Jeg gjorde unna drøyt 5 km i løpet av 35 minutter i varmen, og for en gammal gubbe uten nevneverdig løpetrening må jo det sies å være bestått med laud, vil jeg påstå. Jeg kjente meg ung og attraktiv der jeg jogget lett og ledig langs strandpromenaden, glemte helt at jeg faktisk er på vei mot alderdommen med raskere skritt enn jeg kan oppnå med mine egne føtter. Helt til jeg passerte et sånt glassgjerde som speiler alt som passerer forbi. Der, rett til høyre for meg, så jeg plutselig en gammal gris som snublet avgårde med en liten kongsbergknekk i hofta. TIl alle mine svenske lesere: ”Kongsbergknekk” er et utrykk som er godt etablert i det norske språk, og dette handler om skihopping. Finn fram google med en gang, for det kommer mer. Og alt har sin forklaring. Tilbake til løpeturen: Altså så jeg en gris med kongsbergknekk og et jævla forpint uttrykk i trynet, som om han var utsatt for mild tortur, som løp der ved min side. Jada, det var selvsagt mitt eget speilbilde. Det viste også at hvert nedslag jeg foretok var så nær jamsides (svensker: google om dette er problematisk!) som det lar seg gjøre, om man fortsatt beveger seg fremover. Sagt på en annen måte: jeg løp med museskritt, eller antakelig griseskritt. Legg til at jeg gjorde den sjokkerende oppdagelse at til tross for nevnte kongsbergknekk, så skjøv jeg magen foran meg som et velfylt storseil, og mine teorier om egen attraktivitet raste sammen som et korthus. Faen som det raste!
I dag stemte vi ut et nytt par, vektløfteren og tatoveringsmodellen forlater oss. Denne gangen erstattes de. Det er to tanter på vei inn, Tante 1 og Tante 2. De er fra et fremmed land og heter henholdsvis Singlina og Separatova til etternavn, regn ut sjøl hvilken sivilstand de befinner seg i. Nå blir’e party! Selv er jeg bundet på hender og føtter (jeg er en gift mann, goddamit), og inntar observatørrollen, noe annet skulle tatt seg ut, men det kan vel være morosamt det også?
Anna & Håkon på tur 