Alltid er det et eller annet! Dagen i dag har vært begivenhetsrik så det holder, men noe av det kunne vi vel vært foruten. Kanskje. Og dessuten herjer spøkelset fortsatt ombord.
Forleden dag klarte jeg å forlegge korken på en litersflaske med frostvæske, det er en sånn helt normal 1-liters plastflaske med rød skrukork. Den var fullstendig umulig å finne igjen, så jeg tømte ut resten av frostvæsken, det var utblandet og svært lite igjen, så det spilte liten rolle. Men korken var vekk. Helt til i morges. Oppe i den bøtta vi har brukt til å tømme ut det spøkelsesgrønne vannet som stadig fortsetter å piple inn mens vi er i fart, der lå korken i dag morges. Bøtta har stått på gulvet hele natta, og vårt private lille poltergeist har funnet tid til å more seg med små practical jokes. Usikker på hvor han/hun/det vil med dette, men noe er det som forsøkes formidlet, vil jeg anta.
Vi inntok vår frokost i en absolutt fantastisk solrik morgen, blankt hav, varmt og deilig. Jeg badet til og med før frokost! i hadde en nydelig seiltur til Kjøpmannsskjær, og da vi kom dit hadde vinden tiltatt signifikant, og det ble litt stress med tillegging, dessuten åpenbar gruing for utlegging. Det er trangt og grunt, og vinden sto på med fullt trøkk fra sør. Vi la en slagplan. Grunnet fysikkens lover, vil normalt de fleste seilbåter, vår inkludert, dreie vekk fra vinden, og altså sette nesa mot nord, om vinden blåser fra sør. Dermed skulle det være greit å bakke ut, og bare vente ut båtens naturlige dreiing bort fra vindpresset. Men har du først fått et spøkelse ombord, er ting i høyeste grad uforutsigbart. Så i dag dreide ikke båten, den drev derimot sidelengs i godt tempo innover mot grunnere vann. Og det var ikke akkurat dypt der vi startet, heller! Gode råd var dyre. Anna hadde bevart roen og stoppet farten bakover, men stressnivået økte kjapt ombord. Svært kjapt. Kapteinen overtok roret, uten at det gjorde nevneverdig forskjell. Å tenke raskt behøver ikke bety tenke riktig, men kapteinen hadde forsåvidt rett i at motorkraft + fullt rorutslag gir en viss effekt. Det var millimetere fra å koste ganske mye, av og til har man mer flaks enn forstand. Vel ute av hølet, oppe i fart, og med dalende puls, kom de rette tankene. For hør her: Vi brukte flere titusener på installasjon av en baugpropell, en side thruster, til denne båten. Ett sekund med den, og dette ville aldri vært et problem. Vi har skammet oss hele dagen, nok sagt.
Vi tuslet slukøret fra Kjøpmannsskjær, og ble i det minste litt oppmuntret av å møte DS Kysten, et dampskip bygget i 1909, og nå restaurert til eksepsjonell standard. Dette skipet benyttes nå til charteroppdrag med base i Tønsberg, og det er en ære å møte slik entusiasme i praksis ute på sjøen. Med liv og glød satte vi fokka, og lenset mot nord, med en stadig mer pågående sønnavind. Vi skulle møte kjentfolk på Østre Bolæren, men i bakhodet surret det fortsatt en aldri så liten bekymring om tillegging, tross alt står sønnavinden hardt på der også…
Og ganske riktig, strul ble det. No thanks til alle de som ga faen i å møte oss på brygga, og bidra til en hyggelig ankomst. Det er nemlig god kotyme blant båtfolk å ta i mot på brygga, og hjelpe til med både tillegging, og fortøyning. Det er barnelærdom! Nok om det, mannskapet kløv i land med vonde knær, og skulle alene bugsere 5 tonn båt med både høyre og venstre hånd på en vinglete utrigger. Det funker ikke. Båten var på vei ut i det fri igjen, da kapteinen, med litt mindre vonde knær, klarte å overta det ene tauet, og overtalte med mye pågangsmot og skjellsord å tvinge båten tilbake i båsen. Omsider hang vi atter fast på Bolærne, og undertegnede gikk i gang med å sikre båten i alle retninger, i løpet av natta bytter nemlig vinden retning fra sør til nord. Våre venner ankom omtrent samtidig, så mannskapet stakk over for å hilse på, mens jeg gikk i gang med litt småtteri som tilkopling av landstrøm og denslags. Man begynner med en pent samlet kabel og et båtspøkelse, og ender med 15 minutter ufattelig oppnøsting av det fullstendige kaos. Hvordan i hule er sånt i det hele tatt fysisk mulig?? Jeg er overbevist om at kabler, vannslanger og tau har en egen vilje, og det dreier seg om å knytte seg selv inn de mest intrikate knuter i løpet av kortest mulig tid. I dag hadde strømkabelen en formidabel suksess i sitt forsett.
Og kors i taket, resten av kvelden har bare vært hyggelig!!
Anna & Håkon på tur 