Payback time!

I går hadde vi verdens deiligste seilas. Men naturen gir og naturen tar. I dag var det payback time. Det har bøttet ned fra morgen til kveld.

Uansett vær har vi hatt en flott dag på sjøen! Det skal sies at været har vært helt spektakulært elendig til å være årets lyseste døgn, det skal faktisk en god del til å akseptere noe sånt som sommervær. Så vi kledde oss etter forholdende, og med romdraktene på, hektet vi oss av bøya i Helgeroa, og la på svøm. Eh…, heiste seil, er vel mer korrekt å si. Vinden har stort sett vært moderat, en laber bris, og den har gitt oss godt driv over öppna vannskap til Jomfruland, og videre inn i slalåmløypa mot Kragerø. Her har vi ankret opp rett ved tjukkeste slekta, ved ei brygge der det er skremmende grunt. Skal jeg tro dybdemåleren, står vi allerede på grunn.

Sjukt deilig å nyte Taco hos min nevø Erling og hans barn, fint å holde litt kontakt, noe som av uklare årsaker viser seg mer og mer vanskelig med årene. Kjekt å ha en slags unnskyldning, da, for å ta en stopp når vi først er i samme distriktet. Rart det der; det er liksom enklere å treffes når vi uansett er pokkerivold, enda vi sikkert passerer forbi hverandre på daglig basis mens vi utfører våre normale gjøremål omkring hjemmet.

Innseilingen til Kragerø er lovlig spesiell. Enda mer spesielt å kunne gjøre det med seilene oppe, ettersom det er vanvittig mye svinger, trange sund og mange øyer som skaper både le og rare vindretninger. Akkurat i dag hadde vi antakelig en sjelden situasjon som gjorde et slikt stunt mulig. Men en ting slo meg som med hammer på vei inn her. Hver jævla centimeter av strandlinja er bygget ned. Hver lille stein har et hus på seg. Hva i hule heite har skjedd med allemannsretten og vern av strandsonen? Har vi tørna helt?

I morgen vil vi endelig nå vårt tenkte mål, Sørlandet, i og med at vi krysser grensen til Agder. Vi tar løst sikte på Tvedestrand, så får vi se hav tiden bringer.