La meg bare begynne med en moderat situasjonsrapport, nå som boulevardpressen med sedvanlig mangel på moderasjon, er i ferd med å begå massedrap på alle som befinner seg sånn omtrent sør for München. I øyeblikket pusler en mild bris med min bleke kropp, jeg har en kald Finkbrau i glasset, det glitrer i bassenget nedenfor, og jeg nyter livet, faktisk.
La meg her bare sitere noen tilfeldig valgte overskrifter, for å beskrive stemningen: Hetebølge og varmerekorder i Sør-Europa: Uten sidestykke – Fra varmt til varmere: Dette er bare begynnelsen – På ferie i Sør-Europa? Hold deg innendørs! – Ekstrem hete, stenger skoler.… Og jeg kunne fortsatt med denne sitatleken et par timers tid om jeg så ønsket. Selvsagt ser jeg alvoret. Selvsagt forstår jeg at dette værfenomenet nå vil oppstå stadig oftere, og gi stadig nye varmerekorder, og, ja, etter hvert kommer faktisk flere folk til å dø. Men for å gi litt innsikt i de faktiske forhold, så betyr ikke krigstypene i pressen at alle vi som er sør for München lider, og er i fare. Noen av oss opplever ca. 35 grader Celsius noen timer midt på dagen, og det gjelder nok stort sett de fleste som befinner seg langs en eller annen kyst. Og hvor drar sydenturistene, i grunn? Jepp. Til kysten, solen, havet, til den kalde ølen, til iskrem, bading og usunne vaner i et par ukers fri fra plikter og moralske gjerdestolper. Her kastes nesten alle klærne, uansett hvor vinterbleke og vinterfete vi har rukket å bli de siste 8 måneder, og så nyter vi synet av de som tilsynelatende ikke har blitt verken bleke eller fete, du verden, det kan være mye fin natur midt i en by, såpass kan jeg si uten å overdrive.
Nu vel, bare for å oppdatere litt på hittil påførte skader, jeg hadde altså en noe ukontrollert reise ned ei trapp her forleden. Jeg er fortsatt gangfør, men jeg har et aldri så lite bevis for nedturen, og dette presenteres herved:
Uansett, vårt sosiale eksperiment har nå begynt. Innledningsvis har vi styrket laget med to spesielt kompetente mennesker; en trollkvinne og en doktor i sosiopati. Eller var det sosiologi, kanskje. Jo, det var det visst. Disse skal på hver sin måte evaluere og dokumentere vertskapet, og deretter føre i pennen hvert sitt grunngitte scientific paper på våre egenskaper som samlende kraft mellom svært forskjellige mennesketyper.
Men en ting må jeg få si altså. Vi har blitt advart av huseier at det er mange som er ute etter verdier i området, men at de var såpass interesserte i tre tanter i et svømmebasseng, at de bragte en lang stige helt opp i gata for å klatre mot toppen, og dermed få fullt innsyn, det var jeg ikke helt forberedt på, når sant skal sies. Litt sykt, kanskje?
Men vi lever helt fint, altså, her i vårt luksuriøse fengsel. Vi har stranda i nærheten, vi har et fungerende kjøleskap, vi har en liten bil med veldig få hester på jobb, vi har vann, og, ikke minst, et temperert svømmebasseng. Vi gjør vår morgengymnastikk, vi spiser nesten sunt, og drikker for mye. Men samma det, vel, vi har ferie, og vi skal leve litt hver dag!
Anna & Håkon på tur 