Tiden har på sett og vis saknet farten noe. På samme tid har den en slags dobbel melding til meg, for selv om alt skjer i et langsommere tempo, ser det ut til at dagene bare forsvinner mellom hendene!
En vanlig dag for en lett aldrende…. nei, her må jeg refrasere; middels aldrende ble det akkurat i dag, kjenner jeg, og altså for en middels aldrende herre arter en vanlig dag i Syden seg slik: Vi tenker oss at en ny dag starter rett etter midnatt. Denne dagen starter med noen oppvåkninger grunnet økning i søvnapné etter for mange langsomme øl, noe grunnet aircondition og romtemperatur, enten den nå er for høy eller for lav, eller fordi airconditioningen støyer, eller var det min kone, forresten? Aircondition-enheten i huset er rasjonalisert, i slik form at den virker kun i tidsrommet 20 – 08. Da slår den seg av, og det er på tide å begynne dagen før man svetter såpass at man uansett sklir ut av sengen badet i sin egen kroppsvæske.
Den nye dagens langsomme gjøremål består i at en av oss, min frue eller undertegnede, klamrer seg fast i gelenderet med venstre hånd og rusler stivt ned den farlige trappen i retning kjøkkenet for å produsere et par kopper kaffe. Det går stort sett bra. Kaffen serveres på senga mens rommet langsomt kryper oppover i temperatur, og kroppens ekstremiteter etter hvert lar seg styre uten for mange egne meninger om tempo og retning. Da er det tid for dagens oppstandelse, morgengymnastikk står for tur. Jeg tviholder på at trening skal gjøre vondt; her skal ikke lekes morgengym, det skal være selvplaging på høyt nivå. Selvsagt! Vel utført, kald dusj utendørs, deretter ekstremt lett påkledning, og, slik det sømmer seg en middels aldrende herre, ta trillebagen til nærmeste matbutikk, 10 minutter bort. Bunkring av vann, øl og vin, samt rask planlegging av dagens middag.
Trollkvinnen og doktorsosiologen har nå utført sitt vitenskapelige prosjekt, og skal levere rapport innen midnatt. De er nå utenfor fengselsmurene for å legge siste hånd på verket, mens våre prøvelser er i startfasen. Vi har fått besøk av en ung familie, hvorav en av dem er kun 4 år. Vi har bedt trollkvinnen om å strø noen beroligende planter rundt omkring i boligen og omkring huset, så roen opprettholdes. I morgen er det fullt vaktskifte, flere laveregenerasjonsmennesker ankommer husværet, og vår livsoppgave slår inn for fullt. Selv har jeg benyttet de innledende runder til øvelser i bruk av kjøkken med sløve kniver og begrenset tilgang av remedier og kjølekapasitet. Det begynner å ordne seg.
Jeg var inne på handling av matvarer. Joda, så vel mat, øl og vin er overraskende billig her, dette til tross for elendig kronekurs og generell dyrtid i EU. Ergo er det billig å utvikle selv en ganske avansert for for søvnapné, dersom det skulle være et mål i seg selv. Det kjennes underlig for en nordbo at utvalget av mystiske sjødyr er stort, mens fløte ikke en gang anses som kjølevare i denne varmen. Butikkene har godt utvalg av døde dyr i forskjellige varianter, selv billigkjeden Lidl kan skilte med hønseben med klør og det hele. Selv må jeg innrømme at jeg ikke helt ser hvordan jeg skulle kunne spise meg mett på føttene til en liten flokk høns, mulig jeg er fantasiløs?
Jeg har testet den lokale svømmehallen! Jeg sliter fortsatt med å fullt ut forstå opplevelsen, eller hvordan jeg kom på ideen om å dra dit. Det er varmt her, som tidligere nevnt, og sola er effektiv på vannvarming, det fungerer også på svømmehaller. I tillegg fyller småskolen opp hallen med sånn ca. 100 000 unger (dette tallet er beregnet ut fra støynivået, og antas å være ganske presist beregnet), men samma det, de 2 avvikerne som kommer dit for å svømme, behøver uansett ikke mer enn 1 bane på deling. Så med 37 grader i vannet og 105 dB støynivå, ble treningsøkta noe moderert, og konklusjonene etter dette eksperimentet er at det var så dumt og teit, at det kommer ikke til å gjentas. Det er mye smartere å reise til Sahara og åpne en butikk for salg av sand!
Så sitter jeg her under parasollen da, og lever så sakte som det lar seg gjøre. Jeg leser for øyeblikket biografien om Øystein Sunde, den norske visekunstneren og gjøgleren som nå nærmer seg 80 år, og som har vært en del av min musikkhistorie opp gjennom årene. Han fikk en grundig tankestiller av sin artistkollega Ole Paus, nemlig den at du kan ikke sitte og vente på inspirasjon, den kommer nemelig ikke. Du må bare skrive, uansett. Og det er akkurat det jeg gjør nå. Sett i gang, og plutselig har du skrevet hele dagens blogg.
Kelner! Send meg en øl til!
Anna & Håkon på tur 