Kampen for tilværelsen

Håkon dag 5

I dag valgte vi en strand et stykke utenfor byen, nærmere bestemt Vasilias Beach nedenfor en av våre favoritthoteller, Kassandra Bay. Men det å finne en solstol er ikke alltid rett fram…

I prinsippet er det én hovedvei på Skiathos; og om du er av den oppfatning at vi har dårlige veier i Norge, hold deg langt, langt unna en hver gresk øy. Her på Skiathos slynger veien seg lans den østre og søndre delen av øya, mellom ”hovedstaden” og den ikoniske stranda Koukounaris Beach. Langs greske veier, og her er Skiathos intet unntak, finnes en masse små minnesteder med lys og blomster, der folk har møtt sin skaper eler noe sånt. Grekerne er ofte av den oppfatning at din tid kommer når du minst aner det, så det er bare å kjøre som en komplett idiot, det vil uansett ikke gjøre noen forskjell. Når jeg på mitt sedvanlig inkvisitoriske vis spør dem om hvorfor skjebnen er så mye hardere med grekere enn nordmenn langs det nasjonale veinettet i våre to nasjoner, blir de synlig forvirrede. Burde være lov å bruke huet, tenker jeg.

Det er rimelig å ta bussen langs denne ene hovedveien, for et par Euro kommer du til både den ene og den andre nydelige stranda i løpet av 10 – 30 minutter. Dess lenger unna byen du kommer, dess mindre koster solstolene, helt til du kommer til nevnte Koukounaris, der prisene tar sats på ny. Det er også en trend, ser det ut til, at nærmere byen er madrassene på solsengene tjukkere, mens menneskene er tynnere, eller mer velproporsjonerte, om du vil. Igjen, helt til du kommer til Koukounaris, der menneskene er helt usedvanlig velproporsjonerte. Mellom linjene her kan man lese seg til at det er mye fin natur både rundt og på solsengene i det området. Say no more!

Men dette med å finne seg den rette solstolen har sine sider. Tyskerne ser ut til å være oppe hele natten, og legger sine håndklær på plass før de første sikadene surrer om morran, akkurat hvordan de får det til, ser ut til å være en godt bevart, tysk hemmelighet. De fyller alle solstolene ved alle hotellenes bassenger, samt en stor del av de mest attraktive solstoler nederst ved vannkanten. Jeg har ikke sett forskning på temaet, men lang fartstid og undring over fenomenet, har fått meg til å anslå at hver tysker på et hvert turiststed okkuperer i gjennomsnitt 5 solstoler hver dag. Er man riktig heldig kan man se at de stikker innom sånn ved lunchtider for å sjekke at ingen har rappa stolen(e) deres, medbringende Löwenbrau og bratwürst fra hjemlandet, her skal ikke brukes unødige Euro på annen manns bryggeri- og kokkekunst, nei! Men vi var heldige i dag, og fant noen solstoler et godt stykke ute i provinsen, helt uten madrasser, og gjorde oss av med 15 Euro for dagsleie av 2 solstoler og en stolpe godt planta i strandsanda, med et par meter sirkulært sivtak over. Hele dagen må en flytte rundt på solstolen for å holde følge med skyggen som flytter seg helt skamløst etter eget forgodtbefinnende. Mulig noen innbiller seg at det har noe med jordbanen rundt sola å gjøre, men jeg tror egentlig det er pur faenskap, om jeg skal være ærlig. For plutselig har naboens parasollskygge flyttet seg over til vår solseng! Hallo! Hvem disponerer den skyggen nå, liksom? Tyskerne svinger innom for å hevde sin rett til både den skyggen som faller over hans fortsatt ubrukte håndkle, i tillegg til at han skaper en scene fordi du nå plutselig bruker den skyggen som kommer fra hans stråkledte stolpe som er banka ned i sanda. Da er vi allerede et stykke ute på ettermiddagen, og vi har inntatt både lunch og et par dugelige doser Mythos, så vi motsetter oss den tyske okkupasjon av skyggelandet. Så når tyskeren påberoper seg at ”Dass ist mein Schatten!” (+ tre – fire utropstegn), svarer vi på elegant vis at ”Der Schatten hast keine Besitzer” med rolig stemme. Særlig dette med ”Besitzer” klinger godt, i og med at håndklemafiaen ikke har sittet i det hele tatt, bare har okkupert. Da svarer tyskeren med å daske oss over nesegrevet med lange, billige bratwürstpølser, og vi pakker sammen. Det er bare å gi opp for sånne folk.

Den siste båten hadde gått fra Vasilias for en halvtime siden, og bussen fra Koukounaris var så full at den hadde inntatt fasongen av et i overkant oppblåst luftskip der den vinglet langs de livsfarlige veiene som hang utover det irrgrønne havet. Vi tok våre artrosebefengte bein fatt, og slet oss fram langs en overbfolket strand i retning Skiathos City. Vi observerte stadig tjukkere strandmadrasser, og fetere glis hos undertegnede, vil ikke snakke om hvorfor, det er barn tilstede. Men det var et lykkelig øyeblikk når hele stranden var forsert, og jeg oppdaget en pre-1980 Nissan pickup. Med vinterdekk! Håndmalt. Jeg trodde strengt talt de het Datsun den gangen, men uansett. Hvordan kan den fortsatt leve i et saltkammer som dette her? Den burde i sannhetens navn vært en haug med Mariekjeks med 4 dekk i hvert hjørne nå. Når jeg ser sånt, tenker jeg det er håp for oss alle. Uansett hvor mange solstoler vi forsøker å holde orden på i løpet av dagen.