Vi hadde en formidabel dag i går, varmt som en masovn, alt for lite vind, selvsagt, men fortsatt en nydelig dag på sjøen. Litt seil for å assistere motoren, 4 varme, deilige timer på sjøen. Men så….
Joda, vi hadde jo fulgt med. Eller… Anna hadde fulgt med. Hun hadde full kontroll på alle lynnedslag fra Bremen til Hammerfest. Jeg kødder ikke. Og det været som innhentet oss i går kveld hadde hun fulgt meter for meter fra godt nede i Tyskland, over Danmark, inn Skagerrak, i retning den sørlige delen av Norge. Det skal sies at vi hadde flaks; i de siste minutter før uværet ankom Langesund, dreide det av mot øst, og lot oss slippe ganske billig unna. Vi hadde klokelig skalket alle luker, bundet fast alt løst, samt sjekke fortøyning godt og lenge. Et par knuter ekstra ble slått rundt solide pullere på brygga. Og natta kom.
Det ble en del himmelsk blitzlys, og det ble en del dunder. Gynging var det nok av, og vi sov vel greit nok, til tross for at vår lille jolle (kalt Anneli), banket frenetisk på med den ene åra for å få komme inn. Innimellom skrek hun litt også, men vi får tilgi henne, hun er jo så liten, stakkars. Noen vil her sikkert lure på hvordan en liten gummijolle kan skrike. Det gjør den ved å la årebladet gli langs skutesiden på moderfartøyet (aka Wárja), og med det skape en slags sår rautelyd. Man våkner av sånt, jeg bare nevner det.
Morgenen kom, og i Langesund var det mye bølger, ettersom vi lå longside på den sørlige delen av brygga, og hadde lite ly for vind og sjø. Mange store båter av ymse slag hadde tydd til havn, ettersom værmeldingen var såpass skamløs. så det var stort sett fullt over alt. Men det var ingen kaffe å få på morgenen i Langesund sentrum, og det var dessuten ingen landstrøm. Det fantes elektrikere på jobb, og de satte i gang et sirkus for å fikse landstrømmen. Strømmen stakk innom på besøk i korte øyeblikk utover morgenen, kaffe ble fikset i eget pantry (tross alt har vi gass!), og alt så litt bra ut. Men problemet her er at når Yr.no kliner til med fete tall i vindmålingene, da begynner det å bli alvor for folk som ikke ligger godt i le. Vi lå ikke godt i le, og Yr hadde hentet fram tall i fet skrift, rett sørfra.
Ambivalensen i undertegnedes hode, var til å ta og føle på. Enten legge fra land i en tiltagende vilter vind, med alt det stresset dette måtte medføre, eller bli liggende i økende villskap fra sjøen. Vi vurderte hardt, vi ringte Brevik, og vi endte med å evakuere brygga i Langesund, i det vi fikk beskjed om at strømmen hadde forlatt oss for helga, samt bølgene hadde begynt å behandle våre ca. 5 tonn som om det var et tomt valnøttskall. Det hadde ikke kommet til å bli en behagelig natt; bølgene var på vei mot 1,6 meter utenfor, og fenderne hadde begynt en unison klagesang mot bryggekanten allerede.
Vi lenset inn fjorden med kun en liten, selvslående fokk, og selv den dro oss lett opp i 6 knop i kastene. Vi kom oss i le bak en øy inne i Brevik gjestehavn. Selv her begynner nå vinden å ta tak, og dette er bare begynnelsen! Værfaste i en tung industriby, på utsiden dundrer det ene frakteskipet etter det andre forbi, på innsiden flyter trafikken på E18. Om du lurer på hvor langt du kan komme fra livet på svai i en idyllisk bukt, er vel dette svaret. Men vi ligger trygt! Rett nok klemt inn mellom en dansk seilbåt og en røslig yacht, men vi har få bekymringer for natten.
Min alltid foretaksomme kone har rensket båten for håndklær og klær av ymse slag, og funnet en vaskemaskin på land, Tross alt har vi vært ute et par uker nå, og virkeligheten er i ferd med å innhente oss på alle fronter. Jeg? Tar en øl og skriver litt. Det er bare så alt for enkelt å henfalle til kjønnsroller fra et par hundre år tilbake. Joda, jeg skammer meg, men jeg gjør det i det minste med både stil og glede!
Anna & Håkon på tur 