11 Juli 2022 – Håkon
– Hej! Du kan inte släppa anker här!! Dette var velkomsten da mannskapet på elegant vis bakket båten inn i en trang bås i Skärhamn på Tjörn. – Det er tampar i vattnet!
Kaoset var et faktum. Ankeret var på full fart mot bunn, båten i godt driv mot brygga, alt var ”taima og tilrettelagt” som Egon Olsen (Sickan Jönsson) ville ha sagt. Alt ble snudd på hodet. Ankeret ble snudd på halvveien, og var på full fart oppover igjen, båten i godt driv utover igjen, mannskapet, som hadde vært i gang med en strålende jobb var på vei i kjelleren, kapteinen ble tryglet om å overta roret på kortest mulig varsel….
Dette med reising har fått en ny verdi for meg i disse dager, jeg har i grunn tenkt meg at Göteborg er en by jeg kommer meg til på tre og en halv time, enten du benytter tog, buss eller bil. Eller helikopter, om du er helt korka. Jeg husker plutselig tilbake til mine yngre dager som flytekniker, når passasjerene ble superstresset over 30 minutter forsinkelse, og jeg var cocky som f…, og hevdet at ”hadde du ridd på hest, hadde ikke 30 minutter ekstra ved leirbålet om morgenen, betydd en dritt!”. Nå har vi vært ute en uke, vi er fortsatt ikke i Göteborg, og om snaue 14 dager har jeg en jobb å passe. Vi har alle mulige hjelpemidler; fantastiske, detaljerte sjøkart, utrolige navigasjons-app’er, værmeldings-, vind og bølgemeldbinger i alle varianter, røde og grønne staker, merking av et utall grunner, og, ikke minst, en særdeles velfungerende Yanmar motor.
Da vikingene la ut fra handelsstedet Tønsberg i det herrens år 871, hadde de ingen aning om noe av dette. De la ut på lykke og fromme, de visste ikke om de ville få full storm i mot, ekstremvarme, høye bølger, eller vindstille i 2 uker. Dessuten ante de ikke om de ville bli knust mot et undervannsskjær innenfor Väderöarna, og slike finnes det nærmest millioner av i denne fantastiske skjærgården. De stolte på egen overlevelsesevne og styrke, samt en eller annen gud, mens vi stoler blindt på en eller annen jævla app. Jeg har fått fornyet respekt for vikingenes mot, kreativitet, og navigasjonsevne, etter denne turen. Ellers merker jeg meg at den norske invasjon har avtatt markant nå som vi nærmer oss västkustens perle, Göteborg. Vi er sterkt undertallige nå, og dermed betydelig mer ydmyke enn i den helnorske byen Strömstad. Her oppfører vi oss høflig og nærmest underdanig; vi følger regler, bråker ikke unødig med noen, vi utveksler kun høflige smil og hyggelige kommentarer til alle våre svenske venner.
Vi har hatt en dag med lite vind og mye motor i dag, det gir oss ikke like mye glede å bruke motoren så mye, til tross for at det holder mannskapets angstnevroser under kontroll. Og nå er vi trygt fastbundet i Skärhamn, til tross for svømmestevnet som utspant seg da vi skulle legge til. Vi trodde alt var lugnt, inntil vi nesten var inne, og all baluba brøt løs. Her finnes nemlig et slimete tau som går fra brygga og ut til en moring ute i havnebassenget et sted, og det skulle vi liksom visst på forhånd. Hvorfor er det så få opplysninger om sånt i beskrivelsen av gjestehavner? Det ene fortøyningssystemet mer forvirrende enn det andre finnes jo rundt omkring, og skaper trøbbel for de ankommende, og underholdning for de som allerede er i havn. Til sist fikk jeg gleden av å feste baugen i slimtauet, og hekken i brygga.
Vi har spist en bedre middag fra egen grill i båten, hatt besøk om bord, og vært hjemme hos mannskapets slekt, og kvelden senker seg i Skärhamn. Vi ser fram mot morgendagen, og satser på mer seil og mindre Yanmar.
Anna & Håkon på tur 