Vendepunktet

I kveld er jeg jævla stolt faktisk. Ikke fordi vi har kjørt motor i 4 stive timer, men fordi vi er dypt inne på sørlandet, i en innlandsby ved havet. Vi er i Tvedestrand, og vi har nådd vendepunktet.

La oss ta det første først. Folk tenker kanskje ikke på kystbyen Tvedestrand som en innlandsby, men tenk om igjen. Den ligger et par dryge stenkast inn fra kyststripa, og den ligger i et jævla høl i bakken der havet har trengt inn, når sant skal sies. Det lille havnebassenget er djupt og velegnet for besøk av seilbåter, men jeg mistenker at alt for få legger turen helt hit inn. Visste dere at sist vinter var det 20 minusgrader her, og at på 80-tallet bedrev man isfiske fra bilen(!) i øyriket utenfor? Fyllekjøring på havet med bil var den gangen relativt utbredt, og jeg tar meg i å undres over hvilke regler som gjelder om man skulle bli stoppet med promille i en personbil et godt stykke ute på havet…?

I dag har vi vært motorbåtførere, det er sånn passe gøy. Men vi har i det minste penetrert Sørlandet så det holder, og vi har endt opp i en av de mest særegne småbyene kyststriben har å by på. Det er 6000 innbyggere i Tvedestrand kommune, og jeg tror ikke mer enn noen hundre av dem bor inne i denne utrolige, lille ansamlingen av hvite trehus som klorer seg fast opp gjennom gjelet fra sjøen. For et sted! Vi har ellers benyttet tiden til å treffe gamle venner. Igjen dårlig underholdt vennskap, men det er så gøy at det på en måte rekker ganske langt å være langt hjemmefra, da er plutselig alt lov. Ta kontakt med folk du ikke har sett eller snakket med på 10 år, og hey presto, alt er som før. Bortsett fra at de gamle vennene har byttet både mann og bosted, men hva f…, spiller det noen rolle, da? Vi mimrer lettere og lettere ettersom årene går, samler tråder, forteller om nye og gamle sykdommer, psykopater vi har kjent, kriser som har rammet oss, musikken vi digger, og så drekker vi med begge hender, selv om vi har en plan om å ikke drive med denslags.

Og i det solen gjemmer seg bak en av skråningene i Tvedestrand, og radioen spiller Snowy White’s ”This is the midnight blues” kjenner man at livet kanskje aldri har vært bedre. Disse øyeblikkene vi får blir bare viktigere og viktigere, og seilturer skaper nettopp slike øyeblikk.

I morgen bærer det motsatt vei, altså mot nordøst. Men la meg først bare nevne at mens jeg sitter her og skriver, svinger en tenåring innom havnebassenget med en sportslig enmannsbåt, og han sitter der i sin ensomhet i båten og taster på en mobiltelefon mens han foretar en U-sving inne i havna. Er han her, eller er han opptatt med å glemme å leve mens tiden bare går allikevel? Jeg mener oppriktig at en seiltur med relativt uklare rammer representerer livet, der vi må forholde oss til naturen, i stedet for å ustanselig forsøke å overvinne den. Det er når du lar naturen bestemme, at livet er mest verdifullt!