Værmeldingen var strålende. Vinden var passe stor, bølgene passe små, sola diger, og ruta var lagt. Alt var taima og tilrettelagt, klokkene synkroniserte, og aksjonen startet allerede k. 04:50 i morges.
Stemte noe som helst av værmeldingen? La meg begynne med å si at i skrivende stund er klokka 16:30, og dagens første solstråler titter endelig igjennom tåka. Jeg har emigrert fra gjestehavna i Kragerø, opp til en herlig uteservering rett oppe i gata, med deilige dufter og ganske dårlig utvalg av øl på fat. Altså, Heineken, eller Mango IPA? Hva faen tar de meg for? Jeg er en innbygger i et drivende godt ølland, jeg har passert 60, vi kan lage ølet vårt sjøl. Vi behøver ikke nederlendere til denslags, og vil jeg drikke juice, så bestiller jeg selvsagt ikke IPA. Men maten både lukter godt, og ser deilig ut, såpass skal de få. Og siden det kryr av barnefamilier her, antar jeg at det ikke er brutalt priset, heller. Selv om ungene skriker som bare f…
Men tilbake til 04:50 i morges. Vi sjekket igjen Yr (kyst og hav), Windy og ca 18 andre værtjenester, de hadde selvsagt samordnet sine varsler (dvs. alle hadde lest hva Yr meldte, så bare kopierte de det inn i sin egen tjeneste), og vi mente oss på trygg grunn. Gårsdagen var full av både vind og bølger, så vi slapp ut 40 meter kjetting og et jævla sultent anker inne i Åkvågkilen litt østafor Lyngør, der vi etter sigende skulle ligge i le for alle vinder. Not. Ankerkjettingen sto som et spyd ned i vannet, og vinden skreik som en gjeng spøkelser rundt master og rær. Men det var i går, altså. I dag våknet vi av den forbannede vekkeklokka på ukristelig tidspunkt, spratt opp som soldater, utførte våre innøvde prosedyrer i taushet, og la i vei. Ruta var lagt opp til Grebbestad på den svenske Västkusten, 15 timer over åpent hav. Ingen åpenbar rute for et par tilårskomne godværsseilere, men sånt kan skje når man får merkelige ideer i lett senile hoder.
Litt morgentåke kl. 05:00 er akseptabelt en fuktig sommermorgen, så vi hadde få problemer med avfart i ull og vindtett bekledning. Vi snek oss ut fra kilen over et ufyselig trangt sund, og møtte storhavet. 0,6 meter bølger, sa Yr. 6 meter sa Anna. Meterstokken sa vel noe i området rundt 1,2. Sørlig vind med ca. 6 m/sek hastighet, sa Yr, og det var nesten rett, bortsett fra at den kom noe mer fra vest, og der røyk en del av farta. Og det ingen hadde sagt noe om, var strømmen på om lag 1 knop midt i trynet. Så selv om båten trodde vi holdt 4 knop, sa GPS 3. Så jeg klinte til, og heiste både storseil og et digert Code One seil, i en slik setting har Wárja en gedigen seilføring. 6 knop sa Wárja, 4 – 4,5, sa GPS. Og bølgene rullet inn aktenom tvers, autopilot var bare å glemme, han gikk jo fullstendig bananas når 1,2 meter bølger herjet med oss som om vi var nyfødte gåsunger.
Tåkefyrstene i Meteorologisk institutt hadde dessuten ikke hatt sin største dag på jobb. På alle meldinger, alle steder grensende til Skagerrak, sto det full sol over hele fjøla, hele dagen, og halve natta. Vi meldte fra til Telenor Kystradio om at vi var på vei over for å erobre den svenske Västkusten nok en gang, og forlot fedrelandet. Trodde vi. For strømmen ble ikke mildere, mens vinden ble stillere, og bølgene holdt på sitt. Jeg måtte avløse en ganske hjelpeløs autopilot, og det begynte å demre for meg at dette skulle bli en laaaaaaaaaaaaang dag. Ryggen hadde allerede begynt å sende meldinger om snarlig sykehusinnleggelse, mens kjernemusklaturen hadde sin hardeste økt siden en fullstendig misforstått konkurranse i planking på forrige arbeidsplass.
Så dreide vinden mer på vest, og sovnet hen. Det tar noe mer tid å dempe pågåenheten fra såkalt ”gammel sjø”, det betyr altså alt det røret gårsdagens vind hadde stelt i stand, så bølgene holdt ut med uforminsket styrke. Det ble dårlig stemning om bord, det svenske mannskapet var i vurderingsfasen med hensyn til muligheten for at Norge allikevel var et akseptabelt alternativ. I mellomtiden slapp det enorme Code One seilet seg løs, og kapteinen kom til at her måtte reddes det som reddes kunne. Tåka lukket alle dører omkring oss, og vi var rimelig alene der ute. Mannskapet tok den fornuftige beslutning at en 15 timers tur (som nå lå an til minst 20) på fullstendig uvisse premisser, kanskje ikke var en like god idé som det så ut til i går kveld. Vi satte nesa inn i tåka, denne gang med retning Kragerø. 3,5 timer borte ved 5 knops fart.
Til slutt var det intet alternativ. Motoren måtte igjen trå til, da farta var nede i under 2 knop, og det ble umulig å få seilene til å oppføre seg rasjonelt med en stusselig vind i hekken og bølger med en helt egen agenda. Og nå er vi i gjestehavna, det er en populær (og dyr!) gjestehavn, der det koster 30 spenn ekstra å dusje i 5 minutter. Om du har en app, altså. Men Kragerø ser ut til å være en hyggelig by, vi skal finne mer ut av det i morgen. Det er dessuten mer torden på vei inn, og vinden planlegger et radikalt skifte, så vi får den i trynet. Jeg har sagt det hele tiden, det er en konspirasjon her, og alle vil ha oss til Sørlandet. Og denne konspirasjonen når lenger enn jeg så for meg, for nå er faktisk værgudene med på laget. Men har vi tenkt til å bøye oss for denslags?
Det skulle tatt seg ut!
Anna & Håkon på tur 