Vi hadde lagt opp til god tid på flyplassen, vi skal avsted på seniorferie, der vi (”vi” som i ”Anna”) byr på alt til alle, en slags familiær all-inclusive, om du vil. Vi var ute av dyna før kl. 6 i morges, vi hadde pakket det meste i går, alt var klappet og klart, ”taima og tilrettelagt”, som en viss Egon Olsen (Charles-Ingvar ”Sickan” Jønsson på svensk) sier det her til lands.
På Flytoget møtte vi våre nærmeste naboer, hyggelig det, vi har tidligere nesten møtt en like nær nabo på en øy i Kroatia (Hvar), de så oss, vi så ikke dem…. Men denne gangen så vi hverandre alle sammen, og på en eller annen måte trigget dette et eller annet hos min kone, for hun trakk meg til siden, og sa de skumleste ordene en mann kjenner til:
– Håkon…, vi må snakke sammen!
Oh. My. God. Eller Ou-emm-dzjiii som de unge sier det i dagens samfunn… (OMG, selvsagt, om du er så gammel at du ikke skjønner noe som helst). Når en kone, det være seg versjon 1.0, 1.5 eller helt oppe på versjonsnr. 2 eller 3.0, sier akkurat det der, da er det alvor. Altså som i alvor-alvor, ikke sant, og langt unna sånt som at ”jeg er sliten/tørst/kissnödig” eller noe i den retning. Et slikt utsagn krever full stans i utmarsj, og fullt fokus fra den som blir tilsnakket. For nå. må. vi. snakke. sammen., og da mener jeg nå.
Vi, igjen som i Anna, har planlagt, vurdert, kartlagt og Excellert denne 3-ukers utflukt til Balearenes hovedstad, Palma de Mallorca, i et halvt år, pluss litt. Alle rom, plasseringer, middager, badestrender, sosiale konstellasjoner, tenkelige og utenkelige situasjoner; alt er planlagt til den miste detalj. Det er da, i dette øyeblikket, rett etter at vi har gått ut av selveste Flytoget, at Verdens Viktigste Bok rekker opp sin blodrøde hånd, og føkker opp livet til både den ene og den andre. Annas pass, det Norske, statsminiser Jonas Gahr Störe’s lille røde, ligger igjen der hjemme, i en av de bortgjemte skuffer (lådar) på soverommet. Og, siden Anna er så ung til sinns, og vil følge med i tiden, så ligger også mobilens futteral igjen i hjemmet. Hun har ingen lovlig legitimasjon med seg. Og dette er altså etter et halvår med dype, gjennomtenkte Excel-kalkyler på en hver tenkelig situasjon. Say. No. More.
Der og da kunne mannen i forholdet (undertegnede) selvsagt benyttet anledningen til pur ondskap, undertrykkelse og hovering over egen smarthet og andres dumhet, men neida, sånn er ikke denne Mannen. Følg med, så skal du få se solidaritet i praksis! For der sto vi da på perrongen, hvite i ansiktene våre, med våre naboer i godt driv mot Cornwall, mens vi ikke visste helt hvor vi skulle. I dette øyeblikket så det ut til at mest sannsynlige destinasjon var Helvete, ganske enkelt. Rekker vi å ta toget tilbake til Asker, taxi tur-retur stasjonen, og tilbake? Kjapp kalkyle: Svaret er NEI. I vårt hus er min datter installert, klokka er 07:20, pappa ringer. 10 ganger. 15 ganger. No reply. Nødpass? Anna ringer Politbyrået, unnskyld, Politiet, fortsatt med stor P. 10 ganger. No reply. Gode råd er dyre. Jævla dyre, faktisk. Å ringe en venn hjelper ikke denne gangen. Anna ringer Asker&Bærum Taxi. I dette øyeblikket oppdager Mannen at han allerede har gjennomført en solidaritetshandling av til dels uhørte dimensjoner. Jeg har nemlig glemt igjen min håndbagasje på Flytoget. På Selveste Flytoget. Dæven døtte, for et par vi er. Men Asker&Bærum Taxi er våkne døgnet rundt, de, vet du. Og de sender sin mann, en spanjol, selvsagt, la oss kalle ham Miguel, til vår hjemmeadresse, og Miguel kan banke på vinduer, I’m telling you! Med sin eminente teknikk på vindusbanking, vekket Miguel min datter ved halvåttetiden, min datter tryna i desperasjon i trappa på veien opp, knakk en negl, og verden gikk antakelig til helvete der og da. Men hun stammer fra Helgeland, og vi står han av, gjør vi ikke?
Så var’e meg da. Ryggsekken. PC’n. Hodetelefonene. Lesestoffet. Laderne. Kablene. Borte for alltid? Iskald kalkyle kunne fortelle meg at selveste Flytoget snur på OSL, og det samme toget kommer tilbake etter Kun Kort Tid. Ergo brøt jeg alle regler og snek meg ned på Selveste Flytogets plattform uten å dra kortet. Jeg dro faktisk ikkeno’ say no more, men jeg tenker ikke fortelle hvordan jeg fikk til akkurat det. Så jeg møtte samme konduktør som tok oss til OSL, og fortalte kort om min misére. – Ryggsekken er der borte i den bua på den andre plattformen, kunne han fortelle meg. Lett match, ingen grunn til å si mer om saken, jeg har ryggsekken her og nå, masse poeng til Selveste Flytoget, ferdig pratet.
Tilbake til min kone. Hun hadde lagt hele Politet dødt, og satt alt inn på Asker&Bærum Taxi som stedfortreder. Og hvilke problemløsere hun hadde valgt! Miguel ventet med ”los angeles” tålmodighet, min datter ble banket våken, og fant Det Norske Passet, Miguel bragte det deretter uskjendet til OSL og dets hulkende eier, også kjent som min kone. Jeg, på min side, minnet forsiktig om at det er fullt lovlig å bevege seg innenfor Schengen (https://en.wikipedia.org/wiki/Schengen_Area) uten pass, men f…, heller, gidder’u ta sjansen når du har leid et luksushus utenfor Palma i 3 uker?? Svaret er: Nei, du gidder ikke ta sjansen, kjære leser, and you’ve got to deal with it!
Så kan ferien begynne etter taxi fra Asker med tom bil, tilkjøpt ”fast track” på flyplassen, høy puls og mye tough luck..; kan noe bli verre etter dette?? Stol på meg, det kan alltid bli verre, og ferien har bare så vidt begynt, ikke sant? Følg med, det kommer 20 fantastiske dager etter denne! Ouch!!, eller noe sånt!!
Kanskje glemte jeg å nevne det, men vi kom fram! Velkommen til Mallorca!!
Anna & Håkon på tur 