Abba tar kontrollen

18 Juli 2022 – Håkon

– Backa, backa, backa!!

Vi begynner der. Akkurat der det kunne ha sluttet på spektakulært vis. Hele turen kunne gått fullstendig i dass grunnet en jævla kaviartube, ikke sant. Selvsagt alt for dumt. Men virkeligheten er at vi oppdaget at Abba kaviar produseres på en fabrikk her i området, og, ikke bare det, den er Norsk!! Abba kaviar norsk, liksom. Haha, hva blir det neste, IKEA, Volvo og SKF? (At Volvo nå er kinesisk, tenker jeg ikke gå videre på…). Men bare for å gni det inn: Abba kaviar eies av Orkla Food nå. Og Orkla er like norsk som SKF er svensk.

Fra Store Norske leksikon: Orkla ble grunnlagt i 1904 som Orkla Grube-Aktiebolag. Nåværende navn kom i 1991 etter sammenslutning mellom Orkla Borregaard og Nora Industrier. Selskapet hadde i mange år en omfattende og variert virksomhet innen områder som lettmetaller (Elkem), media (Orkla Media) og trebaserte spesialkjemikalier (Borregaard) i tillegg til dagens merkevareproduksjon. De siste årene har mye av virksomheten blitt solgt og Orkla konsentrerer seg i dag om merkevaredivisjonen. Selskaper som REC, Sapa, Borregaard, Elkem og Orkla Media blitt solgt eller skilt ut. Enheten Orkla Finans ble solgt til Pareto i 2010. Orkla Foods er i dag det største forretningsområdet og står for 41 prosent av selskapets driftsinntekter (2017).

Vi har seilt i dag! Vi våknet til en bedriten morgen, hardt klemt mellom en middels stor skjærgårdsjeep og en halvgammel seilbåt, mens regnet bøttet ned og vinden slet i mast, stag, skjøter og fall. Vi delte 4 minutter dusj i lunkent vann i gjestehavnens oppskrytte fasiliteter, før vi gjorde klar for å bryte oss ut av det klamme favntaket mellom disse to ukjente lystbåter. Rett nok kvitterte vi for oppholdet ved å knuse ”RESERVERT”-skiltet på brygga, det bør lære kapteinen noe om rekkefølgen på løsing av fortøyninger. Grunnet vind og vann, gikk vi tilbake via de fantastiske kanaler gjennom Sotenäs og Hamburgsund, før det ble nok fornuft fra værgudenes side, til å slippe ut fokk og heve storseil. Deretter har det vært ro, fred og fordragelighet. Lens (vinden bakfra) i 4 – 5 knop er ganske nær mytene om himmelens goder; det er stille fredelig, behagelig og gratis. Vi har heldigvis gitt sjelen næring, og nervene avslapningsøvelser i noen timer i dag.

Vi startet som sagt dagen langs ”E6” på sjøen, som i går….

Han kjøre E6, den strakast vei’n

Kanskje ligg det no’n i arman hennes no

E6, han må itj bli for sein

Kanskje kjenne no’n varmen hennes no

Tettheten av normannere er på vei opp igjen, antallet daner og germanere er dalende. Vi med det røde flagget der kristensymbolet i hvitt og blått har tatt hovedrollen, er igjen i flertall blant sjøens farende folk. Jeg tar meg ellers i å undres over disse übercoole, enslige menn med dyre merkeklær og store seilbåter som ferdes tilsynelatende upåvirket av vind, bølger og fulle havner. De står staute om bord i sine digre skip, akkurat passe ubarberte og velkledde, med solbriller og langt hår, og legger til i en hver havn uten å å overstige hvilepuls. Hvem er de? Hvor skal de? Hvorfor i helv*** har de ingen med seg?? Hva forteller de sine familier, kolleger og venner etter sine ensomme turer i sine digre, tomme båter? Visst ser de ekstremt fantastiske og avslappede ut, men jeg tror de rømmer. Fra skilsmisser, fra gjeld, fra et lavt selvbilde, fra ensomhet til ensomhet. En ensomhet der det viktigste av alt i verden er så se akkurat übercool ut i sin digre seilbåt. Men ensomheten trumfer alt, gutter, glem aldri det.

Men det var dette med Abba, da. Ikke ABBA, selvsagt, men Abba. De som lager kaviaren, og har gjort det siden den gang det fantes folk som spiste torskeegg frivillig. Jada, for om du ikke visste det, så legger altså torsken egg, det tenker jeg kom som en overraskelse. Det kom også som en overraskelse av dimensjoner for både kaptein og mannskap ombord, da navnet ”Orkla” sto på bygget der den famøse kaviaren produseres. Diskusjonen tiltrakk seg etter hvert såpass mye engasjement, at navigasjon, styring og planlegging måtte vike for realkunnskap. Venstresving ble til rett fram, vi fintet til og med ut en middels stor cabincruiser på vår vei rett nord, eller var det rett vest? I det han slo full bakk, ble jeg i villrede, mens navigatøren allerede var dypt inne i den skrekkslagne oppdagelse at vi var på vei rett inn i et basseng av gjørme med omtrentlig 1 meters dybde. Full bakk også i vår maskin, dybdemåleren viste mindre og mindre tall i et helvetes tempo, kapteinen la all energi i å tørne skuta, helvete var igjen løs ombord. Gjørma fosset om propelleren, forvirringen fløt i hjernemassen, å stoppe en seilbåt med en føkkings foldepropell i 6 knops fart fremover, tar alt for mye tid….

Vi reddet skuta denne gangen også. U-sving utført, vi ligger igjen på svai i en deilig bukt, omringet av Normannere og Daner. Selv i indre Oslofjord kan man ligge mye mer alene enn på den svenske kystlinje mot vest. Forstå det den som kan. Jeg skal ikke ta morgendusjen i nettoen i morgen, da jeg tror det ikke vil spre glede i nabolaget her i vika. Men jeg skulle virkelig ønske det fantes en vik uten andre båter enn oss. Tror vi må hjem for å oppleve sånt, gitt.